Tel Aviv er et annet sted

Fra et land uten tegneseriekultur har israelske Rutu Modan blitt en av verdens fremste serieskapere. Le Monde diplomatique møtte henne noen uker etter krigen i Gaza.

Vante virkelighetsbilder vrenges i Rutu Modans Tel Aviv. En israelsk kvinne møter en palestinsk selvmordsbomber, og i fiksjonen skulle leseren ønske han var kjæresten hennes, ikke den usympatiske forloveden. Illustrasjon fra novelleserien Jamilti.

Vante virkelighetsbilder vrenges i Rutu Modans Tel Aviv. En israelsk kvinne møter en palestinsk selvmordsbomber, og i fiksjonen skulle leseren ønske han var kjæresten hennes, ikke den usympatiske forloveden. Illustrasjon fra novelleserien Jamilti.

Israel er uvesentlig i den internasjonale tegneseriehistorien, og tegneserier er fraværende i Israel – både i landets populærkultur og som kunstnerisk uttrykk. Derfor synes det merke-lig å dra til Tel Aviv for å møte en av verdens vesentligste serieskapere. Rutu Modan er født og oppvokst i byen. Jeg møter henne på en sentrumskafé like ved leiligheten der hun bor og arbeider. Vi har ikke snakket lenge før hun utbryter: «Jeg tror Israel er det eneste landet på jorden der Tintin og Supermann ikke lyktes.»

Selv har hun i alle fall lyktes utenfor hjemlandet. Modans siste bok The Property har i år fått juryens spesialpris ved den franske Angoulême-festivalen og amerikanske Eisner Award for beste tegneserieroman. Det er som å vinne i Cannes og få Oscar for samme film. Boka handler om en bestemor og barnebarnet som reiser til Warszawa for å kreve eien-dommen familien forlot på grunn av andre verdenskrig, men det bestemoren egentlig ønsker er å finne kjæresten hun reiste fra.

Modans første tegneserieroman, Exit Wounds fra 2008, fikk også Eisner-prisen og er oversatt til ti språk. Bøkene har henholdsvis Holocaust og selvmordsbombere som bakteppe, men er først og fremst personlige drama – fortalt med sort humor.

Mellom tegneserieromanene har hun laget to føljetonger for New York Times og utgitt en tegneserie for barn: Maya Makes a Mess. Modan, som er født i 1966, underviser i illustrasjon og tegneserier ved Bezalel Academy of Art and Design i Jerusalem, der hun selv ble utdannet på begynnelsen av 90-tallet. Debutboka Nobody Said It Was Going to Be Fun1 fra 1996 var et samarbeid med forfatteren Etgar Keret. Hun har siden laget tegneserie av en av novellene hans og illustrert barneboka Dad Runs Away With The Circus.2 Før gjennombruddet med Exit Wounds arbeidet hun særlig med avisillustrasjon, for aviser både i Israel og utenlands, men prioriterer nå sine egne prosjekter.

Françoise Mouly, art director i The New Yorker og sammen med ektemannen Art Spiegelman utgiver av Modans barneserie, beskriver henne slik: «Du får følelsen av ambivalensen hos et moderne menneske i Israel. […] Hun er en israelsk kunstner som aksepterer motstridende følelser med flere spørsmål enn svar.»3


Familien som laboratorium

Det er sabbatsformiddag og folksomt på Cafe Tachtit. Kafeen ligger ikke langt unna hovedgaten Rotschild Boulevard, men ut fra samtalene rundt oss er det for det meste lokale gjester på den store utendørsserveringen.

– Hvor tett er din siste bok The Property knyttet til din egen families historie?

– Boka er fiksjon, men hovedpersonen er en blanding av begge bestemødrene mine. Som henne kom de til Israel fra Polen like før andre verdenskrig. Verken foreldrene eller bestemødrene mine snakket om Polen. De mistet hjemlandet sitt. Jøder fra Italia eller Frankrike kunne reise tilbake, og mange gjorde det. Kanskje ikke til sitt eget hus eller leilighet, men byen de kom fra. Det Polen som de kjente, fantes ikke etter krigen. Warszawa var bombet i filler, og kommunistregimet ønsket ikke jøder velkommen.

