Et tomt monster

Den islamske stats raske erobringer i Syria og Irak har overrasket en hel verden. Jihadistbevegelsens militære suksess henger mer sammen med de falleferdige statene i Midtøsten og USAs strategi enn bevegelsens ufordøyde ideologi og militære evner.

Den islamske stat (IS) – islamistbevegelsen som også kalles Isil eller Isis, og også er kjent under det nedsettende arabiske akronymet Da’ish – kontrollerer nå en stor del av det nordøstlige Syria og nordvestlige Irak. I en så kaotisk region framstår bevegelsen særlig besluttsom og selvsikker. På tross av navnet er Den islamske stat på ingen måte en ny stat, siden den avviser ideen om grenser og knapt har noen institusjoner. Men bevegelsen sier mye om situasjonen i Midtøsten, og særlig statene i regionen, for ikke å snakke om vestlig utenrikspolitikk.

Den islamske staten er en aggressiv bevegelse med en overraskende klar identitet med tanke på sammensettingen – frivillige fra alle verdenshjørner – og røttene. Historien begynner i Irak etter den amerikanske invasjonen i 2003, da en håndfull tidligere mujahedinkrigere fra krigen i Afghanistan stabler på beina en lokalavdeling av Al-Qaida. Ganske snart skiller de seg ideologisk fra moderorganisasjonen: de vektlegger den nære fienden snarere enn fjerne motstandere som USA og Israel. Den amerikanske okkupasjonsmakten betyr stadig mindre, i stedet utløser bevegelsen en sekterisk krig mellom sunni- og sjiamuslimer. Senere begynner de å gå etter sine egne trosfeller. Med ekstrem vold har de vendt seg mot de påståtte forræderne og frafalne blant sunniene, det vil si i deres egen leir. Den påfølgende selvdestruksjonen i 2007 og 2008 reduserer gruppen til noen radikale som forskanser seg i den irakiske ørkenen.


Gjør jihadismen til en massebevegelse

At Den islamske stat har kommet tilbake – og det med storm – skyldes i liten grad gruppen selv. Veien har blitt banet av dens fiender, som utgjør en imponerende liste, en slags Hvem er hvem? i regionen: først og fremst Nuri al-Malikis regime i Irak og Bashar al-Assads i Syria, som har brukt alle tenkelige – og utenkelige med de kjemiske våpnene i Syria – midler i en «krig mot terror» mot sunniopposisjonen, som de ønsket å radikalisere. Syria og Iraks respektive ad hoc-partnere, Russland og USA, har bidratt med sin støtte. Iran tilbød mer enn sin ubetingede støtte – i den arabiske verden dreier Teherans utenrikspolitikk seg stadig mer om å bevare lommer av sjiamilitser, noe som bidrar til en sekterisk polarisering.

Vi må heller ikke glemme golfmonarkiene, som kaster om seg med oljepenger og finansierer en delvis skjult islamistisk økonomi. Tyrkia åpnet i en tid grensen sin mot Syria for jihadister fra mange europeiske land og også Australia. Og USA bør dømmes in absentia: Etter et tiår med en vanvittig agitasjon under Bush, valgte Obama motsatt holdning, nemlig en flegmatisk og arrogant likegyldighet, mens de falleferdige regimene i Syria og Irak ble fødestuer for jihadister. I løpet av to år har Den islamske staten ikke bare blomstret, men forplantet seg mer og mer og til slutt invadert store byer som Raqqa, Falluja og Mosul. Dette er den første bevegelsen i den arabiske verden som gjør jihadismen til en massebevegelse.


Fyller et tomrom

En del av bevegelsens suksess henger sammen med en strategi som man enkelt sagt kan kalle konsolidering. Gruppens ambisjon er mindre å erobre verden, slik propagandistene og kritikerne hevder, enn å få et solid fotfeste i områdene den okkuperer, noe som gjør den mer pragmatisk enn det den gir inntrykk av. Inntil nylig bortførte krigerne utlendinger og krevde løsepenger. Med drapet på den amerikanske journalisten James Foley 19. august som hevn for de amerikanske luftangrepene, brøt de med denne linjen. De bruker mye energi på å slåss om oljebrønner som vil gi dem usedvanlig stor økonomisk selvstendighet. De angriper gjerne sårbare sunnirivaler i sine egne områder, men viser liten entusiasme for kostbare konfrontasjoner med mer seriøse motstandere: de deltar lite i kampen mot det syriske regimet, unngår direkte kamper med irakiske sjiamilitser og forsøker å dempe spenningene med de ulike kurdiske fraksjonene.

