Mitt siste møte med Márquez

Ignacio Ramonet møtte Gabriel Garcìa Marquez ikke lenge før han døde 17. april.

Jeg hadde hørt at han var i Havanna, men at han var syk og ikke ville ha besøk av noen. Jeg visste hvor han pleide å ta inn: på et vakkert lite landsted langt unna sentrum. Så jeg ringte, og Mercedes, kona hans, feide unna alle mine bekymringer: «Nei da,» sa hun varmt. «Det er bare for å holde alle plageåndene unna. Kom! ‘Gabo’ vil bli glad for å se deg.»

Neste morgen gikk jeg opp en allé med palmetrær mot villaen deres. Det var varmt og fuktig. Jeg visste at han hadde lymfekreft og at han fikk cellegift. Jeg hadde hørt at han var hardt rammet. Enkelte sa til og med at han hadde skrevet et hjerteskjærende avskjedsbrev til vennene sine og til livet. Så jeg var redd for å stå ansikt til ansikt med en mann som var døden nær. Mercedes åpnet døren, og til min store forbløffelse sa hun: «Kom inn. ‘Gabo’ kommer snart. Han har vært og spilt tennis.»

Stuen var badet i et varmt lys. Jeg satte meg ned i den hvite sofaen, og kort tid etter kom han inn. Og han så ut til å være i kjempeform. Det krøllete håret var fremdeles fuktig etter dusjen. Barten spriket til alle kanter. Han var ikledd tøysko, en gullfarget guayabera [en vid bomullsskjorte] og en vid hvit bukse. Han var som tatt ut av en film av Luchino Visconti. Han nippet til en iskaffe og sa at han følte seg som «en villfugl som har sluppet ut av buret. Eller i hvert fall mye yngre enn jeg ser ut. Men etter som årene går, kan jeg bare konstatere at kroppen ikke er laget for å vare så lenge som man gjerne vil leve.» Før han raskt foreslo at vi skulle «gjøre som engelskmennene, som aldri snakker om helseproblemer. Det er uhøflig.»

Gardinene foran de store vinduene blafret i vinden, og det var med ett som om vi var om bord i et skip som gikk for fulle seil. Jeg fortalte ham hvor godt jeg likte det første bindet av selvbiografien hans, Leve, for å fortelle:1 «Det er din beste roman!» Han smilte, rettet på de store hornbrillene, og sa: «Uten litt fantasi ville det ikke ha vært mulig å gjenfortelle mine foreldres utrolige kjærlighetshistorie, eller mine aller første leveår. Husk at det bare er fantasien som klarsynt. Iblant er den sannere enn sannheten. Tenk bare på Kafka, eller Faulkner, for ikke å snakke om Cervantes.» I bakgrunnen lød notene til Antonín Dvoráks symfoni nr. 9 i e-moll, Fra den nye verden. De badet rommet i en atmosfære som på en og samme tid var lystig og dramatisk.


Journalisten

Jeg var blitt kjent med «Gabo» i Paris, førti år tidligere, i 1979. Etter invitasjon fra Unesco satt han sammen med Le Monde diplomatiques grunnlegger Hubert Beuve-Méry i en komité ledet av nobelprisvinneren Seán McBride. Komiteen skulle lage en rapport om de store forskjellene i massekommunikasjon mellom Nord og Sør. På denne tiden skrev han ikke skjønnlitteratur. Dette forbudet hadde han selv pålagt seg så lenge Augusto Pinochet satt ved makten i Chile. Dette var før han fikk Nobelprisen i litteratur, men han var allerede verdensberømt. Etter suksessen med Hundre års ensomhet (1967) var han blitt den mest kjente spanskspråklige forfatteren siden Cervantes. Jeg husker at jeg ble overrasket over hvor liten han var, og imponert over hvor alvorlig og seriøs han var. Han levde som en eneboer, og forlot ikke rommet sitt – som han hadde gjort om til et arbeidsværelse – med mindre han skulle til Unesco-bygget.

Hans andre store lidenskap var journalistikk. Da jeg møtte ham første gang, hadde han nettopp publisert en reportasje der han gjorde rede for en sandinistkommandos angrep på nasjonalpalasset i Managua, som foranlediget den nicaraguanske diktatoren Anastasio Somoza Debayles fall.2 Han la fram forbløffende detaljer som ga inntrykk av at han selv hadde vært med på angrepet. Jeg ville vite hvordan han hadde gått fram:

«Jeg var i Bogota da angrepet fant sted. Jeg ringte general Omar Torrijos Herrera, Panamas president. Kommandoen hadde nettopp søkt tilflukt i Panama, og de hadde ennå ikke snakket med media. Jeg ba ham om å si til gutta at de ikke måtte stole på pressen – uttalelsene deres kunne bli forvrengt. Og han sa: ‘Kom! De kommer bare til å snakke med deg.’ Jeg dro dit, og møtte kommandoens ledere – Eden Pastora, Dora Maria Tellez og Hugo Torres – i en kaserne. Der rekonstituerte vi hendelsen minutt for minutt, fra forberedelsene og helt fram til slutten. Vi brukte hele natten. Pastora og Torres var helt utslitte og sovnet. Jeg fortsatte sammen med Dora Maria helt til det grydde av dag. Så dro jeg til hotellet og skrev reportasjen. Og deretter tilbake til dem, så de kunne lese den. De rettet noen tekniske termer, navn på våpen og gruppeorganiseringen. Reportasjen sto på trykk mindre enn en uke etter angrepet. Og gjorde sandinistenes kamp kjent verden over.»


