Fisk, fosfater og fengsel

Marokko tjener store penger i Vest-Sahara. Regionen regjeringen i Rabat kaller «de sørlige provinsene» gir Marokko store eksportinntekter på bekostning av saharawienes økonomiske rettigheter. EU har nå inngått ny fiskeriavtale der havet utenfor Vest-Sahara implisitt tilhører Marokko.

Det er umulig å telle alle lastebilene med blekksprut og fisk på hovedveien mellom El Aaiún, den store byen nord i Vest-Sahara, og Dakhla 500 kilometer lenger sør. Vest-Saharas kystlinje er 1200 kilometer lang og havet her er blant de mest fiskerike i verden. Ifølge en rapport fra Marokkos råd for økonomi, samfunn og miljø (CESE)1 står fiskeindustrien for 74 000 arbeidsplasser i Vest-Sahara,2 og da er ikke den store grå økonomien tatt med. Fisket bidrar alene med 17 prosent av områdets BNP, 31 prosent av arbeidsplassene og 78 prosent av Marokkos fangstvolum. Fisket i de «sørlige provinsene» – som man i Marokko kaller Vest-Sahara – er altså big business. Marok-ko stakk av med denne rikdommen i 1975, da landet annekterte området som FNs generalforsamling i 1965 klassifiserte som «ikke-autonomt» i resolusjon 2072.

På denne farlige og eneste veien sørover kjører det også lastebiler med tomater, agurker og meloner dyrket rundt Dakhla. Ifølge NGO-en Western Sahara Resource Watch ligger det elleve landbrukssentre rundt byen, deriblant et drevet av selskapet Tawarta. Et drivhus strekker seg her minst 500 meter langs veien. Her dyrkes cherrytomater som blir solgt under det franske selskapet Idyls varemerke Etoile du Sud. I 2008 ble produkter herfra, feilmerket med «Opphavsland: Marokko», dyrket på et område på nesten 600 hektar og eksportert til Europa via Agadir, 1200 kilometer unna.3


Flere demonstrasjoner

CESE anser dette som en aktivitet med høy verdiskaping. Planen «Grønt Marokko» har anslått at mengden tidliggrønnsaker fra Vest-Sahara, etter å ha økt fra 36 000 tonn i 2008 til 80 000 tonn i 2013, vil stige til 160 000 tonn i 2020, for et område på 2000 hektar. Alt skal eksporteres. Antall arbeidsplasser, som nå er rundt 6000, vil tre-dobles.

Lenger nord, ti kilometer fra El Aaiún, ligger havna til OCP, Marokkos statlige fosfatselskap. Fosfatene blir transportert fra Bou Craa-gruven på et 100 km langt samlebånd gjennom ørkenen. Gjennom det fine fosfatstøvet skimter jeg lagringssiloene og bulkskipene som er kommet fra hele verden for å hente ut fosfat. Fosfat er svært viktig for Marokko: OCP er verdens nest største produsent og største eksportør av råfosfat og fosforsyre, og en av hovedeksportørene av fosfatgjødsel. Marokko har verdens største fosfatreserver og seks prosent av landets BNP i 2012 kom fra disse produktene.

I El Aaiún møter jeg Mohamed Alisalem Bobeit, nestleder i en organisasjon som jobber med naturressursene i Vest-Sahara. Han er fullt klar over PhosBoucraas betydning for Marok-ko. Anlegget produserer rundt ti prosent av OCPs fosfater og produksjonen er forventet å dobles innen 2020. «De plyndrer det saharawiske folkets ressurser,» sier Bobeit. Det er farlig å uttale seg offentlig om dette: Sid Ahmed Lamjayed, lederen for organisasjonen (som er ulovlig fordi Marokko ikke anerkjenner organisasjoner opprettet av saharawiere), ble arrestert 25. desember 2010, etter den store protestbevegelsen i Gdeim Izik. Militærdomstolen i Rabat dømte han siden til livstid i fengsel.

