En tid for ingenting

Med siste bind i MaddAddam-trilogien skriver Margaret Atwood seg inn i den stadig mer aktuelle tradisjonen fra Huxleys Vidunderlige nye verden, der den kritiske satiren snart kan vise seg å bli virkelighet.

Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden er et forbløffende aktuelt verk. Det skildrer et samfunn der innbyggerne er hjernevasket av kapitalistisk propaganda. Menneskesynet er «nypavlovsk», behavioristisk og positivistisk. Mye oppmerksomhet vies emner som farmakologi og bioteknologi. Et forhåndsprogrammert kastesystem innordner alle individer på sin faste plass. Regelrett undertrykking spiller liten rolle, for de fleste er tilfredse i sin servilitet. Den moderne verden er ikke bare gudløs, men åndløs og historieløs. Enhver historisk bevissthet er ofret på den overflatiske lykkens alter. Narsissistiske verdier som evig ungdom og glatte overflater har vunnet fram på bekostning av lojalitet og tillit. Mye av handlingen foregår i en klinisk-teknologisk sone, en europeisk festning, mens det andre steder i verden finnes reservater for «de ville», menneskene som ikke har blitt kunstig utviklet eller psykologisk manipulert.

Margaret Atwoods MaddAddam-trilogi står definitivt i tradisjonen fra Huxley. De to første romanene i trilogien er allerede utgitt på norsk, mens den siste, som simpelthen heter MaddAddam, nettopp har kommet på engelsk, og enda ikke er oversatt. Alle bøkene forteller om tiden like før og like etter at en menneskeskapt pandemi har utslettet store deler av befolkningen i Nord-Amerika. Plutselig forsvinner all organisert makt, alt «apparat» i regi av stat eller mektige. Jungelen er tilbake, med sin lov. Det har blitt farlig igjen, det å leve. Men det var det selvsagt alltid. Noe annet var bare det moderne individets bekvemme illusjon.

En liten Odyssevs

Det første bindet i MaddAddam-trilogien, Oryx og Crake, beskriver hovedsakelig situasjonen før den store pandemien, da samfunnet er inndelt i plebland (plebsens slumområde) og enklavene, der de høymoderne teknologiske forskningssentrene er under militærdiktatorisk kontroll av SikkerhetsKorpset (på engelsk CorpSeCorps). Crake, som er en type «gal professor», men mer interessant enn de fleste slike, jobber med det hemmelige Paradisprosjektet. I Paradisprosjektets «dom» eller kuppelbygning lykkes han med sitt forsett, nemlig å skape en ny rase, som får navnet crakere. Det er også Crake som utvikler BlyssPluss, Atwoods versjon av lykkepillen soma i Vidunderlige nye verden. Denne pillen utløser pandemien.

Trilogiens andre bind, Flommens år, foregår i det samme tidsrommet som Oryx og Crake, men nå er handlingen satt i «plebland». Vifølger her særlig Guds Gartnere, en religiøs gruppering som dyrker kjærligheten til alt levende, og lenge har innrettet sitt eget liv ut fra forestillingen om at en stor katastrofe vil inntreffe. De såkalte gartnerne er svært kritiske til det høyteknologiske samfunnet, men inntar en ikkevoldelig motstandslinje. Religion, mytologi og liturgi spiller en stor rolle i Flommens år. Den engelske tittelen på romanen er Year of the Flood, og gartnerne kaller pandemien for the waterless flood. Den norske oversettelsen «den vannløse flommen» underspiller parallellen til den bibelske syndfloden.

Særlig sentrale i tredje bok av trilogien er Toby, og mannen hun elsker, Zeb. Begge har tidligere vært medlemmer av Guds Gartnere. Fra Flommens år vet vi at lederen for gartnerne, Adam En, mente at Toby hadde spesielle evner: en inngrodd motvilje mot bløffmakeri og opportunisme. Zeb sammenlikner seg på sin side med Robin Hood, men er i realiteten en mer tvetydig skikkelse. Uansett forstår han de reelle forholdene godt. Han forlot Guds Gartnere etter uenighet om taktikk: Han anså ikke deres pasifistiske motstand for å være tilstrekkelig, og ville gå inn for å ødelegge det bestående samfunnets infrastruktur før alt liv ble utslettet.

En god del av tredje bind består av Zebs fortelling til Toby om ekspedisjonen han har foretatt på leting etter overlevende fra Guds Gartnere, før de to, i fortellingens nåtid, igjen har funnet sammen i halmhuset ute ved sjøen, der overlevende fra motstandsbevegelsen MaddAddam har slått seg ned. Omkring dem streifer crakerne, det bioteknologisk konstruerte folkeslaget som inntil videre lever i harmoni med de overlevende menneskene. Zeb er blitt crakernes helt, de er ville etter informasjon om ham, de vil vite alt, han er som en konge for dem, de er besatt av ham, som av en rockestjerne. Toby forteller at det er crakerne som vil høre Zebs historie, mens det like mye er hun selv. «Jeg er en åpen bok», sier Zeb, og forteller, om sine bragder, og sine kvinnehistorier. Han er en liten Odyssevs.

