Prostitusjonspakten

I Frankrike går debatten om å innføre det skandinaviske sexkjøpsforbudet. Hvorfor er det så mange feminister og sosialister som forsvarer prostitusjon som frigjørende?

Den svenske journalisten Kajsa Ekis Ekman treffer spikeren på hodet når hun skriver at de som ivrer for legalisering av prostitusjon har argumenter for alle leire i debatten. Til sosialistene sier de at den prostituerte er en arbeidstaker som bør melde seg inn i en fagforening. Til de liberale sier de at det er et spørsmål om fritt valg og at den prostituerte simpelthen er en næringsdrivende. Til feministene sier de at kvinner bør få bestemme over sin egen kropp. Slagordet «My body, my business» får dermed en helt annen klang enn på 1970-tallet. I februar i år gikk hundrevis av spanske kvinner til det skritt å registrere kroppen sin som privat eiendom i det lokale løsøreregistret, i protest mot at retten til selvbestemt abort ble truet. Der man før krevde at kroppen skulle være en frisone, blir den nå redusert til en privat eiendel som kan gi inntekter på det frie marked.

Ekman sier at det er inngått en «stille pakt» om prostitusjon mellom «den postmoderne venstresiden og nyliberale høyrekrefter».1 Den amerikanske feministen Katha Pollitt peker på det samme. Hun er lei av alt snakket om «frihet» i prostitusjonsdebatten, og innvender: «Hva med likhet? Jeg trodde det også var et viktig prinsipp for venstresiden.»2 Med sexturismen og frivillig og ufrivillig migrasjon til rikere land, kaster prostitusjonen et særdeles grelt lys over de enorme forskjellene mellom Nord og Sør, men også innenfor hvert enkelt samfunn. Etter den økonomiske krisen har flere organisasjoner i Portugal sett at «flere kvinner fra middelklassen som aldri hadde forestilt seg å prostituere seg»3 nå gjør nettopp det. Den franske versjonen av det amerikanske nettstedet Seekingarrangement.com, som ble lansert på nyåret, oppretter kontakt mellom velstående menn og unge kvinner som ønsker å finansiere studiene uten å måtte ta opp lån.4 Noen menn utnytter også boligmangelen til å tilby rom eller hybel mot seksuelle tjenester. En offentlig ansatt skrøt til og med av å ha «kastet ut jentene som ikke holdt seg til avtalen».5


«Skitne horehater»

Pollitt spør hvorfor så mange på venstresiden ønsker at sexarbeid skal bli den nye normen. Det kan man saktens lure på, når debatten om å straffe horekunder har skapt så stor splid i Frankrike. Basert på den svenske loven fra 1999, er forslaget å ilegge «myndige personer som benytter seg av prostitusjon» bøter på opptil 1500 euro og oppheve forbudet mot å selge sex offentlig. Mange radikale aktivister og intellektuelle har gått imot forslaget, med forskeren Christine Delphy som hederlig unntak. Flere tidsskrifter og nettsteder på venstresiden er for legalisering.6 Det samme er Syndicat du travail sexuel (Strass, fagforening for sexarbeidere) og kjente feminister som forfatteren og filmregissøren Virginie Despentes. Hvorfor er det bare noen få sosialister, tidligere minister for kvinnerettigheter Najat Vallaud-Belkacem og filosofen Sylviane Agancinski, og organisasjoner som Osez le féminisme som fremdeles forsvarer et forbud?

«Når kvinner i dagens samfunn uttrykker begjær, møtes de fremdeles med motstand og avsky.»

Ekman mener en viktig faktor er at det har vokst fram «fagforeninger for sexarbeidere» i flere land. Det magiske ordet «fagforening» gir triumferende visjoner av arbeidere i klassekamp. Morgane Merteuil, en av talspersonene i Strass, ønsker «anerkjennelse for at vi er i et arbeidsforhold, og utvikle en klassebevissthet». Listen er lang over bevegelser som snakker «på vegne av horene»: Coyote (Call Off Your Old Tired Ethics, USA, 1973), De Rode Draad (Nederland, 1985), Global Network of Sex Workers Project (1992), International Union of Sex Workers (IUSW, Storbritannia, 2000), Strass (Frankrike, 2009). Men selv om de kaller seg «fagforeninger», driver de i første rekke ren lobbyvirksomhet for legalisering. Det har Thierry Schaffauser fra Strass ingen problemer med å innrømme: «Vi prioriterer avkriminalisering fordi det illegale aspektet ved arbeidet vi utfører er den viktigste grunnen til misbruk og utbytting.»

Når prostitusjon får en aura av klassekamp dekker man over dens rolle i et system for maskulin dominans. Forløperen til Strass, en liten gruppering fra 2006 som nesten utelukkende besto av menn, kalte seg for «Les Putes» – horene. Medlemmene kalte hverandre ved kvinnenavn. Selv om de fleste prostituerte er kvinner og kundegruppen hovedsakelig er menn (heterofile og homofile), later det til at argumentet «det finnes også menn som prostituerer seg» har fått gehør. Mange feminister som er snare til å påpeke at «også menn»-argumentet fordreier debatten når det brukes for å avfeie andre problemstillinger, som vold i ekteskapet, godtar det her. Schaffauser, som også var med på å starte Les Putes, tyr gjerne til skjellsord og trusler uten å miste anseelse blant feminister, som ellers er sensitive for slikt. I 2012 twitret han til Vallaud-Belkacem: «Gå av, din skitne horehater. Vi skal plage deg så lenge du er minister. Kriminell!»7


Nymfomane kvinner

Kilden til denne bristen i feministisk tenkning finnes kanskje i et av bevegelsens nederlag på 1970-tallet. Selv om bevegelsen fikk gjennomslag for mange av sine krav om likestilling, klarte den ikke å overbevise samfunnet om at kvinners begjær og nytelse er like viktig som menns.

