Sosialisme for de mektige

Det «frie marked» er en illusjon. Markedsideologien er bare et skalkeskjul for å flytte offentlige verdier over i private lommer på samfunnets bekostning.

Sosialisme for de rike, kapitalisme for alle andre. Dette er, kort oppsummert, den rådende ideologien i makteliten. I deres øyne er staten noe ille som ødelegger for forretnings-sansen. Det frie markedet sørger for vekst og framgang. Næringslivsfolk er de virkelige verdiskaperne.

Toppolitikere fra alle partier messer det samme mantraet. Da Nick Clegg ble leder for Liberaldemokratene i 2007, bare måneder før finanskrisen satte inn, lovet han «å skape et liberalt alternativ til den sterke stat-linjen som folk har mistet tillit til». Andre steder angrep han «offentlig utdanning, offentlig helsevesen og offentlige velferdsordninger: Styrt av stivnede og sentraliserte monopoler». Samtidig forsvarte De konservatives leder, David Cameron, det frie markedet som «den beste kraften vi kan forestille oss for å bedre velferden og livskvaliteten vår». Han hevdet at «frihandel og det åpne markedet kan faktisk bedre moralen», og krevde en reform som «setter en stopper for statens monopol på offentlige tjenester». Da David Miliband var lederkandidat for Labour i 2010, kritiserte han sitt eget parti for å «oppfattes som om vi vil gi mer makt til staten, mens målet vårt i virkeligheten er å styrke individer, lokalsamfunn og næringsliv».

Men hele ideologien om frimarkedskapitalisme bygger på en bløff: Kapitalistene er fullstendig avhengig av en gavmild stat. Ofte er maktelitens frie markedsideologi bare et skalkeskjul for å flytte offentlige verdier over i private lommer på samfunnets bekostning.

Det begynner med den statlige beskyttelsen av eiendomsretten, som håndheves av et kostbart politi og rettssystem. Staten nøyer seg ikke med å beskytte selskaper mot eiendomskrenkelse og tyveri. Patentloven beskytter selskaper fra å få produktene sine knabbet av konkurrenter, og i fjor ble loven endret for å sikre at det bare koster 600 pund å registrere en oppfinnelse over hele EU. På samme måte bruker staten lover om opphavsrett og åndsverk for å beskytte selskapenes intellektuelle eiendomsrett.


Selektiv statsstøtte

Næringslivet nyter også godt av statlig støtte til forskning og utvikling. Årlig bruker myndighetene nærmere ti milliarder pund på forskning og utvikling. Næringslivstoppene kommer jevnlig med lua i hånda for å få staten til å bruke enda flere offentlige ressurser. I 2012 jublet Den britiske arbeidsgiverforeningen CBI – næringslivets stemme – for den økte satsingen på «vitenskapelig infrastruktur» som «et kjærkomment bidrag til infrastruktur for forskning og innovasjon», og hevdet at støtten ville bidra til at næringslivet «fortsatt ser på Storbritannia som et attraktivt område for å investere i forskning, utvikling og innovasjon».

Økonomiprofessor Mariana Mazzucato har avdekket hvordan private selskaper får direkte utbytte av denne statlige gavmildheten. For eksempel var det UK Medical Research Council som utviklet monoklonale antistoffer gjennom forskning fra 1970-tallet og framover. Forskningsrådet skryter av at dette «revolusjonerte biomedisinsk forskning og skapte en internasjonal milliardindustri innenfor bioteknologi», i tillegg til medisiner mot en rekke sykdommer, fra kreft til astma. Internett ble til gjennom offentlig amerikansk forskning, mens World Wide Web ble skapt av den britiske ingeniøren Tim Berners-Lee hos den statsstøttede europeiske forskningsorganisasjonen CERN. Søkemotoren til Google, verdens nest største selskap i børsverdi, kunne ikke blitt til uten algoritmen den er basert på – en algoritme som USAs offentlige National Science Foundation var sjenerøse nok til å donere. Apples iPhone har kombinert en lang rekke offentlig finansierte nyvinninger, alt fra touch screen-skjermer til mikroelektronikk og GPS. Det fins utallige andre eksempler på selskaper som får denne typen offentlig støtte.

Næringslivet klarer seg heller ikke uten statlig finansiert infrastruktur som veier, jernbaner og flyplasser. Ta arbeidsgiverforeningen CBI, som er en sterk pådriver for myndighetenes kuttpolitikk, så lenge støtten til deres egne kjerneområder økes. Organisasjonen har uttalt at de «fullt og helt støtter regjeringens innsparingspolitikk» for å «beholde de internasjonale markedenes tillit», og fordi slike innsparingstiltak sikrer «både myndigheter og næringsliv rekordlave renter» på lån. I kjølvannet av regjeringens utgiftsgranskning i 2012 ga CBI sin støtte til kuttene i arbeidsledighets- og uføretrygden – som særlig rammet noen av landets fattigste – og krevde at selskapsskatten skulle kuttes til 18 prosent (i 2010 var den på 28 prosent, og en regjering som satt dypt i lomma på næringslivet hadde selv redusert skatten til 20 prosent). Likevel krever CBI stadig at myndighetene punger ut for prosjekter i næringslivets interesse, som oppgradering og utbygging av veinettet. «Infrastruktur er viktig for næringslivet,» som CBIs direktør John Cridland formulerte det, «og en oppgradering av veinettet er en av våre hovedprioriteringer for å få fart på økonomien igjen.»


