Splid er frihetens grunnlag

Machiavelli oppfattes ofte som den politiske kynismens og manipulasjonens tenker, men bøkene hans viser en genuint demokratisk frihetstenker.

500-årsjubileet til Fyrsten har blitt markert med utallige monografier, biografier og konferanser.1 I denne berømte boka om styringskunsten viser Niccolò Machiavelli «hva fyrstedømmer er, hvor mange typer det finnes og hvordan de mistes».2 Slik avdekker han maktens tannhjul og autoritetens fundamenter, noe som har gitt ham et ondsinnet rykte, ledet til selvmotsigende fortolkninger, og gjort Fyrsten til den mest leste og kommenterte boka innen politisk tenkning de siste 500 årene.

Fyrsten
ble skrevet i 1513, men først utgitt posthumt i 1532, det er dermed noe så sjeldent som året den ble skrevet som nå markeres. I 1559 ble boka satt på den katolske kirkes indeks over forbudte bøker, som alle bøker fra Firenze, og ikke fjernet før på slutten av 1800-tallet. I 1576 bidro hugenotten Innocent Gentillet til bokas ry da han lanserte ordet «machiavellisme», et uttrykk som kom til å få en lysende framtid. Siden har Machiavelli gått for å være en kynisk maktteoretiker og manipulator, den som hvisker tyrannene i øret. Den franske juristen og filosofen Jean Bodin (1529–1596) anklagde ham for å «profanere den politiske filosofiens hellige mysterier», mens den britiske filosofen Bertrand Russell (1872–1970) mente at Fyrsten er en «håndbok for gangstere».

Men Machiavellis tenkning åpner også for andre tolkninger. Fyrsten er ifølge Rousseau «republikanernes bok», mens Gramsci mente at her «forsøkte Machiavelli å gjøre seg til en av folket». Og når sant skal sies så har Fyrsten blitt lest av alt fra motreformasjonens tenkere på 1500-tallet til 1900-tallets liberalere, for ikke å nevne opplysningstenkerne, jakobinerne, marxistene, fascistene og nyrepublikanerne. I dag er Machiavelli utgangspunkt for både krimromaner og dataspill, så vel som håndbøker for «gründerledelse» og «familiestyring», blant andre Machiavelli for Moms som kom ut i USA tidligere i år.

Frigjøre Italia
I hovedverket Discorsi (utgitt i 1531) leser han Romerrikets historie for å undersøke det republikanske styresettets prinsipper, og vise hvor overlegent dette er i forhold til despotiske eller autoritære styreformer (principati). Fyrsten og Discorsi kretser begge rundt samme problemstilling: Hvordan innføre og opprettholde et selvstendig og egalitært styresett (det vil si republikken) der ingen har dominerende makt over andre? Hvordan danne en «fri stat» bygd på felles lover, normer for rettferdighet og gjensidighet, og det allmenne godet som mål? Fyrsten med dens teori om republikkens dannelse, eller reetablering i krisesituasjoner, så vel som de effektive og tidvis voldelige metodene for å bygge dens fundamenter, henger uløselig sammen med Discorsis refleksjon over hvilken form republikken må ha (demokrati) og midlene for å bevare den. Machiavelli skriver begge bøkene ut fra en samtidig kontekst og en intellektuell tradisjon han bryter ut av.

Da Machiavelli begynte på Fyrsten, var den splittede og korrupsjonsridde Republikken Firenze, som han hadde tjent som diplomat i 14 år, nylig styrtet av Medici-familien med hjelp fra spanjolene (september 1512). Inntil da hadde Firenze vært republikk i 18 år: en teokratisk republikk fra 1494 til 1498 under dominikanerpateren Girolamo Savonarola, deretter en sekulær republikk fra 1498 til 1512. I flere tiår hadde den italienske halvøya vært underlagt de store kongedømmene som inngikk og brøt allianser med de mange bystatene etter skiftende interesser, og dermed forhindret den territoriale og nasjonale samlingen Machiavelli ønsket. Fyrsten må forstås på dette bakteppet: For Machiavelli dreier det seg om å reflektere over hva som må til for å gjenetablere republikken i den toskanske byen og bygge en stat som er sterk nok til å «ta» (samle) Italia og «frigjøre» landet fra utenlandske makter. Fyrsten henvender seg til den som er i stand til å realisere denne doble målsetningen.

Uløselig klassekamp
Fyrsten er både en håndbok for handling i en akutt situasjon og en refleksjon over maktens natur, i slektskap med de didaktiske verkene som var mote blant humanistene. Men boka bryter likevel med de klassiske idealene. Den gir instrukser og metoder for å (re)etablere en stat. Den vender opp ned på politikkens tradisjonelle underkastelse under moralen ved å vektlegge «tingenes faktiske sannhet»: Styringskunsten adlyder spesifikke regler basert på de menneskelige relasjonenes ustabile karakter (menneskene følger sine interesser og lidenskaper, og ambisjoner) så vel som historiens irrasjonalitet. Alle ledere må kjenne disse reglene om de vil «bestå» og «beholde staten».

