Spanske seriers samvittighet

Spanske tegneserier har fått sin Maus med Paco Rocas tegneserieroman Los surcos del azar, om spanske republikanersoldater som i eksil etter borgerkrigen kjempet mot fascismen med de frie franske styrkene. Valencia-tegneren topper en bølge tegneserieromaner med en realistisk vending.

Blant de mange «tegneserier for voksne» på 80-tallet var en av de mest lysende serieskaperne spanske Carlos Gimenez. De i stor grad selvbiografiske seriene kom i danske albumutgaver og på norsk i bladet Serie Spesial. Barnehjemmet skildret Franco-regimets overgrep gjennom episodiske historier fra et katolsk barnehjem på 1940-50-tallet. Langt muntrere var De profesjonelle. Gimenez har forflyttet seg til 60-tallet og Madrid, da han var assistent hos tegneren Manuel Lopez Blanco. Studioet var storprodusent av lettbeinte sjangerserier, og Gimenez skildrer med mye selvironi kreativiteten og energien i lokalene.

I dag er det knapt en spansk tegneserie som oversettes til et nordisk språk eller engelsk. Den orienterte leser vil kanskje innvende at krimfenomenet Blacksad[ref] Norsk samlebind: Blacksad, Egmont, Oslo, 2007.[/ref] er laget av spanjoler. Tegneren Juanjo Guarnido og forfatteren Juan Díaz Canales er begge spanske, men de lager serien for det franske forlaget Dargaud. Den veltegnede noirpastisjen med dyrefigurer er da også mer populær på hjemmemarkedet Frankrike enn i Spania.

Spansk tegneseriehistorie blir medrivende drama i El invierno del dibujante. Våren 1957 bryter fem stjernetegnere med forlaget Bruguera, og starter sitt eget magasin der de selv eier seriene. Storforlaget svarer med å strupe det nye magasinets salgskanaler.

Spansk tegneseriehistorie blir medrivende drama i El invierno del dibujante. Våren 1957 bryter fem stjernetegnere med forlaget Bruguera, og starter sitt eget magasin der de selv eier seriene. Storforlaget svarer med å strupe det nye magasinets salgskanaler.

Om spanske tegneserier har forsvunnet fra den hjemlige tegneserieradaren, er de blitt desto mer synlige i andre deler av Europa. Spanske tegneserieromaner har de siste årene markert seg på de store tyske, franske og italienske markedene. Nå i april fikk Valencia-tegneren Paco Rocas Los surcos del azar (Tilfeldighetenes furer) hovedprisen Gran Premio Romics ved Den internasjonale festivalen for tegneserier, animasjon og spill i Roma. Her forteller Roca den lite kjente historien om spanske republikanersoldater som i eksil etter borgerkrigen kjempet med de frie franske styrkene og ledet an i frigjøringen av Paris. Boka ble i april utgitt på fransk, med toppkarakter i fagmagasinet BoDoi som kaller serien «et viktig dokument og en rørende historie».1Flere medier omtaler Rocas murstein som en spansk Maus, etter Art Spiegelmans epokegjørende holocaustserie. Det alene er grunn god nok til et besøk på den spanske østkysten. Paco Roca tar i mot meg i en stor loftsleilighet i sentrum av Valencia. Mellom boligdelen og tegnestudioet er det en åpen terrasse med en klatrevegg. Studioet har skyvedører i glass, og han forteller meg at han ofte tegner i friluft. Det sier i alle fall tolken, som Roca velvillig har funnet så ikke intervjuet strander i tegnspråk.


Den ukjente borgerkrigen
Allerede i en av hans første bøker, El Faro (Fyret) fra 2004, tok Roca utgangspunkt i den spanske borgerkrigen. Boka er basert på en ung republikansk soldat som gjemte seg fra krigen i et fyr. Roca gjør hendelsen til en fortelling om nødvendigheten av fantasi og illusjoner for å overleve. Hovedpersonen finner ly i verdenslitteraturen, i Don Quijote, Moby Dick og Gulliver.

