Apologi for selvhjelpsbøker

Til tross for en lang historie, med store tenkere som Aristoteles, Montaigne og Spinoza, har selvhjelpslitteraturen i dag et ufortjent dårlig rykte.

Selvhjelpslitteratur har dårlig rykte. For kort tid siden leste jeg den engelske antiutopikeren John Grays Silence of Animals, hans seneste raljeringer med opplysningstidens ideologiske etterlatenskaper, da en venn av den intellektuelle sorten kom bort til meg og ville vite hvem jeg leste. Da jeg svarte «John Gray» fikk hun nærmest sjokk. Det så ut som jeg hadde bekjent kriminell tilbøyelighet av uante dimensjoner. Men så forstod jeg årsaken til min venns akutte åndenød. Selvfølgelig! Hun trodde det var den andre John Gray jeg leste – han med Menn er fra mars og kvinner fra Venus.
Nå foretrekker jeg riktignok pessimisten og filosofen John Gray – som også er mer realist, etter min mening – men spørsmålet som likevel gjenstår er: Hvorfor har vi slik voldsom vegring mot denne type litteratur?

Et visst snobberi
Hvorfor er vi så snobbete når det gjelder «selvhjelpslitteratur»? Og hvorfor er vi så dømmende når det gjelder andres valg av redskaper for sitt eget liv? Er det ikke når litteraturen og filosofien kan tjene som redskaper for klargjøring av våre tanker, vårt følelsesliv og våre livsprosjekter, at de kommer til sin rett? Er det ikke da kunsten og litteraturens verdi blir åpenbar?
Stilt overfor min venns leservanestimulerte traume måtte jeg innrømme at det bare er de siste to årene jeg har blitt mildere stemt, og mer nyansert, når det gjelder denne type skriverier. Jeg har sikkert ikke kvittet meg med snobberiet helt, bevares, men er i hvert fall mer tilbøyelig til å være enig med pragmatikkens selvhjelpsfilosof William James’ analyse av sannhet: Det sanne er ikke noe man avslører i en episk kamp med illusjon og villedende demagoger, nei, det er det som virker. Det som hjelper oss med problemet vi står ovenfor. Å hjelpe seg selv med det jeg er mest opptatt av – kunst og bøker – har tidligere vært en fjern tanke. Er det ikke rart?
Hva er så det som virker? Det som hjelper og det som virker er det som løser opp i blindveier vi har kommet inn i. Dette kommer til uttrykk i hverdagslige vaner og tankemønstre som ødelegger for deg og det du vil med ditt liv. Om vi skal lage et skille i selvhjelpslitteraturen må det derfor blifølgende: Den som gir enkle og kjappe løsninger bør man være skeptisk til, mens den som bidrar til din egen evne til å ordne opp i tankegrumset bør man studere nærmere. Et visst snobberi er nok derfor – la oss innrømme det – vanskelig å komme seg unna. Det er langt fra den søtladne delen av selvhjelpslitteraturen, som baserer seg på enkle, kognitive, teknikker («tenk positivt», «visualiser deg selv på en sandstrand»), til bøker som virkelig fører deg videre i livet.

