Hjertet til venstre, stemmen til høyre

Den britiske venstresiden har seg selv å takke for høyrepopulistene i Ukips oppslutning. Innvandrerne har blitt syndebukkene for problemene befolkningen kjenner på kroppen.

Et spøkelse hjemsøker den politiske eliten i Storbritannia: det spøkelset heter Ukip. I årets valg til Europaparlamentet påførte dette opprørske høyrepopulistiske partiet de tre store partiene et sviende nederlag – altså ikke bare regjeringspartiene De konservative og Liberaldemokratene, men også opposisjonspartiet Labour. Det er mer enn hundre år siden sist et annet parti enn Labour eller De konservative vant i et nasjonalt valg. Ukips leder Nigel Farage, som omhyggelig har kultivert en øl-tyllende, frittalende og folkelig profil, hadde lovet et «politisk jordskjelv»; og det leverte han også.

Ukip er et komplekst politisk fenomen. De er vanskelige å sammenligne med partier som Frankrikes Front National eller andre europeiske partier av høyreekstrem avstamning. Partiet ble opprinnelig stiftet som The United Kingdom Independence Party i 1993 av en selverklært sentrum-venstreakademiker ved navn Alan Sked, hovedsakelig som et ensaksparti som kjempet for å melde Storbritannia ut av EU. Opposisjonen mot det europeiske prosjektet har ikke akkurat begrenset seg til Storbritannias ytterste høyrefløy, tradisjonelt sett. Det var den konservative regjeringen ledet av Ted Heath som tok landet inn i det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) i 1973. Margaret Thatcher, som da var statsråd for De konservative, var blant dem som ivret for medlemskap. De mest høylytte motstanderne i saken var venstresiden i Labour; de mente at EEC var en institusjon av den kalde krigen som sementerte kapitalistiske patentløsninger i lovform og hindret sosialistiske ambisjoner som nasjonalisering og et organisert arbeidsliv. Etter at Labour vant valget i 1974, så de seg tvunget til å holde en folkeavstemning, hvor erfarne Labour-politikere – som den ikoniske venstreradikale lederen Tony Benn – støttet utmelding. Selv om velgerne med overveldende flertall støttet medlemskap, fikk flere av de venstreradikale EEC-motstanderne i Labour senere sentrale roller i partiet, og ved valget i 1983 foreslo de igjen at Storbritannia skulle melde seg ut.


Innbitte nyliberalere

Så kom Thatcher, og alt ble annerledes. I 80-tallets Storbritannia mistet arbeiderne rettigheter, avindustrialiseringen raserte arbeidersamfunn, og velferdsstaten ble systematisk uthult. Mange på venstresiden og i fagbevegelsen klamret seg til Brussel i håp om progressive lover. Thatcher og heiagjengen hennes begynte derimot å se på det europeiske prosjektet som en voksende trussel mot deres ambisjoner. Da Europakommisjonen på 80-tallet foreslo et «fellesskaps-charter» som skulle beskytte fagforeningene, sikre likestilling og innføre helse- og sikkerhetsstandarder, kalte Thatcher det for et «sosialistisk charter». «Vi har ikke lykkes med å begrense statens utstrekning i Storbritannia, for så å se den ese ut igjen på europeisk nivå, med en europeisk superstat som utøver ny dominans fra Brussel,» erklærte hun i Bruges i 1988.

Og dermed oppsto en ny skillelinje på britisk høyreside: mellom de som støttet EU-medlemskap, og de såkalte euroskeptikerne som ønsket omfattende reforhandlinger, eller til og med full utmelding. Da John Major var statsminister på 90-tallet, møtte han stadig sterkere motstand fra egne partifeller som var motstandere av Maastricht-traktaten og de europeiske institusjonene. Dette bidro til De konservatives katastrofale valgnederlag mot det nå svært så EU-positive Labour i 1997.

Men nå kommer det merkelige. De konservatives besatthet av EU-spørsmålet gjorde dem upopulære, og fikk det til å virke som de ikke forsto seg på hverdags-utfordringene til briter flest. Da David Cameron overtok som partileder i 2005, lovte han å starte en moderniseringsprosess, og styrte unna EU-saken til fordel for en mildere og mer omtenksom konservatisme. I årene fram mot parlamentsvalget i 2010 klatret derfor Camerons konservative på meningsmålingene, i motsetning til de EU-fikserte forgjengerne hans.

