Massemediene som glemmer massen

India er blitt verdens største avismarked. Men for å tekkes næringsinteresser og nå ut til den engelskspråklige eliten unngår mediene å skrive om fattigdom og sosial ulikhet.

Mens grålysningen sakte rister Mumbai ut av nattedvalen, begynner gatene å vrimle av avisbud. De leverer avisstabler foran bygninger og gateselgernes stativer. Kjøperne har allerede samlet seg rundt selgerne og slenger noen rupi på bordet. Så fordyper de seg i avisen mens de nipper til et lite glass chai-te. Ritualet er ikke et sjeldent syn i et land med mer enn 130 millioner trofaste avislesere.

Ifølge The Economist er India nå verdens største avismarked, større enn Kina, med 82 000 dagsaviser og magasiner.1 En viktig nøkkel til suksessen er økende lese- og skriveferdigheter: I 1974 kunne 12 prosent av befolkningen lese og skrive, mot 74 prosent i dag.2 Internettilgangen er fremdeles dårlig (mindre enn ti prosent har tilgang), og en avis koster i snitt ikke mer enn tre rupi, rundt 40 øre, altså mindre enn en chai på gata. Er dette et tegn på det fantastiske indiske mangfoldet og det livlige demokratiet vi hører så mye om?

Fra avis til reklamebedrift
«India er ikke ett, men flere land,» sier Bhaskar Das og tegner et skjema på en hvit tavle. «Vi har det utviklede India – de tjue millioner engelskspråklige inderne – et India i utvikling, og det underutviklede India. Det er det første som interesserer oss. Det andre er ikke modent ennå, og det tredje er uinteressant,» sier han og stryker ut det uønskede India med et kryss. Vi er på det overdådige kontoret til den administrerende direktøren i avisen Daily News and Analysis, i ellevte etasje i Indiabulls Finance Centre. Fra det store karnappvinduet ser vi heisekraner og høyhus i betong skyte til værs på ruinene av gamle fabrikker i Parel i Mumbai. «Engelsk er språket for bedriftene og beslutningstakerne. 85 prosent av annonseinntektene går til engelskspråklige aviser,» forteller Das. I hans munn er ordet «nyheter» først og fremst et produkt.

«Vi bor i et land hvor barn dør av underernæring, men det er blasfemi å snakke om det.»
Dilnaz Boga, journalist

Bhaskar Das startet i konsernet Bennett Coleman & Company Ltd (BCCL), hvor han jobbet i 32 år og ble direktør i 2001. Et år senere overtok han ansvaret for mediegiganten Zee Media. BCCL eier en av landets eldste aviser, The Times of India, verdens største engelskspråklige avis (med et opplag på fem millioner) som håver inn over en milliard dollar hvert år på annonser.3 The Times of India var en pioner innen mediekommersialiseringen under liberaliseringsbølgen som skylte over landet etter 1991. «Vi opplever nå en ny liberalisering. Generasjonen født etter 1991 er de nye ‘midnattsbarna’,» sier Das med henvisning til generasjonen født like etter 15. august 1947. Vineet Jain, administrerende direktør i BCCL og Das’ tidligere kollega gjennom 32 år, omtaler renessansen i mindre lyriske ordelag: «Vi er ikke en avisbedrift. Vi er en reklamebedrift. Det er du når 90 prosent av inntektene dine kommer fra annonser.»4 Denne perspektivendringen har satt dype spor i den indiske avisindustrien.

Privat medieoligopol
Æren for «suksessen» til The Times of India tilhører Vineets bror, Samir Jain. BCCLs svært tilbakeholdne visedirektør har gjort mange radikale endringer etter at han kom inn i ledelsen på slutten av 1980-tallet: Annonser ved siden av overskriftene, salg av forsiden for 450 000 dollar og innføring av redaksjonell reklame, såkalte advertorials. Disse reklamereportasjene blir skrevet av redaksjonen, men betales av filmstjerner, cricketstjerner eller politikere som ønsker promotering. Det er ikke så farlig at leseren ikke vet det – annonsørene er viktigst. Inspirert av denne energiske kommersialiseringen gikk The Times of India til nådeløs priskrig mot konkurrentene. I Mumbai i dag koster en avis fem rupi, mens produksjonskostnaden er over ti rupi. I Bangalore ble prisen kuttet med to tredjedeler i 1998. I New Delhi har den kostet 1,50 rupi siden 1994.

