Filosofi

Plastisk politikk


Friheten er det grunnleggende spørsmålet for filosofen Catherine Malabou. Men for å forstå hva frihet kan være i dag, mener hun det er avgjørende å forstå en hittil neglisjert side av mennesket: nemlig biologien. Gjennom den kan vi nærme oss en ny forståelse av politikk.
Av

«Filosofien handler først og fremst om frihet. Det er egentlig ikke noen andre spørsmål,» sier Catherine Malabou. Hun er blitt kalt en fornyer av fransk filosofi. Gjennom studier av nevrobiologi prøver hun å få filosofien til å anerkjenne menneskets biologiske dimensjon. Det som står på spill er intet mindre enn den menneskelige friheten. Det var også gjennom dette spørsmålet Malabou kom til filosofien i utgangspunktet, da hun var 18 år. Filosofien vekket en følelse av frigjøring i henne:

– Jeg tenkte: Dette er en disiplin som har frihet som mål. Filosofiens politiske dimensjon er der derfor allerede helt i begynnelsen. Det handler om frigjøring, sier hun.

– Jeg prøver å vise at frigjøring i dag krever at man inkluderer en dimensjon av mennesket som fram til nå har blitt fornektet, nemlig kroppen, eller organismen, om du vil. Deleuze sier: Mennesket er fritt fordi det har en kropp uten organer. Jeg tenker ikke slik. Jeg tenker: Vi er frie fordi vi har en kropp med organer.

Hun tok doktorgraden under veiledning av Jacques Derrida i 1994, og kan sees som en kritisk videreutvikler av Derridas dekonstruksjon.1 Avhandlingen hennes om Hegel ble senere utgitt som bok, med tittelen L’Avenir de Hegel. Plasticité, temporalité, dialectique, J. Vrin, Paris, 1996. De siste ti årene har hun markert seg gjennom sitt arbeid med nevrobiologi, men har også vist en stadig økende interesse for politisk og feministisk orientert filosofi.2 Se blant annet Catherine Malabou, Changer de différence. Le féminin et la question politique, Galilée, Paris, 2009. I dag er hun professor ved Center for European Modern Philosophy ved Kingston University. I september gjestet hun Norge for første gang, da hun var invitert som foredragsholder for årets ForArt Lecture3 The ForArt Lecture 2014: «Catherine Malabou on Plasticity: The Phoenix, the Spider and the Salamander». på Litteraturhuset i Oslo. For fullsatt sal snakket hun om begrepet «plastisitet», som har en helt sentral plass i hennes arbeid.

Plastistiteten oppdaget Malabou først hos Hegel, og da som noe som definerer selvets, eller subjektets, tvetydige forhold til verden: Vi former oss i møte med omstendighetene, men selvet viser samtidig motstand – vi kan ikke bli hva som helst. Siden fant hun igjen plastisiteten i moderne nevrobiologi. Nyere hjerneforskning viser oss en hjerne som er i stadig utvikling og forandrer seg gjennom erfaring. For Malabou er dette noe som åpner opp for en ny forståelse av tenkning, og derfor noe som bør tas på alvor av filosofien:

– Plastisitet spiller i dag en sentral rolle i celleteori, hjerneforskning og medisin. Dette bør presse filosofien til å ta inn over seg at tenkning og bevissthet virkelig er noe levende, sier hun.


Biologi og frihet hånd i hånd

I filosofien har friheten lenge blitt forstått som kroppens eller biologiens rake motsetning. Biologien binder oss til jorda, til det forgjengelige, og kroppen er styrt av mekanismer vi ikke selv kan påvirke. Friheten, derimot, er først og fremst tankens eller viljens: Tanken kan gå hvor den vil, og trenger ikke forholde seg til kroppens begrensninger. Det har vært en evig maktkamp mellom kroppen og tanken, biologien og den frie viljen. Etter at vitenskapen oppdaget hjernen, har den utgjort et sentralt tema for disputt: Er hjernen og nervesystemet en slags biologisk datamaskin som bestemmer tankene våre? Betyr det at tanken – og ikke bare kroppen – er ufri? Eller kan ikke tankene våre, nettopp fordi de er frie, reduseres til det som skjer i hjernen?