Selvhjelpens genealogi
Marcus Aurelius’ notatbok Til meg selv, som like mye henvender seg til andre, er helt åpenbart en selvhjelpsbok. Går vi enda lenger tilbake er Senecas tekster også, i likhet med andre stoiske filosofer, pragmatisk anlagt selvhjelpslitteratur, som er mer opptatt av hvordan man skal håndtere livet enn å strebe etter sannhet.
En annen som satte livet framfor sannheten var Aristoteles, særlig i Den nikomakiske etikk. Her er det begrepet om det gode liv – eudaimonia – som skulle styre hver enkelt handling, kollektivt som individuelt. Interessant nok bemerker allerede han at vårt liv har lite mening om vi ikke har et begrep om hva et godt liv er – og hvordan vi skal leve det. Dette gjelder for store prosjekter som utformingen av en stat, men også den minste, tilsynelatende trivielle, handling i hverdagslivet.
Ved inngangen til det moderne satte den franske essayisten Montaigne seg fore å undersøke hvordan man skulle leve et liv, men – kanskje for første gang – med utgangspunkt i det feilbarlige individets mangler og svakheter. Montaignes essays er den første moderne selvhjelpslitteraturen, fordi han bruker sitt eget ufullstendige og gebrekkelige selv som medium for en mer omfattende refleksjon over eksistensen. Jeg kunne nevnt mange flere.
Men til tross for en slik lang historie, har selvhjelpslitteraturen altså fått et ganske dårlig rykte. Da jeg kom over initiativet School of life for noen måneder siden ble jeg derfor mer enn glad – ja, dette var noe jeg hadde ventet på lenge.
School of life består av et forlag og en liten bokhandel som også arrangerer en rekke forelesninger og kurs. Deres credo er at kunst og litteratur i liten grad har vært anvendt som et redskap for å lære noe om seg selv og andre. Eller brukes som ressurs for å takle utfordringene man støter på i hverdagen. School of life ble initiert av filosofen Alain de Botton som i lengre tid har lagt Vestens kulturhistorie til rette for bruk innenfor hverdagslivets rammer. I Hvordan Proust kan forandre ditt liv, for eksempel, behandler han ikke den store franske forfatterens verk med ærefrykt, men som et praktisk redskapsskrin for problemer alle mennesker støter på. Da han startet School of life allierte han seg med forfattere og forskjellige akademikere som også mente at kunst, litteratur og filosofi bør føres nærmere livet selv.
Siden de startet har det kommet en rekke bøker som er gode eksempler, og stort sett formidabel, praktisering av nettopp denne filosofien.

Bibliotereapi
Den første serien bøker de utga besto av en rekke håndbøker av typen How to stay sane, How to think more about sex, How to change the world og How to thrive in a digital age. Dette er en ytterst konkret anvendelse av filosofi for å tenke klart. Igjen er det fristende å understreke at det ikke er noe nytt på gang her, selv om sjangeren har dårlig rykte. Det har lenge vært en understrøm i filosofien som nettopp har dreid seg om å kvitte seg med illusjoner og tenke klart for dermed å leve bedre, enklere. Spinozas Etikk, for eksempel, har nettopp dette som formål. Han vil verken tilfredsstille filosofien eller teologien, men tilby redskap for bedre å kunne leve.
Felles for How to-bøkene er tilgjengeligheten: Dette er fjernt fra filosofiens sjargongbefengte linjer. Se på John Armstrongs How to worry less about money: «For å kunne adressere våre bekymringer må vi være oppmerksomme på tankemønstre (ideologi), og skjemaet av verdier (kultur) slik det spilles ut i vårt individuelle, private liv,» skriver han. I likhet med Spinoza – om enn mindre storslagent – peker Armstrong på hvordan de problemene vi havner i ofte kan forklares med at vi har en «inadekvat idé om gjenstanden,» for å parafrasere Spinoza. Dette er en forbilledlig serie praktisk filosofi. Selvhjelpslitteratur på sitt beste og tydeligste.

