Ingen forsoning på Sri Lanka

Da regjeringshæren gjenerobret Kilinochchi i januar 2009, hadde byen nord på Sri Lanka i tjue år vært Tamiltigrenes (LTTE) «hovedstad». Geriljaen hadde gjort den til et utstillingsvindu for sin proto-stat, med egne «departementer» med fasader prydet av en brølende tiger og «politi» som bøtela råkjører. Men til tross for fasaden av normalitet har få besøkende glemt persondyrkingen av Tigrenes leder, Vellupillai Prabhakaran, som ble drept i de siste kampene i mai 2009, eller de mange barnesoldatene hos «frigjørerne».

I dag er Kilinochchi fremdeles utstillingsvindu, men nå for borgerkrigens seierherrer. LTTE ble tilintetgjort av soldatene til republikkens president, Mahinda Rajapakse. Han forsøker nå å gjøre Kilinochchi til et forbilde for det nordlige Sri Lanka, som offisielt er «befridd fra terrorismen». «Velkommen til Kilinochchi, fredens, håpets og harmoniens by», står det på plakater på engelsk. Selv om ruiner fulle av kulehull fortsatt er synlige her og der, er livet her tilsynelatende normalt. Hovedveien A9 er splitter ny. Jernbanen var blokkert i tjue år, men går nå fra Kilinochchi til storbyen Vavuniya på en halvtime. De fleste kontrollpostene er borte, i likhet med minefeltene. Butikker og hoteller har dukket opp. Bare vanntårnet, som ble ødelagt i de siste kampene, ligger stadig nede. Den imponerende ruinen synes å rope ut: «Aldri mer ødeleggelser!», slik det står på et skilt ved siden av.


Fiskegarn til folket

En major fra fallskjermstyrken viser meg rundt. Han tar meg med til en bygning med tre etasjer, omgitt av en lekeplass og en fontene: «Velkommen til Harmony Center. Se hvor lykkelige folk er i Kilinochchi, stikk i strid med propagandaen fra tamiler i utlandet,» sier han. 750 000 tamiler har flyktet til utlandet, og bor hovedsakelig i Europa og Canada.1

I første etasje sitter et par dusin uniformerte tamiljenter og følger undervisning. De fleste har vært soldater for Tamiltigrene, forteller majoren. Hæren har nå tilbudt dem jobb. Så blir jeg presentert for en tidligere oberstløytnant som sloss for LTTE i tjue år. «Jeg hadde 150 soldater under min kommando. Sammen med andre offiserer møtte vi Prabhakaran to ganger i måneden for å få ordrer,» sier 33-årige Naxpadan. Han har fotprotese og ønsker ikke å oppgi etternavnet sitt. Da han ble omringet i begynnelsen av 2009, lot han være å ta cyanidkapselen som Tigrene skulle svelge hvis de ble tatt til fange: «Jeg overga meg, jeg hadde fått nok. I fangeleiren foreslo hæren at jeg utdannet meg til snekker. I dag lever jeg bra, og har bedre muligheter enn jeg noen gang hadde med Tigrene. Mine nærmeste forstår ikke valget jeg tok. Men jeg har tre barn å forsørge.»

Man bygger ikke fred med betong.»
Paikiasothy Saravanamuttu, leder for Centre for Policy Alternatives

Oppover i etasjene viser soldater i sivil meg med bilder og videoer at de tilbyr befolkningen utdanning, fiskegarn, melkekyr og kokospalmeplanter. En luke mottar de som ønsker å flytte til et av landene i Persiabukta, der to millioner srilankere allerede jobber. En annen tar imot henvendelser om «forsvunne» personer, ofre for utenomrettslige henrettelser. «Familiene til de forsvunne kommer hit framfor å gå til politiet,» forteller en ung løytnant i sivil. Ifølge uavhengige kilder tilbyr Harmony Center, som er underlagt forsvarsdepartementet, penger til de forsvunnes familier for å roe dem ned. Spørsmålene er formulert for å ta motet fra de som kommer med krav: «Hvordan kan du bekrefte at det ikke var LTTE som drepte barnet ditt? Hvordan kan du bevise at sønnen eller datteren din ble bortført av militæret? Kan du identifisere soldatene?»


