Et ekteskap i oppløsning

18. september går skottene til urnene for å bestemme om de vil forlate sin partner gjennom 307 år – eller forbli i en ulykkelig, men forutsigbar union. En måned før avstemningen er det mange skotter som ikke har bestemt seg, og resultatet ligger dermed i de ubesluttsommes hender.

«Vær så snill, ikke forlat oss». Storbritannias statsminister David Cameron har forsøkt alt: Fra trusler om at Skottland ikke får beholde det britiske pundet og må kaste seg inn i ukjente valutakurser, til advarsler om utestengelse fra det britiske helsevesenet (ingen skal lenger få tråkke over grensen for lungetransplantater på National Health Service’ regning) og skjebnesvangre spådommer om økonomisk kollaps, dersom Skottland skiller seg fra England – landets viktigste handelspartner. Og nå, under åpningsseremonien til Commonwelth Games i Glasgow 23. juli: En forsiktig bønn om å stemme nei.

Men i en forsamling med blå og hvit ansiktsmaling, der samtlige ser for seg en selvstendig framtid i EU og Nordisk råd og unge kvinner med YES-buttons geleides ut av politiet, mottas enhver faderlig formaning som et rop mot vinden.

«Glasgow kommer til å stemme ja til uavhengighet i september. Glasgow er frihetens by,» kvitterte Alex Salmond, leder av Scottish National Party (SNP), som i likhet med Cameron hadde lovet ikke å nevne elefanten på stadion under åpningen av samveldelekene.


Ut med atomrakettene

Det er 34 år siden en britisk statsminister sist satte føttene på skotsk jord, og mye har skjedd siden. Da Margaret Thatcher besøkte landet i 1980, hadde 70-tallets skatte- og privatiseringspolitikk allerede skapt vinnere – og særlig tapere – i det skotske samfunnet. Misnøyen med den konservative regjeringen i London var stor, og forslagene om skotsk selvstyre, som Westminster forkastet to ganger på 1920-tallet, ble vekket til live igjen. Oljefunnene i Nordsjøen hadde gitt håp om store rikdommer, om bare Skottland kunne fri seg fra resten av unionen. Valget sto mellom å forbli fattig brite eller å løsrive seg som rik skotte, mente SNP, som fremdeles ble ansett som en enklave for særinger fra høylandet. Etter en lang og kjedelig parlamentarisk debatt etterfulgt av folkeavstemning fikk skottene kalde føtter, og stemte nei til hjemmestyre i 1979.

«Vi har alltid hatt en torn i siden til England,» sier Rody (44) i Glasgow.

«Vi har alltid hatt en torn i siden til England,» sier Rody (44) i Glasgow.

Ikke før den eksisterende styreformens mangler ble personifisert av Tony Blair, vant kampen om hjemmestyre fram. Blair hadde selv sett for seg at et selvstyrt Skottland kunne tjene New Labour-prosjektet, dersom Labour beholdt kontrollen i Skottland, Wales og England samtidig. I 1997 lot han skotter og walisere stemme over om de ville opprette egne parlamenter, med myndigheter som selv skulle få regulere skattenivået for inntektsskatten. 60 prosent av skottene som gadd å stemme takket ja til nyskapelsen, som materialiserte seg to år senere. Blairs plan om å redde sitt eget parti fra undergangen, snarere enn Storbritannia, fungerte godt i første valgrunde. Men i motsetning til Wales, der nasjonalistpartiet forble en språkklubb for spesielt interesserte, dukket det straks opp nye krav om selvstendighet i Skottland. SNP mønstret stadig flere stemmer på bekostning av Labour, og da nasjonalistene ble valgt til regjeringsparti i 2007, var kravene ustoppelige. Fire år sendere hadde partiet dannet flertallsregjering, og en ny folkeavstemning sto på programmet.

«Skotter er et fredelig folkeslag. Vi ville aldri sendt våre soldater i ulovlig krig med Irak dersom vi var selvstendige,» sier Salmond i skotske aviser, side om side med redaksjonelle karakterdrap og frilansdiagnoser av Blair. Dessuten, argumenterer han: Atomrakettene til den britiske marinen må bort fra skotsk jord.


Ingen ting å miste

«Vi har alltid hatt en torn i siden til England,» sier Rody (44), når jeg stanser hans hvileløse gange rundt bruktgjenstander på søndagsmarkedet i Carlton, en beryktet bydel øst i Glasgow.