Med boka ville hun også utforske den ulike historieforståelsen mellom jøder og polakker:

– Tyskerne og jødene deler nå mer eller mindre den samme fortellingen: hvem som var skurken, og hvem som gjorde hva med hvem. De er enige om denne historien. Jødene føler derimot at de ble forrådt av polakkene, mens polakkene ser seg selv som krigens største ofre. Denne mangelen på en felles fortelling minner også om konflikten mellom palestinere og israelere.

Hvorfor er familierelasjoner så viktig i flere av seriene dine?

– Jeg kommer fra en tett knyttet familie. Da snakker jeg ikke bare om mine søstre og foreldre, men onkler og tanter. Vi er veldig nære. Vi hater hverandre også, og krangler mye, men har en sterk familiefølelse. Jeg ser meg selv både som et individ og del av dette fellesskapet. Som forteller ser jeg familien som et laboratorium for menneskelige følelser. Alt er veldig ekstremt, fordi relasjonene er permanente. Selv om du velger å forlate familien din, så er den del av deg. Det er sterke følelser – sjalusi, kjærlighet, hat – og det er bra for historien.


Bisarr virkelighet

Modan forteller hun ofte får høre fra hjemmepublikumet at The Property er den første tegneserien de har lest. Selv om det har blitt noe mer interesse for å utgi tegneserier hos de store forlagene, er den offentlige oppmerksomheten liten og salget beskjedent.

– Det er mange talentfulle serieskapere i Israel, som er originale og nyskapende. Men vi har ikke noe tegneseriemiljø. Vi mangler etablerte tegneserieforlag, har bare to seriebutikker og ingen seriøs festival, oppsummerer hun.

Uten det den gang nystartede tegneseriekurset til den belgiske professoren Michel Kishka ved Bezalel-akademiet hadde en dyktig illustratør som Modan neppe valgt tegneseriene. Kishka introduserte studentene sine for særlig den fransk-belgiske tradisjonen, men også amerikanske serier og avantgardemagasinet RAW.

– Det ble en wow-opplevelse. Da jeg så RAW, forsto jeg at det var akkurat dette jeg ville gjøre, minnes Modan.

Etter å ha fullført akadamiet, var hun i 1995 med på å grunnlegge serieskaperkollektivet Actus Tragicus. Flesteparten av tegnerne var studievenner. Antologien Jetlag fra 1998, der de bearbeidet noveller av Etgar Keret, gjorde Actus til internasjonale kritikeryndlinger. Siden kom utgivelser som Happy End i 2002 og fem år senere How to Love. Kollektivet har nå gått i ulike retninger, men er fortsatt involvert i hverandres kunstneriske prosesser.

Fra burleske fabler og krim noir i hennes tidligste serier, ser vi en utvikling der historiene gradvis blir mer forankret i samtiden. Novelleserien Jamilti (arabisk for min vakre) fra 2003 skildrer et ungt israelsk par som skal gifte seg, men mannen er usympatisk og virker uinteressert i både bryllupet og forloveden. Kvinnen, som er sykepleier, gir livredning til en palestinsk selvmordsbomber, og i fiksjonen skulle leseren ønske han var kjæresten hennes. Serien er basert på en sprengning ved et gatekjøkken i Jerusalem, der en israelsk settler ga munn-til-munn til en skadet person, og etterpå raste i full offentlighet da han fikk vite at dette var den palestinske terroristen.

– Det var en utviklingsprosess, både kunstnerisk og personlig, å innse at virkeligheten er bisarr og grotesk nok til å bygge historier på den, forteller Modan.

Hun er i dag knyttet til det kanadiske tegneserieforlaget Drawn and Quarterly, som gir internasjonal distribusjon for originalutgavene.

– Jeg skriver på hebraisk, så teksten må oversettes, men jeg tegner på engelsk, sier hun og ler.