En annen av Samir Jains genistreker har vært å bytte annonser mot aksjer, spesielt i eiendomsbransjen. I dag eier BCCL mer enn 350 bedrifter, og utbyttet fra disse utgjør 15 prosent av konsernets inntekter. Praksisen spredte seg nesten umiddelbart til de fleste indiske aviser: «Uansett hva The Times of India gjør, må vi gjøre det samme to dager senere,» forteller en tidligere redaktør i Hindustan Times, den største konkurrenten til The Times of India.5 «I dag er eiendomsmarkedet den fjerde statsmakt,» sier Paranjoy Guha Thakurta ironisk. Det indiske medielandskapet har gått fra å være et «statsmonopol» – fram til 90-tallet – til å bli et «privat oligopolistisk marked», et marked der noe få store aktører dominerer totalt, mener frilansjournalisten som i 2001 var med på å grunnlegge medieovervåkingsnettstedet The Hoot. En stor del av pressen er i dag i hendene på færre enn ti mediekonsern. BCCL utgir også Economic Times (verdens nest mest leste engelskspråklige næringslivsavis etter Wall Street Journal), samt elleve andre aviser, 80 tidsskrifter, to nyhetskanaler, en engelskspråklig filmkanal, en kanal med siste nytt fra Bollywood, en radiokanal, et reklameplakatselskap og flere nettaviser.

Dainik Bhaskar er landets nest største avis på hindi. På 1950-tallet ga de kun ut én avis, i Bhopal. Nå har de sju aviser, to tidsskrifter, 17 radiokanaler og sju kabel-tv-kanaler. De tre mediekonsernene som utgir de viktigste engelskspråklige avisene (BCCL, HT Media og Kasturi & Sons Ltd) har alene 39 prosent av de samlede inntektene og 44 prosent av annonseinntektene, selv om de bare når seks prosent av leserne.6 I New Delhi er tre fjerdedeler av det engelskspråklige avismarkedet delt mellom BCCL-avisene The Times of India og Economic Times, samt Hindustan Times.

Uheldig overlapping
Eksterne aktører, og særlig telekomkonsern, fristes også av det lukrative reklamemarkedet. «Stadig flere industrikonsern skaffer seg både direkte og indirekte eierandeler i mediekonsernene,» sier Thakurta. Han nøler ikke med å snakke om en «murdochisering», med henvisning til den australske mediemagnaten Rupert Murdoch, som eier det indiske Star-konsernet, som på 90-tallet entret landets tv- og radiomarked med brask og bram. Det mektige konsernet Reliance Industries, eid av Mukesh Ambani (Indias rikeste mann og innehaver av verdens 21. største formue, ifølge tidsskriftet Forbes), slo seg i 2012 sammen med Network18 (19 tv-kanaler), Eenadu (som utgir en av landets største aviser på telugu med et daglig opplag på nesten seks millioner), og den regionale tv-kanalen Eenadu TV. Fusjonen gjorde Reliance Industries til et av Indias mektigste mediekonsern, ved siden av BCCL og Star.

Selv om spørsmålet om industrikonsernenes mediemakt er mer framtredende i dag, er det «like gammelt som landet selv», forteller Thakurta. Allerede i 1948 snakket Jawaharlal Nehru, landets første statsminister etter selvstendigheten, om «jute-pressen»: The Times of India var på den tiden eid av Jain-familien, som også satt på konsesjonene på tekstilfiberet jute i Kolkata. Nehru kritiserte også «stålpressen», med henvisning til Tata-konsernet, eier av den mektige bengali-avisen The Statesman. Han var mindre kritisk til sin venn Ramnath Goenka, sjefen i Indian Express, som på 1960-tallet uten hell prøvde å slå kloa i det indiske stålselskapet. Avisene har klart å tilpasse seg makthaverne. Under unntakstilstanden under Indira Gandhi,7 fikk The Times of India, da ledet av Ashok Jain (Vineet og Samirs far), kallenavnet «The Times of Indira».

«I dag er eiendomsmarkedet den fjerde statsmakt.»
Paranjoy Guha Thakurta, frilansjournalist

Denne overlappingen mellom media, industrikonsern og politikken blir det nok ikke slutt på med det første. Hindustan Times har gått i arv og eies nå av Shobhana Bhartia, sjefredaktør siden 2008, som fram til 2012 satt i nasjonalforsamlingen for regjeringspartiet Kongresspartiet (INC). Ifølge en tidligere redaktør i avisen fryktet hele redaksjonen hennes daglige «korrigeringstelefon». Medieimperiet Dainik Jagran (landets største hindi-avis med 16,5 millioner lesere) ble skapt av industrieieren Narendra Mohan, som også satt i nasjonalforsamlingen for hindunasjonalistiske Bharatiya Janata Party (BJP). Sønnen hans, Sanjay Gupta, overtok ledelsen i avisen etter ham.

