Vekst på lånt tid

Låneboble i Sør-Afrika. Den nye svarte middelklassens forbruksønsker har skapt et overopphetet marked for lån uten sikkerhet og ført landet inn i en farlig spekulativ boble. Samtidig blir samfunnet stadig mer preget av sosiale ulikheter.

I fjor gjorde den amerikanske investeringsbanken Goldman Sachs opp økonomisk status for tjue år med demokrati i Sør-Afrika. Husholdningenes gjeldsnivå ligger nå på 75 prosent av disponibel inntekt, mot bare 57 prosent i 1994.1 Etter bankens mening skyldes dette den kraftige veksten i det private markedet for lån uten sikkerhet. Siden 2007 har denne typen lån steget med 300 prosent. Men Goldman Sachs understreket også at denne typen høyrisikolån – ofte dreier det seg om små beløp lånt ut over kort tid til skyhøye renter – bare utgjorde elleve prosent av alle lån i Sør-Afrika. Dermed var bankene reddet fra systemrisiko.

Likevel ble African Bank Investment Limited (Abil) satt under administrasjon av sentralbanken 10. august. Abil er den største kredittinstitusjonen i Sør-Afrika for lån uten sikkerhet, i tillegg til å være landets femte største bank. Fire dager i forveien hadde bankledelsen måttet innrømme rekordstore tap på 705 millioner dollar og et egenkapitalunderskudd på 800 millioner. Kort tid etter gikk bankens administrerende direktør, Leon Kirkinis, av og bankens aksjer stupte med 93 prosent på børsen i Johannesburg. Sentralbanken grep inn med sin første redningsoperasjon og kjøpte opp halvparten av bankens 1,5 milliarder ubetalte lån. En «ubesmittet» bank, African Bank, ble opprettet med Abils sunneste aktiva og 970 millioner dollar fra private investorer. Abils problemer avslører svakhetene til det økonomiske miraklet i Sør-Afrika, som er blitt offer for en lokal variant av subprime-krisen.2 «Så langt hadde mange klart å tilbakebetale lånene sine og fortjenesten var høy,» sier Idriss Linge fra informasjonsbyrået Ecofin. «Men å låne ut til personer med betalingsproblemer er simpelthen ikke en holdbar forretningsmodell.»


Tidsinnstilt bombe

På 2000-tallet dukket en ny generasjon låntakere opp med drømmer om å ta del i den moderate velstanden Afrikas ledende økonomiske makt lovet. Den nye svarte middelklassens appetitt på hvitevarer, reiser og privatskoler oversteg gjennomsnittsinntekten på 625 dollar i måneden. Kjøpesentrene var stappfulle. En halv million nye biler ble solgt hvert år. Sørafrikanerne begynte å henvende seg til banker og mikrokredittinstitusjoner som gir lån uten å kreve sikkerhet. Boliglånsmarkedet begynte allerede å bli sprengt. Tami Somoku i Abils toppledelse oppsummerte det slik i fjor: «Forbrukerne setter seg ikke inn i rettighetene sine. Alt de vil ha er et lån, og det så raskt som mulig.» I 2005 vedtok regjeringen en lov for å regulere rentenivået. Men selskaper som gir lån uten sikkerhet er mindre regulert, og klarer ofte å omgå loven.

Med aggressiv markedsføring reklamerte Abil for lån på mellom 45 og 13 300 dollar i inntil 60 måneder, til en årlig rente på 60 prosent (mens inflasjonen lå rundt seks prosent). Nye aktører i markedet kastet seg på toget. Livsforsikringsselskaper kjørte intensive reklamekampanjer på offentlige fjernsynskanaler. Oppimot 30 000 uformelle tilbydere av mikrokreditt, såkalte mashonisa, som opererer med renter på nesten hundre prosent, dukket opp i arbeiderstrøkene. De nøyde seg ikke lenger med å låne penger til de 250 000 nyansatte i staten siden 2007, eller til mellomledere fra middelklassen. Fattige arbeidere fra rurale strøk og gruve-townships, samfunnsgrupper som ikke fikk vanlige lån, ble nå oppfordret til økt forbruk. President Jacob Zuma så gjennom fingrene med det, sannsynligvis av hensyn til neste valg. Han ble allerede kritisert av sitt eget parti African National Congress (ANC) for ugjennomsiktige og demagogiske metoder. Lånene opprettholdt en økonomisk vekst den nye svarte middelklassen ikke lenger kunne holde liv i.

«Hele bransjen for lån uten sikkerhet var blitt til en tidsinnstilt bombe.»