Kappen etter vinden

Omvisningen fortsetter. Jeg følger majoren til barnehjemmet Senchcholai ved innkjørselen til byen. Noen hundre småjenter venter veloppdragent på oss i hallen. Direktøren, Kumaran Pathmanathan, møter oss i egen person. Sekstiåringen ser og høres overraskende mild ut. En gang var han én av verdens mest ettersøkte menn, da han var kjent som «KP» og kjempet for Tigrene. Han var med på å danne LTTE i 1976 og hadde ansvaret for geriljabevegelsens våpenforsyninger i tre tiår. Han var dessuten mistenkt for å ha en rolle i selvmordsangrepet som drepte den indiske statsministeren Rajiv Gandhi i 1991. KP ble pågrepet i Malaysia i august 2009, og utlevert til Sri Lanka. I oktober 2012 ble han satt fri, og har siden drevet dette barnehjemmet for ofre for kampene, med støtte fra myndighetene i Colombo. Majoren hilser høflig sin tidligere fiende før han forlater oss.

Med økonomisk støtte (frivillig eller tvungen) fra diasporaen, en flåte av lasteskip og gode forbindelser i Sørøst-Asia, var KP svært god til å væpne LTTE mens opprøret varte. I mars 2007 opplevde regjeringsstyrkene til sin forbløffelse å bli bombet av jagerfly med Tigrenes farger. Tamiltigrene har skrevet seg inn i historien som den første geriljabevegelsen i verden med et eget luftforsvar. Når jeg spør den tidligere logistikeren hvordan han presterte dette mesterstykket, sier han beskjedent: «Vi demonterte flyene og fraktet dem i konteinere.» Hva slags mann var Prabhakaran, lederen for LTTE? «Privat kunne han være sympatisk. Men han hørte ikke på andre enn seg selv. Og ingen våget å motsi ham, det var altfor farlig.» Hvordan analyserer han nederlaget til Tigrene, som så lenge ble oppfattet som uovervinnelige? «Etter 11. september skjønte ikke Prabhakaran at verden hadde forandret seg. LTTE burde ha omstilt seg og forhandlet.»

På tross av en lovende våpenstillstand i februar 2002, fortsatte LTTE, overbevist om sin militære overlegenhet, å kreve en egen stat styrt av LTTE i de nordlige og østlige delene av landet. Det var uakseptabelt for sentralmyndighetene, som innledet en stor offensiv. «Det gjelder å bevege seg framover,» konkluderer KP. «Vi oppnådde ingen ting med våpen. Jeg er lei meg for alle menneskene som mistet livet.» Den gamle geriljakrigeren forteller meg at han har søkt tilflukt i hinduistisk åndelighet. Han slår tilbake mot den tamilske diasporaen, som anklager ham for å ha snudd kappen etter vinden: «De kjenner ikke situasjonen her. Enkelte innbiller seg at Prabhakaran fremdeles lever! De må akseptere virkeligheten.» Les: Krigen er tapt, det gjelder å tilpasse seg. KP våger likevel å kritisere seierherrene: «Hæren legger beslag på altfor mye landbruksjord. Det gir tamilene en følelse av å være undertrykt. Dette er et stort problem jeg ofte tar opp med militæret og regjeringen.»


Militær infrastruktur

I militærets hovedkvarter møter jeg herren i huset: generalmajor Sudantha Ranasinghe, kommandanten for den srilankiske hæren i området. Lokalene er romslige og helt nye. I trappeoppgangen til kontoret hans henger to veggmalerier. På det ene går det singalesiske kavaleriet til stormangrep på de britiske invasjonsstyrkene i 1803. På det andre knuser den srilankiske hæren Tigrenes siste bastion i mai 2009. En utvetydig parallell. Ranasinghe klager over at USA har nektet ham visum, i likhet med andre ledere som er anklagd for krigsforbrytelser: «Beskyldningene er urettferdige. Se på alt det hæren gjør for tamilene. Vi har befridd dem fra terroren. Mange av dem jobber nå for oss, også tidligere Tigre. Jeg er stolt av det vi gjør for å rehabilitere de tidligere barnesoldatene. Og etter Guantanamo burde ikke USA holde prekener for noen!»

