Syrias trofaste venn

Helt siden revolusjonen i 1979 har Iran støttet Syria, på tross av store religiøse og politiske forskjeller. Med en stadig mer brutal borgerkrig og en ny president i Teheran løper tiden ut for alliansen. Ledende skikkelser i Iran snakker nå åpent om et Syria uten Bashar al-Assad.

I 1978 bestemte ayatollah Khomeini seg for å forlate irakiske Nadjaf, hvor han hadde vært i eksil siden 1964, for å unnslippe presset fra Saddam Husseins baath-regime. Enkelte av hans nærmeste anbefalte ham å dra til Syria, som også var styrt av et baath-parti, men en gren som definitivt var fiendtlig innstilt til den irakiske statslederen. Ayatollahen valgte til slutt Frankrike. På tross av mistroen ble Assad-familiens Syria en strategisk alliert av den islamske republikken ayatollahen etablerte året etter i Iran. I tretti år trakk de begge fordel av dette militært og økonomisk.

Flere elementer bidro til denne alliansen. Etter Camp David-avtalen mellom Anwar Sadat og Menachem Begin i 1978 og freden mellom Israel og Egypt, måtte Hafez al-Assad finne en erstatning for Egypt. Syria ble etter hvert en unnværlig alliert for Iran. Landet fordømte blant annet den irakiske invasjonen i september 1980, i motsetning til de arabiske monarkiene i Persiabukta.

Hizbollahs framvekst i Libanon etter den israelske invasjonen i 1982, styrket alliansen, siden iranske våpen til Hizbollah måtte fraktes gjennom Syria. Som et tegn på hvor viktig disse relasjonene var, ble Irans ambassadør i Damaskus utnevnt direkte av ayatollahen. Et raskt blikk på lista over disse spesialutsendingene og deres karrierer viser hvor viktig posten var. Da ambassadørene Mohammad Hossein Akthtari og Hossein Moussavi kom tilbake til Iran, fikk de stillinger i ayatollahens stab og forlot karrierene i utenriksdepartementet.

Da Mohammad Khatami ble valgt til president i 1997, svekket det båndene mellom Iran og Hizbollah, fordi de iranske reformatorene forsøkte å normalisere relasjonene til de arabiske landene i Persiabukta. Under sitt besøk i Libanon i april 2002, krevde utenriksminister Kamal Kharazi at Hizbollah viste mer tilbakeholdenhet, noe som fikk organisasjonens leder, Hassan Nasrallah, til å klage til ayatollah Khamenei.1 På denne tiden var relasjonene mellom ambassaden i Beirut og Hizbollah så dårlige at ansvaret ble overført til revolusjonsgarden (pasdaran), som fikk ansvar for å ha direkte kontakt med Hizbollah.

Mer enn religion

Men Khatamis forsøk på normalisering ble ødelagt da George W. Bush inkluderte Iran i «ondskapens akse» i januar 2002. I november 2004 forkastet den amerikanske administrasjonen et kompromiss i atomsaken, signert av utenriksministrene i Frankrike, Storbritannia og Tyskland og Hassani Rohani, daværende sekretær for Det øverste råd for nasjonal sikkerhet. Ifølge avtalen skulle Iran stoppe sitt program for anriking av uran.

Denne tilspisningen åpnet for Mahmoud Ahmadinejads valgseier i 2005. Sikkerhetsstyrkene og revolusjonsgarden forsterket dermed sin kontroll over de regionale relasjonene. Støtten til Hizbollah ble mer resolutt og de styrket båndene til Syria, som hadde vært svekket og isolert etter mordet på den tidligere libanesiske statsministeren Rafic Hariri 14. februar 2005 – et mord USA og Frankrike anklaget Syria for å stå bak.

Etter den «arabiske vårens» utbrudd i 2011 havnet Irans regionale politikk i en ubestemmelig sone. På den ene side forsøkte Iran å fremme ideen om at disse «revolusjonene» var inspirert av 1979-revolusjonen i Iran – islamistene som kom til makten ble framstilt som fullbyrdelsen av Khameneis løfte om en «islamsk oppvåkning». På den andre siden fordømte regimet, som selv hadde slått ned en protestbevegelse to år tidligere, opprøret i Syria, som det mente var manipulert av Vesten eller Israel. Samtidig støttet det revolusjonene i Tunisia, Egypt, Libya, Jemen og Bahrain.