Stilen hennes er lett gjenkjennelig, med en ren linje som slekter på Tintin og Winsor McCays klassiker Little Nemo in Slumberland, samtidig som figurtegningen er mer realistisk.

At Israel ikke har noen tradisjon for tegneserier, mener Modan har gitt henne en ekstra frihet:

– Amerikanske og europeiske serieskapere refererer alltid på en eller annen måte til andre tegneserier som de er vokst opp med. Min påvirkning er nok mer selektiv i den forstand at jeg har tatt til meg det jeg har sett og likt når jeg har reist rundt på festivaler, sier hun og nevner tegnere som Hergé, McCay og Edward Gorey.


Dokumentarisk tendens

Amerikanske Joe Sacco fikk stor kunstnerisk og kommersiell suksess med Palestina4 fra Vestbredden og Gaza. Serien, som han fullførte i 1995, ble et forbilde for dokumentartegneseriene, og har betydd mye for å gjøre Israel-Palestina-konflikten til et sentralt tema i sjangeren. Palestina gir plass til vitneskildringer fra mennesker som vanligvis er anonyme i den storpolitiske samtidshistorien. Sacco er selv en synlig figur i serien, og han fortel-ler med sympati for palestinernes sak. Det senere hovedverket Fotnoter i Gaza5 tar utgangspunkt i likvide-ringen av over hundre palestinske flyktninger i byen Rafah i 1956. Sacco viser forgreiningene til dagens konflikt.

Isralske Ari Folman beskriver også en fortrengt historie i Vals med Bashir,6 tegneseriever-sjonen av hans egen animerte dokumentar om massakrene i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatilla i Libanon i 1982. Folman var 19 år gammel soldat den gangen, men han husker ikke hva som skjedde og vil rekonstruere hendelsen.

Fransk-kanadiske Guy Delisle og amerikanske Sarah Glidden har laget reiseberetninger fra Israel. Delisles Opptegnelser fra Jerusalem7 er slentrende, episodisk fortalt og karikert tegnet med et særlig blikk for paradoksale – ofte komiske – detaljer. Han bodde et år i «den hellige byen» mens kona arbeidet for Leger uten grenser i de palestinske områdene. Gliddens How to Understand Israel in 60 Days or Less8 beskriver en rundreise i regi av Birthright-fondet, et tilbud for utenlandske jøder delvis finansiert av den israelske staten. Boka er en medmenneskelig og udogmatisk tilnærming til nasjonsprosjektet Israel og Palestina-spørsmålet.

Not the Israel My Parents Promised Me9 kalte Harvey Pekar sitt siste verk. Boka er et generaloppgjør med egne foreldre og staten Israel, både selvbiografisk familiefortelling og historisk dokumentar om sionismen. Foreldrene hans kom til USA fra Polen etter andre verdenskrig. Begge brant for en egen jødisk stat. Pekar mener Israel har motarbeidet en tostatsløsning og styres ut fra en tanke om at tidligere tiders overgrep mot jødene berettiger enhver handling som fremmer staten Israel.

Franske Mezek10 og amerikanske Jerusalem – A Family Portrait11 legger fiktive helteskikkelser inn i de historiske omstendighetene rundt etableringen av den israelske staten. Mezek skildrer den arabisk-israelske krigen i 1948 fra et proisraelsk ståsted, der den nye staten kjemper for uavhengighet. Luftvåpenet mangler piloter og rekrutterer jødiske idealister fra hele verden. Dra-maet rommer også den interne maktkampen mellom Menachem Begins Irgun og president Ben-Gurion.

Jerusalem, skrevet av filmskaperen Boaz Yakin, utspiller seg umiddelbart etter andre verdenskrig, og beskriver løsrivelsen fra det britiske herredømmet. Flere generasjo-ner i en familie involveres i de historiske hendelsene på ulike måter. Boka bygger opp til jødiske styrkers forsøk på å innta Jerusalem sommeren 1948. Skildringen av jødenes kår under britene minner om palestinernes situasjon i dag, og en sekvens viser et steinkasteropprør som i den første palestinske intifadaen. Slik er boka en historie om fiendeskap og død som for-planter seg.