Mellom en spilleautomat og et klesstativ blafrer Lion rampant i vinden – Skottlands flagg før parlamentet nedla seg selv og godkjente unionstraktaten med England i 1707 – erkesymbolet på et suverent Skottland.

«Selvfølgelig er jeg redd for at Skottland går rett i rennesteinen om vi blir selvstendige. Men ærlig talt, jeg har ikke så mye å miste,» sier Rody med vaskeekte Trainspotting-aksent (en film som var så uforståelig for det amerikanske publikum at den ble dubbet). Han har allerede mistet lagerjobben og hjemmet i Carlton, og har ikke mye å tape på å stemme ja.

Ifølge de mange kakediagrammene laget for å forutsi valgresultatene og kartlegge den skotske psyke, er Rody karakteristisk for sin bydel. Det sies at personer med middelklassebakgrunn og forretningsmenn vil frykte den økonomiske uforutsigbarheten og stemme nei, mens menn med arbeiderklassebakgrunn, særlig i Glasgow, er langt mer disponert for å stemme ja.1

Enten det er Thatchers hensynsløse skattepolitikk som kaster en lang skygge over Skottlands største by, eller – som Rody foreslår – «en systematisk degenereringsplan», er det triste faktum at klasseforskjellene er større i Glasgow enn i de fleste europeiske byer. Tre familier i byen er rikere enn 20 prosent av befolkningen,2 og i enkelte bydeler, som i Carlton, vokser ett av tre barn opp under fattigdomsgrensen. Kanskje ikke overraskende at Glasgow er den eneste byen i Skottland der ja-stemmene etter all sannsynlighet blir flere enn nei.

«Hvem vet, kanskje det blir bedre om vi blir selvstendige? Jeg kommer til å kaste kron og mynt på dagen,» sier filmskaperen David Graham Scott i Glasgow.

«Hvem vet, kanskje det blir bedre om vi blir selvstendige? Jeg kommer til å kaste kron og mynt på dagen,» sier filmskaperen David Graham Scott i Glasgow.

«Jeg er nasjonalist, stolt av å være skotte. Det er det ikke alle som er,» insisterer Rody, og sikter til den utrettelige feiden mellom fotballagene Celtics og Rangers, som i skotsk vokabular er betegnende for en betent konflikt mellom protestanter og katolikker. Mens Celtics tradisjonelt har vært støttet av irske innflyttere, altså katolikker, er Rangers-hooligans oftest protestanter, og svært lojale til det britiske kongehuset.

«Overalt hvor jeg går ser jeg irske og britiske flagg. Hvis jeg går inn på den puben der» – Rody peker på en luguber bule med Union Jack over inngangspartiet – «kommer jeg ut i likpose.»

Rody blir etter hvert så oppspilt av samtalen, at han uoppfordret tegner opp et historisk tablå om glansdagene før 1707, om tiden før britisk herredømme, før rivaliseringen mellom Celtics og Rangers, protestanter og katolikker. «Det skandinaviske Skottland, det må vi gjerne gjeninnføre,» sier han. Kanskje uten voldtekt og plyndring. «Velkommen tilbake!»


Kron og mynt på valgdagen

«Først tenkte jeg nei, så ja, så landet jeg på vet ikke,» sier David Graham Scott, en ubemidlet filmskaper i Glasgow, når han omsider dukker opp på en trendy restaurant i West End.

På merittlisten står flere dokumentarfilmer om Glasgows underverden, blant annet Detox or Die, der han dokumenterer eget opiatmisbruk, og den prisbelønte Iboga Nights, der Scott filmer andre metadonbrukeres forsøk på å kvitte seg med avhengigheten ved hjelp av det psykoaktive stoffet Ibogain.

«På skolen flaskes vi opp med Skottlands nasjonale storhetstid. Vi synger sanger om uavhengighetskrigen med England og minnes slaget ved Bannockburn i 1314 med en slags religiøs andektighet. Det er ikke tilfeldig at folkeavstemningen ble lagt til 700-års markeringen av en av Skottlands største seire,» sier Scott, som etter et hardt liv har mistet evnen til å glede seg over nasjonalromantiske historiekonstruksjoner.

Selv om han åpenbart har inntatt en kjemisk frokost og svakt innrømmer at motivasjonen for intervjuet var gratis mat (kun vegansk), er han tydelig på at Alex Salmond har gjort flere strategiske trekk.

