Ulli Lust og tegneseriemanifestet

Målt etter antall utgivelser i Tyskland, er det nå flere tyske tegneserieskapere som oversettes og utgis i andre land enn tyske forfattere. Oppsvinget er mindre knyttet til Berlinmurens fall og gjenforeningen enn et uttrykk for internasjonale strømninger. Sentralt her er Ulli Lust, en av tegneserieverdenens stjerner.

«Tegneserier er kunst. Det må nå også kulturpolitikken ta opp i seg.» Das Comic Manifest1

Litteraturfestivalen i Berlin denne høsten mønstret ikke bare et eget tegneserieprogram og utstilling med serier fra den tyske hovedstaden. Festivaldirektør Ulrich Schreiber tok også initiativ til et opprop for serieskapere, journalister, forlagsfolk og akademikere, kalt «Das Comic Manifest». Foruten å fastslå tegneserien som kunstart, reiser manifestet krav om en offentlig støtteordning og at det etableres et nasjonalt tegneseriesenter. Blant de sentrale serieskaperne som har signert er Anke Feuchtenberger, Birgit Weyhe, Mawil, Martin tom Dieck og Ulli Lust.

– Det har kommet noen reaksjoner fra seriemiljøet mot manifestformen, og jeg vet ikke helt om det var den riktige måten, men budskapet og kravene har bred støtte blant tegnerne og forlagene, forteller Ulli Lust når jeg møter henne i den kombinerte leiligheten og tegnestudioet i Berlin.

– Tegneserier er billig å lage for serieskaperen. Relativt små summer vil bety mye, legger hun til.

Den feministiske mursteinen av en selvbiografi I dag er den siste dagen i resten av ditt liv har gjort Lust til internasjonal kritikeryndling og prisgrossist. Boka er oversatt til åtte språk, der et av de første var norsk. Den skildrer Lust og en venninnes reise til Italia på midten av 80-tallet. Hun var 17 år og punker, dro fra Wien uten pass eller penger. Turen går over Alpene til Verona, Roma, Napoli og Sicilia. Lust får ikke bare eksotiske nye venner, hun tigger, selger seg for penger og mat, voldtas og prøver narkotika. Boka tematiserer frihetens grenser, både når det gjelder å kjenne hva man selv egentlig vil og overfor familien og sosiale konsekvenser. Voldtekten er sterkt skildret, særlig den ekle blandingen av sinne og tiltrekning hun føler.

Nå har hun nylig kommet hjem fra USA, der hun på Small Press Expo fikk Ignatzprisen for boka. Festivalen i Bethesda, Maryland er indietegneserienes fremste møteplass. Prisen er oppkalt etter den kasteglade musen i George Herrimans klassiker Krazy Kat, og er ganske enkelt en murstein.

– Det var stort, men prisen var ikke akkurat egnet til å ta med på flyet. Så forleggeren fikk den.

På en av hyllene ved tegnebordet hennes står den franske Angoulême-festivalens gjeve statuett, for beste debutserie, en karikert kattefigur utformet av Lewis Trondheim. Jeg ser ikke noen av de mange utmerkelsene hun har fått i hjemlandet.

– Hva med Max und Moritz-prisen du fikk i Erlangen?

– Prisen er de to guttefigurene bakt som et stort brød. Den egner seg ikke til oppbevaring. Spesielt godt var brødet heller ikke, ler hun.


Tyske tegneserier blir stadig feiret. De blir oversatt til mange språk, og mottar priser og utmerkelser på internasjonale festivaler. Tegneserielesing og utstillinger får økt oppslutning, særlig hos et ungt publikum, og stadig oftere blir tegneserier gjenstand for vitenskapelige arbeider. Det er serieskaperne, tegneserieforleggerne og andre ildsjeler som har skapt denne anseelsen, praktisk talt uten hjelp utenfra.


