Det begynte så bra

Mindre enn tre år etter Sør-Sudans uavhengighet brøt det ut borgerkrig. 23. januar inngikk partene en våpenhvile og innledet fredssamtaler. Men fortsatt pågår det kamper. Konflikten er i all hovedsak ikke etnisk, slik det ofte hevdes, men drevet fram av lokale eliter og en slu regjering i Khartoum.

Den 15. desember var det en intens skuddveksling i presidentgardens hovedkvarter i hovedstaden Juba. Skuddvekslingen markerte starten på en borgerkrig som raskt eskalerte. President Salva Kiir hevder det var et kuppforsøk fra tidligere visepresident Riek Machar, som han hadde avsatt 23. juli. Ifølge Machar – som så vidt ble reddet av livvaktene sine, som alle døde – forsøkte presidenten å utslette opposisjonen.

«Vi har ikke funnet det minste bevis på noe kuppforsøk,» sa Linda Thomas-Greenfield fra det amerikanske utenriksdepartementet 9. januar. Denne versjonen understreket Machar billedlig: «Jeg måtte flykte i pyjamas.» Hvordan har den unge staten Sør-Sudan, født i juli 2011 etter en folkeavstemning om løsrivelse fra Sudan, kommet så galt av sted?

For å forstå det ferske landets prøvelser, må vi gå tilbake til oljeavtalen det inngikk med Sudan 27. september 2012, samt Kiirs beslutning om å stille til gjenvalg i 2015. Hans åtte år som president (han ledet interimregjeringen i 2005–2011) har slett ikke vært en suksess: etnisk vold, hyppige opprør, elendig statsapparat, manglende økonomisk utvikling og massiv korrupsjon – så massiv at Kiir i et berømt åpent brev irettesatte sine ministre: «Betal tilbake de fire milliarder dollar dere har stjålet, vi trenger dem til å utvikle landet.»

 

Rasistisk retorikk

Det nye landets fadder, USA, har vært ettergivende på grensen til medskyldig. En veritabel diplomatmafia – som støtter Sudan’s People Liberation Movement (SPLM), opprørsbevegelsen som tok makten i Juba etter selvstendigheten – har sikret makthaverne velvilje fra Obama-administrasjonen og forbudt all kritikk av Washingtons hjertebarn.

Regjeringen i Khartoum har utnyttet situasjonen. President Omar al-Bashir vet at han sitter på nøkkelen til gjenvalg for sin sørsudanske kollega og har utpresset ham for å kvele Sudans revolusjonære front (SRF), en paraplyorganisasjon for alle bevegelser som kjemper mot al-Bashirs regime. SRF har sloss mot regjeringen siden høsten 2011, i hovedsak med støtte fra landets svarte muslimer. Religionen gjorde at disse lenge var lojale mot araberne, men lojaliteten fikk en knekk i krigsårene (1983–2002), for så å forsvinne.

Araberne satte lenge de svarte muslimene opp mot de kristne, men de skiftet side da de innså at de var ekskludert både sosialt og økonomisk. Krisen i Darfur i 2003 markerte første fase av deres sideskifte. Og paradoksalt nok innledet uavhengigheten til det kristne Sør-Sudan i 2011 den andre og enda mer avgjørende fasen. Siden har de muslimske makthaverne i Khartoum kjempet for livet. Ettersom opprørerne er muslimer kan de ikke lenger spille ut det religiøse kortet, derfor tyr de til rasisme og trusselen fra al abid, «slavene», et ord som ofte brukes i det arabiske Sudan om de svarte.

 

Etnisk fragmentering

Omar al-Bashirs første krav var at oljeavtalen fra september 2012 ble satt ut i livet og at Kiir kuttet støtten til SRF. Men han ville mer. På grunn av den desperate økonomiske situasjonen i Sudan, krevde han at Sør-Sudan skulle droppe de nokså gunstige betingelsene i avtalen (en avgift på 10,25 dollar per fat råolje for å transportere oljen nordover gjennom Sudans oljeledninger). I stedet skulle de straks begynne å betale de avtalte tre milliarder i kompensasjon for Sudans økonomiske tap ved uavhengigheten, en kompensasjon det ikke var satt noen frist for.

For å få viljen sin måtte al-Bashir styrke Sudans kontroll over Sør-Sudan. Han stoppet derfor oljeeksporten for å legge press på Kiir, for så å sette den delvis i gang igjen. Katten lekte med musa. Da Kiir i juli 2013 innså al-Bashirs planer, sparket han hele regjeringen og utviste visepresident Machar. Ti dager senere dannet han en ny regjering med folk kjent for å være vennlig innstilt overfor Khartoum (Riak Gok, Telar Ring Deng, Abdallah Deng Nhial). Da begynte oljen og pengene å strømme igjen.

