Glansbildet av det nye India

Narendra Modi håper på å bli Indias neste statsminister. Han skryter hemningsløst av sine resultater som delstatsminister i Gujarat. Men her har han framfor alt gjort de rikeste rikere, mens de fattige og kasteløse fremdeles lever i ytterste nød.

Mansingh Popatbhai Riniya myser med øynene. En hvit sjø strekker seg ut foran ham nesten så langt øyet kan se. Bare en glitrende blå rand skimtes i det fjerne. Riniya er prat-som denne morgenen, glad for å ha selskap. I tretti år har han reist på kryss og tvers av saltsumpen Little Rann of Kutch. Han graver i bukter og viker, skiller ut saltkrystaller, tapper vannhull og henter ut flere tusen tonn hvitt pulver under en blendende sol. Han er 47 år gammel, men det rynkete ansiktet får ham til å se ut som om han er seksti. Den fåmælte svigerbroren Kalubhai hjelper ham med traktoren i dag. Han retter på turbanen, stumper beedien, en kjegleformet indisk sigarett, og tenner en ny med det samme. Det bustede svarte skjegget, den svarte kajalen under øynene og den korte ordutvekslingen på dialekt vitner om at de to mennene er miyana, nomader med en synkretisk religion som blander islam og hinduisme. De tilhører en av de fattigste minoritetene i Gujarat, agariyas, som saltarbeiderne kalles. I Little Rann of Kutch er de om lag seksti tusen.1

Her utvinnes 78 prosent av Indias salt, til industrien så vel som middagsbordet. Både mennene, kvinnene og noen ganger barna bidrar til utvinningen. «Systemet er fortsatt føydalt. De fleste agariyas er underlagt en stilltiende form for livegenskap. De kjenner verken rettighetene sine eller markedslovene og setter seg i gjeld til produsentene og mellommennene som fastsetter saltprisen. Til tross for regjeringens gjentatte løfter om å bedre arbeidsvilkårene deres, lever de fremdeles i den ytterste nød med familiene sine i saltsjøområdet i sesongen,» forteller Jhanvi Andharia, som var med på å starte den ikke-statlige organisasjonen Area Networking and Development Initiatives (Anandi) for å støtte og utdanne saltarbeiderne.

Myndighetene i delstaten Gujart hyller de sesongbaserte saltsumpene og yndede turistområdene Little Rann of Kutch og Great Rann of Kutch. Delstatsminister er den prangende Narendra Modi fra Indias folkeparti, Bharatiya Janata Party (BJP). Hvert år arrangerer provinsen en tre dager lang festival. «Kutch er nærmest Modis utstillingsvindu,» forteller Pankti Jog fra kollektivet Janpath, som omfatter flere sivile organisasjoner i Gujarat. «Etter jordskjelvet i 2001 fikk regionen mye penger for å legge til rette for mer industri og angivelig styrke økonomien.»

 

1,3 millioner kasteløse
Hyttene av tøy og bølgeblikk i Little Rann of Kutch ligger langt fra skoler og helsetilbud. De er opplyst av stearinlys eller bål. Noen steder henger det en lyspære og dingler i enkle tråder. «De nye tjenestene myndighetene reklamerer sånn for har ikke fast ansatte og ligger langt borte. Den eneste offentlige tjenesten som fungerer her er ambulansen, som saltarbeiderne ringer når de må behandles i Bhayppan, den nærmeste landsbyen,» forteller Andharia. De hullete veiene man må kjøre for å komme til nabolandsbyen 15 kilometer unna, viser den totale skjødesløsheten som dominerer i regionen – bortsett fra de omhyggelig asfalterte motorveiene.

«Konene våre må dra til Bhayppan for å føde hvis det oppstår komplikasjoner. Ellers føder de hjemme. Men vi må betale for behandlingen. Her må vi til og med betale for drikkevannet,» sier Riniya og forteller at han må låne penger for å ha råd til disse utgiftene og diesel. «De eneste gangene vi møter offentlig ansatte, er når vi skal stemme. De kommer og henter oss i lastebil og forteller hvem vi skal stemme på!» sier han med et smil.

Vann og strøm er tilgjengelig for alle, ifølge myndighetene i Gujarat. Kasteskillene er visstnok også bare en myte. Men ikke langt fra det landlige Kutch, i det halvurbane distriktet Mehsana hundre kilometer fra delstatshovedstaden Gandhinagar, eksisterer kastesystemet fortsatt – det er til og med institusjonalisert.