Så hvordan i all verden har Ukip – med EU som sin hovedsak – klart å bli utfordreren i britisk politikk, og forårsaket så stor uro i de tre største politiske partiene? Ifølge meningsmålinger er EU fortsatt langt nede på lista over prioriteringene til den gjennomsnittlige briten. Og enda mer overraskende: Forskning antyder at så mange som tre fjerdedeler av Ukips velgere ikke har EU blant sine tre viktigste saker.

Ukip har skapt et bilde av seg selv som et tydelig anti-establishmentparti, og beskriver seg selv som «folkets hær». Men selv gikk Nigel Farage på den prestisjefylte privatskolen Dulwich School, før han jobbet som megler i Londons finansdistrikt The City. Det er fristende å karakterisere Ukip som en britisk poujadisme,1 men partiet mangler det småborgerlige grunnfjellet som den franske bevegelsen hadde på 50-tallet. Ukip er faktisk partiet med flest arbeiderklassevelgere blant de fire største partiene.

Det er altså et oppsiktsvekkende politisk skille mellom partiledelsen og velgerne. Partiet beskriver seg selv som «libertariansk», og fører en klar nyliberal politikk. Tidligere flørtet Ukip med ideen om «flat skatt», en inntektsskatt som ville plassere butikkansatte og millionærer i samme skatteklasse. Selv om de nå har gått bort fra dette lovforslaget, er de fortsatt for å kutte toppskatten. De har krevd at to millioner offentlige arbeidsplasser kuttes; foreslått å kutte i arbeidsgiveravgiften, noe som i praksis ville gitt britiske sjefer 50 milliarder pund i skattelette; og nestlederen har tatt til orde for å privatisere Storbritannias statlige helsevesen.

Ukips velgere, derimot, har helt andre sympatier. Nesten åtte av ti Ukip-velgere støtter renasjonalisering av landets energiindustri, som for tiden domineres av seks enormt upopulære selskaper, som håver inn rekordsummer ved å skru opp prisene for fattige forbrukere. Tre fjerdedeler av velgerne ønsker Storbritannias håpløst fragmenterte og dyre jernbaneindustri tilbake i offentlig eie. To tredeler vil ha en kraftig økning i minstelønnen; flertallet mener såkalte nulltimerskontrakter – som ikke garanterer arbeidstakerne jobb og fratar dem grunnleggende rettigheter – bør forbys, og halvparten er for å innføre statlig kontroll av det private leiemarkedet. Ukips ledelse er innbitte nyliberalere; velgermassen deres, derimot, gir uttrykk for økonomiske standpunkt som er klart til venstre for sentrum.


Provoserende uttalelser

Så hva har fått Ukip til å lykkes? For det første, de andre partienes innvandringspolitiske baksmell; for det andre, velgernes voksende følelse av avstand til den politiske eliten; og ikke minst, venstresidens manglende evne til å vise et klart alternativ som finner gjenklang hos flertallet av befolkningen.

Britenes skepsis til innvandring har vokst gjennom flere år. I 2009 stemte nesten en million briter på det nyfascistiske partiet British National Party i Europavalget, men innvandringsskepsisen finnes blant langt flere enn den ytterliggående høyresiden. Undersøkelser viser at tre av fire briter vil redusere innvandringen. Det trekkes jevnlig fram av velgerne som et av de viktigste spørsmålene i forkant av valget i 2015.

En stor del av forklaringen på innvandringsskepsisen er den stadig voksende sosiale og økonomiske utryggheten. Britisk levestandard gikk nedover lenge før Lehman Brothers gikk konkurs: Siden 2004 har reallønna til den fattigste halvdelen av den britiske befolkningen nærmest stagnert, og for den fattigste tredelen begynte reallønnen faktisk å gå ned, til tross for at selskaper meldte om rekordoverskudd. Svake fagforeninger, lav minstelønn og en form for globalisering som gir et kappløp mot bunnen var mye av grunnen til dette. Samtidig forsvant trygge jobber med levelig lønn, og landet fikk en «timeglass-økonomi» med profesjonelle middelklassejobber på toppen, og en stadig voksende tjenestesektor kjennetegnet av lav lønn og utrygge arbeidsplasser. Landet ble også rammet av en stadig større boligkrise, og regjeringer kom og gikk uten å erstatte kommunalboligene som var blitt solgt på 80-tallet, mens det hopet seg opp millioner på venteliste for å få sosialbolig.

Når disse sosiale og økonomiske problemene ble stadig mer betente – og det ikke fantes noen sterk venstreside som kunne peke på årsakene – fylte innvandringsskepsisen tomrommet. Takket være tabloidene og etablerte politikere, har innvandrere blitt beleilige syndebukker for fallende lønninger, færre trygge jobber og boligmangelen. Blås i at områdene med høyest ungdomsledighet har lav innvandring: flommen av utlendinger har fått skylda for de mange ondene som har rammet det britiske samfunnet.