Mangfold mot monopol
Tilstanden i mediebransjen har ikke overraskende skapt mange skandaler. «Paid news»-avsløringen om at kandidater kjøpte artikler under valgkampen i 2009, svertet landets største partier og aviser, inkludert The Times of India, hindi-avisene Dainik Jagran og Dainik Bhaskar, samt de største avisene utgitt på regionale språk: Lokmat på marathi, Punjab Kesri på punjabi og Eenadu på telagu.

I 2008 bestilte Indias informasjons- og kringkastingsdepartement en rapport om medieeierskap fra det uavhengige Administrative Staff College of India (ASCI). Rapporten påpekte en «tydelig markedsdominans» og anbefalte å begrense krysseierskap i mediene. I kjølvannet foreslo den relativt liberale reguleringsmyndigheten for telekomindustrien å innføre «beskyttelsestiltak for å garantere pluralisme og mangfold innen presse, radio og tv.»8 I februar i fjor konkluderte en ny rapport, med utgangpunkt i en internasjonal sammenligning, at det er nødvendig å begrense både den horisontale konsentrasjonen (eierskap av flere typer medier) og den vertikale (eierskap av kringkastingsselskaper og produksjonsselskaper i samme medie). For tiden finnes det bare en begrenset regulering i tv-bransjen, og da bare for selskapene, ikke konsernene. Rapporten foreslår å utvide reguleringen til alle mediene, inkludert BCCL og Dainik Bhaskar.

Mediekonsernene er selvfølgelig sterkt imot en slik regulering. «Grensen mellom regulering og kontroll er syltynn,» sier Arindam Sen Gupta, sjefredaktør i The Times of India. Han fordømmer det han kaller et forsøk på å «sette munnkurv på mediene», og sammenligner det med unntakstilstanden i 1975–1977. «Mediereguleringen bør være selvregulering, slik det har vært i årtier. […] Det er ingen grunn til at dette ikke skal fungere i framtiden også.»9 Rao Inderjit Singh er folkevalgt fra Kongresspartiet og leder parlamentets informasjons- og teknologikomité. Han trekker fram et annet problem: Krysseierskap innen media er en trussel mot det indiske demokratiet, mener han.10 Som Thakurta påpeker, «betyr eierskapsfortetning i et oligopolistisk marked en nedgang i mangfoldet». ASCI-rapporten understreker at det først og fremst er i regionalpressen at noen få aktører dominerer markedet. Men mediekonsernene benekter dette. Ifølge dem hindrer det indiske markedets kulturelle, språklige og sosiale mangfold ethvert monopol. «India er kjent for å ha for mange ideer,» spøker Rachna Burman, økonomiredaktør i The Times of India. «En konkurransebasert medieindustri er den beste garantien for et mangfoldig miljø hvor ulike synspunkter eksisterer side om side.»11

«Kommersielle relasjoner»
«Krysseierskap i media representerer en stor omveltning,» mener Shoma Chaudhury, tidligere sjef for ukeavisen Tehelka. «Det forklarer hvorfor pressen er svært lite kritisk overfor private selskaper og ulikhetsskapende økonomisk politikk.» The Times of India har ofte blitt kritisert for sin partiske nyhetsdekning. Da en sviktende heis drepte to arbeidere og skadet sju andre på byggeplassen til en 19-etasjers luksusblokk i Bangalore, unnlot avisen å nevne entreprenørens navn, Sobha Developers, som avisens eier, BCCL, har eierandeler i. Under en åtte måneder lang streik i 2005 – som ble støttet av ikke-organiserte arbeidere – i protest mot arbeidsforholdene i en Honda-fabrikk i Gurgaon, dekket avisen saken fra ledelsens synspunkt og bekymret seg for dens innvirkning på landets økonomi.

Blant The Times of Indias mange advertorials, har The Hindu kritisert en artikkel som forsvarer bioteknologiselskapet Monsanto, hvor det påstås at Bt-bomull (genmodifi-sert for å produsere insektsmiddel) har «ført til en økonomisk og sosial forvandling i landsbyene».12 Dessuten, påpeker Chaudhury, «er mediene kun interessert i børsen og de økonomiske resultatene, selv om 94 prosent av landets økonomiske aktivitet skjer i uformell sektor. ’Shining India’ er en illusjon som ble skapt etter liberaliseringen på 90-tallet. Mediene snakker om fem–ti prosent av det velstående India og har mistet spørsmålet om sosial rettferdighet av syne.»