Tysk tradisjon

Tyskland har som tegneserienasjon stått i skyggen ikke bare av Frankrike og Belgia, men også Italia, Spania og Nederland. Enkelte serieskapere og blader har vært populære i hjemlandet, men dette er serier som har lite til felles med den nye generasjonen tyske serieskapere. Rolf Kauka er blitt kalt Tysklands Disney, med barnebladet Fix und Foxi som han introduserte på 50-tallet. Da lanserte også den produktive Hansrudi Wäscher spenningsserier som ridderfortellingen Sigurd, Nick der Weltraumfahrer og jungeleventyret Tibor. I Øst-Tyskland ble tegneserier ansett som «imperialistisk søppel», men det statlig initierte bladet Mosaik med enkle humor- og eventyrserier ble regnet som godt lesestoff for barn. Etter mange år med månedlig millionopplag falt salget dramatisk etter oppløsningen av DDR og invasjonen av Disneyserier.

På 80-tallet kom responsen på den fransk-belgiske voksenseriebølgen også i Tyskland. Ralf König ble landets første internasjonale tegneseriestjerne med satiriske serier fra homsemiljø, som den kostelige Der bewegte Mann.2 Matthias Schultheiss gjorde seg bemerket med Bukowski-adapsjoner og veltegnet dystopisk science fiction. Günther Brüdl og Roland Putzker skildret sex og korrupsjon i Østerrike i den stilsikre politiske thrilleren Anna Stein.

Isabel Kreitz dro på 90-tallet seriene i en mer realistisk retning. Gjennombruddsalbumet Ohne Peilung er en ungdomsfortelling om toleranse, med forankring i andre verdenskrig. Reinhard Kleists debut Lovecraft var en fritt fabulerende biografi om skrekkforfatteren, men han har siden viet seg til realismen med bøker om Johnny Cash og Castro. I oktober fikk han den tyske ungdomsbokprisen i kategorien fagbok for Der Boxer, om den tyskjødiske bokseren Hertzko Haft.

Det som særlig pekte framover mot en ambisiøs tyskspråklig tegneseriekultur er magasinet Strapazin. Magasinet utgis i dag fra Zürich, men ble startet opp i München i 1984. Forbildet var amerikanske RAW, tegneserieavantgardens kvintessens den gangen, og magasinet har hatt en lignende stimulerende rolle som Galago i Sverige og Forresten i Norge. Med både utenlandske og tyskspråklige serieskapere knytter Strapazin seriene til en internasjonal tegneseriebevegelse.

I katalogen til utstillingen Comics aus Berlin,3 som ble vist under høstens litteraturfestival, skriver kurator Jens Meinrenken at oppsvinget i tyske tegneserier i liten grad er knyttet til historiske omstendigheter som Berlinmurens fall og gjenforeningen. Det er mer uttrykk for den internasjonale strømningen i indietegneseriene. Etter å ha blitt kjent med den alternative seriescenen på Small Press Expo, er Lust enig i at hun og tegnerkollegene er del av en global tegneseriebevegelse.

– Ja, absolutt. Særlig bloggingen på nettet skaper dette fellesskapet, sier hun. Og legger til at det likevel er enkelte forskjeller om man sammenligner europeiske og amerikanske indietegneserier.

– Det selvbiografiske står sterkt i USA. Jeg har også følelsen av at de ikke legger så mye vekt på en overveldende stil. Tegningene er enklere, lakoniske. I Europa er det mange som dyrker et slags mesterskap i tegnekunst. Seriene er rik på atmosfære, bildene nærmest stilstudier.

Lust tror forskjellen kan komme av at amerikanske tegnere definerer seg som en reaksjon mot superheltseriene, der det visuelt overveldende og overlessede er viktig.

– Hvor plasserer du deg selv?

– Jeg følte meg veldig hjemme i den amerikanske stilen.


«Mens film, teater, musikk og andre kunstartert – med rette – blir støttet av det offentlige, kan tegnerne, manusforfatterne og forlagsmedarbeiderne følge sine betydelige mål bare med egen innsats og midler. Det er åpenbart at de med større ressurser kunne nå potensialet sitt langt bedre.»


Byen er Berlin

Lusts lille leilighet med kjøkken og to rom vitner om at selv spektakulær kunstnerisk suksess i tyske tegneserier ikke betyr at pengene strømmer inn. Tegnerommet er også oppholdsrom, og på gulvet er det en sovemadrass. Veggene er dekket av fulle bokhyller. På bordene enda flere bøker og tegneutstyr. Den ene veggen er fri. Her har hun klistret postit-lapper som forteller historien i en ny bok hun jobber med.

