Leseglede og bomberegn

_MG_7089March 04, 2013.cr2Boktyven er basert på en australsk roman fra 2010, skrevet av den ganske så unge Markus Zusak,1 og nå filmatisert av Brian Percival, som blant annet har seks episoder av Downton Abbey på sin merittliste. Tittelen kan forlede en til å tro at det handler om en person som stjeler bøker først og fremst for moro skyld eller på grunn av kleptomani. Liesel Meminger har nok en tyv i seg, men det første tyveriet skjer ganske tilfeldig: Under begravelsen til hennes lillebror tidlig i filmen, mister graveren en bok fra lommen sin. Det er rett og slett en bok med huskeregler for kirkegårdsgravere, og Liesel plukker den diskret opp. Det skal bli den aller første boken hun leser, og hun jobber seg gjennom den sammen med sin adoptivfar, som også trenger å trene opp sine leseevner.

Adoptivforeldrene Hans og Rosa bor i München, i en gate kalt Himmelstrasse. Men tidsånden er alt annet enn idyllisk, særlig hvis man legger humanistisk etikk til grunn: Fortellingen begynner i 1938 og skal også dekke andre verdenskrig.

Avansert smak

Liesel blir mobbet, først fordi hun på mange måter er annerledes (en fremmed og eventyrlig pen), og fordi hun i utgangspunktet ikke kan lese (det blir hun etter hvert ganske så flink til), men også fordi Hans og Rosa ikke er medlemmer av nazipartiet, og det går rykter om at hennes kjødelige mor var kommunist.

Liesel blir også mobbet fordi adoptivfaren Hans har ord på seg for å drive dank og kanskje ikke gjør så mye annet enn å spille trekkspill, og fordi hennes utvalgte klassekamerat fort-setter å dyrke Jesse Owens, den svarte friidrettskongen som feide tyskerne av banen under Berlin-OL i 1936 og derfor tilhører nazistenes yndlingsfiender.

Liesel havner midt i de store, grusomme verdenspolitiske begivenheter. Krystallnatten og de tilhørende bokbålene innhenter den en gang så idylliske småbyen. Liesel blir stående som forhekset og betrakte bokbålet helt til det brenner ned, og når Hans dukker opp, finner han ut at Liesel med nød og neppe har reddet en klassiker fra flammene. Farlig.

Neste gang hun stjeler en bok er det egentlig en bibliotekutforskning som ender i «tyvlån», det skjer i privatbiblioteket til fru borgermester Herrman, en velgjører for den positive og skikkelige Liesel som rett og slett blir borgermesterinnens favoritt, selv om herr borgermesteren er skeptisk, nesten fiendtlig.

Liesel lærer seg tidlig at det finnes ting i livet som er farligere enn å stjele eller tyvlåne bøker. At adoptivforeldrene hennes skjuler en ung jødisk venn, atletisk men syk, bidrar til å øke spen-ningen og intensiteten i filmen, og det skjerper filmens hovedtema: lesing, og det å skaffe til veie nye bøker, om det så skal være fra borgermesterresidensens bibliotek. Og Liesel utvikler en ganske avansert smak: For eksempel leser hun The Invisible Man av H.G Wells. Vi får anta, for sannsynlighetens skyld, at den unge jenta «egentlig» leser Wells på tysk – engelsk har hun sannsyn-ligvis ikke lært seg før Bomber Harris slipper sin dødelige last over tyske byer.

Forutsigbar pengemaskin

Den største utfordringen er krigen selv, som i løpet av fortellingen utvikler seg til voldsomme allierte bomberaid, bombene regner etter hvert ned, brannene begynner å ligne ildstormer. Og sammen med de allierte bombeflyene kommer fortellerstemmen. For det er selveste Døden som er filmens (og allerede bokens) forteller, og denne Dødens fortellerstemme møter vi i en av de første scenene.

Dette med Døden som personifisert fortellerstemme er et av filmens få virkelig originale grep. Et annet er skjebnens tilfeldigheter: Hvordan hun ble «boktyv». Konfliktene er ganske så forutsigbare, og det er i fullt monn også adoptivforeldrene: Hans og Rosa er ganske grå bakgrunnsskikkelser for Liesels tross alt eventyrlige verden. De er interessante som hjelpere (eller, med Rosa, kanskje vel så ofte et hinder). Og det er to gode skuespillere vi snakker om – Geoffrey Rush (som vi med glede husker som kong Georgs talepedagog) og Emily Watson, minneverdig for hovedrollen mot Stellan Skarsgård i von Triers Breaking the Waves, hennes gjennombrudd i 1996. Men av de to er det nok bare Rush som innfrir, kanskje fordi han har mer livsglede å spille på, overfor «Her Majesty», som han kaller den bedårende jentungen som han senere skal lage en sinnrik ordbokvegg for i kjelleren. Watson har fått den lite takknem-lige rollen som en temmelig meggete adoptivmor. Det kler henne ikke, men personinstruksjonen synes å skjerpe seg i filmens siste og dramatiske del: Ekteparet Hans og Rosa, så vel som deres skuespillere Rush og Watson, finner hverandre en tanke bedre.

Sophie Nélisse, født i år 2000, kan muligens få noen utfordrende roller de nærmeste årene. Yndighet i massevis har hun i alle fall i rollen som Liesel.

Boktyven har mye overbevisende atmosfære i grenselandet mellom forførende eventyr og grim realitet. Den er først og fremst en konvensjonell billedversjon av en bestselger, og i den forstand en forutsigbar pengemaskin. Visuelt velgjort og en god story, ikke så fryktelig mye mer, noen høydramatiske skrekkscener, men strengt tatt ikke en film som gjør et stort og varig inntrykk.

© norske LMD

Boktyven, engelsk/australsk 2013, 1 t. 49 min. På kino fra 16. januar.