I november reiste al-Bashir til Juba for å fortelle sin kollega at tiden var inne for å betale kompensasjonen. Betalingen skulle starte øyeblikkelig gjennom en gradvis økning av transittavgiften. Kiir ga etter, men avgiftene skjøt etterpå i været.1 Al-Bashir seiret på alle fronter. Og Sør-Sudan ble nå styrt av en etnisk-økonomisk gruppe, hvor den harde kjernen består av folk fra gruppene Dinka Rek og Agar som har alliert seg med andre etnisiteter.2 Med disse manøvrene har Sudan bidratt til å ødelegge demokratiet i sør. I realiteten finnes det ingen sørsudansk stat, den er bare en projeksjon av de sterkt sentraliserte strukturene til en autoritær geriljabevegelse, med en hær av dårlig integrerte etniske regimenter med utspring i ulike geriljagrupper fra årene 1983–2002. Denne fragmenteringen ble ytterligere forverret med den gradvise «integreringen» av militser som hadde sloss for regjeringen i Khartoum under krigen. Disse ble plassert side ved side, regiment for regiment, uten noe forsøk på integrering.

 

Dommer og deltaker

Spenningen knyttet til presidentvalget i 2015 dreier seg ikke bare om hvem som vil vinne, men også og framfor alt om hvordan valget vil forløpe. Vil vi se en stor kvalitativ endring som tar landet fra bandestyre til rettsstat? Før hendelsene i desember var det forsiktige tilløp til en reformbevegelse og demokratikamp. Dette scenariet virker nå lite sannsynlig.

Den brutale borgerkrigen har ikke sine røtter i en etnisk konflikt, slik det ofte hevdes. Det dreier seg først og fremst om et autoritært regime som er i ferd med å gå i oppløsning og som nøler mellom demokratisk modernisering eller å fortsette å kjøpe seg støtte. Som så ofte i Afrika identifiserer aktørene seg med en etnisk gruppe, men nøkkelen til å forstå hendelsene ligger et annet sted: I den langt mer omfattende utviklingen som har fått deler av løsrivingseliten i SPLM til å skifte mening om uavhengigheten nå når interessene deres er truet. I Sør-Sudans gryende politikk skjer de viktigste debattene ikke i parlamentet, men i SPLM, som har bevart de hierarkiske strukturene fra sin leninistiske fortid. Det nasjonale frigjøringsrådet (NLC) utgjør her et slags «partiparlament», som Kiir forsøker å tøyle på veien mot demokratisering.

For Kiir, og hans tilhengere, kan en demokratisering sette deres posisjoner i fare. 15. desember forberedte den gryende opposisjonen et stort folkemøte for å kreve et møte med NLC, da presidentgardens dinka-bataljon prøvde å avvæpne en nuer-bataljon (Kiir er dinka og Machar nuer), mens andre soldater arresterte de elleve antatt farligste «reformpolitikerne». Machar klarte å flykte, nuer-avdelingene i hæren gjorde opprør og borgerkrigen begynte med all sin gru.

Etnisitet spilte en rolle her. Nuer-soldatene gjorde spontant opprør for å forsvare sin mann. I Juba begynte dinka-soldatene umiddelbart å drepe, nesten utelukkende sivile og militære nuere. Men det er mange unntak fra denne kløften mellom de to folkegruppene. Rebecca Garang, enken etter uavhengighetsbevegelsens store leder John Garang, er dinka, men er med i reformleiren. Og hennes eldste sønn deltar i Machars nuer-delegasjon. De elleve arresterte reformpolitikerne tilhører fem forskjellige etniske grupper, og to av dem er dinka. I kampene rundt oljebyen Bentiu i nord har nuere knyttet til Kiir kjempet mot nuere lojale til Machar. I regionen Equatoria, som verken er dinka eller nuer, velger de små stammene (Madi, Bari, Lotuko, Toposa) ulike leire, men som regel Machar og reformistene. Ingen steder følger de blindt de etniske båndene.

Disse valgene har ofte handlet om liv eller død. For volden har vært ekstrem og blitt forsterket av at meklerne – medlemslandene i Intergovernmental Authority on Development (IGAD) – er så splittet.3 Etiopia har desperat forsøkt å holde seg nøytral i en konflikt som på sikt truer landets sikkerhet. Kenya var en stund fristet til å støtte Kiir, men trakk seg ut. Uganda har til og med bombet opprørsområdene for å støtte «den valgte regjeringen» i Juba. I midten av januar lanserte landet også en tung militæroffensiv i retning Bor – og er dermed både dommer og deltaker.

 

Spiral av stammefeider

Foruten generelle prinsipperklæringer, har det internasjonale samfunn (USA, EU og Kina) vært merkelig taust. Det er som om denne plutselige krisen i kontinentets spedbarn, som alle hyllet for tre år siden, har gjort dem målløse. Kina, den største kjøperen av sudansk olje, virker å ha resignert i påvente av et uønsket utfall. USA føler seg ille til mote på grunn av sitt indirekte ansvar. Amerikanerne tolererte en voldsom antidemokratisk avsporing og angrer, men aksepterer ikke at motstanden mot avsporingen har eskalert til en væpnet konflikt.

Dersom volden fortsetter, risikerer landet å havne i en spiral av stammefeider. Stammebevisstheten har i en tid havnet i bakgrunnen for demokratikampen, men risikerer å dukke opp igjen. Den store trusselen for et så underinstitusjonalisert land er total oppløsning. Og regional katastrofe. Med Den sentralafrikanske republikk og Somalia i borgerkrig, med Sudan på randen av økonomisk sammenbrudd og diktatur i Eritrea, kan hele området synke ned i en omfattende krise, der også Etiopia kan bli revet med.

Oversatt av L.H.T.