I det andre rommet arbeider samboeren Kai Pfeiffer, som også er serieskaper. Sammen lagde de nylig novelleserien «Her Fat Feminist Ass» i den amerikanske antologien The Big Feminist BUT. En munter historie om deres svært så frie forhold

– Igjen handler det om sex, ler Lust. De fleste holder de erfaringene for seg selv, men vi serieskapere må jo bruke det vi har.

Det var i 1995 hun flyttet til Berlin fra Wien, der hun ble født i 1967. Hun hadde etablert seg som barnebokillustratør. I Østerrike framsto ikke tegneserier som noen aktuell uttrykksform. Hun følte etter hvert at barnebøkene ble for begrenset, og bestemte seg for å studere. Ved kunsthøyskolen Weißensee i Berlin fikk hun det hun kaller en lidenskap for tegneserier. Hun orienterte seg bredt og leste seg opp, og etablerte til og med nettforlaget Electrocomics. Ved siden av serieskapingen har hun nylig begynt å undervise i narrativ tegning to dager i uken ved Høyskolen i Hannover.

– Undervisningen tar tid fra min egen serie og betyr at den blir senere ferdig. Men jobben gir også stabilitet og bedre økonomi, sier hun. Og legger til at hun planlegger å flytte for å få mer plass.

Bydelen hun bor i, Prenzlauer Berg, er ved siden av Kreuzberg Berlins viktigste kunstnerområde. I den fine skisseboka Helmholtzplatz Berlin, opprinnelig et studentarbeid, tegner hun miljøbilder fra og rundt parken i nabolaget.

– Berlin synes viktig for deg i mange serier og illustrasjonsarbeider?

– Ja, jeg bor jo her. Så selvsagt er Berlin interessant. Men jeg ville brukt ethvert sted.

For Lust handler det altså ikke bare om Berlin, men også et dokumentarisk grunninnstinkt. Hun følte seg aldri komfortabel med fiksjonsfortellingene hun illustrerte i barnebøkene.

– Jeg er for usikker til å skulle skrive en egen fortelling, forteller hun meg.

– Jeg ville endre så mye fram og tilbake. Virkeligheten, derimot, den er der. Jeg er en koreograf eller regissør for hendelser som finnes fra før.

– Det er også en politisk understrømning i seriene dine?

– Jeg er interessert i politikk, men mest i sosiale aspekter – ikke det politiske spillet fra dag til dag. Min stemme er gjennom tegneseriene. Men det er kanskje noe jeg forteller meg selv for ikke å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke er ute og demonstrerer, sier hun og smiler.


«Vi krever at tegneserier får den samme anerkjennelsen som litteratur og bildekunst, og fremmes på samme måte. Tegneserier er – som alle andre kunstarter – avhengig av statlig og privat støtte.»


Vinden i ryggen

Den fremste tyske tegneseriefestivalen holdes i Erlangen, og Hamburg har et vitalt ungt seriemiljø med utspring i høyskolen der man underviser i tegneserier. Likevel er Berlin også tegneserienes hovedstad. Her bor de fleste sentrale serieskaperne, og her holder de to toneangivende forlagene Reprodukt og Avant Verlag til. Lust husker godt foranledningen til at Avant ble grunnlagt i 2001.

– Rundt tusenårsskiftet var jeg med å etablere en møteplass for serieskapere på et bibliotek her i byen. På et av møtene kom Johann Ulrich og fortalte han ville utgi tegneserier. Han hadde fått noen penger i arv etter faren som han ville bruke. Vi andre lo nesten av ham.

I dag har Avant og Ulrich en betydelig katalog, eget kontor og tre ansatte. Lust utga selv I dag er den siste dagen i resten av ditt liv på forlaget, men først etter at Reprodukt sa nei og hun hadde publisert en del kapitler for fri nedlasting på Electrocomics.

– Johann Ulrich var ikke begeistret for serien i starten, men jeg fikk god respons fra mange på det jeg la ut på nettet. Etter et par år ble han interessert, forteller Lust, som brukte fire år på å skrive og tegne boka.

Hun mener hun var heldig som ble interessert i tegneserier i en tid da så mye skjedde i Tyskland.