Pressen spilte en sentral rolle under kampen for uavhengighet fra britene. I 2000 tok gravenettstedet Tehelka, opprettet av forfatteren Tarun Tejpal, opp igjen denne tradisjonen for kampjournalistikk, mot korrupsjon og ekstremisme. Tehelka ble kjent da de i mars 2001 avslørte at medlemmer i den daværende BJP-regjeringen var rede til å motta penger under bordet i forbindelse med et våpensalg. Regjeringen angrep så avisen i form av en rettssak som varte i nesten tre år. Tehelka ble i 2003 tvunget til å stoppe produksjonen, men med støtte fra leserne og noen innflytelsesrike personer gjenoppsto de et år senere på papir – først to ganger i måneden, siden som ukeavis. Senere har BJPs tidligere leder, Bangaru Laxman, og forsvarsminister George Fernandes blitt dømt for korrupsjon.

Tehelka har fortsatt å publisere viktig undersøkende journalistikk, særlig om hvordan Kongresspartiet var involvert i Sikh-massakren i Delhi i 1984, og BJPs medvirkning i de antimuslimske pogromene i delstaten Gujarat i 2002 – og da særlig Narendra Modis sentrale rolle (se forrige side). Tehelka har også gjort seg bemerket ved å dekke saker som de andre avisene ikke bryr seg om: stammesamfunn og muslimske samfunn, maoistiske opprørsgrupper, dødsstraff og vold mot kvinner. Men 5. november i fjor anmeldte en ung kollega Tejpal for seksuell trakassering. Politiet i delstaten Goa (styrt av BJP) omgjorde anmeldelsen til å gjelde voldtekt og fengslet avisens grunnlegger, som nå frykter at han ikke vil få en rettferdig rettssak. Senere gikk Chaudhury og fem andre ansatte av.

Denne saken kom bare noen dager etter at Siddharth Varadarajan ble kastet ut av redaksjonen i progressive The Hindu, eid av Kasturi and Sons Ltd (KSL). Narasimhan Ram, direktør i KSL og medlem av Kasturi-familien, begrunnet avgjørelsen med ønsket om å «gjenopprette gode kommersielle relasjoner.»13 Han kunne ikke sagt det tydeligere.

Leser aviser i slummen
Journalistlaget i Delhi (Delhi Union of Journalists) trekker også fram den «indirekte sensuren gjennom eierskaps- og rekrutteringsstrukturene». Lavere middelklasse er underrepresentert blant journalistene, og lavkastene og de kasteløse praktisk talt fraværende.14 Journalistene har i stor grad sluttet å dekke saker som angår befolkningen på landsbygda, sosial ulikhet og vold mellom kastene, for heller å tilfredsstille det engelsk-språklige, urbane enkeltindividet, symbolet på det utviklede India.

Den unge journalisten Dilnaz Boga dekket i flere år Kashmir-konflikten for The Hindustan Times og Daily News and Analysis. Hun forteller hvor vanskelig det er å utøve yrket sitt: «Jeg fortalte folks historier, men jeg møtte mye motstand i redaksjonen.» Hennes egne kolleger anklaget henne for å være antinasjonalist eller «islamistisk infiltratør». Det endte med at hun kastet inn håndkleet. «Alt som går imot den nasjonalistiske diskursen er bannlyst. Vi bor i et land hvor barn fremdeles dør av underernæring, men det er blasfemi å snakke om det.»

Voldtekten og drapet av en middelklassekvinne i desember 2012 i New Delhi skapte store overskrifter i Daily News and Analysis i flere uker. Bogas artikkel om lignende vold mot tre barn i et slumområde i Mumbai ble derimot redusert til noen linjer. Senere kuttet avisens nye ledelse, anført av Bhaskar Das, ut saker fra slumområdene og overførte den unge journalisten til miljøredaksjonen. «Den indiske pressen er en klassepresse,» sier Boga, som sa opp jobben etter hendelsene. «De fattige genererer ikke annonseinntekter.» Journalistlaget krever en «regulering av media som gir større inkludering og som gir ordet til de sosialt og økonomisk underprivilegerte.»

«India er ikke bare ett land,» er det nå Bogas tur til å si. «De fattiges India organiserer seg, sender barna på skolen, lærer engelsk, krever rettigheter og vil ha rettferdighet. De leser aviser i slummen. De er kanskje usynlige i media, men de høres i gatene. De er majoriteten, og de kommer ikke til å være usynlig så mye lenger.»

Oversatt av K.J.R.