Falskt mot, sann nasjonalisme

Mislykket abenomics i Japan. Statsminister Shinzo Abe ble hyllet da han satte i gang seddelpressen for å få fart på økonomien. Endelig en statsleder som våget å trosse kuttdoktrinen! Men etter hvert har det blitt tydelig hvor pengene havnet, mens veksten så langt har uteblitt.

Etter den knusende seieren til Det liberaldemokratiske parti (LDP) i senatorvalget i juli, fikk statsminister Shinzo Abe flertall i begge kamrene. Abe-regjeringen har siden den kom til makten 28. desember 2012 flagget sin vilje til å skape ny økonomisk vekst i et land som har hatt deflasjon helt siden krisen i 1997, og blitt hardt prøvet av jordskjelvet og ulykken ved atomkraftverket i Fukushima i mars 2011. Mediene kaller regjeringens plan for «abenomics» – etter «reaganomics», nyliberalismens første periode i USA under Ronald Reagan på 80-tallet.

Regjeringen hevdet den ville få slutt på deflasjonen med tre tiltak: økt likviditet, det vil si å la seddelpressen gå, for å få en inflasjon på to prosent innen to år (vi er her langt fra Europas irrasjonelle frykt for den minste antydning til økt inflasjon); økte offentlige investeringer; samt en vekststrategi basert på eksport, privatisering og avregulering av arbeidsmarke-det. Hva er resultatet et år senere?

Bryter med ortodoksien

Et år senere har den japanske sentralbankens lite ortodokse pengeutpøsing først og fremst dopet børsøkonomien – noe som ble forsterket av at børskursene begynte å stige i månedene før senatorvalget. Eksporten er blitt stimulert (+16 prosent fra oktober 2012 til oktober 2013), men mye mindre enn forventet (kun +4 prosent i volum), på grunn av svak økonomisk vekst i importlandene og en massiv utflagging av industri de siste tiårene. Kun fortjenesten på eksporten er styrket.

Derimot har svekkelsen av den japanske yenen ført til at importprisene har skutt i været. Ikke siden 1979 har handelsunderskuddet vært så stort, ifølge finansdepartementet:1 76 milliarder kroner (1293 milliarder yen), mot et handelsoverskudd på 88 milliarder kroner i 2007. Den økonomiske stimuleringen gjennom offentlige investeringer – et budsjettabu i årene forut, fordi staten er så forgjeldet (224 prosent av BNP i 2013) – hylles av lokale bedrifter, som lider under svak aktivitetsvekst. Ideen om stimulering gjennom offentlig forbruk – som ortodokse økonomer over alt ellers, i sær i Europa, mener må reduseres – har alt som skal til for å forføre tilhengere av politisk handlingsvilje og kuttfiendtlige økonomer. For eksempel Joseph Stiglitz som mener at «’abenomics’ er den riktige veien å gå for å få fart på den japanske økonomien. Europa og USA bør la seg inspire-re.»2 Men denne delvise tilbakevendingen til keynesianisme har ikke fått den forventede effekten. Den årlige BNP-veksten nådde 4,3 prosent mellom januar og mars 2013, men falt til 1,9 prosent i tredje kvartal (juli til oktober). Bedriftenes investeringer i produksjon er lav, samtidig har de økt utflyt-tingen av produksjon de siste årene.3 Resultatet av «abenomics» er altså lite overbevisende, så lite faktisk at Abe i oktober annonserte en ny finansieringspakke til en samlet sum av 320 milliarder kroner.

Men for å få fart på hjulene er det ikke nok å bryte med den rådende ortodoksien og sprøyte penger inn bedriftene. Sosialt sett er resultatene av «abenomics» tydelig negative. Et rekordhøyt antall husholdninger mottar nå sosialhjelp: 1,6 millioner hjem i august 2013.4

Atomkraft, luksusmat og militærutstyr
Bak en av OECDs laveste arbeidsledighet (rundt fire prosent) skjuler det seg et stille forfall i arbeidslivet. 35 prosent av lønnstakerne har nå usikre arbeidsforhold (del-tid, midlertidige stilinger). Og reallønningene er på vei nedover: -1,3 prosent fra oktober 2012 til oktober 2013, ifølge arbeids-, helse- og sosialdepartementet.

