Overopphetet fjernvarme

Russland forklart av varmen. Russiske byer varmes opp av en foreldet etterlevning fra Sovjettiden. Verdens største og eldste oppvarmingssystem er kostbart og energisløsende, men en modernisering vil koste Putin dyrt.

Om vinteren går de fleste russiske byboere rundt hjemme i helsetrøye, shorts eller lette kjoler. Med vinduene på gløtt. I Moskva kryper utetemperaturen ofte ned til minus 25°C, og i Sibir kan den bli minus 40° C. Men inne i leilighetene er heten iblant så trykkende at man må la litt iskald luft snike seg inn gjennom en vindussprekk.

Oppvarmingssystemet fra Sovjet-tiden varmer fremdeles 75 prosent av boligene. Problemet er at det ikke er mulig å regulere temperaturen i hvert enkelt hjem. Det russiske fjernvarmesystemet er verdens største og eldste, og ble bygd uten noen tanke om å spare på gass, kull eller fyringsolje. Varmesentralene, som ofte er en del av industriparkenes kraftverk, er rene brenselssluk. Varmtvannsrørene er lagt under jorden, men ofte uten isolasjon, noe som fører til enorme varmetap. De sovjetiske byplanleggerne prioriterte heller ikke isolasjon i leilighetene. Resultatet er at en tredel av Russlands primærenergi går til oppvarming. Lekkasjer, slitasje, ineffektivitet, fare for forsyningsbrudd: Fjernvarmesystemet må renoveres så raskt som mulig. Men hvordan finansiere et så kolossalt prosjekt?


Foreldet system

I Russland anser man oppvarming, og de fleste tjenester knyttet til boligen generelt, som et grunnleggende behov, i likhet med helse og utdanning. Helt siden Sovjet-tiden har et stort antall russere ment at det er statens plikt å gi alle et tak over hodet og å sørge for at «fellestjenestene» (oppvarming, vann og strøm) er billige, for ikke å si gratis.1 Av politiske saker er 58 prosent av russerne mest opptatt av fellestjenestene, ifølge en rapport fra Det allrussiske senteret for opinionsundersøkelser (VTsIOM) publisert våren 2013. Og det med god grunn: På begynnelsen av 90-tallet brukte russerne knappe to prosent av årsinntekten sin på dem, mot åtte–ti prosent i dag, og enda mer i utkantstrøkene, der lønningene er lave.

«Mer enn 500 000 demonstrerte i flere hundre byer for å beholde de offentlige tjenestene.»

ruRussisk lov sier at utgiftene til fellestjenester ikke kan overskride 22 prosent av en husholdnings inntekter. Utover det, tar fellesskapet regningen. I Moskva, en dyr by med en særdeles velstående kommune, er grensen senket til ti prosent. Flere grupper, blant andre pensjonister og krigsveteraner, får spesialpriser. Dette vil ikke befolkningen gi slipp på. I 2005 ville regjeringen fjerne lgoti («fordelene»), det vil si delvis eller fullstendig gratis kollektivtrafikk, helseutgifter og utgifter til medisiner, samt fritak fra kommunale avgifter, og erstatte dem med trygdeordninger. Mer enn 500 000 demonstrerte i flere hundre byer for å beholde de offentlige tjenestene. Det var første gang siden 1991 at så mange mennesker demonstrerte.

I Europa bekymrer innbyggerne seg for at en stadig større del av lønna går til kjøp eller leie av bolig. I Russland, derimot, er folk flest mest opptatt av utgiftene til oppvarming, vann og strøm, fordi de fleste familiene ble boligeiere helt gratis etter 1991.2 «Vladimir Putin er svært opptatt av denne situasjonen, særlig i småbyene i utkantstrøk, som i Sibir. Det er der kjernevelgerne hans bor,» sier sosiologen Lev Gudkov, leder for analysesenteret Levada.