Med sin definisjon av politikken som et felt for handling og autonom refleksjon der moralen ikke gjelder, utløste Machiavelli, for å sitere Louis Althusser, en «revolusjon i tenkemåten»,3 som langt senere ledet til etableringen av den moderne statsvitenskapen. Det er denne innovasjonen som har gitt ham det dårlige ryktet. På den ene siden anklages han for å ha oppdatert de mektiges dominansmetoder og lært de styrte hvordan de styrende bruker disse for å sikre sin makt. På den andre siden kritiseres han for å ha ødelagt, i den effektive handlingens navn, et påstått iboende bånd mellom politikken, moralen og religionen.

Machiavelli utarbeider imidlertid en annen essensiell problemstilling. Ifølge ham hviler alle styresett på en grunnleggende motsetning mellom to store samfunnsklasser (eller sinnelag, umori) som er bestemmende for styreformen: folket, det vil si fellesskapet av borgere, står i motsetning til stormennene, samfunnets økonomiske og politiske elite. Sistnevnte er i mindretall og søker å «herske over og utnytte folket», mens førstnevnte er i flertall og «aldri ønsker annet enn ikke å bli herset med og undertrykt av stormennene». Disse motsatte ønskene «gjør at enhver by enten styres av en fyrste og utgjør et fyrstedømme, eller byen har et fritt styre, eller så hersker anarkiet.»4

En saks vokter
Ingen stat kan redusere denne samfunnsdelingen. Konflikten mellom de to klassene – som viser seg i forskjeller i rang, rikdom og forhåpninger – er universell og uten noen endelig løsning. For å styre må herskerne velge side. Ifølge Machiavelli er folkets side det eneste valget, for «folkets ønsker lar seg rettmessig og med større letthet oppfylle enn stormennenes», fordi «mens stormennene ønsker å undertrykke, er folkets ønske bare å unngå å bli undertrykket.» Monarken, denne autoritære principato som Machiavelli også ser i oligarkiet, er ute av stand til å løse samfunnsproblemer. Han bør dermed velge et republikansk styresett, den eneste styreformen som både kan gi borgerne likhet, sikre landets uavhengighet og realisere det allmenne godet.

Men denne republikken, presiserer han i Discorsi, kan bare bygge på institusjonalisering av en sivil uenighet mellom eliten og folket, det vil si på anerkjennelse av bystatens iboende konflikt. Ideen om et fredelig samfunn er en myte og en villfarelse. Machiavelli skriver om den romerske republikken at «striden mellom plebeierne og stormennene var årsaken til dens fullkommenhet».

Med dette skiller han seg radikalt fra den klassiske modellen der staten hviler på enighet. For Machiavelli er institusjonaliseringen av denne sivile uenigheten selv frihetens grunnlag. «Rik og fattig står hverandre imot i enhver by, og […] de lover som sikrer det frie styret, skapes av folkets strid med stormennene.» Derfor er det avgjørende med en rettsorden der folket kan få sine krav hørt og og kreve sine rettigheter.

Så snart folkets og stormennenes felles deltakelse i styringen gjennom splid er innstiftet, reiser spørsmålet seg om hvem som skal «verne friheten» og sørge for at institusjonene fungerer riktig. Dette er et svært sentralt problem, for den ene eller den andre partens kontroll over fellesskapets interesser avhenger av en solid og enhetlig stat. Hvilken form må dermed republikken ha: aristokratisk eller demokratisk? Mens det store flertallet av republikanske tenkere på hans tid gikk inn for oligarkiet, ville Machiavelli ha en folkerepublikk (stato popolare) der den øverste makten tilfalt en forsamling som folket skulle delta i på likefot med stormennene. Han skriver derfor i Sommario delle cose della citta di Lucca (1520) at det er et «godt tiltak» at et «allmennråd har makt over borgerne, fordi det er en effektiv bremse mot enkelte ambisjoner. […] Det store antallet virker som bremse mot stormennenes og de rikes ambisjoner.» Han vil også beskytte friheten og likheten med de som har interesse av å se dette opprettholdt, slik han skriver i Discorsi: «Den bør være en saks vokter, som har minst lyst til selv å gjøre seg nytte av den.»

Men den største faren gjenstår. Når det ikke er «de som er av stor dygd, [men] de som er mektige fra før» som innehar de sentrale funksjonene i staten, dukker en annen konflikt opp: splittelsen mellom interessegrupper knyttet som oftest til familieklaner, til klientellisme eller økonomiske monopoler – det Machiavelli kaller sette (fraksjoner, lobbyer). Slik ble både den romerske og den florentinske republikken etter hvert undergravd, da «bare de mektigste […] fremmet forslag til nye lover, og de forslagene var aldri til fellesskapets beste. Lovene de foreslo bare økte enda mer de mektiges makt.» Hva må gjøres? «Slike ulykkers kraft må vurderes nøye. Er du i stand til å stanse dem på et tidlig stadium, bør dette gjøres uten nølen».

Oversatt av R.N.