Catherine Malabou. Foto: Kaja Jenssen Rathe
Catherine Malabou. Foto: Kaja Jenssen Rathe

Malabou ønsker å løse opp disse motsetningene – og da nettopp gjennom nyere hjerneforskning. Nevrobiologien viser oss en hjerne som ikke lenger kan sammenlignes med en maskin, men som derimot er plastisk. Hjernen utvikler seg i virkeligheten epigenetisk, understreker hun: Det betyr at den ikke er genetisk bestemt, men utvikler seg gjennom hele livet og formes gjennom møter og erfaringer. Ved hjelp av plastisitetsbegrepet ønsker hun å vise at tanken kan være rotfestet i biologien uten på noen måte å være forhåndsprogrammert av den grunn.

I boka Que faire de notre cerveau? (Hva skal vi gjøre med hjernen vår?)4 Catherine Malabou, Que faire de notre cerveau?, Bayard, Paris, 2004. diskuterer Malabou krangelen mellom «reduksjonister» og «antireduksjonister».

– For reduksjonistene er det umulig å snakke om at tanken er selvstendig, siden alle tankefunksjoner har biologisk opprinnelse. Antireduksjonistene avviser dette, og sier: Nei, tanken er fri.

For dem er det nemlig uaktuelt å tenke at våre sjelsevner grunnleggende sett er biologiske, forklarer hun. Det vil bety at vi er som dyr, eller ikke frie i det hele tatt. Malabou tar avstand fra hele krangelen:

– Der er en falsk krangel i den grad antireduksjonismen bare kan sies å gi mening dersom man anser biologien for å være en deterministisk vitenskap, dersom man tenker at hjernen er en maskin. I dag er man i ferd med å oppdage at biologien ikke er deterministisk.

Filosofen minner om hvordan genforskere i 2003 klarte å sekvensere «det menneskelige genom» og kartlegge dets DNA-strukturer. Resultatet ble en overraskelse:

– Man trodde man skulle finne et gen for hver menneskelige egenskap, men hva oppdaget de? De oppdaget at vi faktisk bare har litt flere såkalt «kodende gener» enn fluer!

En kjempestor del av det menneskelige genom er nemlig ukodende, eller ubestemt, forklarer Malabou.

Catherine Malabou. Foto: Kaja Jenssen Rathe
Catherine Malabou. Foto: Kaja Jenssen Rathe

Det som former individer er epigenetikk, det vil si måten erfaringen i livet vårt former kroppen vår. Og dermed er det ikke lenger noe problem å si at tanken kommer fra hjernen, konkluderer hun. Det betyr nemlig ikke at den er forhåndsbestemt.

Malabou mener det er på tide å slutte å skille mellom tankevirksomhet, filosofisk tenkning og hjerne: Det er umulig å snakke om tankevirksomhet som ikke henger sammen med det nevronale. Problemet er imidlertid at filosofer ofte er motstandere av å lokalisere tankevirksomheten i hjernen. Hun trekker fram debatten mellom den franske nevrologen Jean-Pierre Changeux og filosofen Paul Ricoeur, hvor Ricoeur argumenterer med at man «tross alt ikke kan redusere tenkningen til det som skjer i hjernen».

– Problemet blir da: Hva er det han mener ikke foregår i hjernen? Det kan jo ikke defineres.


Til kamp mot nevroideologien

Kanskje har vi noe å lære av Malabous nyanseringer også her i Norge. Hennes posisjon skiller seg fra en ren mellomposisjon i «født sånn eller blitt sånn?»-debatten: Det handler om mer enn å si at vi er «litt frie, og litt biologisk betinget». Det handler om å si at vi er biologisk betinget, og dermed frie: Biologien er ikke noe vi underkaster oss, men noe vi konstant er med på å utforme gjennom våre egne menneskelige livserfaringer.

