Irak

I kurdernes Jerusalem


Myndighetene i Bagdad har mistet grepet om det nordlige Irak. Og de irakiske kurderne har sett sitt snitt til å sikre seg Kirkuk, som de ser på som sin historiske hovedstad.
Av

Jeepene i den kurdiske militærkonvoien vender brått om på veien fra Kirkuk, byen den kurdiske regionalregjeringen nylig har tatt kontroll over, til den sunnistyrte småbyen Hawija, hvor banneret til Den islamske staten Irak og Levanten (ISIL) allerede har vaiet i noen dager. Sjåføren i den første bilen har uforvarende passert den siste kurdiske stillingen og er i full fart på vei mot motstanderens stillinger mindre enn én kilometer unna, før han innser tabben.

Grensen er da også helt ny. Betongbyggene som tidligere huset en kontrollpost til de irakiske sikkerhetsstyrkene, har nettopp fått nye beboere. Selv om fargene er falmet og slitt bort av sol og støv, kan jeg ennå skimte det føderale irakiske flagget på veggene. Men de unge peshmergaene1 Bokstavelig talt «de som går døden i møte», navnet brukes om soldater i Irakisk Kurdistan og stammer fra årene med geriljakrig mot de irakiske sentralmyndighetene. har allerede fått på plass Kurdistans nasjonalflagg. Noen hundre meter unna går veien under en bro som markerer linjen man ikke bør krysse. På den andre siden venter nemlig ISIL-styrkene. Etter to dager uten sammenstøt er det ingen grunn til å utfordre skjebnen. De lett bevæpnede mennene har inntatt hvilestilling. Det blir ingen kamper i dag.

«Vi er her for sikre de kurdiske områdene den irakiske hæren har trukket seg ut av, ikke for å bli viklet inn i en borgerkrig,» sier general Sherko Fatih, lederen for de kurdiske styrkene i området. Irakisk Kurdistan har unnsluppet Bagdad-myndighetene siden Golfkrigen (1990–1991) og fikk en konstitusjonelt anerkjent uavhengighet etter at Saddam Hussein ble styrtet. Når de sjiadominerte sentralmyndighetene nå mister grepet om den nordlige delen av landet, øyner kurderne muligheten til endelig å få realisert sine territoriale krav.

Paragraf 140

Den irakiske hæren er spredd for alle vinder etter angrepet på Mosul og sunniområdene utført av en løs allianse av islamister, nasjonalister og Ba’ath-tilhengere som rykker fram i kjølvannet av ISIL. Hæren har etterlatt seg militærbaser og våpen, samt et sikkerhetsvakuum som peshmergaene har vært snare til å fylle i de «omstridte områdene». Siden 2003 har de største kurdiske partiene, Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK), kjempet mot sentralmyndighetene om dette området.

Den egentlige fronten i den nye Irak-krigen befinner seg et annet sted, nemlig i byene ISIL har erobret. ISIL kjemper her mot militsstyrker og et stort antall frivillige som har svart på jihad-oppropet til ayatollah Ali al-Sistani, den øverste sjiaautoriteten i Irak. I utkanten av denne sekteriske konflikten ser kurderne sitt snitt til å samle sine områder. En ny 1050 kilometer lang grense strekker seg fra byen Khanaqin ved grensen til Iran i øst og helt til de kurdiske delene av Syria i vest. ISIL truer her områdene som siden juli 2012 har vært kontrollert av Democratic Union Party (PYD), den syriske søsterorganisasjonen til Kurdistans arbeiderparti (PKK).

Langs en diagonal som skjærer Irak i to fra nordvest til sørøst ligger nå kontrollpostene som perler på en snor. Linjen markerer den nye grensen mellom Kurdistan og de opprørskontrollerte områdene. Mindre trefninger forekommer med jevne mellomrom, men det er langt fra en regelrett krig. «Deres felles motstander, nemlig de sjiamuslimske sentralmyndighetene, eksisterer ikke lenger i Nord-Irak. Kurdere og sunniarabere har all grunn til å bevare et godt naboskap,» sier et tidligere framtredende medlem av det irakiske Ba’ath-partiet i Kirkuk med nære forbindelser til de væpnede styrkene i området.