Organiseringsgraden har også falt (18 prosent, mot 24 prosent på begynnelsen av 90-tallet). I all hovedsak er det sivile organisasjoner og ikke fagforeningene som fremmer krav for de utsatte arbeiderne. Siden 2012 har de publisert en svarteliste over selskaper som påtvinger dem inhumane arbeidsvilkår. Hvert år deler de ut en pris til «det svarteste selskap» (burakka kigyou). I 2013 gikk den til den store restaurantkjeden Watami, som er grunnlagt av den nyvalgte senatoren Watanabe Miki. Hans berømte befaling til de ansatte – «Jobb 365 dager i året, 24 timer i døgnet, til døden» – beriket en lang liste av japanske nyliberale munnhell, der det eldste er «Stol på dine egne krefter» (Jiji Doryoku).

Abe viser seg å være svært så ivrig i å gjennomføre den verdensomspennende strategien om å senke «arbeidskostnaden». De stadig mer usikre resultatene av «Abenomics» har fått Abe til å skifte målsetning, nå vil han «gjøre Japan til det meste næringslivsvennlige landet i verden».5 Konkret vil det si å senke bedriftsskatten og øke momsen, fra fem til åtte prosent fra 1. april for å dempe underskuddet på sosialbudsjettet. Abe kunne også godt ha økt arbeidsgiveravgiften, som er lavest i hele OECD.6

Samtidig har regjeringen lansert en mye omtalt handelsoffensiv for eksport av atomkraftverk, luksusmat og avansert militærutstyr. Salg av militærutstyr til utlandet var inntil nylig begrenset av tre prinsipper som har vært overholdt mer eller mindre siden 1967: ikke selge våpen til land i konflikter eller land som står i fare for å havne i krig, ikke markedsføre eksport av militært utstyr.

Risikerer å bli fremmedfiendtlig
Salg av atomkraftverk virker rart. Statsministeren sa til OL-komiteen 7. september at kraftverket i Fukushima var under kontroll og at alt ville være i orden i god tid før OL i Tokyo i 2020. Men lekkasjene av radioaktivt vann er ennå ikke under kontroll, noe verken innbyggere, bønder eller fiskere i området er særlig glade for.

Regjeringens aggressive eksportpolitikk i landbruket oppfattes som en taktikk for å vende oppmerksomheten bort fra kritikken av frihandelsavtalen Trans-Pacific Partnership (TPP) som er under forhandling. Mange frykter at avtalen vil bety slutten for familielandbruket og normene for matvaresikkerhet, som er langt strengere i Japan enn i USA.

Vendingen i denne nye økonomiske politikken bekymrer japanerne, særlig fordi sosial uro historisk sett alltid har blitt møtt med begrensning i friheter. Under krisen på 1920- og 1930-tallet, da bønder og arbeidere krevde demokrati, valgte myndighetene militarisering og undertrykkelse, og la med det fundamentet for en ekspansjonistisk nasjonalisme.

Etterkrigstiden innledet en epoke med sterk og omfordelende vekst, noe som gjorde flertallet av befolkningen fornøyde. Men myten om en voksende middelklasse sprakk definitivt i løpet av de to «tapte tiårene» (som man kaller perioden etter krisen i 1997), samtidig som sfæren for sosial kamp har skrumpet inn. I krisetider er nasjonalisme og identitetspolitikk effekti-ve redskaper for å omgå sosiale krav: Rike og fattige jobber sammen for fedrelandet, alle forent mot nabolandene.

De stadige territoriale «hendelsene» med Kina om øyene Senkaku (Diaoyu på kinesisk) i Vest-Kinahavet og med Sør-Korea, en annen mye omtalt territorial krangel om øya Takeshima (Dockdo på koreansk), gir Abe-regjeringen en drømmesjanse for nasjonalistisk mobilisering. Det er ikke tilfeldig at grunnlovsrevisjonen (av den såkalte «fredsgrunnloven»), som LDP offentligjorde i 2012, fjerner henvisningen til «menneskehetens universelle prinsipp» i innledningen og innlemmer formuleringer som: «Staten [er] grunnet på fedrelandet og familien, og respekt for harmonien.» Grunnlovsspesialisten Yoichi Higuchi er bekymret for det japanske demokratiets framtid: «En stat som i stadig større grad privilegerer eksklusivt statsborgerskap grunnet på nedstammingsprinsippet (noe som bare delvis er tilfellet), risikerer å bli fremmedfiendtlig.»