– Bevegelsen for nye tegneserier ga meg vind i ryggen. Nå har litterære forlag begynt å utgi tegneserier, nye kunstnere prøver mediet, det er flere anmeldelser og butikkene er mer interessert.

Hun reiser seg mot en av bokhyllene og henter fram en av høstens tegneseriebøker, Katia Fouquets bearbeidelse av Camus: Jonas oder der Künstler bei der Arbeit. Utgitt av Edition Büchergilde, kjent for sine bildebøker.

– Dette er flott gjort, sier hun. Det er lett å være enig. Med en effektfull forside dominert av gule og grønne fargeflater og en kunstferdig stil gjør boka inntrykk.

Som Das Comic Manifest tydelig uttrykker mangler det en tysk tegneseriepolitikk. Gjennom Goethe-instituttet, Tysklands forlengede kulturarm, har det likevel vært en satsing på eksport av seriene gjennom informative nettsider på flere språk, utstillinger, festivalbesøk og oversettelser. I forhold til antallet utgivelser i hjemlandet, er det nå flere tyske serieskapere som oversettes enn forfattere.


«Fortsatt mangler det et eget tegneserieprofessorat i Tyskland. Fortsatt mangler en institusjon som kan være den sentrale møteplassen for alle mediets aktører. Vi krever etableringen av et tysk tegneserieinstitutt, som samler kunstnerne, analyserer verkene deres vitenskapelig og tjener den kulturelle skoleringen.»


Lyden av tegningene

Tidligere i år utga Lust en svært vellykket adapsjon av Marcel Beyers roman Flughunde, altså flygehunder eller storflaggermus, på selveste Suhrkamp Verlag.

– Det var to ganske så pragmatiske grunner til at jeg lagde boka, avslører hun.

– Jeg ville at serien skulle foregå et sted jeg kjente, det vil si helst Berlin eller Wien. Og jeg ville ha en kvinnelig hovedperson. Dessuten likte jeg språket og den mørke atmosfæren i romanen. Selv om boka ikke er noen dokumentar, er det en tydelig historisk ramme og mange av figurene er virkelige.

Boka skildrer parallelt et barns troskyldige ståsted og en voksen manns amoralske syn på nazismen, gjennom den åtte år gamle datteren til Joseph Goebbels og en av regimets lydteknikkere. Han ordner lyden når Goebbels taler ved Berliner Sportpalast så stemmen fyller stadion og oppildner massene, og for SS utfører han dødelige lydeksperiment på fanger. Besatt av lyd har han ikke øre for annet enn formidlingen og konserveringen av stemmene. Det andre forløpet er på mange måter enda mer ubehagelig, ved at boka gjennom barna bygger en empati som ved krigens slutt gjør den nazistiske eliten i bunkeren til flersidige mennesker.

– Motivasjonen med fortelling er å skape empati. Det dristige i boka er at den åpner nyanser inn i et personunivers som ofte er framstilt skjematisk ond eller god, utdyper Lust.

– Lyd tar stor plass i historien, det må ha vært en utfordring?

– Da jeg bestemte meg for å lage boka, visste jeg at det er virkemidler i tegneserien som viser lyd. Det er ikke noe jeg har brukt mye før, og mange lydord er fra amerikanske tegneserier. Så jeg fant ut at jeg ville skape egne lydord på tysk.

– Det er stor forskjell på den spontane streken og olivengrønne paletten i selvbiografien din og tungsinnet med farger som smaker rust og jord i Flughunde?

– Stilen har en spesiell lyd. Jeg vil ikke være låst til én bestemt stil, svarer Lust. Hun legger til at det kan ta tid å få tegningene til å sette seg. Om hun blar i boka, er hun misfornøyd med de første hundre sidene av I dag er den siste dagen i resten av ditt liv.

Siden juli har hun arbeidet på en ny bok. Hun har lagt reportasjeserier og andre kortere prosjekter til side, for å bruke tiden på den. Boka skildrer en kvinne i midten av tjueårsalderen, som har et forhold med to menn samtidig.

– Det er nok en selvbiografi, bekrefter hun.

– Jeg må bare unnskylde at jeg bruker meg selv hele tiden: Beklager, men jeg er så forbasket interessant, sier hun og ler.

© norske LMD