«Da folkeavstemningen ble planlagt, senket SNP stemmerettsalderen fra 18 til 16 år. Det er klart, yngre mennesker tar flere sjanser, de er ikke redde for forandring.»

Scott er selv blant de 27 prosentene som en måned før avstemningen fremdeles ikke har bestemt seg. Ifølge meningsmålingene vil 32 stemme ja, 41 prosent nei – og resultatet ligger dermed i de ubesluttsommes hender.

«Det er så mange ubesvarte spørsmål og så mye motstridende informasjon. Jeg hører på Salmond og synes det han sier er fornuftig, så hører jeg argumenter fra Better Together-kampanjen og synes de er like fornuftige,» sukker Scott.

«Det er umulig å overleve som filmskaper i Glasgow. Hvem vet, kanskje det blir bedre om vi blir selvstendige? Jeg kommer til å kaste kron og mynt på dagen. Uansett flytter jeg til London.»


Smittende separatisme

«Motstridende informasjon har vært et av valgkampanjens største problemer,» sier Eberhard Bort, en tyskættet lektor i statsvitenskap ved Universitetet i Edinburgh. «Det råder ingen tvil om at skotter vil ha mer selvstyre. Problemet er bare at ingen vet hva de stemmer for, dersom de stemmer ja,» sier Bort og utdyper raskt og villig:

«På begge sider har man eksperter som formidler diametralt motsatt informasjon. Alex Salmond hevder at Skottland vil bli fem milliarder pund rikere innen 2030 hvis Skottland blir selvstendig, mens Better Together-kampanjen har regnet seg fram til at landet vil tape tilsvarende beløp i samme tidsrom. Sannheten er at verken Salmond eller nei-kampanjen er utstyrt med krystallkuler som ser hva oljeprisene er om femten år, hvordan Midtøsten ser ut eller hvilken retning energihandelen har tatt.»

I Borts optikk er det altså visse økonomiske faktorer som er utenfor Skottlands kontroll.

«Velgernes behov for faktaopplysninger har drevet begge parter til å servere den ene konstruerte påstanden etter den andre,» sier han, og legger raskt til at spørsmålene slett ikke er ubetimelige.

Hva skjer med valutaen, handelsavtaler, grensekontroll, pensjon, helsevesen? Vil løftene om en fredsnasjon på grønnere enger bli ugyldige, dersom SNP taper neste valg? Er det sant, som Salmond sier, at Skottland både vil få beholde det britiske pundet og bli et selvstendig EU-medlem?

«Jeg har ingen tro på at Skottland kan seile inn i EU uten lange forhandlinger og store kompromisser,» sier Bort.

«Uansett hva Salmond hevder, er det ikke opp til Skottland om de får EU-medlemskap. EU-land som Spania, Frankrike, Italia og Belgia vil antakelig sette seg på bakbena i frykt for at deres minoriteter skal kreve lignende behandling.»

Den skotske uavhengighetsdebatten har allerede pustet liv i de katalanske separatistene, som til Spanias fortvilelse har planlagt folkeavstemning i november i år. For ikke å nevne Baskerland, Flandern, Korsika og Sardinia, som alle venter på en anledning til å heise flagget.

Men ikke alle skotter er like begeistret for ideen om selvstyre. 700 000 – én av seks – truer med å flytte til England dersom unionstraktaten oppløses.3 «Tomme trusler,» mener Bort, som tror skottene er for late til å stemme med bena.

«For femten år siden trodde skotter at et uavhengig Skottland var synonymt med Skottlands undergang. I dag har holdningene endret seg. Vi er vitne til en prosess som bare kan gå i én retning,» sier Bort og viser til Québec.

I Québec har to mislykkede folkeavstemninger slett ikke tøylet separatistenes krav om en tredje runde, og referendum (folkeavstemning) har på folkemunne fått tilnavnet neverendum. Heller ikke i Skottland, mener Bort, er det utenkelig at folkeavstemningene vil fortsette til man oppnår ønsket resultat.

«Om flertallet stemmer ja, er separasjonen irreversibel. Men om resultatet blir nei, kommer ikke SNP til å godta det – kampen om selvstyre er nedfelt i partiprogrammet. Dersom de beholder regjeringsflertallet, vil vi se en ny folkeavstemning om 10–15 år,» tror han.

I mellomtiden kan skottene stemme yes eller not yet.

© norske LMD

Frida Skatvik er idéhistoriker og frilansjournalist.