Under dekke av terror

Uroen i Kenya skyldes ikke bare somaliske terrorister. Under overflaten ulmer konflikter om jord og stammetilhørighet, som går tilbake til ressursfordelingen etter kolonitiden.

På kvelden 15. juni gikk et femtitall væpnede menn til angrep på den lille byen Mpeketoni i kystregionen Lamu, der Kenya bygger en stor dypvannshavn. Raidet fulgte et enkelt prinsipp: angriperne gikk fra hus til hus og drepte alle uten muslimsk navn. Regjeringens sikkerhetsstyrker prøvde å gripe inn, men ble slått lett tilbake. Angriperne slo seg løs og plyndret butikker, en bank og biler. Så forsvant de i mørket, og etterlot mer enn seksti drepte.

Da det lysnet, gikk de videre til nabobyen Maporomokoni og drepte rundt femten personer. Også der var flertallet av ofrene kikuyuer, en kristen etnisk gruppe opprinnelig fra høylandet.

Internasjonale medier var kjapt ute med analysen: gjerningsmennene var somaliske terrorister fra Al-Shabaab, som hadde flere attentater på kenyansk jord på samvittigheten, først og fremst mot supermarkedet Westgate i Nairobi i september i fjor. Allerede dagen etter tok Al-Shabaab på seg ansvaret for massakrene på Twitter. Motivasjonen skulle være å hevne drapet på den radikale imamen Sjeik Abubakar Sharif «Makaburi» Ahmed i Mombasa 1. april, sannsynligvis av den kenyanske sikkerhetstjenesten.


Uavhengighetens far

Men saken ble mer komplisert da innenriksministeren, Joseph Ole Lenku, samme dag uttalte at terroristene var «invitert» og til og med hjulpet av «visse kenyanske politiske aktører» som burde «slutte å oppmuntre til splittelse». Selv om navnet hans ikke var nevnt, gikk den tidligere statsministeren og lederen for opposisjonspartiet Coalition for Reforms and Democracy (CORD), Raila Odinga, ut og hevdet sin uskyld. Dagen etter uttalte presidenten selv, Uhuru Kenyatta, at det ikke var Al-Shabaab som sto bak raidene, og at han ikke ville tolerere «hathandlinger og dårlig propaganda fra politikere i stand til hva som helst». Da Lenku ankom åstedet, buet befolkningen. Det var bare såvidt han ikke ble lynsjet, takket være den styrtrike millionæren og politikeren Gedeon Mbuki Kioko, bedre kjent som «Sonko» («rikingen»),1 som hjalp Lenku til helikopteret i siste liten. I oppstusset sa Odinga at han ikke ville la seg true, og at han ville fortsette med regjeringskritiske møter. Det er heller ikke manko på sterke meninger om president Kenyatta, som ble valgt 4. mars i fjor. Den internasjonale domstolen i Haag har tiltalt ham for rollen i opptøyene etter presidentvalget i 2007, der over tusen mistet livet.

Utlendinger er urolige, og forlater landet i hopetall. Turismen er Kenyas tredje største kilde til valutainntekter (om lag 13 prosent av BNP), men hotellene får nå avbestillinger og færre drar på rundreiser. Den mektige arbeidsgiverorganisasjonen Kenya Private Sector Alliance (Kepsa) har gått ut og bedt om ro. Odinga har derfor avlyst noen av de mest lettantennelige folkemøtene.

Det kenyanske turistparadiset står i flammer. Siden nyåret er flere titall drept og flere hundre såret på kysten. Spørsmålet er om internasjonal islamsk terrorisme har skylda, eller om gjerningsmennene spiller på lokale konflikter. Hendelsene skriver seg inn i en serie voldshandlinger som setter kristne og muslimer, kysten og høylandet, privilegerte og fattige folkegrupper opp mot hverandre i et stort kaos.

For å forstå situasjonen må vi gå tilbake til de britiske kolonialistenes ekspropriering av jord før første verdenskrig. Britene så på Kenya som en befolkningskoloni: white man’s country, som det het da. Store landområder ble stjålet fra de innfødte, særlig fra masaiene og kalenjinene, men også fra kikuyuene. Midt på 1950-tallet tok kikuyuene ledelsen i kampen mot okkupanten og knyttet seg til Mau Mau-opprøret. Selv om han var kikuyu, holdt den militante antikolonialisten Jomo Kenyatta avstand til denne geriljaen, som ble nådeløst slått ned av britene.2 Da han ble statsminister i 1963 og president året etter, ville «uavhengighetens far» rette opp sitt politiske feilgrep og favoriserte kikuyuene i den britiskfinansierte jordreformen. Kenyatta sørget for å tildele sin egen stamme en betydelig del av de 300 000 hektar av den beste matjorda, på bekostning av andre folkegrupper. Kikuyuene, som bare utgjør 23 prosent av befolkningen, fikk hånd om enorme landbruksområder. De som spilte en viktig rolle i Kenyan African National Union (KANU), Kenyattas parti, ble ekstra tilgodesett.3