Utenlandske aktører ble med på lånefesten. Wonga, et britisk selskap som formidler mikrokreditt online, åpnet en filial i Sør-Afrika som tilbød «raske smålån» med en nedbetalingstid på maks 50 dager. Den anglikanske kirken slo alarm – i Storbritannia kunne den årlige renten på slike lån overstige 3000 prosent! Likevel kjøpte firmaer spesialisert på kapitalinvestering villig vekk sørafrikanske aksjer og pøste likviditet over en kunstig hage slik at marginene og fortjenestene vokste. På fem år ble 20 milliarder dollar pøst inn i den usikre sørafrikanske låneboblen. Finansieringsselskapene lånte ut ørsmå beløp som deres aksjonærer tjente stort på og som innen 2012 sto for 20 prosent av verdiene på Johannesburg Stock Exchange (JSE).3 I desember 2013 deltok Goldman Sachs selv i en av «de største internasjonale transaksjonene i det afrikanske kapitalmarkedet det året».4 Det ga Abil 525 millioner dollar. Siden penger gjerne tiltrekker penger, utløste denne investeringen en ny kapitalinnsprøytning fra Det internasjonale finansieringsinstituttet (IFC, en filial av Verdensbanken).

Siden 2008 har vestlige investeringsfond spekulert på Johannesburg-børsen. De har hovedsakelig kastet seg over finanssektoren, som står for en fjerdedel av Sør-Afrikas BNP. En inflasjon på 6,6 prosent, samt en kraftig vekst i boligutgiftene (5,8 prosent i året), matprisene (8,8 prosent), strømprisene (doblet på fire år) og transportutgiftene (8,6 prosent), begynte å tynge budsjettene til folk flest. I tillegg var 4,7 millioner sørafrikanere arbeidsledige (25,6 prosent av yrkesaktiv befolkning). Ved utgangen av fjoråret lå hele ni millioner sørafrikanere, av totalt 21 millioner låntakere, minst tre måneder etter med betalingen av avdragene sine. En tredel av Abils 3,2 millioner personlige låntakere maktet ikke lenger nedbetalingene. Hele bransjen for lån uten sikkerhet var blitt til en tidsinnstilt bombe. Likevel gjorde ingen noe for å hindre den fra å sprenge. Like før krisen var et faktum hilste Deloitte, et av verdens fire store revisjonsfirmaer, framveksten av en afrikansk middelklasse velkommen, og rådet dem til å benytte seg av denne «gylne» sjansen til å investere i lån uten sikkerhet.


Farlig illusjon

Adenaan Hardien, sjeføkonom i det sørafrikanske investeringsfondet Cadiz Asset Management, tror at Abils undergang kan gjøre at millioner av sørafrikanere utestenges fra lånesystemet. Bankens aksjonærer vil klare seg fint og bare tape ti prosent av pengene de har investert. Men hva blir konsekvensene av den sosiale degraderingen til de såkalte born free, sørafrikanerne som ble født etter at apartheidregimet falt i 1994, og som bare har smakt demokratiets bitreste og dyreste frukter? Det kan ingen svare på. Men mange frykter det verste, på bakgrunn av de økende sosiale ulikhetene og den hissige debatten om innføring av en nasjonal minstelønn.

19. september i fjor avdekket en granskningskomité utpekt av president Zuma hva som egentlig skjedde da gruvestreiken i Marikana, en platinagruve eid av konsernet Lonmin, endte med at 34 personer mistet livet og 78 ble skadet. Et av kravene som lå til grunn for streiken, utover rene lønnskrav, dreide seg om gruvearbeidernes gjeld. Saliem Fakir fra universitetet i Stellenbosch mener at byene i platinabeltet er blitt den «nye frontlinjen» for hundrevis av formelle og uformelle låntakere.5 Gjeldsinnkrevere og inkassofirmaer utnytter de juridiske smutthullene i lovverket om lånebransjen, og gjør iblant direkte beslag på gruvearbeidernes lønn allerede hos arbeidsgiverne. Den lange ulovlige streiken – flere gikk nesten en måned uten lønn – tvang mange ansatte og vikarer hos Lonmin til å ta opp nye lån for å håndtere utestående avdrag.

T. O. Molefe sier det slik: «Siden de vanlige forretningsbankene ikke er i stand til å innvilge lån til fattige uten å straffe dem for det, er det nå opp til regjeringen å opprette en bank som kan gi lavrentelån til de fattigste gruppene i Sør-Afrika.» Tami Somoku, tidligere høyre hånd til administrerende direktør Kirkini, innkasserte i løpet av de ti årene han var ansatt hos Abil over fire millioner dollar i aksjer. Kirkini selv, som for øvrig ble ansett som en visjonær bankmann fordi han våget å låne ut til fattige, unnet seg en luksusvilla utenfor Cape Town – den er nå til salgs for 5,3 millioner dollar. Sør-Afrika har nylig redusert vekstforventningene i 2014 fra 2,7 til 1,4 prosent. Selv om Sør-Afrika tiltrekker seg både innvandrere og investorer, kan det økonomiske mirakelet vise seg å være en farlig illusjon.

Oversatt av M.B.

Alain Vicky er journalist.