Dette paradokset vedvarte i et år, inntil regimet i Teheran endret politikken og begynte å vurdere en overgang i Damaskus uten Bashar al-Assad. Iran gikk da i dialog med den syriske opposisjonen og forsøkte å innta en meglerrolle.

En del av denne strategien henger sammen med rivaliseringen med Saudi-Arabia, USAs allierte. Konkurransen har i tillegg fått en religiøs dimensjon: Iran støtter libanesiske Hizbollah og andre militante sjiagrupper, mens Saudi-Arabia hjelper sunnimuslimske salafist- og jihadistgrupper. Denne polariseringen har økt avstanden mellom folk som inntil nylig levde sammen relativt harmonisk – både i Syria, Libanon og Irak. Salafistgruppene angriper sjiamuslimer, mens politiske sjiaorganisasjoner, som Hizbollah, ser salafismen og jihadismen som sin hovedfiende og anklager dem for ikke å handle mot Israel.

Men rivaliseringen mellom Teheran og Riyadh dreier seg om mer enn religion og konflikter mellom sunni- og sjiamuslimer. Iran har støttet sunniislamister i Tunisia og Egypt og tilnærmer seg Muslimbrødrene, mens Saudi-Arabia fordømte denne organisasjonen og støttet statskuppet mot Mohamed Mursi 3. juli 2013. Teherans kameratskap med regimet i Damaskus, som politisk sett står langt fra den islamske republikken Iran, henger mer sammen med geopolitiske interesser enn religion.

Tiden løper for Atomkonflikten

Irans utenrikspolitikk, ayatollahens domene, var ikke tema i debattene under presidentvalgkampen i 2013. Men den offisielle konsensusen har ikke motstått de internasjonale sanksjonene, en konsekvens av FNs sikkerhetsråds gjentatte resolusjoner, og landets økende isolasjon i regionen. Rohani skilte seg ut som den mest kritiske til forgjengerens diplomatiske bragder, noe han skårte mange poeng på.

I sin første tv-tale etter seieren i juni 2013 lovet den nyvalgte presidenten, som kjenner godt til sikkerhets- og utenrikspolitikkens tannhjul, å bedre relasjonene til Riyadh og dermed ta opp igjen tråden fra Khatami. Han kalte også Saudi-Arabia «en bror og en venn».2 Allerede som medlem av Det øverste råd for nasjonal sikkerhet, signerte Rohani en sikkerhetsavtale med Saudi-Arabia i 1998. I midten av september drøftet enkelte iranske og saudiske medier om Rohani ville besøke Saudi-Arabia i anledning pilegrimsferden til Mekka, som kong Abdallah offisielt har invitert ham til.

Presidentkontorets nye arbeidsmetoder og kunngjøringene til utenriksminister Mohammad Javad Zarif bekrefter denne endringen. I en twittermelding 5. september til datteren til Nancy Pelosi, tidligere speaker i Representantenes hus i USA, ønsket ministeren godt nyttår til verdens jøder og sa at «Iran har aldri benektet Holocaust. Mannen som ble oppfattet som benekter er nå borte» – med referanse til Ahmadinejad.

Rohani har overtatt et land i økonomisk krise og forsøker framfor alt å lette det internasjonale trykket og sanksjonene for å få økonomien på fote igjen. Ifølge landets riksrevisjon og nye administrasjon har vekstraten sunket 5,6 prosent i år, mens den avtroppende presidenten mente den hadde steget med seks prosent.

I sin ferd mot det han kaller en avspenning med Vesten, har Rohani brutt mange tabu. Han har klart å nøytralisere de siste gjenstridige i revolusjonsgarden og fått støtte fra ayatollahen, som i en tale 17. september hyllet den «heroiske fleksibiliteten» i diplomatiet.3 Muligheten for en åpning er utvilsomt størst i atomsaken, som utenriksministrene har hatt ansvar for. For første gang har presidenten anerkjent at tiden er i ferd med å løpe ut for både Iran og Vesten.4

Reelle reformer

I kjølvannet kan makthaverne se for seg andre scenarier i Syria, slik mange tegn antyder. 29. august gjenga ayatollah Khomeinis barnebarn, Zahra Eshraghi, på Facebook tidligere president Hashemi Rafsandjanis uttalelser om gassangrepet i utkanten av Damaskus: «En makt som bruker kjemiske våpen mot sin egen befolkning vil lide katastrofalt for det.» Noen dager senere dukket det opp en video på nettet med en tale der Rafsandjani gjentar de samme uttalelsene.5