Taperne slåss om smulene

Kikuyuene dominerer ikke bare på den sentrale høysletten. På kysten tjener de og deres allierte godt av den voksende turismen. De beslektede stammene Embu og Meru er mektige pressgrupper. Penger fra landbruket finansierer byggevirksomhet og turisme. På 70-tallet stjal de landområder på kysten fra swahiliene, som ikke hadde noen formell eiendomsrett. Den tradisjonelle eiendomsformen var kollektiv, knyttet til familie og klaner. Da Kenyatta døde i 1978, dominerte kikuyuene økonomien og institusjonene så å si fullstendig.

Så kom tilbakeslaget: Kenyattas etterfølger, hans visepresident Daniel arap Moi, var kalenjin og avanserte i skyggen av «uavhengighetens far». Under hans langvarige styre (1978-2002) ble kikuyuene, som hadde trodd han var forsiktig og kontrollerbar, marginalisert av en allianse av minoritetsstammer. Moi viste seg å være en kyndig manipulator.

Men kikuyuene hadde for stor makt til å bli utslettet, og de fikk et nytt oppsving da flerpartisystemet ble innført i 2002. Slutten på KANUs politiske monopol splittet velgermassen i en mengde etniske grupper, til de både tallrike, sammensveisete og rike kikuyuenes fordel. President Mois første etterfølger, Mwai Kibaki, er kikuyuer, og ble valgt i 2002 med 62 prosent av stemmene. Valget ble feiret som en triumf for demokratiet, men hadde også sine skyggesider. Rett nok ble ettpartistyret avviklet, og selve valget var fritt og fredelig. Kibaki ble president fordi krefter på nasjonalt nivå klarte å samle seg – en stor kontrast til et kvart århundre med diktatur. Odinga, en innflytelsesrik mann fra luo-stammen, bidro sterkt til valgseieren. Presidentens mandat var klart: for å reparere skadene etter korrupsjonen under Moi, måtte han sørge for økonomisk gjenreisning. Han tok keynesianske grep, og resultatet lot ikke vente på seg: veksten gikk fra 1,6 prosent i 2002 til 5,5 prosent i 2007.

Men tallene forteller bare en del av historien. Den nye velstanden er svært ujevnt fordelt: kikuyu-eliten forsynte seg med storparten. Valgvinnerne hadde «intet lært, intet glemt», som det het da det franske aristokratiet vant tilbake makten i 1815. Kikuyu-eliten har ingen planer om å gi fra seg makten igjen. Trusselen kommer nå fra de to andre store folkegruppene: luhyiaene og luoene.4 For de mindre folkegruppene som ikke fikk være med på festen, er ikke «demokratiet» så forskjellig fra diktaturet. Særlig swahiliene på kysten er vitne til en velstandsvekst de ikke får ta del i. Enda verre er det at nye sosiale problemer har oppstått: småkriminalitet blomstrer på ny opp i byene, klassekonfliktene øker blant de fattigste og den nytradisjonalistiske mungiki-sekten (kikuyuer) brer om seg. Samtidig øker konfliktene mellom minoritetsgrupper, som i vest ved foten av Elgon-fjellet og i kisii-land der det har oppstått stammemilitser. De slåss med fattigmannsvåpen (pil og bue, machete) for å gjenerobre forfedrenes jord.

Innføringen av demokratiet i 2002 har ikke rettet opp trekvart århundre med urettferdighet. Taperne slåss om smulene. Etter presidentvalget i desember 2007 eksploderte gatene i vold. Landet unngikk så vidt borgerkrig, delvis på grunn av FNs tidligere generalsekretær Kofi Annans dyktige mekling, men særlig takket være «klassesamarbeidet» mellom borgerskapets hvite, indiske og multietniske afrikanske segmenter.


Fratatt stasborgerskapet

Kystbefolkningen er kulturelt homogen – muslimsk, driver handel, er swahilier og offer for de kristne stammene i innlandets massive oppkjøp av land. Kystboerne spilte en svært begrenset rolle i de politiske kampene i Moi-æraen. Situasjonen er i ferd med å endre seg med den internasjonale framveksten av radikal islam, og særlig med sammenbruddet av diktaturet til president Siad Barre i nabolandet Somalia i 1991. Den første radikale islamistbevegelsen på den kenyanske kysten, Islamic Party of Kenya (IPK), ble opprettet i 1992 med en swahili-imam, Sjeik Khalid Balala, som leder. IPK er et parti med blandet opphav: radikalt muslimsk, men også reinkarnasjonen av Kenyan African Democratic Union (KADU), et føderalistparti dannet rett etter uavhengigheten og siden absorbert av KANU. Det bruker islam som en regional kulturell markør for å forsvare seg mot «invasjonen» av stammer fra innlandet og deres politiske, økonomiske og etniske dominans.