Grunnleggende ufritt

Før pandemien utslettet det meste av livet, var romantrilogiens verden som nevnt skilt mellom «enklavene» og «plebland». Enklavene var bebodd av velstående mennesker og en vitenskapelig elite, mens plebland var områdene der «bermen» holdt til, i sine forsteder og slummer. Samfunnssystemet var et funksjonelt apartheid-regime, med et rigid skille mellom de velstående innenfor og de fattige utenfor. De fleste som bodde i enklavene hadde knapt vært i plebland, «annet enn kanskje på skoletur en gang», eventuelt også senere, men da bare for å ruse seg og kjøpe prostituerte.

I plebområdene dominerer kriminaliteten, mens innbyggerne søker seg til kjøpesentrene, der det selges flashy klær produsert av slavearbeidere. I enklavene er alt innrettet for å understøtte forskning, særlig i regi av legemiddelindustrien, tidvis med de verste skjulte hensikter.

Enklavene er festninger, der all verdens elendighet er forsøkt stengt ute, en slags overbygning på toppen av samfunnet, som var det en glassveranda på taket av en ellers forfallen leiegård. Livet i enklavene kan framstå behagelig, men er grunnleggende ufritt. SikkerhetsKorpset leser all informasjon som blir sendt inn og ut derfra, og bruker stadig mer brutale metoder for å holde enhver opposisjon i sjakk. «Bor du i en enklave og gjør noe de ikke liker, er du død.» Flere av de kommersielle konsernene etablerer sine egne sikkerhetsselskaper, de bevæpner seg og blir som autonome statsmakter. Særlig begavede mennesker blir «hjernekidnappet» og jobber som «hjerneslaver» på nye forskningsprosjekter. Det går rykter om flere fingerte selvmord på motstandsfolk og mulige varslere.

Bioterrorister

Forestillingene om hva som er rett og galt har, i likhet med samfunnet for øvrig, forandret seg. Ikke minst skaper de farmakologiske og bioteknologiske endringene og de nye barrierene og murene som er konstruert for å beskytte de mektige fra folkeflertallet, en ny situasjon. Det er ikke dermed sagt at Atwood beskriver en ugjenkjennelig verden: I realiteten er hvert enkelt individ fortsatt lett å kjenne igjen som et menneske, med sine følelser og ambisjoner, sine feil og lyter.

En av de store styrkene ved de tre bøkene i MaddAddam-trilogien, er at forfatteren ikke deler inn sitt brokete persongalleri i helter og skurker. Man kunne eksempelvis forledes til å tro at Guds Gartnere representerte en holdning Atwood selv sympatiserte med, men gruppen er på mange måter en sekt, og slett ikke blottet for betenkelige innslag. Gartnernes autentisitetslengsel og respekt for alt levende blir problematisk i møte med enkelte av de bioteknologisk genererte, genspleisede vesener som befolker den nye verden.

Motstandsgruppen som deler forfatterens initialer, MaddAddam, beskrives med forståelse, men der de selv sier at de bedriver «bioformt motstandsarbeid», stempler den presumptivt mer forfatternære fortellerstemmen dem som «bioterrorister». Den som måtte ha forvillet seg til å lese Dan Browns Inferno, vil vite at dette ikke er en særlig positivt ladet term.

Folk uten symboler

Viktige i Atwoods nye utgivelse er også crakerne. Den «gale professor» Crake konstruerte denne nye arten fordi han var misantropisk anlagt. I motsetning til menneskene har crakerne derfor blitt «designet» til ikke å være grådige og til ikke å føle seksuell sjalusi, og de trenger verken medikamenter eller dyreprotein. Slik mente Crake han hadde lagd den perfekte rase. Men de gjenlevende menneskene er grønne av misunnelse i møte med crakernes blå peniser. Selv er crakerne altfor tillitsfulle og godtroende, så hvordan skal det gå med dem? Vil framtiden være deres? Skal de i sitt edle enfold arve verden?

Flere av romanens personer diskuterer i hvor stor grad crakernes atferd er arvelig, og om det overhodet er riktig å snakke om «kultur» hos disse vesenene. Er de ikke mer å sammenlikne med maur? Er deres sang å regne som en variant av fuglenes sang? Det er tydelig at crakerne til en viss grad overtar menneskenes språk, selv om alle ord og uttrykk må forklares og misforståelsene er legio.

Crake hadde som ambisjon at hans skapninger, i motsetning til menneskene, ikke skulle ha noen symboler. Men det viser seg at også de ender opp med å utvikle en form for religion, der Crake er deres skaper – for så vidt sant nok. De forestiller seg Paradisprosjektets dom i enklavene som et egg.

Skremt i møte med skriften

Der man i Vidunderlige nye verden har begynt en ny tidsregning, After Ford, for å hylle fordismen og samlebåndsprinsippet, har religionen i Atwoods førpandemiske samfunn blitt en religiøs dyrkelse av fossile brensler. Her finnes The Church of PetrOleum, og de mindre sekteriske petrobaptistene. Alternative, grønne bevegelser oppstår i plebland, men blir forsøkt holdt nede med militær makt, og sympatisørene kan tilsynelatende ikke gjøre annet enn å observere at verden går mot en katastrofe.