– Hvorfor er den spanske borgerkrigen sentral i flere av bøkene dine?

– Jeg tror mange i Spania ikke vet særlig mye om borgerkrigen. Franco-tiden la et lokk på den, og etter diktaturets fall valgte man å ikke grave i fortiden. Jeg var seks år da Franco døde, og har vokst opp i demokratiet. Flyktningleirene og spanjoler i eksil lærte jeg ikke om på skolen. Jeg fikk høre om det via en venninne med en bestefar som hadde vært i en slik leir, sier Roca.

Roca mener det er et problem at en så sentral del av historien ikke er gjort mer tilgjengelig:

– Over tretti år med diktatur har konsekvenser som vi betaler for nå. Det finnes politikere som aldri har fordømt Franco. Noe tilsvarende for Hitler ville være utenkelig i Tyskland.

Los surcos del azar
starter når borgerkrigen slutter: Fra havnen i Alicante flykter 3000 republikanske soldater med et britisk skip. De kommer til Algerie, og fortsetter kampen mot fascistene i Afrika tilknyttet de frie franske styrkene. I 1944 er den spanske divisjonen den første som kommer til Paris under frigjøringen. Roca beskriver sviket de følte når de allierte styrkene ikke fortsatte inn i Spania for å kaste Franco.

Tegningenes stiliserte realisme er samtidig detaljrik og føles tidsriktig. Boka har også et nåtidsplan der Roca møter en av de spanske soldatene. Dette forløpet er tegnet med færre detaljer, tynnere strek og få farger. Boka veksler flere ganger mellom fortiden og nåtiden, og vi skjønner etter hvert at samtalen er en fiktiv konstruksjon.

– For å forstå historien fant jeg at det var bedre å starte i nåtiden, forklarer Roca. Ved å beskrive nåtiden forstår vi skuffelsen til eksilsoldatene. De er sviktet både av spanske og franske myndigheter. Ut fra nåtiden kan vi forstå motivasjonen for at de ikke vil tilbake til Spania. Fortiden viser oss fakta.


Alzheimer og autisme
Paco Roca ga både seg selv og de spanske tegneserieromanene et kommersielt gjennombrudd i 2007 med Arrugas (Rynker). Hovedpersonen er en pensjonert banksjef som får Alzheimers og flytter på institusjon. Roca skildrer ritualene på aldershjemmet og hvordan mannen gradvis erkjenner og forsøker å håndtere sykdommen. Boka er filmatisert, med manus av Roca selv.

– Det er ting jeg gruer eller uroer meg for. Er du helt lykkelig, skaper du ikke, sier Roca når jeg spør ham hvorfor han laget serien.

Han forteller at faren til en venn av ham fikk Alzheimers. Det var også en tankevekker for ham da han tegnet et reklameoppdrag med et stort bilde av folkeliv helt uten eldre mennesker. «De er ikke estetiske» var oppdragsgiverens beskjed.

– At mine egne foreldre er gamle og har helseproblemer ledet meg også til temaet. Jeg ville prøve å forstå hvordan de opplevde å bli gamle i et samfunn som gjør eldre mennesker usynlig, forklarer han, og legger til:

– Det var også en egoistisk side. Jeg ville forstå hva jeg selv har i vente.

Tegneserieromanen Los surcos del azar forteller den lite kjente historien om spanske republikanersoldater som i eksil etter borgerkrigen kjempet med de frie franske styrkene og deltok i frigjøringen av Paris.

Tegneserieromanen Los surcos del azar forteller den lite kjente historien om spanske republikanersoldater som i eksil etter borgerkrigen kjempet med de frie franske styrkene og deltok i frigjøringen av Paris.

