Teknologi er løsningen på alle våre problemer, blir vi ofte fortalt, men denne ideen synes snarere å dekke over de sosiale og økonomiske konsekvensene av digitaliseringen av hverdagen.

 

Tidligere i år lanserte Oral-B, et datterselskap til Procter & Gable, en tannbørste med blåtann – et essensielt apparat for det selskapet kaller et «veloppkoblet baderom». Tannbørsten kobler seg til smarttelefonen din, hvor en app kartlegger ulike børsteoppgaver (har du brukt tanntråd? Rengjort tunga? Skylt munnen?) og viser på telefonskjermen de områdene i munnhulen som fortjener mer oppmerksomhet.

Men langt viktigere, som tannbørstens nettside stolt annonserer, lagrer den også «pusseaktiviteten som data som du kan granske selv eller dele med profesjonelle tannpleiere». Hva som skjer med disse dataene – om de sendes til «profesjonelle tannpleiere», forsikringsselskapet ditt, blir hos deg, eller legges til resten av dataene dine som Google og Facebook allerede eier – er et stadig mer kontroversielt spørsmål.

Den plutselige erkjennelsen av at data produsert av våre mest trivielle hverdagsapparater – alt fra smarte tannbørster til smarte toaletter – kan kommersialiseres, har skapt en interessant motstand mot datahamstringen til gigantene i Silicon Valley som håver inn milliarder på dem, mens vi bare får noen gratistjenester.

En fascinerende populistisk kritikk har dukket opp i kjølvannet: La oss bryte opp disse datamonopolene og erstatte dem med små gründere. Vi kan alle bli frilans datameglere, vi kan forvalte vår egen dataportefølje – selge adgang til vårt genom hvis et farmasøytisk firma trenger det eller våre stedsdata hvis lokale restauranter vil gi oss rabatter.

Flere nye bøker fronter denne tanken – blant andre Sandy Pentlands Social Physics og Jaron Laniers Who Owns the Future.¹ De lover oss det tilsynelatende umulige: en framtid med personvern – hvis data behandles som eiendom, vil en streng eiendomsrett, kombinert med teknologi til å håndheve den, sikre at ingen tredjepart snylter på dataene våre – og økonomisk sikkerhet. Med tingenes internett og spredningen av smarte dingser, kan alle våre handlinger observeres, og kommersialiseres: et eller annet sted i verden finnes det noen som vil betale for å vite hvilken sang vi synger i dusjen. Den eneste grunnen til at dette ikke har skjedd ennå, er at dusjene våre mangler sensorer og nettoppkobling.

Vår tids deus ex machina

Frontlinjene er klare. Hvis Google fyller boligene våre med de smarte Nest-termostatene, så vil Google, ikke vi, tjene penger på våre serenader i dusjen. Strategien er nokså enkel: Google samler data fra ulike strømmer – selvkjørende biler, smartbriller, e-post – og gjør systemet avhengig av at Google er til stede overalt. For å få det beste ut av det, bør vi la Googles tjenester fylle alle tomrommene i vår digitaliserte hverdag, som et slags drivstoff. Størrelsen alene på Googles datareservoar gjør all konkurranse urealistisk – en kjensgjerning mindre selskaper har fått med seg. Det andre alternativet er å følge de populistiske oppfordringene til Pentland og Lanier og sabotere Googles plan, enten ved å insistere på at data automatisk tilhører brukerne eller å kreve at de i det minste får en andel av Googles inntekter.

På overflaten er disse to strategiene motsetninger, men i realiteten hører de begge hjemme i den samme politiske ideologien, de representerer to tradisjoner innad i den. Som den britiske sosiologen William Davies viser i sin nye bok, The Limits of Neoliberalism,² passer den framtiden som Lanier og Pentland tilbyr oss, inn i den tyske ordoliberalismen, som anser markedskonkurranse som et moralsk prosjekt – og derfor mener at alle monopoler er farlige. Googles strategi følger den amerikanske nyliberale skolen som utviklet seg på Universitetet i Chicago. Disse nyliberalistene er mest opptatt av effektivitet og forbrukervelstand, og ikke moral. De ser ikke monopoler som onde bare fordi det er monopoler – enkelte kan sågar være samfunnstjenlige. På tross av påstandene om innovasjon og paradigmeskifter, er dagens teknologidebatt verken innovativ eller banebrytende: Når den legger til grunn at informasjon er en vare, holder den seg trygt innenfor et nyliberalt paradigme.

Et alternativt syn på informasjon krever at den forankres i ikke-økonomiske sfærer – kanskje rundt begrepet allmenning, som tilhengerne av radikalt demokrati holder kjært. Derfor bør vi spørre hvorfor akkurat informasjonens varestatus aksepteres så ukritisk. Svaret finner vi i rollen samtiden tillegger teknologien: Teknologi er vår tids deus ex machina som kommer ut av det blå og løser alle problemer, den skaper arbeidsplasser, stimulerer økonomien og kompenserer for skatteinntekter som selskapene og rikingene har unndratt i skatteparadis. Å ikke behandle informasjon som en vare vil bety å stenge den eneste ubesudlede veien som fortsatt er åpen for beslutningstakerne.

