Mitt siste møte med Márquez

Ignacio Ramonet møtte Gabriel Garcìa Marquez ikke lenge før han døde i vår.

Jeg hadde hørt at han var i Havanna, men at han var syk og ikke ville ha besøk av noen. Jeg visste hvor han pleide å ta inn: på et vakkert lite landsted langt unna sentrum. Så jeg ringte, og Mercedes, kona hans, feide unna alle mine bekymringer: «Nei da,» sa hun varmt. «Det er bare for å holde alle plageåndene unna. Kom! ‘Gabo’ vil bli glad for å se deg.»

Neste morgen gikk jeg opp en allé med palmetrær mot villaen deres. Det var varmt og fuktig. Jeg visste at han hadde lymfekreft og at han fikk cellegift. Jeg hadde hørt at han var hardt rammet. Enkelte sa til og med at han hadde skrevet et hjerteskjærende avskjedsbrev til vennene sine og til livet. Så jeg var redd for å stå ansikt til ansikt med en mann som var døden nær. Mercedes åpnet døren, og til min store forbløffelse sa hun: «Kom inn. ‘Gabo’ kommer snart. Han har vært og spilt tennis.» (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Hvordan er det at være menneske?

Neste sak

Bli aksjonær i et menneske!

Andre saker om Litteratur

Hinsides reparasjon

Hva ville skjedd hvis Alan Turing ikke begikk selvmord, Storbritannia tapte Falklandskrigen

0 kr 0