Men etter det stadig økende antallet demonstrasjoner å dømme, deler stadig flere hans syn. Siden oktober 2010 og demonstrasjonene i Gdeim Izik har det sentrale kravet i konflikten mellom Polisario (den væpnede politiske bevegelsen FN anser som «det saharawiske folkets legitime representant») og Marokko vært stans i utvinningen av ressursene inntil en folkeav-stemning om selvbestemmelse er gjennomført. «En FN-resolusjon som forbyr Marokko å utvinne ressursene, ville skapt gode betingelser for et stort steg mot en løsning på konflikten,» mener Brahim Sabbar, generalsekretær for ASVDH (Den saharawiske foreningen for ofre for grove menneskerettighetsbrudd fra den marokkanske stat).


Permanent suverenitet

Et splittet internasjonalt samfunn lot i praksis Marokko ta kontroll over dette landområdet på 270 000 kvadratkilometer i 1975. Marokko fikk også kontroll over PhosBoucraa, etter en avtale med den tidligere okkupanten, Spania, som startet utvinningen i 1962 og var aksjonær helt fram til 2002. Da var krigen med Polisario allerede brutt ut og Vest-Sahara sto på FNs liste over ikke-autonome territorier. I 1962 vedtok FNs generalforsamling at «folks og nasjoners rett til permanent suverenitet over sine naturrik-dommer og -ressurser må utøves for deres nasjonale utvikling og velstanden til det angjeldende folkets stat».4 Siden har folkeretten stadfestet at folk i ikke-autonome områder har en ukrenkelig råderett over sine naturressurser og rett til å bestemme over den framtidige utvinningen av disse.

Dagens debatt dreier seg om hvor mye saharawiene har krav på av Marokkos virksomhet. Da Marokko i oktober 2001 inngikk avtaler med to oljeselskaper, deriblant TotalFinaElf, nyanserte FN sine edle prinsipper: «Spørsmålet er hvorvidt prinsippet om ‘permanent suverenitet’ forbyr den administrerende makten all aktivitet knyttet til naturressursene i et ikke-autonomt område, eller bare de aktivitetene som trosser behovene og interessene til den stedlige befolkningen,» sa undergeneralsekretær for juridiske saker.

Men det finnes ingen mekanisme for å vurdere disse interessene. Betingelsene for at «folkene i ikke-autonome områder» kan utøve sine legitime rettigheter er ikke definert. Siden er spørsmålet blitt en del av maktkampen mellom partene i konflikten. Polisario fordømmer «ressursplyndringen» og forakten for folket i Vest-Sahara. I november 2012 gikk Polisario til EU-domstolen for å få annullert frihandelsavtalen om landbruksvarer mellom EU og Marokko som ble inngått i mars samme år og inkluderer Vest-Sahara. Polisario reagerte særlig på ikke å ha blitt konsultert.

De marokkanske styresmaktene fører en intens propagandakrig for å overbevise om at den økonomiske virksomheten er bra for «områdets befolkning». Stadig blir det lyst ut nye investeringsprogrammer i fransk og marokkansk presse.5 Men det er uklart her om «lokalbefolkningen» viser til saharawiere eller til de flere hundretusen marokkanerne i området. Polisario bruker konse-kvent «folket i Vest-Sahara», mens FNs juridiske rådgiver bruker begge betegnelsene om saharawiene.


Nye fiskeriavtale med EU

De marokkanske myndighetene gjør alt for å framstille det som at saharawiene tjener godt på naturrikdommene. OCP hevder at de har en sosialpolitikk: «Phos-Boucraas nettoinntekter blir reinvestert i regionen, til glede for innbyggerne,» står det i OCPs årsrapport for 2012. Etter demonstrasjonene i Gdeim Izik ble 530 unge saharawiere rekruttert til gruva – det var barna til pensjonistene som arbeidet der under spanjolene som er misfornøyde med pensjonene. «Det ble gjort en avtale, men de unge ble ansatt på et utdatert og derfor langt lavere lønnstrinn,» forteller Eddia Sidi Ahmed Moussa, generalsekretær i det forbudte saharawiske fagforbundet UGTSARIO.