Generalmajoren forsvarer på en klossete måte at hæren legger beslag på jord: «Folk sier at det er deres jord, men de kan ikke bevise det, ettersom terroristene ødela eiendomsregistrene. Vi gir ikke tilbake jord eller erstatning uten å være sikre på hvem eieren er.» Når det gjelder antall soldater, skal det dreie seg om «tre divisjoner, det vil si 6000 mann», ifølge ham. Estimatet virker ikke troverdig, siden en divisjon teller mellom 7000 og 9000 mann. Generalmajoren blir unnvikende når jeg spør hvor lenge disse troppene vil bli her: «Hvorfor skal vi dra vår vei? Dette er Sri Lanka. Vi kommer ikke til å demobilisere: De srilankiske soldatene er med på å utvikle landet sitt.» I hele den nordlige delen av landet bygger militæret infrastruktur. De driver også restauranter og hotell, og også bondegårder, med fare for å utkonkurrere den lokale arbeidskraften og gjøre folk enda sintere.


Idealiserer livet under Tigrene

Tilbake i byen går to tamiler i sekstiårene med på å uttale seg: «Vi er ikke redde, for vi er allerede døde. Altfor mange av våre nærmeste er drept. Hvorfor er militæret så tilstede når krigen er slutt? For å kontrollere oss! Vi er okkupert. Så snart fem–seks personer er samlet, griper politifolk i sivil inn.» De ler høyt når jeg nevner Harmony Center: «Ren propaganda! Det store flertallet her er i opposisjon til regjeringen.» Tallene taler for seg: I provinsvalget sist september stemte 80 prosent av befolkningen i tamilbyene Kilinochchi og Jaffna på selvstendighetspartiet Tamil National Alliance (TNA). De to mennene legger ikke skjul på at de foretrekker Tigrene framfor hæren: «Vi sier ikke at alt var perfekt. Barnesoldatene, det var utilgivelig. Men vi følte oss friere med LTTE enn med hæren i dag. Det var vår regjering.» De to mennene ser urolig rundt seg: To unge menn holder øye med oss mens de fikler med mobiltelefonene. Vi avslutter samtalen.

President Rajapakse viser klare autoritære trekk.»

Jeg setter meg i bilen og kjører ut på slettelandet. I skjul for nærgående blikk snakker jeg med innbyggerne i en liten landsby. Flere er skadet. De forteller at hæren bombarderte dem på alle kanter under de siste kampene: «Vi har alle mistet våre nære.» En ung jente brister i gråt når hun forteller at soldatene var «veldig slemme» mot henne. «Regjeringen lovte 50 000 rupier [2000 kroner] til hver familie, men vi har bare fått 20 000. Hjelpen går først og fremst til de som samarbeider,» forteller en bonde. Menneskerettsforkjempere bekrefter vitnesbyrdene. «Dessuten bygges veiene av singalesere,» raser landsbyboerne. «Og vi har jo ingen biler. Disse veiene bygges for at de skal kunne frakte flere soldater hit. Vi er redde for dem, folk forsvinner.» De føler seg okkupert, og sier som andre at de savner LTTE: «Da var det ingen korrupsjon, ingen kriminalitet. LTTEs dommere dømte rettferdig. Tigrene bestemte prisene: ett kilo ris kostet 35 rupier, mot 80–100 i dag. Kvinner kunne ferdes i gatene om natta, uten fare.» Hva med rekrutteringen av barnesoldater? «De var frivillige!» hevder de. Innbyggerne i landsbyen virker så bitre at de synes å idealisere livet under Tigrene.