IPK kjempet mot president Moi, men det var de amerikanske ambassadene i Nairobi og Dar-es-Salaam som i 1998 ble mål for de første terrorangrepene, utført av da purunge Al-Qaida, med logistikkhjelp fra Unionen av somaliske islamske domstoler.5 Mens Shabaab-bevegelsen ble radikalisert i Somalia, gikk kystbefolkningen inn for ikke-konfesjonelle krav da de dannet Mombasa Republican Council (MRC). MRC er på ingen måte en terror-organisasjon, og medlemmene er både kristne og muslimer. De er opptatt av sosiale, politiske og økonomiske forhold, og setter fokus på at bare 38 prosent av kystbefolkningen har dokumentert eiendomsrett til det de har, mot 62 prosent i innlandet; fattigdomsindeksen ved kysten er 13 prosent høyere enn for resten av landet, og situasjonen blir stadig verre. Fattigdomsindeksen i Kenya er allerede svært lav (450 dollar), mens snittinntekten per innbygger er 890 dollar (1200 dollar i relativ kjøpekraft). Det gjør kysten til Kenyas nest fattigste provins, etter den nordøstlige delen der majoriteten er somalisk og muslimsk.

MRC krever uavhengighet for den kenyanske kystprovinsen, med slagordet Pwani si Kenya («Kysten er ikke Kenya»). Siden partiet ikke har lyktes politisk, har flere av velgerne blitt radikalisert og etablert en lokal gren av al-Shabaab: Al-Hijrah. De bidro med logistikk til Westgate-attentatet, som var den første manifestasjonen av denne fusjonen mellom en legal organisasjon og terrorisme. Massakren fikk en voldsom reaksjon fra myndighetene: under påskudd av kamp mot terrorisme plyndret hæren og politiet Eastleigh, den somaliske bydelen i Nairobi, i en «sikkerhets»-operasjon kalt Usalama Watch. Ordenspolitiet brøt opp dører, stjal kontanter (somalierne liker ikke banker, og oppbevarer pengene hjemme) og voldtok kvinner i alle aldre. Innenriksminister Lenku gikk god for operasjonen, og fratok til og med mange somaliere statsborgerskapet.

Som flyktninger ble de forvist til leirer ved grensen. I sjokktilstand ga det somaliske samfunnet i Kenya sin støtte til Shabaab-terroristene, som de tidligere hadde vært skeptiske til. En del av MRC tok kontakt med de somaliske jihadistene, og oppdaget til sin overraskelse at de allerede hadde allierte i Al-Hirjah som ville samarbeide med dem. I løpet av noen uker hadde altså operasjon Usalama Watch fått fredelige separatister fra kysten til å samarbeide med den mest radikale delen av den somaliske bevegelsen.


Kritikk av opposisjonen

En grunn til at det var den lille byen Mpeketoni som ble angrepet i juni kan være at det siden 1965 har vært et sted for innflyttere fra høysletten, og dermed et symbol på dominansen til wachenzi («ville», en nedsettende betegnelse på folk fra innlandet). En annen grunn er at stedet tar imot arbeidere til havneprosjektet i Lamu, arbeidere som også kommer fra innlandet, og tar fra kystboerne arbeid.

«Hva forventer du», sier en gammel MRC-aktivist, «vi swahiliere er handelsfolk, ikke soldater. Hvis somalierne vil komme og drepe wachenziene for oss, hjelper vi dem, selv om vi ikke er helt enige med dem.»6 Voldseksplosjonen på kysten har altså flere dimensjoner. «Kystterrorismen» er ikke utelukkende al-Shabaabs verk. Den er heller ikke produktet av en opprørsplan fra den kenyanske opposisjonen, som i likhet med Kenyattas regjering omfatter stammer fra høylandet. Og hatet mot wachenzi gjelder ikke bare kikuyuene. Under et nytt angrep i Mombasa 21. juli delte angriperne, som hadde drept fire personer, ut flygeblader som ikke kritiserte regjeringen, men luoene, Odingas folkegruppe, og han er leder for opposisjonen. Luoene er i likhet med kikuyune kristne og kommer fra innlandet, men har ikke hatt samme utbytte av å bosette seg langs kysten, på grunn av manglende politisk støtte fra regjeringen.

Konfliktene i Kenya er både kulturelle og økonomiske, og religionen markerer bare et skille mellom kystboerne (muslimer) og de som bor i innlandet (kristne).7 Om de somaliske terroristene finnes, er de framfor alt nyttige for å dekke over splittelsene i landet.

Oversatt av L.H.T.

Gérard Prunier er forsker ved CNRS (Paris) og leder for Centre français d’études éthiopiennes (Addis Abeba).