Problemet for Malabou er at denne nyansen lett kommer i bakgrunnen, fordi det også finnes en deterministisk orientert diskurs som i tillegg er svært dominerende innen nevrobiologien. Hun forteller at dette gjør arbeidet hennes ekstra vanskelig:

– Denne diskursen baserer seg på ideen om at hjernen vår, når den utvikler seg epigenetisk, samtidig velger ut de beste og de mest stabile formene for hver etappe i utviklingen. Og hvilke er disse «beste formene»? Det er figurativ kunst, harmonisk musikk og sånn – men ikke abstrakt kunst, samtidsmusikk og visse typer oppførsel. Her finner du ideen om at hjernen vår foretrekker det som følger normen, det gjennomsnittlige, det konsensusbaserte.

Malabou mener denne diskursen er normativ og undertrykkende:

– Jeg nekter å akseptere det som Changeux sier. Han er jo nevrolog, men han er også kunstsamler, og han mener at hjernen vår «liker vakre former». Så vil han kunne si at den foretrekker Rembrandt, og ikke Pollock. Det hjernen vår liker, er de vakre, harmoniske formene, og så videre. Alt det der er en fullstendig ideologisk diskurs. Det er overhodet ikke bevist!

En annen del av problemet, påpeker hun, er at det i dag finnes et helt kapitalistisk marked som er bygget opp rundt denne diskursen. I bokhandelen selges det massevis av bøker om hvordan hjernen vår reagerer om man er mann eller kvinne, eller i møte med kunst eller med vold. Markedet har altså sin del av skylden. Men samtidig er det også vår egen feil at denne type diskurs ikke møter mer motstand, understreker hun:

– De intellektuelle vil jo ikke forholde seg til dette spørsmålet! Derfor mener jeg det er viktig å vise at det finnes en annen måte å forstå dette med at tanken er biologisk betinget på. Det er viktig å vise at det går an å si at tanken er rotfestet i biologien, men at den likevel ikke er programmert i det hele tatt.


Mer enn fleksibilitet

Den plastiske hjernen fører oss i neste instans til ideen om det plastiske subjektet: Vi er selv plastiske. Hos Hegel, som Malabou i stor grad har hentet plastisitetsbegrepet sitt fra, betegner plastisiteten nettopp subjektets væremåte:

– Hegel sammenligner subjektet med et materiale som ligger et sted mellom det flytende, polymorfe eller myke på den ene siden, og det stive på den andre siden. Det er verken mykt eller hardt. Og denne mellomtingen, mellom mykhet og hardhet, det er plastisiteten. Det betyr at subjektet har en viss motstandsevne, i den grad det foregriper det som kommer til å skje: Det er ikke som et blad i vinden, men en slags fast struktur som imøtekommer uforutsette hendelser. Men samtidig lar subjektet seg forme av det som hender med det, sier hun.

Det plastiske subjektet kan altså både forme seg, tilpasse seg og gjøre motstand. Det er også med utgangspunkt i dette at Malabou kan trekke en del politiske konsekvenser av plastisitetsbegrepet. Særlig viktig mener hun det er å skille plastisiteten fra fleksibilitet, et ord som nå finnes overalt, og særlig i arbeidslivet:

– Et fleksibelt materiale kan bøyes i alle retninger og ta alle former. Når man snakker om fleksibilitet når det gjelder mennesker, er det underforstått at mennesket er noe som kan bøyes i alle retninger, og at man kan kreve hva man vil av det, sier hun.

Fleksibilitet betyr tilpasning til alle omstendigheter, advarer filosofen, enten det er kinesiske arbeidsvilkår eller det å måtte forlate familien sin for å dra og jobbe 600 kilometer unna. Et fleksibelt materiale gjør ikke motstand: Det bøyer seg. Et plastisk materiale, derimot, kan bli omformet, men når det har skjedd vil det aldri komme tilbake til sin opprinnelige form. Plastisitet betegner som nevnt mykhet, men også motstand. Malabou presiserer at det plastiske på et eller annet tidspunkt alltid vil støte på det som i fysikken kalles en motstandsgrense: Overskrider du denne grensen blir materialet ødelagt. Det er altså ikke tilfeldig at man i kapitalismen aldri snakker om plastisitet, påpeker hun. Men nettopp derfor mener hun at det i dag er fundamentalt å holde på skillet mellom fleksibilitet og plastisitet: Plastisitetsbegrepet rommer mer enn tanken om fleksibilitet. For et plastisk subjekt vil det ikke ville være mulig å skulle tilpasse seg alt.