Utrolig nok er det som regel områdene med de laveste innvandringstallene som har blitt sterkest påvirket av denne innvandringsfiendtligheten. I årets europavalg gjorde Ukip det dårlig i storbyområder som London og Liverpool. Disse områdene slet selvsagt med mange av de samme problemene, men er også langt mer sammensatte: Omgang med innvandrere og briter med ulik etnisk bakgrunn har bidratt til å ta brodden av skepsisen.

EU-spørsmålet og innvandringsspørsmålet har blitt uløselig sammenbundet. Ukip argumenterer for at de åpne grensene gjør at Storbritannia oversvømmes av billig, spesielt østeuropeisk, arbeidskraft. På en valgplakat sto det: «26 millioner europeere er på jakt etter jobb. Og hvem sin jobb er de ute etter?» En gigantisk hånd peker på den forbipasserende, sammen med en oppfordring om å «Ta tilbake kontrollen over landet vårt». Farage selv har kommet med provoserende uttalelser, blant annet har han antydet at innbyggere i London var urolige for å få rumenske familier som naboer.


Penger til de styrtrike

Sunn fornuft tilsier at Ukip er et håpløst tilfelle. Storbritannia bruker flertallsvalg som valgordning, noe som gjør det veldig vanskelig for småpartier som vil komme inn i den politiske varmen. Landet består av 650 valgkretser: Den kandidaten som får flest stemmer i hver krets, blir automatisk vinneren, uansett hvor liten andelen av stemmene er. Et parti som Ukip har ikke stor støtte i en enkelt valgkrets, men spredt støtte rundt om i landet. Derfor er det ikke usannsynlig at Ukip kan få 20 prosent av stemmene i et parlamentsvalg, men likevel bare få inn to stykker i parlamentet.

Men mens parlamentsvalget nærmer seg, vokser panikken til De konservative. De frykter at Ukip vil spise av støtten deres, og dermed gi makta til Labour og deres leder Ed Miliband. Omkring en femtedel av velgerne som stemte på toryene i 2010, har nå hoppet over til Ukip. Men de har også skaffet seg støtten til mer enn én av ti Labour-velgere. For mange briter er skandalen i 2009, der det ble avslørt at en rekke parlamentsmedlemmer hadde misbrukt skattebetalernes penger, et tegn på at den politiske eliten fjerner seg fra folket.

I et forsøk på å demme opp for Ukip-bølgen, har flere politikere beveget seg inn på deres territorium. I januar i fjor lovte David Cameron å avholde folkeavstemning om EU-medlemskapet. I fjor sendte regjeringen store varebiler til etnisk sammensatte nabolag og oppfordret ulovlige innvandrere om å «dra hjem». Både Labour og De konservative har konkurrert om innvandringsfiendtlige lovforslag, deriblant å skjære ned på godene til nyankomne.

Denne retorikken har bare gjort det lettere for Ukip, og bidratt til å holde den politiske debatten på deres banehalvdel. Mange spådde at støtten deres ville synke etter Europavalget, men på meningsmålinger får de mellom tolv og 20 prosent. De fikk en ekstra oppsving da De konservatives parlamentsmedlem Douglas Carswell sjokkerte partifellene med overgangen til Ukip i august, og utløste med det et suppleringsvalg han er bortimot garantert å vinne.

Ukip er også en fellende dom over venstresiden. I Skottland har Ukip hatt mindre oppslutning, fordi frustrasjonen over sosial og økonomisk utrygghet har blitt kanalisert inn i kampen for uavhengighet. Men – særlig i England – har Labour under Ed Miliband mislyktes i å skape et fullgodt alternativ til De konservatives sparepolitikk, eller å inspirere arbeiderklassen, som utgjør kjernevelgerne deres. Heller ikke andre venstresidepartier har lyktes i å dra med seg misfornøyde velgere. Men mens britiske arbeidstakere rammes av det kraftigste fallet i levestandard siden 1870-årene, ser det ikke akkurat ut til at den sosiale og økonomiske utryggheten som gjør Ukip sterke vil forsvinne med det første. I mangelen på et alternativ, vil Ukip utvilsomt fortsette å vokse – til tross for at politikken deres bare vil skyfle mer penger inn på styrtrike briters bankkontoer.

Oversatt av Åshild Lahn

Owen Jones er forfatter av The Establishment. And How They Got Away With It, Allen Lane, London, 2014.