Private aktører står klar

Siden slutten av 90-tallet og Putins inntog i Kreml, har de økende oljeinntektene gjort det mulig å subsidiere varmeprisene i byene og å gi støtte til fattige. Husholdningene betaler bare to tredeler av produksjonskostnadene. Myndighetene foretrekker å redusere regningen på kort sikt med subsidier framfor å investere i energieffektivisering. Sosialpolitikken i Russland har ført til ubestridelige resultater i kampen mot fattigdom. Ifølge Levada-senteret har andelen russere som mener at inntektene deres ikke er nok til å spise seg mett på sunket fra 15–20 prosent på midten av 90-tallet til fem-seks prosent i dag. Men stønadene demper bare konsekvensene av markedsøkonomien for de aller fattigste, uten å gjøre noe med en ekstrem privatiseringsmodell kombinert med et lammende byråkrati. Resten av befolkningen må ty til dyre private forsikringer hvis de vil ha en anstendig pensjon eller helsedekning. «Visst har Putin økt prisene på fellestjenestene, men hovedlinjen i hans politikk er fremdeles å ikke straffe de delene av folket som støtter ham. Til sjuende og sist kjøper han seg sosial fred,» sier statsviteren Maria Lipman ved Carnegie-senteret.

Privat sektor sto for 25 prosent av oppvarmingen i byene i 2005, og drømmer om å kvitte seg med denne «sovjetiske» holdningen og håve inn på de lokale offentlige tjenestene. Markedsoperatørene vil mer enn gjerne ta over for offentlig finansiering, men krever friere prissetting. «Ingen investor vil risikere pengene sine i en sektor der han ikke får bestemme prisen på varen han selger. En forretningsmann vil vite hvor raskt han kan tjene inn det han har satset,» sier Konstantin Simonov, direktør for Det nasjonale energisikkerhetsfondet (NESF), som står bak flere rapporter om fjernvarme i Russland.

Det har ikke vært noen større investeringer i systemet siden 80-tallet. Og den siste finanskrisen forverret situasjonen: Midlene til å fornye infrastrukturen ble halvert i 2007 og har ennå ikke kommet opp til 2007-nivå igjen. I den statlige rapporten «Russisk energistrategi – 2030» kommer det fram at 65–70 prosent av infrastrukturen er foreldet, mens 15 prosent er i så dårlig forfatning at det kan bryte sammen hvert øyeblikk. Private selskaper sier de er klare til å skyte inn de nødvendige midlene, men kostnadene ville nødvendigvis bli pålagt brukerne. Dermed er russiske myndigheter nødt til å balansere mellom å blidgjøre velgerne – særlig de i Sibir – og nødvendigheten av å modernisere et foreldet fjernvarmesystem så raskt som mulig. Det første forutsetter at prisøkningene begrenses, det andre at prisene økes drastisk.


Misnøye i befolkningen

27. juli 2010 forsøkte regjeringen å reformere prispolitikken med en ny lov om oppvarming. Lovens artikkel 9 fastsetter fire forskjellige metoder for prisberegning, utarbeidet for å finne en rettferdig balanse mellom sosiale hensyn og lønnsomhet. For forbrukerne vil loven gjøre tjenestene bedre, mer stabile, og lettere tilgjengelige, for å forsvare den økte sluttsummen, det vil si markedspris. For bedriftene inkluderer loven avkastning på investering (ROI) i metodene for prisberegning. Men loven er ennå ikke vedtatt.

Situasjonen ble enda mer problematisk da Putin bestemte seg for å stille til valg som president for tredje gang i 2012. Valgfusket i Duma-valget i desember 2011 og aksjonene mot demonstrantene som protesterte mot uregelmessighetene, svekket forholdet mellom presidenten og deler av Den russiske føderasjonens 143 millioner innbyggere. Putin forsto at velgerplattformen hans var i ferd med å smuldre opp, og reagerte med å styrke forholdet til den konservative velgerbasen. I utenrikspolitikken ble dette svært synlig i Russlands rolle i krisen i Ukraina. Innenriks har presidenten tatt en konservativ vending, og svarer i tillegg på velgernes materielle forventninger, selv om dette forkludrer markedsoperatørenes drømmer.

Fjernvarme kom tilbake på den politiske agendaen 19. desember 2011, under et ministerråd om boforhold. Vendt mot kamera gransket Putin med en mistenksom mine en oversikt over vanlige husholdningers utgifter. Og han ble svært opprørt da han «oppdaget» en økning på 2000 rubler (omtrent 350 kroner). Et betydelig beløp i et land der halvparten av inntektene var under 4500 kroner i 2011, og pensjonistene ofte må nøye seg med en pensjon under 1600 kroner. Kort tid etter presidentens tv-sendte raserianfall, sparket han flere ledere i offentlige kraftselskap. Regjeringen påla også selskapene i sektoren å oppgi de reelle eiernes navn, ettersom flere av dem var registrert i skatteparadis.