Motstand i en lukket verden

Men på hvilken måte kan det plastiske subjektet gjøre motstand? Malabou mener at spørsmålet må handle om hvordan man kan gjøre motstand innenfor en allerede globalisert verden. Det vil være nytteløst å prøve å se etter løsninger utenfor systemet, mener hun. Grunnen er at vi lever i en verden hvor det på grunn av globaliseringen ikke lenger finnes noe utenfor.

– Uansett hvor du går, finner du det samme. Vi er bundet til et globalt system som gjør at alle steder på en måte er som alle andre steder. Dette gjør også at frihet ikke lenger kan handle om håpet om å komme seg ut, om å oppdage et sted som ligger utenfor eller overskrider dette lukkede systemet.

– Vi har altså ingen mulighet til å komme oss ut av kapitalismen? Det er en ganske heftig påstand?

– Ja, men det er nettopp noe jeg har lært hos Hegel. Han sier at verden er et system hvor du ikke kan snakke om noe som er utenfor. Verden, det er det absolutte. Det finnes absolutt ikke noe utenfor. Vi er bundet til et system. Så: Hvordan gjøre motstand når det ikke lenger finnes noe utenfor? Hvordan gjøre motstand innenfra, det er det som er spørsmålet.

For Malabou dreier dermed motstand seg i dag om å finne ut hvordan vi kan fastsette tålegrenser. Det handler for eksempel om å være helt klar på arbeidsvilkår.

– Vi må insistere at vi ikke er fleksible. Det betyr at vi ikke kan akseptere alt, og at det er vår oppgave å skape de formene vi selv ønsker å ta, sier hun.

Hun minner om at det som skjer i dag er at kapitalismen utnytter oss biologisk: Som Foucault snakket om i forbindelse med biopolitikken, er den politiske makten i dag i ferd med å ta over kroppene våre, og selve subjektets liv innlemmes i politikken. Men Malabou er skeptisk til biologibegrepet slik Foucault benytter seg av det, som hun mener er gammeldags:

– Foucault viser aldri interesse for det som i selve subjektets kropp vil kunne gjøre motstand mot biopolitikken – det vil si det som virkelig er politisk i det biologiske. Hos Foucault har vi faktisk en gammel biologidiskurs som innlemmes i en ny måte å analysere makt på. Selve biologidiskursen forandrer seg overhodet ikke. Den er ekstremt klassisk. Når Foucault tenker frigjøring, eller snakker om gleder, handler det aldri om biologi. Det er aldri kroppens biologiske potensiale som mobiliseres i denne frigjøringen, sier hun.

Grunnen til dette, mener Malabou, er at filosofene fremdeles opprettholder en motsetning mellom «biologisk» og «symbolsk» liv. I sin siste bok, Avant demain, kritiserer Malabou filosofer som Foucault, Deleuze og Derrida for å se det symbolske livet som det egentlige livet:

– De kan gjerne late som om de interesserer seg for livet og biologien, men i virkeligheten finner man hos dem den gamle motsetningen mellom biologisk og symbolsk liv.

Nettopp derfor er det så viktig å ta biologien seriøst. Slik kan man sette opp en annen modell mot fleksibilitetsmodellen som viser at det også kan finnes motstand innenfor det biologiske. Malabou mener imidlertid ikke det er hennes rolle å komme med konkrete politiske løsninger.