Under en tynn ferniss av framskritt, anses fortsatt heteroseksuell seksualitet som skapt for å tilfredsstille mannens behov. Det forventes at kvinner – hvis det blir nødvendig – avstår fra egne ønsker, for å stille seg til rådighet for mannen. For menn takler ikke seksuell frustrasjon. Mange tror til og med at det er umulig rent fysiologisk. Prostitusjon rettferdiggjøres ofte som en tjeneste for stygge og ensomme, selv om bare en tredjedel av kundene er enslige, ifølge en undersøkelse av sosiologen Saïd Bouamama og sexkjøpmotstanderen Claudine Legardinier.8 I sin iherdige kampanje for legalisering har dagsavisen Libération kjørt et portrettintervju med det sterkt handikappede Strass-medlemmet Marcel Nuss, som kjemper for retten til «seksuell assistanse». Nuss har hatt to partnere og har også barn.9

Samfunnet mener at mannen har «rett til sex». Begrepet «male entitlement» dukket opp igjen i USA da 22 år gamle Elliot Rodger i mai drepte seks personer i Santa Barbara før han tok sitt eget liv. Han etterlot seg en video der han klagde over at ingen jenter ville ligge med ham og sa at han ville «straffe» kvinner for denne «uretten» og «forbrytelsen». Flere kommentatorer reagerte med krav om legalisering av prostitusjon, som om det ville ha forebygget ugjerningen.

Mens mannen som subjekt kan utfolde seg og føle begjær, utviskes den kvinnelige subjektiviteten. Det forklarer hvorfor så mange snakket om «puritanisme» og «retten til privatliv» i forbindelse med voldtektsanklagen mot Dominique Strauss-Kahn i 2011, som om det ikke er forskjell på et seksuelt overgrep og et seksuelt forhold. Denne sammenblandingen tas til det ekstreme i en tjeneste prostituerte ofte blir bedt om, «girlfriend experience» (GFE), å simulere et kjæresteforhold. Ekman siterer en fransk sexkunde som klagde over «ingen GFE, for opptatt av penger og banal», i en anmeldelse av en prostituert på et nettforum. Filosofen Elisabeth Badinter, som er imot å kriminalisere kundene, er blind for den maskuline og økonomiske dominansen når hun snakker om prostitusjon som «seksuell aktivitet».

Når prostitusjon settes opp som en grensesprengende kontrast til den kjedelige ekteskapelige sexen, går man glipp av det samme poenget. Prostitusjon er utelukkende rettet mot å tilfredsstille menns fantasier. Morgane Merteuil åpenbarer denne forestillingen når hun i et intervju i magasinet Technikart i fjor anklager sexkjøpmotstandere for å «fremme myten om det elskende heteroseksuelle paret». Hun forkaster den «heteronormative modellen», som om ikke prostitusjon også er med på å underbygge den. Hvis du vil utfordre heteronormativiteten, er det nok av andre måter å uttrykke begjær – eller kjærlighet – på, om det så er kvinnens, mannens, homoseksuelt eller biseksuelt.

Når kvinner i dagens samfunn uttrykker begjær, møtes de fremdeles med motstand og avsky. I Libération er det stadig portrettintervjuer med fornøyde call-girls. Men når de omtalte tegneserieforfatteren Aurelia Aurita, som har skrevet en tegneserieroman om et jevnbyrdig og hemningsløst forhold, skrev de at hun led av «seksuell bulimi» med partneren som «gjenstand». Den gode gamle anklagen om nymfomani er ikke langt unna.


Kapitalismens tannhjul

Schaffauser og Maîtresse Nikita (Jean-François Poupel, også Strass-medlem) hevder at når sexarbeid er legalisert, vil bedre arbeidsforhold gjøre prostitusjon «mer tiltrekkende for menn» og kvinner vil «tillate seg å kjøpe sex».10 Men land som har valgt denne løsningen, som Tyskland og Nederland, har ikke opplevd denne mirakuløse omveltningen. Tvert imot har prostitusjonsmarkedet økt, fremdeles med en overvekt av kvinner, like farlig og dominert av halliker og langere.11

Denne dobbeltmoralen om menns og kvinners seksualitet har skapt klisjeen om «hora med det store hjertet» som er mer opptatt av kundens velvære enn å utfordre systemet. Merteuil skriver at for å prostituere seg bør det være tilfredsstillende nok å tilfredsstille kunden.12 Selv om hun kaller seg feminist, mener hun at forsakelse og hengivenhet er kvinners lodd. Å forby kjøp av sex er likevel ikke det samme som å påby et «sunt» seksualliv. Fantasien om underkastelse kan fint spilles ut uten kjøp og salg.

Men Merteuil tror ikke at gratis seksuelt samvær er mulig. Ifølge henne er seksualiteten i et heteroseksuelt par kvinnens «reproduktive arbeid». Sex for kvinnens nytelse er umulig. Hun sammenligner det med «frivillig arbeid» som «fôrer kapitalismens tannhjul» – som om prostitusjon ikke gjør det samme. Burde vi ikke heller kjempe mot prostitusjon og skjeve maktforhold framfor å resignere for begge?

Oversatt av M.B.

Mona Chollet er journalist.

  • Tanja Wetterstedt

    Dominique Strauss-Kahn gjorde ikke noe galt; han ble blankt frifunnet, sågar på aktors oppfordring (!). Insinuasjonen ovenfor («som om det ikke er forskjell på et seksuelt overgrep og et seksuelt forhold») er malisiøs og usselrygget.