Piketty ekspress

Esben S. Titlands tegneserieversjon av Piketty er kortfattet og snedig, laget for den som heller vil bruke tiden på å bekjempe ulikhet enn å lese om den.

Et bilde som alltid får overraskede kommentarer når jeg holder skoleforedrag om tegneserier er forsiden til mangaboka Japan Inc., Shotaro Ishinomoris tegnede innføring i økonomifaget. Innenfor den enorme japanske tegneseriekulturen finnes det mange eksempler på teoretiske tegneserier. Elevene er ikke bare overrasket over at det er mulig å tegne en fagbok, ofte får jeg også høre at de gjerne skulle byttet ut sine egne lærebøker med tegneserier.

Esben S. Titlands lille bok Piketty på 1-2-31 blir neppe skolepensum, men har mye å tilføre økonomiundervisningen. Kortversjonen av Thomas Pikettys Kapitalen i det 21. århundret er uansett så snedig og viktig at tegneserien tåler å bli lest på fritiden – også av den som er ferdig på skolen.

Dokumentarer er langt fra uvanlig i norske tegneserier, men de fleste er biografier som Steffen Kvernelands Munch. Det finnes få teoretiske fagserier. Nærmeste slektning for Piketty på 1-2-3 er Tore Strand Olsen og Ola Hegdahls over ti år gamle bok Jeg, Arne Næss, som utover det biografiske forklarer filosofens forskning og teorier. Titland selv arbeidet også i sjangeren med sin forrige serie, heftet Tett, ikke trangt2 om boligplanlegging og bofellesskap, produsert for arkitektfirmaet Eriksen Skajaa.


Duell med grafer

Piketty på 1-2-3 er, som tittelen tilsier, en hurtig innføring. Selve tegneserien er bare 21 sider, i et liggende A5-format. Thomas Piketty har ikke vært involvert i boka, og tegneren Titland er ikke økonom. Dette er en lekmannsguide til Piketty, der hovedpersonen på forsiden kommer løpende inn fra venstre, med blikket målrettet framover som en dynamisk Tintin.

Første halvdel av boka beskriver graden av ulikhet i den vestlige verden siden 1800-tallet: de stadig mer ekstreme forskjellene, utjevningen etter andre verdenskrig og igjen økende forskjeller etter 1970. Andre halvdel handler om Piketty og hans nøkkelforklaring på den økende ulikheten: r>g. Altså at avkastningen på kapital (r) er større enn den økonomiske veksten (g).

Gitt en målsetning om å være lettlest og tydelig, er Titlands valg om å avgrense seg til dette ene poenget – som også er Pikettys hovedpoeng – et klokt valg. Serien forklarer sammenhengen med få, klare setninger, dramatiserer Pikettys tankeprosess og anskueliggjør med grafer.

Titland visualiserer stoffet gjennom epoketypiske miljøbilder og situasjoner, samt anonyme representanter for overklassen og arbeiderklassen. Bildene gir både nasjonal forankring og et globalt perspektiv med motiver fra Europa, USA og Asia. Piketty er den ubestridte hovedpersonen, men Titland introduserer også sentrale skikkelser som Ricardo, Malthus og Marx.

Det er god dramaturgi når Titland skildrer Simon Kuznets som Pikettys erkefiende. Boka tar oss til rommet i Chicago der Kuznets i 1954 introduserte sin kurve, som uttrykte at økonomisk vekst på sikt ville gi mindre forskjeller. Teorien ga en faglig begrunnelse for en kapitalisme uten begrensninger. Titland lar Piketty konfrontere Kuznets fysisk, i en duell med grafer.


Fortsettelse følger

Titlands tegneserieversjon er først og fremst uttrykk for den betydelige posisjonen Piketty har fått i norsk samfunnsdebatt. Serien ble opprinnelig tegnet i en kortere versjon for Manifest tidsskrift, og publisert tidligere i år som del av tidsskriftets artikkelrekke om «Piketty og ulikhet». Samtidig tilhører Piketty på 1-2-3 en internasjonal tradisjon for tegneserier om økonomi, de langt fleste venstreorienterte og kapitalismekritiske. På norsk kjenner vi klassikeren Marx for begynnere3 av meksikanske Rius og Kapitalen med bobler4 av portugiseren Carlos Barraderas.

Sjangerens nyere hovedverk er Economix,5 en omfattende innføring i både teori og historie. Amerikanske Michael Goodwin presenterer de sentrale økonomiske teoriene på deres egne premisser, men boka har et tydelig kritisk perspektiv og er laget som en reaksjon på finanskrisen.

Senest i oktober utga britiske Darryl Cunningham boka Supercrash,6 med en dramatisk forside der skyskrapere prydet av dollar, pund og euro kollapser. Foruten fyldige seksjoner om Ayn Rands ideologiske betydning og finanskrisen i 2008, har boka en interessant siste del som drøfter hvorfor kapitalismen på tross av krisen står sterkt og hvordan demokratiet brytes ned.

I likhet med Supercrash er Piketty på 1-2-3 både et opplysningsprosjekt og et politisk prosjekt. Titland avslutter med en oppfordring til handling mot voksende ulikhet: «Hva vil skje i framtiden?» spør han med store bokstaver, mens en rikmann kjører Segway med sønnen sin og en fattig arbeider syr klær på samlebånd. Dette er den svakeste delen av boka. Skildringen av toppsjefer som fastsetter sin egen lønn over et godt glass mens de ler rått, er så karikert at troverdigheten glipper.

Cunningham bruker på sin side mer plass på å mobilisere leseren og er bedre retorisk. Gjennom hele boka bygger han opp et sinne hos leseren ved å vise konsekvensene av det tankegodset han kritiserer. Slik føles det naturlig å bidra til en fortsettelse, uten at han oppfordrer oss direkte eller spør hva vi mener.

© norsk LMD

Morten Harper er tegneseriekritiker og redaktør Tegneserieteori.no.