Det er som om Margaret Atwood må konstruere en ny syndflod, en tid for ingenting, en ny begynnelse på en ny verden, for å få tatt opp spørsmålene hun er opptatt av. Romanens fiktive redskaper gjør at forfatteren kan tematisere hvordan en gruppe danner seg forestillinger om eget opphav og historie. Særlig i siste bind av MaddAddam-trilogien spiller dette en stor rolle. Noen av passasjene her er virkelig sterke, både emosjonelt og intellektuelt. Som da Toby snakker med den lille crakergutten Blackbeard, som i likhet med alle crakere tiltaler mennesker med et ærbødig «O», og forklarer ham hva et arr er for noe, hvorpå han også lærer om skrift:


Et arr er som skrift på kroppen. Det vitner om noe som en gang hendte deg, som et kutt i huden der blodet rant ut. Hva er skrift, O Toby? Skrift er når du streker opp streker på et stykke papir – eller en stein, på en jevn flate, slik som sanden på stranden, og hver strek betyr en lyd, og lydene til sammen betyr et ord, og ordene sammen betyr … Hvordan lager man denne skriften, O Toby? Man lager den med et tastatur, eller nei – en gang lagde man den med en penn eller en blyant, en blyant er en … eller man lager den med en pinne. O Toby, dette forstår jeg ikke. Man streker opp en strek med en pinne på huden din, man skjærer opp huden og så blir den et arr, og det arret blir til en stemme? Som snakker, som forteller oss ting? O Toby, kan vi høre hva arret sier? Vis oss hvordan vi kan få disse arrene til å snakke!

Lille Blackbeard blir skremt i møte med skriften, den framstår magisk for ham. Men med tiden blir han selv skriftkyndig, og kan dermed bli en lærer for sitt folk, og bringe Tobys beretninger om fortiden og om menneskene videre. Men da har allerede historien blitt myte.

Har Margaret Atwood tatt seg kulturteoretisk vann over hodet? Står MaddAddam-trilogien i fare for å bli for mye av en intellektuell fabel? Er det ikke for mange påfunn her, og for lite av en enhetlig beretning?

Sekulære profetier

Ikke etter min smak. Det skal sies at Atwood eksellerer i egennavn, i den grad at leseren lett kan miste oversikten og derfor interessen for enkeltpersonene, som ofte bare blir navn, og aldri får utdypet sine egenskaper eller sin egenart. Her kan det virke som om romanene går på autopilot, hvis ikke også på tomgang. Men de mange egennavnene på ulike konserner, instanser, preparater og produkter, ulike brands, fungerer derimot svært godt. De minner oss på hvor vilkårlige de er, hvor «oppdiktede», disse navnene vi går rundt og tenker på i vår hverdag. Ønsker man politisk kritikk av merkevarebyggingens rolle i forbrukersamfunnet, fungerer Margaret Atwoods kreative satiriske fiksjon langt bedre enn eksempelvis den journalistiske sakprosaen i Naomi Kleins No Logo.

I en artikkel i The Guardian i 2011 trekker Margaret Atwood linjer til både Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden og George Orwells Nittenåttifire. Hos Orwell kontrolleres menneskene gjennom terror, mens de hos Huxley kontrolleres gjennom konstante oppfordringer til økt forbruk, og ved at dagliglivet tilrettelegges for å hindre ubehagelige tanker og annet ubehag. Hvilket av de to verkene gir den mest adekvate beskrivelsen av vår tid? Atwood skriver at hun på 1990-tallet anså Huxley for å ha «vunnet kappløpet», men at hun senere har spurt seg om ikke Orwells terrorsamfunn er på vei tilbake. Betyr det at MaddAddam-trilogien kan forstås som en syntese av Huxleys og Orwells tanker?

Gjerne det. Men det er først og fremst Huxley det er naturlig å sammenlikne Atwood med. Han har noe av den samme utøylede kreativiteten og språklige sprelskheten som henne. Huxley og Atwood har også en mer raffinert forståelse av psykologi enn Orwell, og de trekker inn antropologiske perspektiver og menneskets forhold til dyr på en måte som inviterer leseren til å løfte blikket, få et lengre historisk perspektiv. Ikke minst har Huxley og Atwood det til felles at de anser seg selv for å være en slags «framtidsforskere». Huxley skrev i 1958 flere artikler der han kommenterte verket han hadde skrevet nesten tre tiår senere, på en nærmest «faglig» måte. Artiklene ble utgitt som bok med tittelen Brave New World Revisited. «Profetiene jeg kom med i 1931 ble virkelighet lang tidligere enn jeg tenkte de ville», skriver Huxley her. Omtrent slik tenker også Atwood. Hennes verk er sekulære profetier. Vel verdt å lytte til.

© norske LMD