Et annet tegn er erklæringene til Sardar Alaei, en tidligere kommandant i revolusjonsgarden, 13. september 2013: «Siden den syriske krisen har det dessverre bredt seg en anti-iransk stemning blant folk i den arabiske verden. Spørsmålet alle til stadighet stiller oss er: Hvorfor støtter dere, dere som tror på demokrati, det despotiske regimet i Syria? Dette er et vedvarende spørsmål hos mange av de som har spilt en rolle i forandringene i de arabiske landene de siste tre årene. Dette svekker betydelig Irans innflytelse i den arabiske verdens tekning.»6

Alaei har også vært hærsjef og er blant de fremste iranske skikkelsene som har snakket om en endring i politikken overfor Syria. For et år siden sa han i et intervju med Irans ambassadør i Frankrike: «Flertallet av opposisjonen mot dagens syriske regime tror Bashars avgang vil åpne for reelle reformer i Syria. Iran tenker også smått og senn om et ’Syria uten Bashar al-Assad’.»7

Ikke alle er enige i disse uttalelsene. Kommandanten for revolusjonsgardens Al-Quds-avdeling, Qassem Soleimani, har sagt at Iran vil støtte Syria «til siste slutt».8 Men i det minste er debatten åpen.

Et munnhell sirkulerer i Teheran: «Sjiapresteskapet ventet 1400 år [siden islams begynnelse] på å ta makten, og vil ikke gi den fra seg så lett.» Krisene Iran har opplevd de siste tretti årene har vist at presteskapet er tilpasningsdyktig, men også at det kan komme endringer ut av interne debatter.

Genève 2

På tross av krigen mot Irak, interne strider og de internasjonale sanksjonene, har den islamske republikken klart å sikre sin makt. I 1988 kalte ayatollah Khomeini FN-resolusjon 598 som skulle gjøre slutt på krigen mot Irak, «verdiløs». Og han kalte godkjennelsen av den for «ulydighet overfor islams profet». Han sluttet seg likevel til den noen dager senere, fordi en avvisning ville forlenget konflikten og isolert Iran.

Et år i forveien hadde ayatollahen annonsert at han kunne glemme spørsmålet om Jerusalem, men at han aldri ville unnskylde sin oppførsel overfor den saudiske kongefamilien, som han ikke noensinne ville gjenoppta kontakten med. Men 10. desember 1991 møtte den daværende presidenten Rafsandjani daværende kronprins Abdallah.

Dagens situasjon i Syria gir to mulige veier for Teheran: Følge krigssporet og fortsette sin ubetingede støtte til Assad eller endre sin regionale politikk men samtidig holde fast på sine interesser. I en lignende situasjon, den libanesiske krisen i 2006–2008, lot Iran Hizbollah signere Doha-avtalen, framforhandlet av Qatar og Saudi-Arabia – noe som gjorde slutt på krisen og ledet til valg. Iran støttet også Taif-avtalen i 1989 som endte den lange libanesiske borgerkrigen, etter å ha forsikret seg om at Hizbollah ville få beholde sine våpen mens de andre militsene ble avvæpnet.

Er det realistisk med et slikt scenario, der Teheran kan støtte seg på andre krefter enn Assad? En lang krig i Syria vil ramme en allerede svekket iransk økonomi – landet betaler blant annet lønningene til den syriske hæren. Fortsetter konflikten kan det svekke ytterligere Irans innflytelse, forhindre en forsoning med de arabiske landene og kanskje også ende i en konflikt med Tyrkia, noe Iran har unngått helt siden revolusjonen i 1979.

Mye avhenger av Genève 2-forhandlingene mellom Assad-regimet og opposisjonen, og hvilken plass Iran vil få her. Iran vil søke garantier for å unngå at Assad-regimets avgang ikke vil sammenfalle med en flodbølge av salafister, noe som vil gjøre konflikten mellom sunni og sjia til hovedsplittelsen i Midtøsten. Konflikten med Israel vil tre i bakgrunnen og Irak etter Saddam vil få en enda voldsommere sunniopposisjon enn i dag. For øyeblikket synes det iranske regimet mest opptatt av å vente og se, samtidig som det ønsker å være med på Genève 2, med håp om at en løsning på konflikten ikke ender i et strategisk nederlag.

Oversatt av R.N.