– Jeg er ekstremt skeptisk til disse folkene som har helt klare svar. Til Alain Badiou og sånne folk som sier: Se her, vi kan overskride kapitalismen. Jeg kan ikke si det. Det ville ikke vært ærlig av meg. Hyggelig for Badiou om han tror det, men …

Malabou tenker at hennes jobb for øyeblikket heller handler om å redefinere subjektiviteten, ved å ta biologien og nettopp plastisiteten med i betraktningen. Målet for filosofen er å lage en ny teori om frihet som inkluderer biologien.

– Det er her, i menneskets biologiske dimensjon, at jeg søker det politiske, sier hun.


Hegel rundt neste sving

Malabou mener også det er svært viktig å forstå at plastisiteten er et begrep med mange motstridende betydninger.

– På dette punktet er jeg hegelianer: Jeg mener at et begrep, til forskjell fra et ord, alltid er noe som har motstridende betydninger. Hegel sier at det som er interessant med filosofien er at man jobber med ord som alltid er motsetningsfylte. Dersom tingene og ordene bare betydde én ting, ville det ikke vært interessant å tenke. Fleksibilitet har bare én betydning, det er et ord uten indre motsetning. Fleksibiliteten er en del av plastisiteten, men plastisitet betyr jo også motstand, og dessuten eksplosjon. Plastisitet har flere motstridende betydninger. Det er det som er interessant, sier hun.

Men hvordan kan det ha seg at plastisitetsbegrepet – med alle sine motstridende betydninger – dukker opp som en relevant størrelse i så mange forskjellige sammenhenger? Malabou tar opp dette spørsmålet i boka Plasticité au soir de l’écriture.5 Catherine Malabou, Plasticité au soir de l’écirture, Éditions Leo Scheer, Paris, 2005. Av og til dukker det opp begreper som tilsynelatende tilfeldig ser ut til å gjøre seg gjeldende, mener hun.

– Henri Bergson kaller det «bevegende strukturer» (schèmes moteurs). Det oppstår en slags revolusjon innen tenkning eller praksis, og plutselig dukker noen begreper opp overalt. Bergson mener dette er instrumenter som hjelper oss å gripe virkeligheten.

På et tidspunkt la Derrida merke til hvordan ordet «skrift» var overalt:

– Alle snakket om koreografi og kinematografi, den genetiske koden ble sammenlignet med skrift. Jeg mener at det er dette som i dag er i ferd med å skje med plastisitetsbegrepet. Man oppdager at plastisitet er sentralt i nevrobiologi, cellebiologi og kunst, man gjenfinner det i medisin, lingvistikk, psykolog. Er det tilfeldig? Selvfølgelig ikke.

Kanskje har vi med plastisitetsbegrepet et nytt instrument som er i ferd med å definere virkeligheten? Det er vår oppgave som filosofer å ta det i besittelse og danne oss et begrep om det, mener Malabou. Verdien av dette arbeidet er at det er både framover- og tilbakeskuende: Det får oss til å oppdage nye sider av virkeligheten, samtidig som det gir oss nye perspektiver på den gamle virkeligheten. Det gir oss mulighet til å tolke gamle begreper som Hegels dialektikk på nytt:

– Det er rett som Foucault sier at Hegel alltid venter på oss rundt neste sving. Det kommer alltid et øyeblikk der tenkningen motsier seg selv. Hegel sier at selvmotsigelsen er betingelsen for mening. På et eller annet tidspunkt vil en idé ende opp med å motsi seg selv. I den forstand har Hegel helt rett. Det vil si at tenkningens og den filosofiske refleksjonens mest grunnleggende egenskap er dialektikken.

Mange tenkere har prøvd å komme seg bort fra denne modellen for å forstå tingenes utvikling på en annen måte. Men selvmotsigelsen kommer alltid tilbake, hevder Malabou:

– Se på Derrida! Han snakker om dekonstruksjon, men på slutten av livet sier han: Ja, men det finnes noen ting som ikke lar seg dekonstruere. Her er vi midt i selvmotsigelsen. På et eller annet tidspunkt kommer Hegel alltid tilbake og sier: Nå har det skjedd en ny omdreining.

© norske LMD

Kaja Jenssen Rathe er frilansjournalist og filosof.

Fotnoter   [ + ]