Den islamske stat har lite å tilby. Den katastrofale situasjonen i Mosul viser det tydelig. Bevegelsen har betydelige ressurser, men ikke nok til noen form for økonomisk omfordeling. Styringsprinsippene dens er anakronistiske: en gjenoppliving av profetens levesett, noe som vil være upraktisk selv om det ble forstått riktig. Utover denne ufordøyde utopien, støtter ikke Den islamske stat seg på noen islamsk statsteori – en generell mangel i den sunnimuslimske verden, i kontrast til den iranske revolusjonens sjiisme. I beste fall har den et mer normativt syn på krigen, noe som gir den en fordel over andre væpnede grupper som hengir seg til ren og skjær kriminalitet. Denne kodeksen forsterker det interne samholdet med ord og handlinger som er voldelige, men relativt gjennomtenkte.

I bunn og grunn fyller Den islamske stat et tomrom. Bevegelsen okkuperer det nordøstlige Syria fordi det syriske regimet så å si har trukket seg ut og opposisjonen som kunne ha overtatt er blitt overlatt til seg selv av støttespillerne, især USA. Bevegelsen kastet seg over Falluja og Mosul, fordi sentralmakten i Bagdad ikke brydde seg særlig om disse byene: Sentralmyndighetenes nærvær her var både korrupt, repressivt og sårbart. Den raske ekspansjonen i de kurdiskkontrollerte områdene i Nord-Irak hvor det også finnes kristne og jesidiske minoriteter, skyldes den lille interessen disse ofrene har hos deres antatte forsvarere, kurderne, som var raske til å trekke seg tilbake til sitt eget territorium.


Sunnimuslimsk mindreverdighetskompleks

Den islamske staten fyller også et mer abstrakt tomrom. Enkelt fortalt sliter sunniverdenen like mye med å ta oppgjør med fortiden som den sliter med å bygge en visjon for framtiden. Etter en lang osmansk okkupasjon og nedgangstid, endte et kaotisk 1900-tall i en rekke nederlag og bitre erfaringer: anti-imperialismen, panarabismen, nasjonalismen, sosialismen, og ulike former for islamisme og kapitalisme. Med unntak av Tunisia har håpene som opprørene i 2011 vekket, endt i katastrofe – i det minste for øyeblikket. Hvor skal man vende seg for å finne inspirasjon, selvtillit og stolthet? De reaksjonære regimene i Persiabukta eller Egypt? De svekkede Muslimbrødrene? Palestinske Hamas som er fanget i et evinnelig blindspor i sin motstand mot Israel?

I løpet av denne tiden har sjiaene opplevd flere seire: Iran er blitt en uunngåelig samtalepartner for Vesten og forsøker å spille en stadig større rolle i den arabiske verden, Hizbollahs ord er lov i Libanon, og sjiaaksen fra Beirut via Damaskus og Bagdad til Iran blir stadig sterkere. Dette har skapt et nytt og skremmende fenomen: Sunnimajoriteten i regionen har utviklet et minoritetskompleks – en forvirret men mektig følelse av marginalisering, frarøving og ydmykelse. Stadig flere sunnier, i stadig flere områder, føler og mener at de er fratatt grunnleggende rettigheter og blir forfulgt.

Med noen hederlige unntak, viser minoritetene (sjia, kristne, alawitter, kurdere), som alle dyrker sin egen offeridentitet, seg i beste fall likegyldige til sunnimajoritetens skjebne, i verste fall medskyldige. Og Vesten er ikke noe bedre. Mens jesidienes skjebne, sultedød etter en panisk flukt opp i Sinjar-fjellene, opptar regjeringene i Vesten, løfter de ikke et øyenbryn for innbyggerne i de beleirede bydelene i Damaskus, der regimet utsulter et større antall sunniere.


Tilbakeskritt overalt

Mest urovekkende er det muligens at Den islamske stat er blitt et fikenblad for et politisk vakuum. Alle de som avskydde Bush’ «krig mot terror» – som så den som en pyromans naive idé eller en absurd rest av imperialisme – synger nå det samme omkvedet, fordi de da slipper å tenke på de reelle utfordringene i regionen: Den islamske stat legitimerer Irans økende og voldelige sjiasekterisme; ambivalensen til Vesten som ikke vet hvor de skal snu seg; de arabiske elitenes legitimering av den kontrarevolusjonære voldsorgien etter den arabiske våren og den økende fremmedgjøringen av minoriteter overfor sine omgivelser – en dynamikk hvor de er ofrene, men også aktørene, fordi de holder fast på repressive former som forverrer problemet.