Et annet tiltak fra marokkanerne er en sosialhjelp på rundt 150 euro i måneden, som synes ganske utbredt. Pengene deles ut av stammelederne. Mange bekrefter at marokkanerne bruker stønaden til å kjøpe sosial ro og til å dempe politisk agitasjon, ettersom myndighetene kan trekke støtten tilbake fra personer som deltar i demonstrasjoner.

Tjener saharawiene noe på ressursutvinningen? Det er det vanskelig å gi noe entydig svar på i mangel av pålitelig informasjon, ettersom Marokko ikke trenger å oppgi informasjon fordi FN ikke anser landet som «administrerende makt».6 Men det er ingen tvil om at Marokko påstår at saharawiene tjener godt. I november la CESE fram en «ny modell for utvikling av de sørlige provinsene», der «sivilsamfunnet» forventes å bidra til at «det marokkanske selvstendighetsinitiativet lykkes».7 Siden 2007 har Mohammed 4 presentert dette initiativet som motprosjekt til folkeavstemningen om selvbestemmelse som FN har krevd hvert år siden 1991.

Det nyeste eksempelet: 10. desember vedtok EU-parlamentet en ny fiskeriavtale, som forlenger 2007–2010-avtalen til 2014–2017. Også denne gangen omfatter «Marokko» havområ-det utenfor Vest-Sahara – uten at det er nevnt eksplisitt. Avtalen innbefatter fremdeles en årlig støtte (ned fra 36 millioner euro til 30 millioner) til utvikling av fiskeindustrien i bytte mot at europeiske båter får konsesjoner og kvoter. I desember 2011 nektet EU-parlamentet å videreføre den forrige avtalen, dermed framstår den nye avtalen som et tydelig signal for de ma-rokkanske myndighetene og deres «reformpolitikk».


Eksepsjonell ineffektivitet

EU-parlamentets juridiske avdeling ser bort fra spørsmålet om befolkningens interesser, når de går ut fra at Marokko omfatter havområdet utenfor Vest-Sahara. Dermed er avtalen lovlig så lenge Marokko «respekterer sine forpliktelser overfor folket i Vest-Sahara». Så får det ikke hjelpe om de eneste EU-parlamentarikerne som får lov til å besøke området tilhører vennskapsgruppen EU-Marokko. Den franske sosialisten Gilles Pargneaux, som leder denne gruppen, er ikke i tvil: «Det var en illusjon å tro at man kunne løse problemet med Vest-Sahara ved å forkaste fiskeriavtalen. Forslaget om autonomi for Vest-Sahara, som Marokko la fram for FN i 2007, er den eneste mulige løsning-en.»8 Enda verre gikk det med avtalens rent økonomiske interesser: en uavhengig evaluering av den forrige fiskeri-avtalen viste en «svært svak» kostnadseffektivitet og en eksepsjonell ineffektivitet.

Som den største utenlandske investor i Marokko, bidrar Frankrike aktivt til status quo i saharawisk disfavør. I november åpnet den nye fiskehavna i Boujdour, med en 780 meter lang hovedmolo og en tverrmolo på 260 meter. Havna ble bygd med franske utviklingsmidler. Frankrikes bistand til Marokko økte fra 380 millioner euro i 2011 til 831 millioner i 2012. I Bouj-dour har den unge saharawiske menneskerettsaktivisten Sultana Khaya nylig opprettet Ligaen for vern av naturressurser. Hun frykter at Total skal begynne å bore etter olje. I juli i fjor – tolv år etter den første kontrakten i Vest-Sahara – utførte selskapet seismiske undersøker i et område på over 100 000 kvadratkilometer kalt «Anzarane offshore».

Oversatt av L.H.T.

Olivier Quarante er journalist.