Flodbølge for TNA

Regjeringssoldatene reiser minnesmerker i marmor til sin egen ære, samtidig som de ødelegger Tigrenes gravsteder. «I dag er disse ruinene våre eneste minnesmerker,» sier en mann mens han peker på en vegg full av kulehull. Raseringen av minnestedene gjør det ikke lettere for myndighetene i Colombo å forsones med lokalbefolkningen. Framfor alt skjønner ikke landsbyboerne at deres stemmer til TNA i provinsvalget ikke betyr noe som helst: «Representantene fra TNA har forklart oss at de ikke har noen som helst makt. Alt bestemmes i Colombo. I LTTE-tiden fantes det ikke valg, men det var ikke så viktig for oss, det var vår regjering.»

Alle jeg snakker med i den nordlige delen av landet uttrykker frykt, bitterhet og nostalgi. Langs kysten klager fiskerne over konkurrerende singalesiske inntrengere fra sør og kinesiske fabrikkskip. I øst, i utkanten av områder med både tamilsk og singalesisk befolkning, irriterer landsbyboerne seg over den massive tilflyttingen av singalesiske bønder, som oppfattes som «kolonisatorer». En generell følelse av frarøvelse brer om seg: «Singaleserne kan gjøre hva de vil, mens vi ikke kan gjøre noe som helst».

I øyas nordligste del ble storbyen Jaffna erobret, tapt og gjenerobret av de stridende partene på 80- og 90-tallet. Den historiske vuggen for den tamilske kulturen på Sri Lanka er fremdeles proppfull av ruiner. Likevel blir det stadig flere biler. Her og der er det åpnet hoteller, og noen turister er på plass. Det er fortsatt mange politifolk og soldater, men veisperringene er borte. Bak sitt tidløse skrivebord forteller TNAs generalsekretær, Xivoi Kulanayagan, om sin frustrasjon: «Tamilene har gitt oss deres tillit for at vi skal kjempe på demokratisk vis for deres rettigheter: TNA har 30 av de 38 plassene i provinsrådet. Men vi kan ikke gjøre noe. Den presidentoppnevnte guvernøren raner til seg den lille myndigheten det 13. grunnlovstillegget gir provinsrådet. Folk er rasende.» TNA krever forgjeves en demilitarisering av provinsene i nord og øst.

I bispegården møter jeg biskop Thomas Savundaranayagam. Siden mitt forrige besøk i 2010 venter han fremdeles på nytt om en av sine sogneprester og assistenten hans, som begge «forsvant» under en kontroll i august 2006.2 «Staten må forstå at provinsrådet i nord formidler folkets vilje, og gi det myndighet. Regjeringen har ikke gjort noe for å forsone innbyggerne i landet. Etter krigen burde presidenten samlet alle rundt et bord. Anledningen ble ikke brukt. I stedet legger regjeringen lokk på tamilenes ønsker, og reduserer borgerkrigen til en «humanitær operasjon i krigen mot terror». På lang sikt kan situasjonen nå kokepunktet. I slutten av april erklærte to TNA-representanter offentlig at de «vil kjempe sammen med det tamilske folk dersom diktaturet fortsetter». Noen dager tidligere skjøt hæren tre tamiler mistenkt for «terrorisme» på Jaffna-halvøya. Det er den alvorligste hendelsen siden 2009.

Også menneskerettsforkjempere i Colombo mener en forsoningsprosess burde vært innledet: «Regjeringen vil gjerne tro at forsoning bare kan skje gjennom økonomisk utvikling,» sier Paikiasothy Saravanamuttu, leder Centre for Policy Alternatives. «Men man bygger ikke fred med betong. Det bekrefter provinsvalget: en flodbølge for TNA. Krigen er slutt, men ikke konflikten som skyldes at den singalesiske majoriteten nekter den tamilske minoriteten all selvstendighet.»