Ifølge Abe skal denne revisjonen «ende etterkrigsregimet» og endre den internasjonale orden etablert av konferansene i Jalta og Potsdam som straffet fasciststatene. Men statsminis-teren vil ikke ta avstand fra USA i den nasjonale suverenitetens navn: Han insisterer snarere på å styrke militæralliansen og forsvarer de store amerikanske basene på japansk jord, som de på Okinawa.

Nasjonalistisk rivalisering
Kommunistpartiet (JCP) hadde lenge monopol på å fordømme den militære, politiske og økonomiske underkastelsen under USA – partiet kalte sågar Japan en ameri-kansk koloni. Men nå kommer kritikken hovedsakelig fra liberale og tidligere embetsmenn som aldri har vært i nærheten av JCP. Medforfatter av et nytt verk med tittelen «Endeløs okkupasjon»,7 den tidligere diplomaten og professor ved Japans forsvarshøyskole, Magosaki Ukeru, går inn for en relativ selvstendighet overfor USA og en revisjon av militærtraktaten, så vel som opprettelse av et østasiatisk felles-skap.

Disse liberalernes holdning står i skarp kontrast til Abe-regjeringens politiske linje, både om forsvarsavtalen og TPP, som regjeringspartiet var imot da det var i opposisjon. De mener at denne frihandelsavtalen bare vil favorisere amerikanske bedrifter og kan gjøre at den japanske regjeringen vil bli dømt etter amerikanske juridiske normer i tvister (Investor-State Dis-pute Settlement). Lite er mer symbolsk for oppgivelse av nasjonal suverenitet enn en slik forordning.

Men det er forsvarspolitikken avhengighetskritikerne er mest bekymret for. Langt fra å gi mer selvstendighet, åpner Abes revisjon av grunnloven for deltakelse i felles militæroperas-joner med den amerikanske hæren, noe «fredsgrunnloven» nå forbyr.

Denne viljen til å endre grunnloven og å øke militæreksporten kaster et nytt lys på «abenomics», som Süddeutsche Zeitung (22. juli 2013) mener bare er et middel Abe bruker for å gjøre Japan til en mektig militærmakt.

Det pågår altså en nasjonalistisk rivalisering mellom Japan og Kina med en økende militarisering på begge sider. Denne ledsages, på den japanske høyresiden, av provokasjoner basert på Øst-Asias moderne historie. Japanske statsråder besøker det svært kontroversielle Yasukuni-tempelet, minnested for soldater som har dødd for keiseren, deriblant noen av verdens verste krigsforbrytere. Og de benekter at den japanske hæren tvangsprostituerte asiatiske kvinner under andre verdenskrig.

Strukturelle samfunnsendringer
For å unngå at de regionale spenningene utarter til væpnet konfrontasjon, må «abenomics» grundig revurderes. Prioriteringen burde være å gjøre noe med den sosiale uroen og legge til rette for betydelige lønnsøkninger, så vel som å styrke arbeidstakernes rettigheter for å korrigere de alvorlige ulikhetene. Abe burde dessuten stop-pe atomkraftprogrammet for godt: Hver dag viser endeløse lekkasjer av radioaktivt vann i Fukushima hvor mislykket det har vært. Den radioaktive forurensningen kan også komme til å vekke misnøye i nabolandene i Stillehavet.

Og på et mer grunnleggende plan: I stedet for å tro at privilegier til store bedrifter vil skape en ny sterk produktivitetsvekst, er det bedre å se på strukturelle samfunnsendringer, slik økonomen Kosuke Motani foreslår. Han retter oppmerksomheten mot den vedvarende nedgangen i yrkesaktiv befolkning, som vil synke til 44,2 millioner i 2035 fra 81,2 millioner i 1995, og det svake forbruket i de velstående klassene.8 Det samme gjør også økonom og spesialist på sosiale ulikheter Toshiaki Tachibanaki: Når «abenomics» forsøker å skape rikdom for enhver pris, rotfestes ulikhetene med en systemlogikk der «vinnerne tar alt». Dette kan ikke fungere, ifølge ham, på grunn av en aldrende befolk-ning og verdiendringene til japanerne, som i stadig større grad prioriterer «lykke» framfor forbruk.9

Oversatt av R.N.