Skape våre egne jobber

Teknologi som deus ex machina er dårlig forstått, selv av de intellektuelle som best har forstått finanskrisen. I boka Buying Time³ argumenterer den tyske sosiologen Wolfgang Streeck at fra begynnelsen av 1970-tallet, da de første tegnene til en kommende kollaps for etterkrigskompromissets velferdsmodell viste seg, brukte vestlige regjeringer tre triks for å kjøpe seg mer tid og unngå overmodne strukturendringer: høy inflasjon, økt offentlig gjeld og etter hvert oppfordringer til privat sektor om å gi billige lån til privatpersoner. Sparepolitikken som fulgte har bare vært en moralistisk reaksjon for å straffe vanlige borgere for synder de ikke hadde begått.

Streeck nevner ikke informasjonsteknologien, men dens tidkjøpende funksjon er åpenbar. Den produserer både nye gründerjobber – så fort alle lærer seg å kode og bygge sine egne apper – og frigjør enorm økonomisk verdi. Den britiske regjeringen forsto dette tidlig og lanserte ambisiøse og kontroversielle planer om å selge pasientdata til forsikringsselskaper (bare folkelig protest tvang dem til å stoppe planene) og studentopptakdata til mobiloperatører og energidrikkselskaper. En nylig rapport om persondata og den britiske økonomien, delvis finansiert av teleselskapet Vodafone, hevder at Storbritannia kan tjene over 16,5 milliarder pund hvis man gjør det enklere for kundene å forvalte – det vil si, å selge – sine personlige data.⁴ Myndighetenes oppgave skal her begrense seg til å legge rammene for nye mellomledd som kan formidle transaksjonene mellom kundene og tjenestetilbyderne.

Disse myndighetsledede forsøkene på å «kjøpe seg tid» ovenfra suppleres av forsøk på å kjøpe seg tid nedenfra – for det meste med oppstartsselskaper i Silicon Valley. Håpet er at tjenester som Uber (for biler) og Airbnb (for leiligheter) kan gjøre enkle og analoge verdier til profitable tjenester og gi en kjærkommen ekstrainntekt til eierne. Som Airbnb-sjef Brian Chesky sier: «Med rekordhøy arbeidsledighet, massive inntektsforskjeller, har vi nå denne gullgruven under beina våre […] Før levde vi i en verden der folk skapte sitt eget innhold, men nå kan vi skape våre egne jobber og kanskje også våre egne næringer.»⁵

Minibanken inni deg

Silicon Valley er alltid raskt ute med å kapitalisere på motkultur og har simpelthen overtatt den gaveorienterte retorikken til tidligere forsøk på å overskride den nyliberale agendaen. Selskaper som Uber og Airbnb framstilles nå som del av «deleøkonomien» – den forjettede utopiske framtiden, som både anarkister og liberalister omfavner, der enkeltindivider kan handle direkte med hverandre uten store mellomledd. Det vi ser, derimot, er at fysiske mellomledd som taxiselskaper erstattes av informasjonsmellomledd som Uber – som er finansiert av de notoriske anarkistene i Goldman Sachs.

Siden mange misliker de etablerte taxi- og hotellbransjene, har det i den offentlige debatten blitt framstilt som om det dreier seg om modige gründere som angriper treige, fantasiløse monopolister. Denne skjeve framstillingen, selv om den muligens stemmer om mange aktører, dekker over det faktum at oppstartsselskaper i «deleøkonomien» opererer i det som bare kan beskrives som pre-velferdsstat: Arbeidernes sosiale beskyttelse er minimal, de må ta risikoen som tidligere ble tatt av arbeidsgiverne, mulighetene for kollektive forhandlinger er så å si ikke-eksisterende.

Deleøkonomiens tilhengere forsvarer denne prekariteten med en retorikk à la Friedrich Hayek: Så snart vi har erstattet alle lover med feedback-mekanismer – slik at markedet selv stadfester sjåførens eller vertens kvalitet – kan vi kvitte oss med all forhåndsregulering. Som den amerikanske risikokapitalisten Fred Wilson nylig sa det: «Når vi når et punkt der systemer er virkelig selvstyrte og selvregulerende, vil vi ikke trenge reguleringsmyndigheter.»⁶ Allestedsnærværende feedback loops – i virkeligheten egentlig bare kvalitetsvurderinger fra markedsaktørene – skal få oss dit.

Digitaliseringen av hverdagen og den griske finansialiseringen risikerer å gjøre alt – fra vårt genom til vårt soverom – til en produktiv vare. Som Esther Dyson, hovedaksjonær i det ledende selskapet innen personlig genetikk, 23andme, sier om selskapet sitt: «Det er som en minibank som gir deg tilgang til verdiene innelåst i genene dine.»⁷ Dette er framtiden Silicon Valley forventer at vi skal omfavne; med nok sensorer og nettoppkobling blir våre liv til gigantiske minibanker.