Boka ble en bestselger, hyllet av kritikerne og vant det som er av spanske tegneseriepriser. Den ble mottatt som en ny type tegneserier. Som det het i en avisoverskrift: «De nye superheltene er gamle med Alzheimers.»2

I boka Emotional World Tour skildrer Roca og Miguel Gallardos oppstyret rundt Rocas Arrugas og Gallardos selvbiografiske María y yo (Maria og jeg) om datterens autisme. Bøkene ble promotert under slagordet «tegneserier og sosial virkelighet», og Roca og Gallardo reiste sammen på utallige festivaler og boksigneringer.

– Mener du bøkene endret synet på tegneserier i Spania?

– Hadde de kommet fem år tidligere, ville ikke folk fått dem med seg. Før fantes tegneseriene bare i egne butikker, da Arrugas kom hadde også store kjeder som Fnac og El Corte Inglés begynt å selge serier. Det var også en ny mediedekning. Bøkene ble anmeldt og avisene diskuterte temaene vi tok opp.


Realistisk vending
Ifølge lektor ved Syd-dansk Universitet Anne Magnussen, som har skrevet doktorgradsavhandling om spanske tegneserier, har det de siste ti–femten årene vært en økende offentlig debatt i Spania om borgerkrigen og diktaturet, og nye tegneserier er delaktig i ordskiftet.3

Hun påpeker at det regjerende sentrum-høyre-partiet Partido Popular mener debatten er unødvendig og skadelig, fordi den åpner gamle sår. Etter Franco ble som kjent monarkiet beholdt, man gjorde ikke vesentlige endringer i samfunnsinstitusjonene og det var ingen kommisjon som undersøkte menneskerettighetsbruddene som var begått. Borgerkrigen og Franco-tiden ble ansett som en ubehagelig fortid man ikke ville dvele ved.

Dette gjenspeiler seg i 80-tallets spanske tegneserier, som primært ville provosere middelklassepuritanismen, dyrke det (post)moderne urbane livet og var svært opptatt av stil og overflate – enten impulsene kom fra amerikansk underground eller fransk-belgisk ligne claire.

De siste årene har det vært en realistisk vending i de spanske tegneseriene, slik Carlos Gimenez og andre serieskapere på 70-tallet laget serier mot diktaturet og kritiserte manglende oppgjør med Franco-regimet i overgangen til demokrati. Gimenez selv har på 2000-tallet laget den bredt anlagte 36-39 Malos tiempos (Vonde tider) om borgerkrigen.

I etasjen for bøker på et av varehuskjeden El Corte Inglés’ butikker i Valencia er det tydelig at tegneserieromaner er et satsningsfelt. Den overraskende store tegneserieavdelingen har mye manga og superhelter, men også et betydelig utvalg tegneserieromaner og album. Paco Rocas forlag Astiberri, som blant annet oversetter Jason til spansk, er den mest markante utgiveren.

Flere av bøkene handler om, eller i alle fall kretser rundt, borgerkrigen. Ved siden av Los surcos del azar er Vicente Llobell Bisbals Un médico novato (En uerfaren lege) en av fjorårets mest omtalte og roste utgivelser. Den rutinerte serieskaperen forteller om faren som nyutdannet høsten 1936 blir fengslet etter en kort periode som militærlege. Farens håp og ambisjoner kolliderer med et Spania på vei inn i borgerkrig.

Den baskiske forfatteren og litteraturprofessoren Antonio Altarriba forteller også sin egen fars historie i El arte de volar (Kunsten å flykte). Boka dekker hele livsløpet fra Primo de Rivers diktatur på 1920-tallet til faren begår selvmord på et aldershjem tidlig på 2000-tallet. Han var anarkist og dro i eksil i et tiår etter borgerkrigen. En serie om tap på flere nivå, der den personlige og kollektive historien forenes i en sterk generasjonsroman.

Oppvekstskildringer og relasjonsdrama fra nåtiden er en annen tendens i tegneserieromanene. Gabi Beltrán forteller i Historias del barrio (Historier fra kvartalet) selv-biografisk fra tenårene på 80-tallets Mallorca, med øyas turistinvasjon som sosialt bakteppe. Cenizas (Aske) av Álvaro Ortiz er en fiksjonsfortelling med sterk emosjonell uttelling fra et forslitt premiss: Tre venner som ikke har sett hverandre på lenge må trykke seg sammen i liten bil for å spre asken til en død venn. Anstrøk av surrealisme, sjarmerende naivistisk strek og essayistiske avsporinger om alt fra Munch og Mengele til kremasjon gir en original leseopplevelse.