Pirattrykkeriet

I årene som fulgte møtte jeg «Gabo» ofte, i Paris, Havanna eller Mexico. Vi var hele tiden uenige om Hugo Chávez. Gabo hadde ingen tro på ham, mens jeg mente den venezuelanske lederen var mannen som skulle skape et paradigmeskifte i Latin-Amerika. For øvrig var diskusjonene våre alltid svært alvorlige (kanskje for alvorlige?): Verdens framtid, Latin-Amerikas skjebne, Cuba …

Men en gang lo vi så tårene trillet. Jeg hadde vært i Cartagena, en praktfull kolombiansk by fra kolonitiden. Der hadde jeg fått øye på villaen hans under bymuren, og vi snakket om den. «Vet du hvordan jeg fikk tak i dette huset?» spurte han. Jeg hadde ingen anelse. «Jeg har alltid hatt lyst til å bo i Cartagena,» fortalte han. «Da jeg fikk råd til det, begynte jeg å lete etter et hus der, men det var alltid for dyrt. En venn av meg som er advokat forklarte hvorfor: ‘De tror du er milliardær, så derfor øker de prisen. La meg lete for deg.’ Noen uker senere fant han dette huset. Det var et gammelt, delvis forfallent trykkeri. Han snakket med eieren, en blind mann, og de ble enige om en pris. Den gamle mannen hadde imidlertid et krav: Han ville møte eieren. Min advokatvenn oppsøkte meg og sa: ‘Vi må møte ham, men du kan ikke snakke. Gjør du det, vil han tredoble prisen med en gang han kjenner igjen stemmen din. Han er blind. Du skal være stum.’ Dagen for møtet kom. Den blinde mannen stilte meg spørsmål. Jeg mumlet utydelige ord til svar. Men ved en anledning kom jeg i skade for å svare med et klart og tydelig ‘Ja’. ‘Aha!’ sa han kvikt. ‘Jeg kjenner igjen stemmen din. Du er Gabriel García Márquez!’ Jeg var avslørt. Han la straks til: ‘Vi må snakke om prisen på ny! Dette forandrer alt.’ Min venn forsøkte å forhandle. Men den blinde mannen bare gjentok: ‘Nei! Det kan ikke være samme pris. Ikke på noen som helst måte.’ ‘Ok, hvor mye blir det, da?’ spurte vi oppgitt. Den gamle mannen tenkte seg om en stund, og sa: ‘Halv pris!’ Vi forsto ingenting. Så forklarte han: ‘Dere vet at jeg har et trykkeri. Og hva tror dere jeg har levd av fram til nå? Piratutgaver av García Márquez’ romaner!’»


En gammel kolombiansk jaguar

Latteranfallet fra den gangen runget fremdeles i tankene mine, mens jeg på hytta i Havanna fortsatte samtalen med en aldrende, men fremdeles like oppvakt Gabo. Han snakket om Castro-boka mi.3 «Jeg er svært misunnelig», lo han. «Du var så heldig å tilbringe over hundre timer med ham.» Jeg svarte: «Jeg på min side venter utålmodig på annet bind av memoarene dine. Endelig skal du fortelle om dine møter med Fidel, som du har kjent så lenge. Du og han, dere er to av den spansktalende verdens giganter. Om vi sammenliknet med Frankrike, ville det være som om Victor Hugo hadde kjent Napoleon.» Han brast ut i latter, samtidig som han hevet øyenbrynene. «Du har for mye fantasi. Og jeg må nok skuffe deg: Det kommer ikke til å bli noe bind to. Jeg vet at mange mennesker, både venner og fiender, på sett og vis venter på min ‘historiske dom’ over Fidel. Det er absurd. Jeg har allerede skrevet det jeg vil skrive om ham.4 Fidel er min venn, han kommer alltid til å være min venn. Like inn i graven.»

Himmelen var blitt mørkere og lyset svant hen i værelset, selv om det var midt på dagen. Samtalen gikk langsommere, før den sluknet hen. Gabo satt i dype tanker og så ut i luften. Jeg tenkte: «Er det mulig at han ikke etterlater et skriftlig vitnesbyrd om alle de fortrolige samtalene med Fidel ? Kan han ha gjemt det unna så det kan utgis posthumt, når ingen av dem lenger er i live?»

Utenfor høljet regnet ned fra himmelen med den enorme styrken regnskyll kan ha i tropene. Musikken hadde stilnet hen. En intens duft av orkideer invaderte stuen. Gabo virket plutselig utmattet, som en gammel kolombiansk jaguar. Han ble sittende der, stille og tankefull, mens han stirret ut i det endeløse regnet, som alltid hadde holdt ham med selskap i hans ensomhet. Jeg trakk meg diskret tilbake. Uten å vite at det var siste gang jeg så ham.5

Oversatt av G.U.

Ignacio Ramonet er tidligere redaktør for franske Le Monde diplomatique (1990–2008).