I tillegg kommer en rekke uttalelser, den ene er mer absurd enn den andre. Iran til Vesten: Lik oss fordi Da’ish truer oss! De arabiske regimene til befolkningen sin: Vi viker ikke en tomme fordi Da’ish truer oss! Den syriske opposisjonen: Alt er lov fordi Da’ish truer oss! USA: Vi intervenerer ikke i Syria fordi Den islamske stat truer oss, men vi bomber i Irak fordi Den islamske stat truer oss!

Ikke bare hentes «krigen mot terror» fram igjen fra det internasjonale diplomatiets historiske skraphaug, «beskyttelse av minoriteter» hentes også fram på kolonialt vis med bombing av en oppjaget majoritet. De få målene amerikanske fly og droner har bombet er en frigjøringshandling, ikke for jesidiene (deres framtid avhenger av mange andre faktorer), men for samvittigheten til Obama-administrasjonen som har hevet på skuldrene og vendt blikket bort fra all volden de tre siste årene.


Strukturell ustabilitet

USA reagerte til slutt i Irak fordi det er enkelt: Det er ingen fare for eskalering med Den islamske stat, som ikke har noen umiddelbare midler til å slå tilbake. Det vil ikke bli noen ramaskrik i den amerikanske opinionen eller verdensopinionen, som i stor grad stiller seg bak bombingen. Det er heller ingen fare for diplomatiske komplikasjoner, for alle i den irakiske regjeringen, det kurdiske lederskapet og i Iran, Tyrkia og Saudi-Arabia er enige om Da’ish.

Men bombingen er ikke nøytral. Sett fra området gir den mening. I en makaber tid med drap og massakre i Midtøsten, kommer angrepene etter en måned der Washington har vært fanatisk likegyldige til bombingen av sivile i Gaza. Bombingen sender også en tydelig beskjed til aktørene i regionen: Riktig dosering av «krig mot terror» og «beskyttelse av minoriteter» kan påvirke og mobilisere USA. Den kurdiske regionalregjeringens president, Masoud Barzani, har skjønt dette og kom i august med en sensasjonspreget appell om hjelp i Washington Post.1 De andre politikerne i regionen skjønner det også: Det er bare appeller om positiv endring de er døve for.

Det var Den islamske stat som måtte til for å riste Libanon ut av lammelsen det skjøre landet i lang tid har lidd under. Men framskrittet er også et skritt tilbake: Politikerne og deres utenlandske sponsorer tyr bare til militære løsninger. Hæren jakter nesten bare på sunniislamister, samtidig som de overser det delikate spørsmålet om Hizbollah, som får slåss fritt side om side med de foraktelige regimene i Syria og Irak. Alle de strukturelle faktorene som skaper ustabilitet her, som andre steder i regionen, blir ansett som sekundære i forhold til det akutte behovet for å slå ned Da’ish. I sunnikretser øker åpenbart følelsen av å være ofre.


Distraksjon og fugleskremsel

Den islamske stat har gode dager foran seg hvis andre aktører fortsetter å utnytte bevegelsens eksistens for å frikjenne sine egne feilskjær. Sjiaislamistene, de sekulære miljøene og de vestlige regjeringene omdefinerer sine relasjoner på bakgrunn av en slags hellig krig som blir et mål i seg selv. Gaza, Jemen, Sinai, Libya og også Tunisia, er fruktbar jord for utvidelse av denne krigen, i en del av verden som har en sterk regional integrasjon, både over grensene og innad i hvert land – på grunn av tilstrømmingen til byene er de territoriale utkantene godt forbundet til de uformelle bydelene i de store byene.

Det eksisterer også tette bånd til de vestlige samfunnene, som skaper en ny generasjon av potensielle jihadister. Disse tar seg lett til Syria og Irak, hvor de reklamerer for sine opplevelser med en flom av tweets og kuler.

Den islamske stat står for lite selv, men fores av den politiske kollapsen rundt. Bevegelsen kan være både en slags frelse i mangel av noe bedre, en provisorisk alliert, et middel for sosial mobilitet eller en ferdigsydd identitet for sunnier i krise. Den fungerer som et slags dekke eller en nyttig distraksjon for de mest kyniske kritikerne, og et fugleskremsel som samler frykten til aktører som konfronteres med sine egne nederlag. I en tid med kaotiske endringer er alle disse faktorene oppskriften på Den islamske stats suksess.

Oversatt av R.N.

Peter Harling er forsker hos International Crisis Group.