Et århundre gjenstår

Flere kommentatorer, deriblant Lev Gudkov, kaller denne lederstilen «sosialkonservatisme» eller «regjeringspaternalisme», samtidig som politikken er svært markedsorientert. Thane Gustafson, en svensk ekspert på postsovjetisk økonomi, mener at de russiske lederne etter kaoset på 90-tallet tenkte at «det ikke er private selskaper i seg selv som har skylden, men mangelen på statlig styring. Løsningen deres er et pragmatisk offentlig-privat samarbeid, der staten spiller en ledende rolle i å fastsette strategien». Putins økonomiske valg er, ifølge Gustafson, basert på en «resolutt merkantilistisk, nasjonalistisk og patriotisk» visjon.3Fjernvarmesystemet er derfor delvis privatisert, men hovedsakelig til fordel for ofte statseide russiske selskaper: Den statlige giganten Gazprom, som mer eller mindre fungerer som et privat selskap; Onexim og Renova, som eies av oligarkene Mikhail Prokhorov og Viktor Vekselberg; og en rekke selskaper eid av forretningsmenn i distriktene, ofte i samarbeid med godt plasserte byråkrater.

«Flere ulønnsomme foretak forblir offentlige, enten i regional eller kommunal sektor,» forteller Oleg Shein, folkevalgt i Astrakhans regionale Duma og styremedlem i Det russiske arbeidsforbundet og i Foreningen for Astrakhans innbyggere.

Privatiseringen har ikke fått fart i oppgraderingen av fjernvarmesystemet, den har stabilisert seg på en prosent i året. Med den farten vil det ta et århundre før systemet er fullstendig renovert. Faren for tekniske feil med dramatiske konsekvenser er overhengende, og befolkningen er stadig mer misfornøyd med fjernvarme og andre offentlige tjenester.


Vil ikke miste småfolket

Fiaskoen skyldes delvis produksjonsmodellen. Omtrent halve landet får fjernvarme fra de store kraftverkene som produserer den i tillegg til sin hovedaktivitet. Flere av kraftverkene ble privatiserte i 2003, og eierne forsømmer varmeleveransen, som er mindre innbringende enn strøm. Den andre halvdelen av varmeleveransen kommer fra små bedrifter som er solgt eller leid ut til private aktører. Varmen transporteres i rør som driftes av transport- og distribusjonsselskaper. Også her er investeringer en mangelvare. Rørene er for store og dårlig isolerte: 25 prosent av varmen forsvinner underveis, mot seks prosent i Finland.

Ledelsen i de offentlige varmesentralene forklarer den manglende investeringen med at de er fullstendig avhengige av brenselleverandørene: «Det er vårt største problem. Vi er prisgitt brenselleverandøren vår og kan bare håpe på at hans økonomiske appetitt blir stagget av politikere høyere opp i systemet. Til sjuende og sist står vi igjen med null fortjeneste, og vi kan ikke gjøre annet enn å opprettholde en gangbar standard på infrastrukturen,» sier Nikolai Biriukov, viseordfører i Moskva-forstaden Mytisjtsji.

Enkelte kraftkonsern bruker sin sterke posisjon i systemet til å kjøpe opp varmesentraler. «Når de har slått seg sammen, er det ikke i varmeprodusentenes og brenselleverandørenes interesse å redusere energibruken. Snarere tvert om: Jo mer oppvarming som må til, jo mer forbruker og betaler folket – enten fra egen lomme, eller gjennom skatter for den subsidierte delen av regningen. Og desto mer tjener selskapene,» sier en nedslått Piotr Falkov, en pensjonist som er blitt «ekspert» på området etter å ha gransket sine egne regninger (se under).