Gjeldens hjerterytme

De som motsetter seg frelsen fra Silicon Valleys minibanker vil bare ha seg selv å skylde på. Så før eller siden vil det å trekke seg ut av deleøkonomien bli ansett som økonomisk sabotasje og sløsing av verdifulle ressurser som kan skape økonomisk vekst. Til slutt vil det å nekte å «dele» bli forbundet med like mye skam som å nekte å spare eller arbeide eller å nedbetale gjeld, med et tynt moralsk ferniss som – nok en gang – dekker over utbyttingen.

Det er bare naturlig at de mindre heldige, som allerede kveles under sparepolitikkens byrde, gjør sine kjøkken om til restauranter, bilene sine til drosjer og personlige data til finansverdier. Har de noe valg? For Silicon Valley er dette bare gründerskapets triumf – en spontan teknologisk utvikling uten noen sammenheng med finanskrisens realitet. Men det er like gründersk som handlingene til de som blir tvunget til prostitusjon eller til å selge organer for å betale husleia. Myndigheter kan demme opp denne bølgen, men i siste instans har de budsjetter som må gå i balanse: Uber og Airbnb vil til slutt få lov til å utvinne «gullgruvene under føttene våre» som de vil, for å øke skatteinntektene og hjelpe vanlige borgere å få endene til å møtes.

Deleøkonomien vil ikke fortrenge gjeldsøkonomien – de er skjebnebestemt til å sameksistere. Dataenes uendelige likviditet, kombinert med stadig flere og bedre analyseverktøy, gjør allerede at banker kan bruke Big Data-teknikker til å gi lån til de såkalte ubankbare, men samtidig identifisere og luke ut de virkelig dårlige betalerne. Oppstartsselskaper som ZestFinance analyserer 70 000 datapunkter – inkludert hvordan du skriver og hvordan du bruker telefonen – for å hjelpe bankene å avgjøre om folk som har søkt lån på nettet er verdig et lån eller ikke. I Colombia gir det nystartede kredittselskapet Lenddo kredittkort basert på søkernes aktivitet på sosiale medier, hvert klikk kan dermed påvirke deres kredittverdighet – et poeng som ikke har unnsluppet Douglas Merill, en av gründerne bak ZestFinance, som mener at «all data er kredittdata». Vel, hvis all data er kredittdata så begynner alt liv – fanget av digitale sensorer i verden rundt oss – å banke til gjeldens hjerterytme.

Nevrovitenskapelig blindspor

De nyttige idiotene i Silicon Valley forsvarer seg på sedvanlige verdensfrelsende vis: Hvis de fattige ber om lån, hvorfor ikke hjelpe dem? At en økning i lånesøknader kan ha noe å gjøre med arbeidsledighet, kutt i velferdstjenester og reallønnsnedgang, eller at en annen økonomisk politikk kan reversere utviklingen og gjøre lønningsdagslån (og Big Data-verktøyene for å utvide dem) mindre relevant, er utenfor forestillingsevnen til de digitale futuristene i Silicon Valley. Deres eneste oppgave – og inntektskilde – er å bygge verktøy for å løse problemer etter hvert som de dukker opp – og ikke utvikle en politisk og økonomisk kritikk som kan reformulere disse problemene.

Her er Silicon Valley som alle andre bransjer: Hvis det ikke er noe profitt i det, er ikke selskapene interessert i en radikal samfunnsendring. Men det retoriske reservoaret som er tilgjengelig for Uber, Google eller Airbnb stikker langt dypere enn Goldman Sachs’ eller JP Morgans. Kritiserer du de sistnevnte, blir du framstilt som en antikapitalist, en Wall Street-hater eller motstander av de statlige redningspakkene til bankene – en trøttende men sosialt akseptabel kritikk. Å kritisere Silicon Valley derimot, er å be om å bli kalt teknofob og nostalgiker for de gode gamle dager uten iPhone. En politisk og økonomisk kritikk av teknologibedrifter – og deres koselige forhold til den nyliberale agendaen – ender raskt med å framstilles som en kulturell kritikk av moderniteten per se. Kritikerne blir automatisk framstilt som reaksjonære som drømmer om å slå seg ned med Heidegger i Schwarzwald og stirre foraktfullt på de sjelløse demningene.

Enkelte teknologikritikere har delvis skylden for denne refleksen med deres stadige sukk om kulturelt forfall på grunn av Twitter og e-bøker. I stedet for å gå inn på spørsmål om konsentrasjon og distraksjon i et sosio-økonomisk perspektiv – slik Walter Benjamin og Sigfried Kracauer gjorde med tidligere medier – får vi folk som Nicholas Carr og hans omfavning av nevrovitenskapen, eller Douglas Rushkoffs biofysiologiske akselerasjonskritikk.⁸ Uansett om denne kritikken kan ha noe for seg, så ender de opp med å koble teknologien fra økonomien, slik at vi ender opp med å debattere hvordan iPad-skjermene betinger våre hjerners kognitive prosesser – i stedet for å diskutere hvordan informasjonen samlet inn fra våre iPhone-er påvirker våre regjeringers sparepolitikk.

Oversatt av R.N.

Evgeny Morozov er forfatter av To Save Everything, Click Here. Technology, Solutionism, and the Urge to Fix Problems that Don’t Exist (Allen Lane, London, 2013).