Kontrakter for usosiale kutt

Mens demonstranter protesterte mot TTIP, frihandelsavtalen som for tiden forhandles mellom EU og USA, møttes EUs statsledere i Brussel 19. og 20. desember for å drøfte et nytt instru-ment: kontraktsmessige ordninger mellom EU-kommisjonen og de enkelte medlemslandene. Dette kan bli et av de mektigste våpnene EU-institusjonene noensinne har fått til å rive ned de europeiske velferdsstatene.

Selv om instrumentet bare er på diskusjonsstadiet understreker lederen for Det europeiske sosialdemokratiske parti (PES), Sergej Stanisjev, at man «risikerer at hvert medlemslands sosiale bestemmelser blir utradert, land for land og tiltak for tiltak».1 I frykt for en eksplosiv vekst i EU-motstand hvis EU får lov til å blande seg inn i statenes indre anliggender og tvinge gjennom strukturreformer, mener liberalernes leder i Europaparlamentet, Guy Verhofstadt, at systemet innevarsler intet mindre enn «EUs død».2 Inspirert av IMF

De kontraktsmessige ordningene går offisielt under navnet Instrument for konvergens og konkurranseevne (IKK) og hviler på et enkelt prinsipp: I bytte mot økonomiske insentiv oppfordres medlemslandene til å signere kontrakter om makroøkonomiske reformer med EU-kommisjonen. Disse kontraktene vil omfatte sosialpolitikk, økonomi og skattepolitikk, uavhengig av EU-institusjonenes myndighetsområde. Gitt EU-kommisjonens aktuelle prioriteringer er det mye som tyder på at «de økonomiske fordeler» vil ha som betingelse fjerning av stillingsvern, kutt i sosialbudsjetter og skatteletter for næringslivet.

For tiden krever sosiale, økonomiske og skattepolitiske beslutninger i stor grad enstemmig enighet mellom de 28 regjeringene, noe som er et hinder for strukturreformer. Innblan-dingen fra EU-institusjonene begrenser seg ofte til enkelte ikke-bindende anbefalinger, som sjelden følges opp. I forkant av toppmøtet i desember sa J…rg Asmussen, Tysklands styremed-lem i Den europeiske sentralbanken (ESB): «I fjor ble kun ti prosent av Kommisjonens landspesifikke anbefalinger implementert».3 For tilhengerne av de kontraktsmessige ord-ningene (hovedsakelig den tyske regjeringen og dens allierte) går ikke strukturreformene fort og langt nok.

«Ordningene» synes direkte inspirert av Det internasjonale pengefondets (IMF) betingede lån, som tvang en rekke utviklingsland til å åpne opp økonomiene sine. Den såkalte troikaen (ESB, IMF og EU-kommisjonen) har allerede brukt metoden i «hjelpepakkene» til kriserammede land som Hellas, Kypros og Portugal, som alle er blitt pålagt omfattende privatiseringer. Og snart vil de altså få mulighet til å utvide denne strategiens «goder» til alle EU-land, også der det ikke er noen krise. I en tid vurderte Kommisjonen visstnok også å pålegge alle eurolandene å innføre dette nye instrumentet.

Maktmiddel for EU-kommisjonen
Men det gjenstår å bli enig om «de økonomiske fordelene» landene skal få i bytte. På toppmøtet i desember klarte ikke de europeiske lederne å bli enige. Kommisjonen foreslo å opprette et fond med bidrag fra medlemslandene eller fra framtidige EU-skatter, spesielt skatten på finanstransaksjoner – å skattlegge finansmarkedene for å liberalisere økonomien, for en idé! Men et internt dokument fra Kommisjonen, som lekket ut like før toppmøtet,4 viser at de europeiske lederne nå jobber langs et annet spor: lån med fordelaktig rente, det vil si den første solidariseringen av na-sjonal gjeld som de kriserammede landene har krevd helt siden krisen startet. Utstedelse av offentlige EU-lån vil gi de svakeste landene mulighet til å låne til de samme (mindre høye) rentene de mest robuste EU-landene får.

Vi ser her makten dette instrumentet gir Kommisjonen. De berørte landene har følgende valg: Enten gjennomføre reformene Kommisjonen krever, eller miste sårt tiltrengte økono-miske ressurser. I øynene til de italienske og spanske lederne, som låner til renter rundt to prosent høyere enn Tyskland får, betyr tilgang til EU-lån betydelige innsparinger, noe som setter Kommisjonen i posisjon til å tvinge gjennom sitt syn. Mens målet med solidariseringen av offentlig gjeld var å gi et pusterom til kriserammede land, truer de kontraktsmessige ordningene med å forvandle de europeiske lånene til en ny måte å kue de nasjonale regjeringene på.

Med store økonomiske midler kan dette nye arsenalet dermed true den nasjonale solidariteten enda mer enn budsjettraktaten. På tross av den tvangstrøya den faktisk er, lar denne traktaten medlemslandene i stor grad bestemme selv hvilke midler de vil bruke for å overholde budsjettkravene. Mens de kontraktsmessige ordningene vil gi Kommisjonen mulighet til å legge press på de gjenstridige.

Mulighet for mobilisering
Toppmøtet i desember endte med en prinsippavtale. En beslutning i resten av saken ble utsatt til de kommende møtene. Lederen for Det europeiske råd skal levere en rapport om saken i oktober 2014. Med støtte fra rådslederen har Angela Merkel lovet å følge prosjektets framdrift «millimeter for millimeter».5 Forslaget har vekket stor skepsis i flere EU-land, inkludert Tysklands tradisjonelle partnere. Motstanden er også stor innad i Rådet. Selv en moderat sosial mobilisering vil dermed finne intern støtte for å forhindre at prosjektet blir vedtatt (eller i det minste dempe de mest problematiske aspektene). EU-valgkampen gir en sjelden anledning for den europeiske venstresiden til å handle, en venstreside som altfor ofte reagerer i etterkant og har gått på nederlag etter nederlag siden krisen begynte i 2007.

Oversatt av R.N.