Privatisering på skinner

CBI går også inn for å kutte støtten til noen av samfunnets fattigste, så pengene i stedet kan brukes på ting næringslivet tjener på. Etter finansminister George Osbornes budsjettframlegg i 2012, anslo CBI at besparelsene fra kuttene i velferdsordninger og offentlige utgifter kunne skaffe 1,5 milliarder pund «til å utbedre Storbritannias strategiske veinett og redusere overbelastningen på lokalveinettet». I juni året etter satte regjeringen av 28 milliarder pund til investeringer og vedlikehold av veinettet, i det de kalte «den største veisatsingen siden 70-tallet».

Det privatiserte jernbanenettet, som subsidieres av skattebetalerne, er et slående eksempel på hvor avhengig privat sektor kan være av staten. I fjor kom en rapport om jernbanen utført av Senter for forskning på sosiokulturelle endringer (CRESC) på oppdrag fra hovedsammenslutningen for fagforeninger i Storbritannia, TUC. Rapporten viste at de statlige utgiftene til jernbanen, justert for inflasjon, var hele seks ganger høyere enn da jernbanen først ble privatisert i 1993. Rapporten konkluderte med at togselskapene hadde fått stort utbytte av «en eksplosiv økning i statsstøtte fra 2001 og framover, da myndighetene måtte bite i det sure eplet og begynne å betale for ny infrastruktur, for å gjøre opp for at de private infrastrukturutbyggerne hadde sviktet.» De private selskapene som drev jernbanenettet hadde ikke gjort ny-investeringer, og det var opp til myndighetene å ta ansvar.

Privatiseringen genererte ikke de lovede private investeringene i skinner og tog. Vognparken ble sjeldnere fornyet, og det ble for lite vognplass til det voksende passasjertallet, noe som førte til enda fullere tog. Som det er formulert i rapporten, innebar privatiseringen at «private selskaper som ville unngå risiko og investeringer kunne hente ut utbytte, takket være de høye statlige subsidiene». Nok en gang var det skattebetalerne som måtte ta risikoen, mens profitten ble privatisert – eller, som det står i rapporten: «Enten vinner de, eller så taper du». Bare fra 2007 til 2011 mottok Storbritannias fem største togselskaper nærmere tre milliarder pund i statlige subsidier. Det å være avhengig av støtte fra myndighetene på denne måten, har vist seg å være enormt lukrativt. De samme fem selskapene hadde et driftsoverskudd på over en halv milliard pund over samme fireårsperiode, og betalte ut mesteparten av dette til aksjonærene.


Utdannet på statens regning

Næringslivet håver også inn på enorme offentlige utgifter til andre områder. Mange av de rikeste britene velger bort det offentlige utdanningssystemet. Når de sender barna på privatskole, drar de fordel av de 88 millionene pund i skattepenger som privatskolene slipper årlig fordi myndighetene definerer dem som ideelle organisasjoner. Akademisk sett gjør ikke privatskoler det bedre enn offentlige skoler, hvis vi tar privatskoleelevenes sosioøkonomiske bakgrunn med i vurderingen. Men som historiker David Kynaston har påpekt, fungerer disse skolene «både som imponerende eksamensmaskiner og som sofistikerte sosiale nettverk, som forhindrer at de som er dumme eller sløve ender opp i en lavere klasse.» Dette er statlig subsidiering av klasseskiller og privilegier for de rike.

Men uansett hva slags skole de sender barna sine til, er næringslivstoppene avhengige av det offentlige utdanningssystemet, som utdanner arbeidstakerne deres. Arbeidsgivere trenger tross alt ansatte som har lært alt fra grunnleggende lesing og regning til problemløsing. Å utdanne Storbritannia er dyrt, hvert år brukes omtrent 53 milliarder pund bare på grunnskolen. I tillegg kommer statsstøtten til høyere utdanning på omtrent 28 milliarder pund. Tredoblingen av skolepenger har også lagt en enorm byrde på studentene, som i gjennomsnitt sitter igjen med studiegjeld på mer enn 53 000 pund hver, og behandles som forbrukere, til tross for at næringslivet ikke hadde klart seg uten universitetsutdannede ansatte.

Næringslivet lobber stadig for at myndighetene skal skreddersy utdanningssystemet til deres behov. I en grundig rapport om skolen beskriver CBI «en bedre skole» som «det aller viktigste i Storbritannias langsiktige vekststrategi», og argumenterer for at «hvis vi får til dette, kan gevinsten bli enorm». Men en av løsningene de foreslår, er at private selskaper skal ta over en stor del av utdanningssystemet. Løsningen støttes av eldre Konservative, til tross for at resultatet utvilsomt blir at offentlige penger havner i aksjonærenes lommer i stedet for å brukes på barnas utdanning.

