Akademisk anglifisering

I 1989 sa Nederlands daværende utdanningsminister, sosialdemokraten Jo Ritzen, at universitetene måtte undervise mer på engelsk. Dette angrepet på landets kultur var så skandaløst at parlamentet gjorde nederlandsk til offisielt undervisningsspråk.

Det som opprørte opinionen den gang har nå i stor grad blitt virkelighet. Engelsk er rett nok fremdeles begrenset på bachelornivå og masternivå i praktiske fag. Men språket dominerer på masternivå på universitetene, særlig de mest prestisjefylte institusjonene. Nederland er nå på europeisk førsteplass i antall utdannelser på engelsk blant ikke-engelsktalende land. Masterstudier innen biovitenskap, ingeniørfag og økonomi topper listen over studieløp på engelsk.

Ulike lokale faktorer forklarer denne utviklingen: en svært åpen økonomi, et germansk språk som ligger ganske nært engelsk, men utenfor Nederland bare snakkes i det flamske Belgia, noe som gjør det urealistisk å se for seg en global rolle for dette språket. Engelskkunnskapene er allerede ganske gode: English Proficiency Index (EF EPI) rangerer landet på tredjeplass av 60 land innen engelskferdigheter, bak Sverige og Norge. Nederlandsk er heller ikke grunnlovsfestet i Nederland. Loven fra 1992 sier at nederlandsk skal være undervisningsspråk, men unntakene loven åpner for, tømmer den for all substans.

Tilhengerne av et allmektig engelsk hevder at dette gjør det mulig å overføre vitenskapelig kunnskap som er «internasjonal per definisjon».1 Aldri har menneskeheten hatt et språk med en så global utbredelse – «hvis vi er sjenerøse med hva vi mener med engelsk,» presiserer journalisten Christopher Caldwell.2


Alt på engelsk

I virkeligheten gjenspeiler promoteringen av Shakespeares språk først og fremst konkurransen mellom universitetene innenfor en kunnskapsøkonomi «kjennetegnet av en global kommersialisering av forsknings- og undervisningsprodukter».3 Bologna-erklæringen fra 1999 etablerer et felles europeisk område for høyere utdanning – omtrent slik Bosman-dommen gjorde for fotballspillere i 1995. «Utdanning er blitt et eksportprodukt,» sier Luc Soete, dekanus ved universitetet i Maastricht. I en slik kontekst ser universitetene nasjonalspråkene som en hindring for studentmobilitet, på samme måte som tollbarrierer hindrer fri flyt av varer. Anglifiseringen blir dermed et språklig verktøy for å kommersialisere universitetene.

Flere franske vitenskapsfolk mener at «vitaliteten i den intellektuelle produksjonen i Nederland, et land uten språklige restriksjoner, viser at kulturen deres ikke brøt sammen etter at de åpnet for engelsk».4 De ser på denne språkpolitikken som et eksempel til etterfølgelse. Men det nederlandske undervisningsrådet, Onderwijsraad, anbefaleruniversitetene å ha en politikk som bevarer nederlandsk språk og kultur og å sikre at alle parter har et adekvat nivå i engelsk.5 Disse anbefalingene høres i bunn og grunn ut som en kritikk av den rådende politikken og antyder at den har uheldige konsekvenser.

Språkpolitikken har gjort Nederland litt mer attraktivt. Antallet utenlandske studenter steg i 2000–2009 fra 0,7 til 1,2 prosent av alle utenlandsstudenter i verden.6 Men i 2012 kom 38 prosent av dem fra ett og samme land, Tyskland.

Universitetet i Maastricht inkarnerer denne paradoksale internasjonaliseringen som er begrenset til nabolaget og ikke kaster mye glans over Nederland. All undervisning foregår på engelsk, bortsett fra nederlandsk juss og deler av medisinstudiet. Med 47 prosent utenlandske studenter kaller det seg «det mest internasjonale universitetet i Nederland». «Interregional» er et mer dekkende ord, for tyskerne utgjør tre fjerdedeler av utenlandsstudentene, etterfulgt av belgiere og briter.


Svekker den kritiske sansen

Silke kommer fra Aachen, en times kjøring unna. «Forholdet til professorene er mindre akademisk enn i Tyskland,» sier hun. Men der stopper interessen hennes for vertslandet: «Jeg har tatt kurs i nederlandsk, men ikke fortsatt,» sier hun. «Nederlandskkursene er gratis første året og er en stor suksess,» forteller Peter Wilms van Kersbergen, som leder universitetets Language Centre. Men bare 800 av 7500 utenlandske studenter tar nederlandskkurs, og langt fra alle går opp til eksamen. Mange kan fremdeles ikke be om restaurantregningen på nederlandsk når oppholdet går mot slutten. Ingenting tyder på at studentene åpner seg for vertslandets kultur, som er studentutvekslingens antatte gode.

Ni av de tolv landene som sender flest studenter til Nederland, er EU-land. Bulgaria sender dobbelt så mange som India. Kina er det eneste av BRIC-landene som er godt representert, med åtte prosent av de utenlandske studentene. I stedet for å være en åpning mot de framvoksende landene, styrker anglifiseringen engelskens hegemoniske stilling internt i Europa, i strid med EUs grunnfilosofi om språklig mangfold.