Ingen dialog

President Mahinda Rajapakse ble valgt første gang i 2005, gjenvalgt i 2010, og regner med en ny valgseier i 2015. Han er populær blant singaleserne, som liker hans besluttsomhet mot «terrorismen». For den singalesiske befolkningen er den tamilske separatismen ensbetydende med LTTEs vold: bomber i busser, tog og buddhistiske templer, massakrer på singalesiske og muslimske landsbyboere, krigsfanger som ble brent levende, drap på folkevalgte og alle tamilene som våget å kritisere Prabhakaran. De forstår ikke FNs anklager om krigsforbrytelser. FN mener at krigshandlingene krevde mer enn 100 000 liv fra 1972 til 2009, og «et titalls tusen» under den siste offensiven i 2009 (se under).3 En restauranteier fra sørkysten sier til meg: «Når foreldre måtte reise sammen, tok de alltid hver sin buss slik at barna ikke skulle bli foreldreløse i tilfelle attentat. I tjuefem år var det ingen som hjalp oss, Vesten interesserte seg ikke for konflikten. Den foregikk for langt unna og var for komplisert. Dere ønsket til og med at vi skulle forhandle med terroristene. Og når vi nå endelig har klart å få en slutt på infernoet, kommer dere og plager oss?»

Jehan Perera, leder for pasifistorganisasjonen NPC, forklarer presidentens popularitet slik: «For mange singalesere forsvarer Rajapakse landets suverenitet mot indre og ytre trusler – mot den tamilske separatismen og innblandingen fra verdenssamfunnet. Innesperret i denne onde sirkelen lefler han med singalesisk nasjonalisme, men denne politikken fjerner ham fra den tamilske minoriteten og forsterker den etniske konflikten.» Perera framhever mangelen på dialog og forsoning: «Tamiler og singalesere lever side om side i det daglige, men de snakker ikke om politikk. Eller snarere singaleseren snakker om det, mens hans tamilske venn tier for ikke å støte ham. Han kan jo også bli mistenkt for å sympatisere med LTTE og havne i trøbbel.»

En tamilsk intellektuell som en gang ble truet på livet av Tigrene, forteller: «Etter krigen sa min singalesiske lege til meg: ’Du må da være lykkelig for at vi har befridd deg fra terrorismen’. Hun mente det, og jeg turte ikke svare henne at det nok var mer komplisert enn som så.» Dette fraværet av dialog hindrer alle i å innrømme sine feil og prøve å forstå den andres motiver. Det lover ikke godt for framtiden.


Truer kritikere på livet

Presidentens nasjonalistiske retorikk har også en annen funksjon, nemlig å få folk til å glemme nepotismen og korrupsjonen som preger regimet. Presidenten har utnevnt sine to brødre, Basil og Gotabaya, til minister for økonomisk utvikling og forsvars- og byutviklingsminister. All hjelp fra utlandet og alle samarbeidsprosjekter må gå gjennom statsbudsjettet og godkjennes av disse to ministrene. Den massive støtten fra Kina i form av lån med nokså høy rente (seks–sju prosent), er det liten åpenhet om.

Rajapakse viser klare autoritære trekk: «Han mener at mandatet fra folket gjør at han kan gi blaffen i maktfordelingen,» sier en kommentator. Etter å ha fengslet sin tidligere hærsjef, general Sarath Fonseca, som begikk den feilen å kaste seg inn i politikken, fjernet Rajapakse begrensningen på to presidentperioder, før han sparket lederen for høyesterett.

Den regjeringsvennlige pressen flommer over av voldsomme utfall mot «forrædere», «pro-LTTE» og alle som ytrer en viss uenighet med styresmaktene. Grupperinger på ytterste høyre fløy har, under forsvarsdepartementets ledelse, gått til angrep på kirker, moskeer, og selv en advokatdemonstrasjon. Journalister har «forsvunnet» eller blitt drept. I mars 2013 lovet en minister, Mervyn Silva, å «knekke ribbeina» på menneskerettsforkjempere.4 Sist november ble en singalesisk intellektuell, Nimalka Fernando, truet på livet i et populært program på en statlig radiokanal. «Regjeringen lar seg ikke destabilisere av komplotter, verken interne eller utenlandske,» tordnet Rajapakse så sent som 2. mai. I sin tidlige ungdom var presidenten selv en glødende forsvarer av menneskerettighetene.

Oversatt av L.H.T.

Cédric Gouverneur er journalist.