Lite endring med Renzi

Italias statsminister blir hyllet som en superstjerne i mediene etter gode resultater i EU-valget. Men til tross for løfter om radikal forandring, gjør han ikke stort for å fornye italiensk politikk eller redde et døende europeisk sosialdemokrati.

Da de siste resultatene fra EU-valget ble offentliggjort på kvelden 25. mai, var det særlig ett som begeistret mediene: oppslutningen til Matteo Renzi. Den italienske statsministeren var en av få europeiske ledere som kom styrket ut av valget. Med 41 prosent av stemmene slo Partito democratico (PD) ikke bare kommunistpartiets (PCI) venstresiderekord fra valget i 1976 (34 prosent), det fikk også femten prosentpoeng flere stemmer enn ved det nasjonale valget i 2013.

Allerede i mars kalte den franske bankmannen Matthieu Pigasse ham for en inspirasjonskilde.1 Bladet Les Inrockuptibles, som Pigasse eier, framstilte den tidligere borgermesteren i Firenze som «ung, hyperaktiv, radikal og ambisiøs», en leder som kan «gi Italia nytt liv».2 Men denne valgnatten gjorde Les Echos ham til «det største håpet for et reformvennlig Europa»,3 mens El País kalte ham «Europas udiskutable leder».4 Et nytt «forbilde» hadde dukket opp, et forbilde som kunne gjenoppbygge kjærligheten til Europa og stå imot ytre høyre-bølgen.

Le Monde la ikke skjul på sin beundring for en leder som kan «vekke sitt land og overskride ideologiske skiller, som kan forsone næringslivet og staten, som kan forene Europa med nasjonal stolthet».5 31. mai var Renzi på forsiden av Le Monde, Guardian, La Stampa, Süddeutsche Zeitung og El País, sittende på kanten av en stol, iført jeans og en godt oppknappet skjorte. «Er Matteo Renzi mannen som kan redde Europas sjel?» spurte Guardian.


Ingen venstremann

Men triumfen er mindre strålende enn den ser ut til. PD går til topps, utelukkende fordi sentrumskoalisjonen til Mario Monti har gått i oppløsning og PD har absorbert stemmer derfra. Den regjerende sentrum-venstre-alliansen har dermed ikke fått noe større tyngde etter EU-valget. Forvitringen til Berlusconis Forza Italia (mistet fem prosentpoeng på et år) og Giuseppe «Beppe» Grillos Femstjernersbevegelsen skyldes mindre PDs tiltrekningskraft enn at det var mange hjemmesittere (41 prosent, opp seks prosentpoeng fra 2009). Noe av forklaringen ligger også i framgangen til de EU-skeptiske Liga Nord og venstrelisten «Et annet Europa med Tsipras».6 Renzis oppslutning vitner derfor først og fremst om en balansering av de politiske kreftene og en ensretting innad i regjeringskoalisjonen.

Bildet av Renzi som «fornyer» bør også nyanseres. Ganske visst er Italia notorisk styrt av gamlinger, de fleste sentrale stillinger er besatt av sekstiåringer. Ifølge en rapport fra universitetet i Calabria i 2012, har Italia den høyeste snittalderen på ledere i Europa: 59 år, med 64 år for universitetsprofessorer, 43 år for ministre og 67 år for bankdirektører.7 Her har en ungsau åpenbart all mulighet til å forføre velgere som er lei av ledere uten legitimitet.

Men fornyelsen Renzi snakker om har lite å gjøre med venstresiden og dens historie. Han er for øvrig fullstendig fremmed for de fleste venstretradisjoner. Han har aldri vært med i PCI, eller etterfølgeren Det demokratiske venstreparti (PDS). Som sønn av en kristelig-demokratisk politiker fra Toscana, startet han sin karriere i et moderat katolsk parti, Margherita. Det var nærmest tilfeldig at Renzi ble med i den italienske venstrefamilien, da PDS og Margherita fusjonerte i 2007 for å bli PD. Da han stilte i primærvalgene før borgermestervalget i Firenze mot kandidaten fra partiets nasjonale sekretariat, kunne det tolkes som et tilbud om å overta en organisasjon han alltid hadde følt seg som en fremmed i og som lenge hadde oppfattet ham som nettopp det. Tilbudet ble konkretisert i februar i år, da han tok regjeringsmakten etter å ha tuppet ut partikameraten Enrico Letta. Han brøt dermed sine mange løfter om at han ikke ville ta makten uten gjennom valg og folkelig legitimitet.


Auksjonerer bort embetsbiler

Den lovpriste fornyelsen ligger altså ikke i Renzis evne til å holde ord, men hviler nesten fullt og helt på hans politiske image og kommunikasjonsevner. Han snakker direkte, skryter hemningsløst, bruker tv og nye medier for det de er verdt, særlig Twitter, og bryter med glede politiske konvensjoner. Den tidligere reklamemannen fornyer italiensk politikk ved å gå i jeans!