En bok som faktisk er oversatt til engelsk er Alfonso Zapicos Dublinés4 om forfatteren James Joyce. Biografien strekker seg fra barndommen til han dør. Boka er frodig og rik på detaljer, og imponerer særlig med bybildene fra Dublin der Zapico bodde i flere måneder og tegnet på gateplan.


Friheten i pyjamas
Bare 17 år gammel startet Roca yrkeskarrieren som reklametegner. Han sugde til seg ulike stiler og uttrykk, og lærte seg tekniske ferdigheter.

– Reklame er godt betalt, så det er vanskelig å forlate feltet. Men jeg ønsket å lage noe mer selvstendig, og jeg har alltid vært glad i tegneserier, forteller han.

Med hyperdetaljerte forsidetegninger av lettkledde kvinner fikk han innpass i det fremste tegneseriemagasinet, El Vibora. I 1999 debuterte han som serieskaper i magasinet med den uhøytidelige actionserien Road Cartoons.

Roca nevner serieskapere som Milton Caniff, Richard Corben, Liberatore og landsmannen Max som stilistiske forbilder.

– Corben imponerte meg da jeg var ung. Hos ham var hver rute en detaljert illustrasjon. Jeg ville gjøre det samme. Etter hvert oppdaget jeg at en rute er som et ord i en setning. Det er ikke nødvendig å overvelde leseren hele tiden, leseren er som regel mer opptatt av historien enn tegningene.

I dag minner stilen mest om Caniff og amerikansk 50-tallsreklame. Om stilen har et nostalgisk skjær, er teknikken moderne. Roca viser meg hvordan han vanligvis arbeider med en tegning, og flytter seg uttallige ganger frem og tilbake mellom tegnebordets papir og bildebehandling på skjerm.

– Jeg starter alltid med skisser i blyant på papir. Det er viktig for meg at resultatet ser organisk ut. Ofte ser jeg på skjermen at skyggeleggingen går utover linjene i figurene og rutene. Det endrer jeg ikke på. Tegningene skal ikke være klinisk perfekte, sier han.

Rocas interesse for tegnehåndverket ser vi i et annet av hans hovedverk, dokudramaet El invierno del dibujante (Tegnerens vinter). Serien utspiller seg på slutten av 50-tallet, der fem av storforlaget Brugueras fremste tegnere starter et eget blad: Tio Vivo. Bruguera bruker sin markedsmakt til å hindre distribusjonen av bladet.

– De levde i et grått, fargeløst Spania etter borgerkrigen. De følte seg fri på papiret, forklarer Roca. Han identifiserer seg med kampen for å eie sine egne figurer og serier.

– De var drømmere. De ville lage et tegneseriehefte akkurat slik de ville det skulle være. Jeg føler det samme når jeg tegner mine serier i dag.

Siden i fjor sommer har Roca laget en tosiders serie kalt Memorias de un hombre en pijama (Minnene til en mann i pyjamas) for storavisen El Pais’ magasinbilag. Den Seinfeld-inspirerte og delvis selvbiografiske humorserien begynte for noen år siden som stripe i Valencia-avisen Las Provincias.

– Serien startet som humor om ingenting, men det nye formatet er mer utfordrende. Korte ideer må strekkes ut til to sider og lange historier må komprimeres.

Han arbeider med å filmatisere serien, og forteller oppgitt hvor vrient det har vært å skrive en historie som henger sammen ut fra den episodiske tegneserien.

– Hvor selvbiografisk er mannen i pyjamas?

– Han ligner en del. Barndomsdrømmen var å være i hjemme i pysj hele dagen. Og det kan jeg nå, om jeg vil, smiler Roca.

© norske LMD