De lokale selskapene havner i klem mellom politikere som vil ha fastpris og strømselskaper som tar seg godt betalt. I tillegg sliter de med korrupsjon, både blant de folkevalgte og byråkratene. Våren 2013 trykket Der Spiegel en reportasje etter drapet på Mikhail Pakhomov, en av presidentpartiets stigende stjerner. Det tyske magasinet avslørte at den unge politikeren hadde håvet inn flere millioner euro gjennom ulovlige provisjoner som sørget for at selskapet hans fikk en kontrakt for å legge varmerør i hans hjemby Lipetsk.4 Liket hans ble funnet i en metalltønne fylt med sement. «Korrupsjonen er en av faktorene som gjør det umulig å reformere denne sektoren,» sier Mikhail Nikolski, som lenge var distribusjonssjef i regionen Krasnojarsk. «Et sted får en konflikt mellom en folkevalgt og et gassleveranseselskap prisene til å stige. Et annet sted overfakturerer distribusjonsselskapets direktør utbyggingen av rørnettet.»

Selv Putin kritiserer med jevne mellomrom korrupsjonen, og etter hans tv-sendte misnøye, var han raskt ute med å etterforske enkelte lokale administrative ledere for korrupsjon. «Det er ikke bare spill for galleriet,» sier Elena Panfilova, leder for russiske Transparency International. «Visst har den russiske presidenten en stilltiende avtale med byråkratene, som det er blitt langt flere av under hans ledelse. Så lenge de er lojale mot ham, kan de godt stjele. I fjernvarmesektoren har han imidlertid fastsatt en grense som ikke må overskrides: Ikke ta så mye fra småfolket at de slutter å stemme på ham. Med andre ord er fjernvarme et domene der Putin må velge mellom to lojale grupper.»5


Modernisering i klem

Hvordan skal russerne under slike forhold øke energieffektiviteten og redusere husholdningenes varmebudsjett i framtiden, samtidig som de øker dagens priser? Loven av 23. november 2009 om energieffektivitet legger, på papiret, til rette for at varmesentralene skal klare seg med mindre primærenergi. I tillegg til optimalisering av samproduksjon av varme og strøm, skal rørene isoleres for å redusere varmetapene med to tredeler. Enkelte kommuner, som Mytisjtsji, er i ferd med å installere systemer som lar hver enkelt boligblokk regulere sitt eget forbruk, med egne varmesentraler i hver bydel. Det koster omtrent 800 000 kroner per boligkompleks, men slike investeringer oppmuntrer i teorien innbyggerne til å bli mer sparsomme. Konstantin Simonov er skuffet over mangelen på entusiasme for denne muligheten til å optimalisere energibruken: «Selv om man tjener inn investeringen ganske raskt, er den i vår postsovjetiske målestokk for stor. Russerne lurer på hvorfor de skal godta å åpne lommeboka og betale mer i seks–sju år, selv om regningene etter hvert vil bli lavere. De mener jo at oppvarming skal være gratis.» Eksperten fra Det nasjonale energisikkerhetsfondet foreslår derfor ekstraordinære budsjettmidler gjennom infrastrukturlån. Forslaget har vært på bordet i snart 15 år. Flere løsninger med offentlig-privat samarbeid – enten rene partnerskap eller subsidieringer – har også blitt vurdert for å løse opp i floken med «en privatisert sektor med selskaper som ikke kan investere», slik Nikolai Biriukov sier det. Men forslagene har aldri kommet forbi prosjektstadiet.

I debattene om hvilken strategi man bør velge, har flere ledende russiske politikere i bakhodet at privatiseringene i Vesten har gjort kommunene avhengige av markedsaktører. Privatisering av infrastruktur garanterer på ingen måte nødvendige investeringer, noe den britiske jernbanen og vannforsyningen i Frankrike viser tydelig. En liten gruppe ledet av statsminister Dimitrij Medvedev, er imidlertid tilhengere av en mindre statsstyrt styringsform, og støtter de liberale «reformene» ved å trekke klimaspørsmålet inn i diskusjonene om energieffektivitet. I 2009 ville Medvedev med sitt «moderniseringsprogram» øke nasjonaløkonomiens konkurransedyktighet med et ambisiøst mål om å forbedre energieffektiviteten med 40 prosent innen 2020.

Moderniseringen av fjernvarmesystemet i byene havner altså i klem mellom en begredelig økonomi og presidentens ønske om ikke å miste støtte i befolkningen. Enn så lenge kommer nok russiske byboere til å svette seg gjennom iskalde vintre, mens de ber til høyere makter om at systemet ikke svikter.

Oversatt av G.U.

Régis Genté er journalist.