Forandringens runddans
Neste serie fra School of Life dreier seg om praktisk bruk av enkeltfilosofer. Her blir det etter min mening enda mer interessant. I første rekke er det Hobbes, Freud, Bergson, Kierkegaard, Byron og Nietzsche som får tittelen «Life lessons of …» i forkant av navnene sine. Rett på sak. Jeg må nok likevel si at jeg undrer meg litt over utvalget – hvorfor velges Byron? Kunne ikke nettopp Spinoza vært en mer nærliggende kandidat?
Det er dessuten flere tenkere – eller kunstnere, forfattere – som ville vært mer åpenbare å ta opp i første runde av et slikt prosjekt enn Hobbes. Men uansett, dette er friske saker. Jeg må si at den blotte gleden ved å desakralisere disse tenkerne, trekke dem ned på det mest trivielle hverdagsnivået som tenkes kan, er verdifullt i seg selv. Det er ikke gleden ved å gjøre narr av de store tenkerne som er den største gleden her, men at deres bøker plasseres fryktløst i tilværelsen slik den er – vanlig, vanskelig, banal, trist. De store tenkerne oversettes til klare redskap.
Ifølge Michael Foley, i flukt med Bergson, kunne vi tenke på forholdet mellom det latterlige og det å tenke som et portrett av filosofiens relasjon til hverdagen. For ikke bare mister man kontakt med tankens objekt om man blir stående i en begrepslig positur, fiksert, man blir også en parodi på seg selv, som menneske. Som Foley minner oss på, er Bergsons begrep om varighet derfor av instruktiv verdi for oss alle. For eksempel: Trangen til å komme til bunns i noe er naturlig, men om vi ikke tar med i regningen at selve bunnen som skal nås varierer i takt med ønsket om å nå den, vil både ønske og bunn stivne i snapshots av en prosess, ute av kontakt med den fremadgående virkeligheten, snarere enn erkjennelse.
Å forstå seg selv er ikke et spørsmål om å komme fram til en kjerne, sier Foley via Bergson, men om lydhørhet og rytmesans – for du selv forandrer deg som noe som inngår i varigheten som strekker seg gjennom tiden og transformerer alt som beveger seg gjennom den. Man må så å sifølge forandringens runddans. Dessuten er det verdt å huske på, sier Foley videre, at stive framtoninger, fikserte gester, er selve komediens grunnsituasjon for Bergson. Selv om «ethvert forsøk på å definere det komiske er en spøk.»

Kunstterapi
De to siste utgivelsene til School of life er foreløpige høydepunkter for denne institusjonens politikk og poetikk. Alain de Botton og John Armstrongs bok Art as Therapy sier det rett ut – at kunst lenge har blitt forbeholdt institusjonene, på avstand fra betrakteren, mens det i virkeligheten er terapeutiske redskap de tjener best som. Lesningene deres av kunst er restløst framstilt gjennom dette motivet, noe som etter min mening gir en herlig ukorrekt og instrumentell fortolkning av flere «mesterverk.» Noen ganger svikter det, men prosjektet er solid nok til å holde båten tett selv om det noen ganger slås sprekker i skroget.
I en annen fersk bok, Ella Berthoud og Susan Elderkins The Novel Cure, finner vi de bibliofiles svar på legemiddelsentralens oppslagsverk. Her kan man slå opp på vanlige lidelser – som misunnelse eller kjærlighetssorg – og få anbefalt bøker som kan bringe trøst og nye perspektiver å nærme seg sine kvaler fra. Vi finner også vittige artikler om «manglende evne til å finne en kopp te,» som vitner om at menneskene bak disse utgivelsene ikke tar seg selv altfor alvorlig og stivner i sine forsøk på å tenke, som Bergson advarte mot.
Komikk er tilstede, men School of Life blir aldri latterlig. Heldigvis. For dette er en av de viktigste initiativene jeg har sett innenfor både litteratur, filosofi og kunstformidling de siste årene. Det finnes en angst i kunsten, litteraturen og filosofien for denne type praksis, mens det i grunnen er nettopp en bruk som knytter an til den enkeltes måte å tenke på eller leve på, som eksponerer foreleggets verdi klarest. Ikke slik å forstå at produktet er ferdig designet for bruk, men det er formidlet i en slik form at frykten for å tenke pragmatisk og med skuldrene senkede med disse filosofene og bøkene er radikalt endret.
For, som School of Life insisterer på, det er i livene våre den «store» kunsten, filosofien og litteraturen hører hjemme. I hverdagen. Når vi har problemer med kjæresten. Er deprimerte. Bakfulle. Blakke. Døende. Det er der disse så høyt skattede bildene og tankene slår ut i sin endelige og virksomme blomst. Det er der de trengs. Hvordan kunne vi glemme det?

© norske LMD