At mange nasjonalistiske sunniarabere har sluttet seg til ISIL, bekrefter behovet for å beholde et godt forhold til kurderne. «Sammenstøt kan forekomme og enkelte kan ha mistet livet. Men det skjer fordi sunnibevegelsen verken er forent eller tilstrekkelig kontrollert av sine ledere. På toppnivå unngår vi helst blodsutgytelse,» forklarer en aktivist med bånd til opprørerne. Midt i denne paradoksale situasjonen har det sentrale kravet til kurderne i Irak blitt innfridd, nemlig kontroll over provinsen og byen Kirkuk, «kurdernes Jerusalem». Her bor det også store turkmenske og arabiske minoriteter. Siden 2005 har deres skjebne vært underlagt paragraf 140 i den irakiske grunnloven. Paragrafen, som aldri har blitt fulgt, sier at det skal holdes en folketelling og en folkeavstemning om en eventuell tilknytning til et uavhengig Kurdistan.

Rivalitet mellom de kurdiske partiene

I Kirkuk har den irakiske hærens tilbaketrekning bare stadfestet kurdernes overmakt. Siden USAs invasjon i 2003 har de hatt en dominerende stilling i Provinsrådet, og de har stukket av med alt militærutstyret i området. De har nå en enerådende posisjon de ikke vil gi opp hvis sentralmyndighetene skulle forsøke å ta over igjen.

Dermed fordufter de ulike juridiske og institusjonelle fiksjonene om en maktfordeling mellom Bagdad og Erbil (hovedstaden til den kurdiske regionalregjeringen) etter at Saddam var ute av bildet. I 2008 sikret kurderne seg deler av de enorme oljefeltene i Kirkuk. Nå kan de utvinne hele feltet. I dagene etter hærens tilbaketrekning kunngjorde Kurdistans minister for naturresurser, Hashti Hawrami, planer om å bygge infrastruktur for å pumpe opp oljen som offisielt fortsatt står under føderal kontroll. Kurderne vil selv eksporte oljen til det internasjonale markedet via Tyrkia. 21. juni gikk den første leveransen av råolje fra Irakisk Kurdistan: Den ble skipet fra den tyrkiske havnebyen Ceyhan til Ashkelon i Israel. Med sin styrkede posisjon kan kurderne også få en gunstig avtale med myndighetene i Bagdad, som fremdeles har internasjonalt anerkjent suverenitet over hele området.

Regionalregjeringens statsminister, Nechirvan Barzani, har stilt seg positiv til en autonom sunniarabisk sone rundt Mosul. Selv om de har fått selvstyre, vil kurderne fortsatt delta i spillet om Irak. Dette spillet omfatter en rekke politiske krefter, hvor Bagdad utgjør ett av referansepunktene, sammen med Ankara og Teheran. Sistnevnte på grunn av Irans innflytelse på sjiapolitikerne i Irak. Den kurdiske eliten har fortsatt interesse av å bruke sin innflytelse på den irakiske staten, selv i en kontekst hvor grensene viskes ut og stadig flere statlige og ikke-statlige aktører inntar arenaen.

De irakiske kurderne utgjør heller ingen enhetlig gruppe med en klart definert agenda. KDP og PUK er på sett og vis partistater med egne områder og egne militærstyrker. De følger sine egne interesser og inngår iblant motstridende allianser. KDP er dominerende innen olje og gass og retter seg derfor etter Ankaras utenrikspolitikk på grunn av Tyrkias ambisjoner på energiområdet. Mens PUK er preget av sterk intern maktkamp, i tillegg til å ha et godt forhold til Iran, og dermed også PKK, som misliker KDPs innflytelse i tyrkisk Kurdistan, og framfor alt i syrisk Kurdistan, som de gjerne ser forblir i klørne på sine lokale allierte.