En artikkel i NRC Handelsblad beskriver professorenes engelsk som akseptabel, men omtrentlig. Artikkelens tittel er: «How do you underbuild that?»7 Den typen språklige feil tittelen henviser til, florerer og gir et grunnleggende upresist språk. Samtalen blir dessuten mindre spontan. «Min engelsk er slett ikke dårlig, men når jeg veiledet forskere, hadde jeg ikke den språklige smidigheten som trengs for å inngå kompromisser,» forteller Jaap Dronkers, utdanningssosiolog i Maastricht. Studier utført i Sverige viser at studentene vier den bokstavelige forståelsen større oppmerksomhet om undervisningen foregår på engelsk i stedet for svensk, og at det svekker den kritiske sansen.8


Gandhis kamp

Hverdagsengelsk fungerer greit i overfladisk interaksjon, som når en kelner i Antalya beskriver havutsikten som very nice. Men den har sine klare begrensninger på universitetene. Her er det snakk om intellektuelle prestasjoner på høyt nivå, der den språklige kapasiteten utnyttes fullt ut. Det hender svært sjelden at noen behersker de samme nyanser og den samme presisjonen i et fremmedspråk som i morsmålet. Dette gjelder også i land som er kjent for å eksellere i Shakespeares tungemål. I Financial Times forteller en britisk journalist om de kjedsommelige platthetene i forelesninger på globish9 – selv om de holdes av nordeuropeere.10

Virkningene kan også bli skadelige for det nederlandske språket. Mange nederlendere bekymrer seg over språklig forfall. En kommunikasjonspraktikant sier at han «kan rettskrivingsreglene, men ettersom vi alltid må skrive på engelsk på universitetet, havner de i bakgrunnen».

En annen fare er tap av domene, der de andre språkene ikke lenger klarer å uttrykke vitenskapelige begreper. Etter domenetap kommer prestisjetap, så et tap av substans, til slutt brukes språket bare i «hjemmet, i hagen og på kjøkkenet».11 Det kulturelle mangfoldet tjener ikke på det. Dronkers frykter «en tospråklig situasjon, der de to språkene har svært ulik sosial status». Han snakker med sekretæren sin på nederlandsk, men han skriver e-postene til henne på engelsk, fordi hun kan komme til å videresende dem. Nederlandsk blir smått om senn redusert til et språk for uformelle samtaler, en slags lokal dialekt.


På autopilot

Trass i disse legitime bekymringene har engelskens primat så langt ikke truet det nederlandske språkets eksistens. Til gjengjeld har det vært svært skadelig for studier av andre fremmedspråk. «Kjennskapen til andre språk enn engelsk er blitt så redusert at det ikke lenger nytter å be studenter lese en artikkel på fransk eller tysk,» sier Ludo Beheydt, professor ved universitetet i Louvain.12 Og dette begrenser seg ikke bare til nederlandske universiteter.

Ifølge en undersøkelse bestilt av EU-kommisjonen nevner 38 prosent av EU-borgere som mener at de kan føre en samtale på et fremmedspråk, engelsk. Fra 2005 til 2012 gikk de andre språkene tilbake, fra 14 til 11 prosent for tysk, fra 14 til 12 prosent for fransk, fra 6 til 5 prosent for russisk. Bare spansk går fram, fra 6 til 7 prosent.13 I Storbritannia er undervisningen i fremmedspråk i videregående skoler redusert til ingenting.

Denne utarmingen blir meningsløs når den rammer beslektede språk, som de skandinaviske. I Skandinavia har det vært tradisjon å snakke sammen på hvert sitt nasjonalspråk, dette er nå i ferd med å forsvinne. Bodil Aurstad underviser norsk i Sverige og forteller at språklig slektskap og geografisk nærhet motiverer studentene, som «i løpet av noen uker viser god forståelse både skriftlig og muntlig».14 Den pan-skandinaviske språkforståelsen har virket kulturelt åpnende, bidratt til å skape den virkeligheten som preger Skandinavia og skapt et rom for samforståelse – et språklig motstykke til Kalmarunionen som i 1397 forente Danmark, Sverige og Norge.

«Institusjonene velger engelsk på autopilot, for de ønsker å profilere seg som internasjonale aktører,» hevder et nederlandsk tidsskrift. «Universitetene frykter å bli provinsielle hvis de bare henvender seg til det nasjonale markedet».15 Anglifiseringen gjør det lettere å tilpasse seg det globale forskningsnettverket, og gir en følelse av å tilhøre en mobil og globish-talende global kunnskapselite. I en tid preget av forfall i den klassiske kulturen, blir mestring av selv et middelmådig engelsk et kriterium for kulturell distinksjon. Fra et slikt synspunkt er det ikke overraskende at Frankrikes statsråd for høyere utdanning, Geneviève Fioraso, fikk seg til å si at uten forelesninger på engelsk «vil det til slutt sitte fem stykker igjen rundt et bord og diskutere Proust».16 I 1921 reiste Gandhi seg mot «overtroen» til de som så på engelsk som den eneste bærer av modernitet. Han visste neppe at kampen en dag ville bli global.

Oversatt av L.H.T.

Vincent Doumayrou er journalist.