Hver morgen drar Harishbhai og kona hans til landsbyen, i sandaler og barhodet. Med seg har de en kort kost og en liten skrape. Mens den ene grundig rengjør fortauet for menneskeavføring, renser den andre rørene i overfylte offentlige toaletter. Valmiki-ekteparet er daliter (kasteløse, urørbare) og har ansvaret for menneskeekskrementer og dyrekadavre. Yrket ble offisielt ulovlig i 1993. I 2013 kom en utfyllende lovendring for å rehabilitere valmikiene. Ifølge Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) finnes det over 1,3 millioner kasteløse i landet, hvorav hele 95 prosent er kvinner.2Tiendeplass i fattigdom

«Her har vi all nødvendig infrastruktur. Ingen har dette yrket lenger i vår delstat,» forsikrer S.J. Patel, som styrer distriktet Mehsana. Likevel ansetter kommunen folk til å fjerne menneskeekskrementer, gjennom private underleverandører. «Vi vet at yrket er ulovlig. Men nekter vi å gjøre jobben, blir vi plaget av folkene i kommunen,» forteller Vaghela, en annen ansatt. Manjula Pradeep, leder i Navsarjan Trust, en av de største dalit-organisasjonene, presiserer: «Med hjelp fra Robert Kennedy Center for Justice and Human Rights undersøkte vi 1500 landsbyer.3 Undersøkelsen avslørte mange tilfeller av diskriminering, for eksempel at valmikibarn blir tvunget til å vaske toalettene på skolene de går på. Den dokumenterte også andre vanlige overgrep, alt fra trakassering til mishandling og voldtekter. Men myndighetene forkastet den og finansierte en motstudie.»

«Her handler det bare om signaleffekter,» forteller en journalist fra en lokalavis, som ønsker å være anonym av frykt for represalier. «Det holder å besøke de mer avsidesliggende områdene for å oppdage det, men lokalpressen og forskningssentrene er utsatt for press, spesielt økonomisk press. Aktivistene mottar tilslørte trusler. Vi vet også at delstatsministeren med vilje har unnlatt å besette enkelte stillinger for å konsentrere makten sin.»

Modis regjering har et stort ønske om å tiltrekke seg investorer og skryter hemningsløst av «Vibrant Gujarat». De framhever regionens økonomiske resultater, enkelte av dem går så langt som å kalle den en «modell». Det stemmer at delstaten har hatt en årlig vekst på ti prosent fra 1994–1995 til 2010–2011,4 altså mer enn landsgjennomsnittet. Men «Gujarats andel av Indias samlede BNP har ikke økt,» påpeker økonomen Nagaraj fra Indira Gandhi Institute of Development Research i Mumbai. «Den har stabilisert seg på sju–åtte prosent.»5Veksten skjer attpåtil ved hjelp av subsidier. Selv om industrien kun står for 37 prosent av verdiskapingen, mottar de store og mellomstore industribedriftene nærmere tre fjerdedeler (72 prosent) av skatteinsentivene og subsidiene.6 Prisen delstaten har måttet betale for dette er en stor gjeld: 178 milliarder rupi (17 milliarder norske kroner) i 2011–2012. Til sammenligning har delstaten Delhi 26 milliarder rupi i gjeld. Dessuten er de økonomiske resultatene hovedsakelig basert på olje. Ifølge Nagaraj står oljen nå for 22,8 prosent av den totale industriproduk-sjonen til den eksportrettede delstaten. Landbruket forlater i stadig større grad matproduksjon for å dyrke industrivekster, som den genmodifiserte Bt-bomullen. Problemet er ikke bare at disse ødelegger miljøet og jorda, men også at ulikhetene består. Gujarat ligger på 18. plass av Indias 35 delstater og territorier i lese- og skriveferdigheter (79 prosent av befolkningen kan lese og skrive), og på tiendeplass i barnedødelighet og fattigdom.

 

Ødelagt av industrien
I mars 2012 viet Time Magazine hovedoppslaget til Modi.7 Ifølge Time har han «utnyttet Gujarats naturlige fortrinn: regionens mange kilometer lange kystlinje, den ikke-organiserte arbeidsstokken og jorda», fått på plass «et effektivt byråkrati» og gitt regionen «et godt strømnett for storindustrien». Amrish Patel, advokat og generalsekretær i Gujarat Federation Trade Union, forklarer: «Historisk har fagforeningene spilt en veldig viktig rolle i Gujarat, som tidligere hadde en stor tekstilindustri. I dag setter de store bedriftene ut produksjonen til underleverandører: mindre og mer ugjennomsiktige selskaper som bare ansetter folk i nød. Fagforeningene er motløse. En annen strategi har vært å donere penger til lokalmyndighetene i landsbyene hvor arbeiderne bor, for å kvele gryende protestbevegelser. En annen mulighet er å ansette streikebrytere. Lovene om minstelønn, arbeidstid og godtgjørelse blir ikke respektert. Slik skaffer man seg billig arbeidskraft, særlig i de økonomiske frissonene.»