Selv om lederne i de to leirene prøver å bagatellisere slike konflikter, gir kaoset i Irak ny næring til stridsspørsmålene. Ifølge general Jabbar Yawar, generalsekretær for regionalregjeringens peshmergadepartement, har PUK en dominerende stilling sørøst i Kurdistan, hvor de samarbeider med den irakiske hæren, som fortsatt har stillinger der en mil fra grensen til Iran. KDP er enerådende i nordvest og dermed mer tilbøyelig til å finne tonen med enkelte sunnimuslimske grupperinger. Og Kirkuk er med sine militærbaser og ressurser ikke bare på grensen mellom det arabiske Irak og Kurdistan, byen ligger også ved kontaktlinjen mellom de to partienes respektive innflytelsesområder. Siden Saddams fall har PUK dominert Kirkuk, men etter at de irakiske styrkene nå har trukket seg ut av området, kniver de to kurdiske partiene igjen om byen.

Skudd i det fjerne

Tendensen til oppstykking av territoriene som myndighetene i Bagdad forsøkte å kontrollere, forsterkes av den svært sammensatte befolkningen. I tillegg til å være kurdere, turkmenere og arabere, er disse tre befolkningsgruppene delt mellom sunni- og sjiamuslimer. I sikkerhetssjekken KDP og PUK utfører, enten samlet eller hver for seg, vrimler det av militsgrupper fundert på en av disse sammensetningene. Og de har alle tatt opp i seg tidligere medlemmer av de føderale sikkerhetsstyrkene. Hver av disse væpnede gruppene har funnet seg fjerne allierte mot nære fiender.

Kurdistans nye grense går altså ikke langs en klar linje, den er en sammensatt og herjet sone, bestående av kontrollposter, enklaver og lommer, hvor ulike autoriteter, først og fremst basert på rå makt, samarbeider, overser hverandre, rivaliserer eller slåss mot hverandre. Ti kilometer utenfor Kirkuk går livet sin vanlige skjeve gang, ikke langt unna krigshandlingene. Landsbyen Taza er bebodd av sjiamuslimske turkmenere og gir et godt bilde på denne realiteten. Nabolandsbyen Bechir er også sjiamuslimsk og turkmensk. For ikke lenge siden ble den inntatt av sunnimuslimske stammemedlemmer, som ble plassert her under Saddam i 1986 før de ble jaget av de opprinnelige innbyggerne i 2003. Med ISIL har de benyttet anledningen til å overta naboenes jord og eiendom igjen. I de stille gatene i Taza er væpnet ungdom på vei til moskeen. Der oppfordrer ayatollah al-Sistanis lokale representant, i militæruniform og turban, mennene til å dø martyrdøden for å gjenerobre Bechir.

På gårdsplassen sitter gråhårede medlemmer av sjiapartiet Dawa. De har vendt tilbake fra sitt langvarige eksil i Iran med samme frisyre og skjegg som revolusjonens voktere. De gjør seg nå klare til å delta på et møte ledet av kommandanter fra Badr-militsen, som koordinerer sine aksjoner med sjiamilitser som sentralregjeringen opprettet for seks måneder siden. Noen kilometer unna står en sovjetisk tanks og noen panservogner, som PUKs peshmerga rasket med seg fra Saddams kaserner i 2003, oppstilt langs kanalen som skiller Taza fra sunnistyrkene. Noen hundre kurdiske soldater vokter brua over til den andre siden. En delegasjon fra PKK på gjennomreise har reist et flagg med bilde av organisasjonens leder, Abdullah Öcalan, som sitter fengslet i Tyrkia.

Et stykke unna, langs den ti meter brede vannveien, gir et telt fra FNs høykommissær for flyktninger ly for solen til en håndfull væpnede ungdommer som sitter under et flagg til ære for Ali.2 Fetter og svigersønn til profeten Mohammed. Sjiaenes «forfar». Over skulderen på en ung mann – som i 2003 neppe var mer enn ti år – henger en kalasjnikov som er bygd om for å ligne på en amerikansk angrepsrifle. I kampuniform og en kopi av drakten til det franske fotballaget Olympique Lyonnais lar han seg fotografere sammen med en politimann som har desertert for å slåss for ayatollah al-Sistani. I det fjerne høres skudd mot et ukjent mål.

Oversatt av M.B.

Allan Kaval er journalist. I Kurdistan for Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Få tilgang til hele Le Monde diplomatique og papiravis på døren hver måned for bare 649 kr.