Rasistisk og truet stat

Det er bare noen uker siden sommerens Gaza-krig var over når jeg møter Modan. Israels «Operation Protective Edge» drepte over 2000 palestinere, av dem 500 barn. 67 israelere ble drept. Tel Aviv synes uberørt av den nylig avsluttede krigen og Israel-Palestina-konflikten i det hele tatt. Med europeisk utseende, en fantastisk strandlinje og over 300 soldager i året, er Tel Aviv en flott turistby. Ifølge Lonely Planet er den et av planetens «Top 10 Hedonist City Breaks».

– Hvordan opplevde du krigen?

– Det har vært den verste sommeren som jeg kan huske, forteller Modan. Hun blir stille, og vi tar en pause i intervjuet for å spise ferdig. Etter at vi har snakket om ungene våre, fortsetter hun:

– Jeg var mot krigen, jeg er alltid mot krigen. Jeg er ikke pasifist, men min holdning er at palestinerne burde ha sin egen stat, og hvis det er umulig vil jeg at de skal ha frihet. I som-mer ble stemningen mer aggressiv og ekstrem. For første gang følte jeg det var farlig å være mot krigen og okkupasjonen.

Hun understreker at konflikten ikke er svart/hvitt. Samtidig som hun ser Israel som en rasistisk stat, er det også en truet stat:

– Hamas ønsker ikke fred med Israel, jeg har ikke hørt noe reelt fredsforslag fra dem. Jeg er hundre prosent for frihet, og at palestinerne skal ha sine borgerrettigheter. Det er jeg villig til å betale enhver pris for, bortsett fra mitt eget liv og min egen identitet. Jeg vil ikke gi opp min identitet. Hvis Hamas virkelig ville inngå fred med Israel, mener jeg de fleste israelere ville godta det. Jeg er sikker på at flertallet, over seksti prosent, ville være villig til å gi opp Vestbredden, Gaza – til og med Jerusalem – hvis det ble fred.

Sammen med journalisten Igal Sarna, en av grunnleggerne av Peace Now-bevegelsen, laget Modan dokumentarserien War Rabbit etter Gaza-krigen i 2008–2009. Hun har ellers holdt seg unna dokumentarsjangeren, og heller ikke behandlet okkupasjonen direkte i tegneseriene sine. Når jeg spør henne hvorfor, sier hun at hun tror det ville være hyklersk.

– Historiene du skriver må være et hundre prosent sanne. Jeg har politiske meninger, men jeg er ingen aktivist. Jeg skammer meg over at jeg ikke gjør mer for å stoppe blodbadet eller risikerer livet for saken. Men det er slik jeg er. Jeg er ikke modig. Det meste av mitt publikum er utenlands, og det ville være som å si til leserne: Jeg er god, hat meg ikke, jeg er ikke en av disse slemme israelerne. Et serieprosjekt tar lang tid og livet er kort. Jeg vil ikke vie livet mitt til å forklare for europeere hva som skjer i Midtøsten, sier hun.

Modan ønsket ikke at jeg tok bilder av henne når vi møttes, og ga meg i stedet et knippe pressebilder. Noen uker etter intervjuet kontakter jeg henne for å få navnet på fotografen. Da får jeg et fyldig svar:

– Det er en sak som uroer meg ved intervjuet, som jeg ikke uttrykte tydelig nok når vi snakket sammen. Jeg mener jeg skriver om politiske tema. Det jeg ikke er interessert i, er å skrive om dem på en direkte måte. Jeg mener at de politiske forholdene finnes i historiene mine, bare gjemt under handlingen. For eksempel temaet om tilbakeføring av jødisk eiendom i Polen, som speiler de samme spørsmålene mellom israelere og palestinere. Det jeg ikke liker er direkte budskap i historiene.

© norske LMD

Morten Harper er tegneseriekritiker og redaktør Tegneserieteori.no.