De berømte SEZ-ene (Special Economic Zone) – eller frisonene – er Gujarat-regjeringens store stolthet. For eksempel har Tata flyttet produksjon av billigbilen Nano til Ahmedabad i bytte mot en kvadratmeterpris langt under markedspris, skattefritak i tjue år og et langsiktig rentefritt lån. Frisonene skulle ha skapt arbeidsplasser. «Men siden reglene i frisonene gir industrien frihet til å fastsette sine egne arbeids- og lønnsbetingelser, foretrekker de å ansette innflyttere fra fattige områder, som Orissa,» forteller Patel. Da de opprettet frisonene nølte ikke myndighetene med å rasere de tradisjonelle næringene, og ville ikke høre noen protester. Slik ble Gujaratkysten ødelagt av olje- og sementindustri. «Daddelproduksjonen sank med 50 prosent, og produksjonen av frukten chickoo forsvant fullstendig,» sier miljøaktivisten Usman Gani. Han siterer en knusende rapport, publisert i april i fjor, som viser at arter fisket i disse farvannene har forsvunnet og at mangroveskogene er blitt rasert.8Hver for seg

Med sine splitter nye kjøpesentre, plettfrie veier og luksusboligprosjekter legemliggjør den historiske byen Ahmedabad den indiske moderniteten. Men også her begynner det å bli tydelig hvordan befolkningen rammes av den økonomiske vekstens bakside. Spesielt når Modi skryter av at forholdet mellom hinduene og muslimene igjen er blitt fredelig etter de antimuslimske pogromene i 2002. «Bykartet har forandret seg veldig. Muslimene bor nå mer eller mindre kun i utkanten av byen,» sier Renu Desai, byforsker ved Center for Urban Equity i Ahmedabad. «Man kan kanskje kalle det en slags fred.»

Kommer man seg litt vekk fra den fredfylte atmosfæren i den nye delen av byen, med sine grønne boligområder, internasjonale skoler og private sykehus, oppdager man byområder som er blitt til gettoer, som Juhapura. «Terrorister», «forbrytere», «bomser», «fanatikere» – beboerne i dette enorme området noen kilometer fra sentrum må tåle mange slags fornærmelser.

De en- og toetasjes husene, pent oppstilt side om side, som i så mange indiske slumstrøk, huser nærmere 400 000 mennesker. Området var først tilfluktsted for ofrene etter den store flommen i 1976. Siden vokste det etter de religiøse opptøyene på 80- og 90-tallet. Etter opptøyene i 2002 har innbyggertallet doblet seg, men ikke infrastrukturen.9 Områdene hvor de hinduistiske familiene bor, er nøye avgrenset av piggtråd og politistasjoner.10 Disse områdene er kjøpt opp av kommunene og senere utbygd av eiendomsutviklere, mens den muslimske delen fortsatt er «ulovlig». «Myndighetene har tjent godt på eiendom. Dessuten har ikke muslimene i Ahmedabad noen plass å bo lenger. De rike kjøper husene deres her i Juhapura, mens de fattige blir værende i den ulovlige delen,» forteller Fahrah Sheikh. Hun driver kvinnekooperativet Mahila Patchwork midt i gettoen, og har bodd her med familien sin i tretti år. Her blander drikkevannet seg med kloakken, det finnes ett toalett for hver fjerde bolig, lekeplassen til den kommunale skolen ser ut som om den er blitt bombardert med søppel og klassene er overfylte.

Ved utgangen av gettoen ser jeg den nye motorveien til Mumbai, ikke langt unna. Den er omgitt av reklameskilter fra et eiendomsselskap basert i De forente arabiske emirater. De viser en «vanlig», koselig muslimsk familie: en mann med veltrimmet skjegg, en kvinne med slør, et barn som ber, alle hvite og pene. Reklamene roser utviklingen i Gujarat og lover boliger «for alle». For alle, ja, men hver og en for seg.

Oversatt av K.J.R.