Slik sett er han en arvtaker til Berlusconi, som visste nøyaktig hvordan han skulle manipulere mediene for å framstå som drømmene og håpets mann. Siden de møttes første gang i 2010 har Il Cavaliere aldri lagt skjul på at han har sans for sin etterfølger: Han finner ham «annerledes enn de gamle skjeggfussene på venstresiden» og mener han evner «å gå utenfor opptråkkede stier». Berlusconi gikk så langt som til å ønske seg Renzi som kronprins for landets sentrum-høyre-koalisjon.8 Renzis talent ligger i evnen til å kombinere Berlusconis innflytelse og Grillos lære: Det er lettere å selge løfter med en systemfiendtlig retorikk. Statsministeren presenterer seg gjerne som en rottomatore, mannen som «sender ting til opphogging», en som utfordrer en selvopptatt lederklasse. Regjeringen hans består av like mange menn som kvinner, i all hovedsak folk uten politisk tyngde og erfaring. Etter krav fra partisekretæren var alle listene fra PD i EU-valget toppet av en kvinne, tidvis ukjent for mange av velgerne. Dette minner om måten Grillo «forvalter» Femstjernesbevegelsens parlamentarikere, som den karismatiske lederen forfremmer eller kaster etter eget forgodtbefinnende. For både Renzi og Grillo er de folkevalgte utskiftbare, fordi de mener Europaparlamentet ikke har noen funksjon.

Helt siden sine første måneder som statsminister har Renzi hatt to prioriteringer: «reform» av de politiske institusjonene og valgsystemet, og reduksjon av politikernes privilegier. For øyeblikket er resultatene temmelig beskjedne. Offensiven mot livsstilen til landets ledere har bestått i å auksjonere bort noen embetsbiler. Stor mediedekning har gjort auksjonen til en symbolsk suksess: Bilene har gått unna som varmt hvetebrød, for om italienerne ser med mistro på maktmenneskene, vil de gjerne ligne på dem.


Utdatert politikk

Reformene av valgsystemet og senatet er, ifølge senatspresident Pietro Grasso, en «fare for demokratiet». Reformene er på grensen til det grunnlovsstridige, som mange italienske jurister har påpekt, blant dem Gustavo Zegrebelsky,9 fordi de vil favorisere majoritetspartiet – 37 prosent av stemmene vil være nok til å gi 340 av de 630 setene i deputertkammeret – og svekke senatets rolle. Til gjengjeld har regjeringen vært langt mindre aktiv i den økonomiske politikken og sosialpolitikken.

Bonusen på 80 euro i måneden som ti millioner arbeidere med mindre enn 1500 euro i lønn har fått i noen måneder, virker mest som et symbolsk initiativ, og får ikke Renzi til å skille seg fra forgjengerne. Tiltaket ruinerer ikke akkurat den italienske statskassen, men det får Renzi til å framstå som en motstander av Brussels sparepolitikk, slik han framstilte seg som i EU-valget.

Bak fasaden er rottomatore en forkjemper for en utdatert politikk à la Tony Blair fjernt fra den sosialdemokratiske tradisjonen. Den nylige lovbestemmelsen om arbeidslivet – som han har omdøpt til «Jobs Act» – forsterker i praksis et usikkert arbeidsliv. Varigheten for midlertidige ansettelser forlenges fra 12 til 36 måneder og kontraktene kan fornyes inntil åtte ganger. På tross av den uttalte motstanden mot Monti-regjeringens pensjonsreform, ser ikke dagens regjering ut til å ha noen intensjon om å endre den. Økonomiminister Giancarlo Padoan har forøvrig sagt at han er «for en gradvis økning av pensjonsalderen [for] det er feil å si at pensjonistene stjeler arbeid fra de unge».10


Kortvarig vrakpant

Renzi har en viss godvilje som han bruker til å innføre nyliberale reformer som forgjengerne hans ikke klarte å gjennomføre. Han nyter godt av en betydelig mediedekning både nasjonalt og internasjonalt. Og han støttes av kjendiser som Diego Della Valle, eieren av luksuskjeden Tod’s, og forretningsmennene Flavio Briatore og Carlo De Benedetti. Hans foreløpig siste fan er ingen ringere enn Fiat-direktør Sergio Marchionne: «Renzis agenda er det eneste mulige. Jeg håper dere lytter til ham.»11 Da han fikk regjeringsmakten, viste Renzi sin takknemlighet overfor sine rike støttespillere, blant annet med et skattelette på 23 millioner euro til konsernet Sorgenia, som eies av familien De Benedetti. Sorgenia eier blant annet mediekonsernet L’Espresso, som dagsavisen La Repubblica er en del av – det forklarer kanskje hvorfor avisen er så snill med ham.

Bildet av «opphuggingen» som Renzi er så glad i, er fullkomment tilpasset fornyelsen han foreslår: På samme måte som vrakpant på biler og hvitevarer bare gir en liten pust i bakken for bedrifter, er den lovede «fornyelsen» bare til engangsbruk og vil raskt forvitre. Renzi har en vrien oppgave: å gi konkrete forbedringer til de dårligstilte, samtidig som han sikrer interessene til de som har investert mest i hans lederskap – den politiske klassen til høyre og til venstre som ikke vil miste privilegiene sine, finanskonsernene, dommerstanden – uten å fjerne seg for langt fra det nyliberale evangeliet og «troikaens» diktater. Og han må gjøre det raskt. For opphuggingen vil ikke nødvendigvis spare hans beste støttespillere.

Oversatt av L.H.T.

 
Raffaele Laudani er professor i politisk idéhistorie ved Universitetet i Bologna.