Næringslivet er også avhengig av betydelige offentlige ressurser som brukes på lærlingeplasser. Ifølge en undersøkelse blant britiske selskaper som ble utført av CBI i 2011, mente nesten to tredeler av arbeidsgiverne at lærlingeplasser burde prioriteres i offentlige budsjetter. Hvert år bruker myndighetene omkring 1,4 milliarder pund på å betale for lærlingeplasser. Utdanning og lærlingeplasser har enorm betydning for framtiden til millioner av mennesker, samtidig har det stor betydning for samfunnet som helhet. Det er et gode for samfunnet å ha utdannede leger, teknikere, lærere, mekanikere, forskere og advokater. Men utdanning og lærlingeplasser er også offentlige tjenester som næringslivstoppene rett og slett ikke kunne klart seg uten. Uten en arbeidsstokk utdannet på statens regning, ville disse bedriftenes konkurranseevne, eller mulighet til videre drift, blitt kraftig svekket.


Fattige «snyltere»

Næringslivet er kanskje avhengig av arbeidskraften til sine ansatte, men de betaler dem stadig mindre. Faktisk har det ikke vært en så langvarig nedgang i gjennomsnittslønna siden Viktoria-tiden. Ifølge The Resolution Foundation, en tenke-tank på venstresida som forsker på levestandard, levde rundt 3,4 millioner briter i 2009 på lavere lønn enn den angitte «minstelønna» på 7,20 pund i timen (hvis du bor utenfor London). I 2012 var antallet økt til 4,8 millioner, og inkluderte en fjerdedel av alle kvinner i arbeid – en økning fra 18 prosent av alle kvinner bare tre år tidligere. For at disse underbetalte arbeiderne skal ha en akseptabel levestandard, får de skattefradrag på toppen av lønna, noe som selvsagt subsidieres av skattebetalerne. I 2009–2010 brukte for eksempel myndighetene 27,3 milliarder pund på denne typen skattefradrag. Mellom 2003–2004 og 2010–2011 brukte staten svimlende 176,64 milliarder pund på slike skattefradrag. Nå er skattefradrag blitt en livsnødvendighet for millioner av arbeidstakere, som ville blitt regnet som fattige uten. Men det endrer ikke på det faktum at skattefradragene i realiteten er subsidier til sjefene som kutter i de ansattes lønninger. Arbeidsgivere ansetter folk uten å betale dem nok til å leve et anstendig liv, og lar staten ta jobben med å forsørge den underbetalte arbeidsstokken deres.

Det er det samme prinsippet som gjelder for de 24 milliarder pund som brukes på bostøtte. I 2002 trengte rundt 100 000 leietakere i London bostøtte, men mot slutten av New Labours regjeringstid hadde skyhøy husleie økt antallet til 250 000. Dette var et symptom på at en rekke regjeringer ikke hadde klart å sørge for nok kommunale boliger. Når leietakere i stedet tvinges inn i det langt dyrere private markedet, blir bostøtten i praksis en subsidiering av de private utleiernes høye leiepriser. Men bostøtte er også nok en måte å subsidiere lave lønninger på. Av dem som fikk bostøtte de to første årene under Camerons regjering, var mer enn ni av ti i jobb, ifølge en studie utført av the Building and Social Housing Foundation i 2012. Mange av de som søker bostøtte er i arbeid, men har rett og slett så lav lønn at de ikke har råd til å betale de skyhøye leieprisene som private utleiere tar. Både enkeltpersoner og selskaper som leier ut privat subsidieres ved hjelp av bostøtten, og i noen tilfeller mottar de mer enn en million pund av skattebetalernes penger årlig.

Så er det alle subsidiers mor: Regjeringens krisepakke til bankene i 2008. Private selskaper i Storbritannia var selv skyld i det økonomiske uføret de var havnet i, i likhet med mange andre verden over. Men så forventet de samme selskapene at skattebetalerne skulle ta regningen. Og ingen steder var dette så tydelig som i Storbritannia, hvor regjeringen brukte mer enn en trillion pund av offentlige penger på å redde bankene. Landet satt igjen med et finanssystem med akutt inntektssvikt, fullstendig avhengig av statlige overføringer.

Det «frie marked» som makteliten dyrker er altså en illusjon. Man kan hevde at sosialismen lever godt i dagens Storbritannia, men det er i så fall en sosialisme for næringslivet og for de rike. Staten er der, klar til å redde dem om det trengs.

Likevel brukes ord som «snylter» stort sett bare om samfunnets aller fattigste, og ikke om de private selskapene som til og med nekter å betale skatt. «Snylter» er tross alt en nedsettende betegnelse som brukes om de som er avhengige av velferdsordninger. Ironisk nok er det de private selskapene, som skal presse de såkalt hjelpeløse arbeidsledige inn i arbeidsmarkedet, som best kan beskrives som snyltere.

Oversatt av Åshild Lahn.

Owen Jones er forfatter av The Establishment. And How They Get Away With It (Allen Lane, 2014), hvor denne teksten er hentet fra.