Veiene til radikalisering

For å forstå hva som fører til radikalisering bør vi skifte fokus fra hvorfor til hvordan.

Når sjokket etter attentatene har lagt seg, når sinnet og følelsen av avmakt avtar, og de pårørende står alene igjen med sorgen, gjenstår et sentralt spørsmål: Hvordan kunne noen unge franskmenn i fredstid gå til så voldelige angrep på folk for deres meninger, antatte religion eller uniform? 28 personer har blitt drept av kulene til Mohammed Merah i Toulouse i mars 2012, Mehdi Nemmouche på Det jødiske museet i Brussel 24. mai i fjor, og Saïd og Chérif Kouachi og Amedy Coulibaly nå i januar.

Hva vet vi om drapsmennene? Den ufullstendige informasjonen vi har fått i pressen gir oss en idé om livene deres. De hadde alle vært i kontakt med diverse sosialtjenester og ungdomsdomstoler. De vokste alle opp i vanskelige familieforhold, og nesten alle var innom barnevernsinstitusjoner og fosterfamilier. De har gjorde det dårlig på skolen og valgte yrkesfag – uten nødvendigvis å fullføre – i en tid hvor generell studiekompetanse er blitt et minstekrav i arbeidslivet.


Forstadsgenerasjonen

Den korte skolegangen ble i noen tilfeller kompensert med gjengliv og tilhørende småkriminalitet. Med bil- og scootertyverier, kjøring uten førerkort, slagsmål og overfall, innbrudd og voldelige ran havnet de raskt i politiets søkelys. Etter flere lovbrudd ble både Merah, Coulibaly og Nemmouche satt i fengsel for første gang som nittenåringer. Etter endt soning begikk de alle flere straffbare handlinger og tilbrakte store deler av tjueårene i fengsel.

Kouachi-brødrene vokste opp i en liten by i Corrèze midt i Frankrike og synes å ha styrt klar av gjenglivet. Først senere, etter at de flyttet til Paris-regionen på begynnelsen av 2000-tallet, begynte de med småkriminalitet (midlertidig eller svart arbeid kombinert med heleri og narkosalg). Da Chérif var 23 år gammel ble han satt i forvaring fra 2005 til 2006 for medvirkning i et nettverk som sendte frivillige til Irak. En aktivitet alle gjerningsmennene hadde til felles.

De hadde alle en idé om islam som bestående av heroiske krigere (mujahedin), store aksjoner og fjerne konflikter. Flere av dem reiste til Syria, Pakistan, Afghanistan eller Jemen. Propaganda, prekener og treningsleire utstyrte dem med et relativt enkelt verdensbilde som ga en sammenheng til deres egne erfaringer med undertrykkelse og andres (i Mali, Tsjetsjenia, Palestina), og en stor sivilisasjonsfortelling der jødene og de vantro får skylden for all elendighet. Dette synet på religion var tiltalende fordi det både bevisstgjorde dem om deres egen situasjon og tilbød frigjøring fra det gjennom et «høyere» og mer universelt ideal enn småkriminalitet og marginalisering.

Gjerningsmennenes relativt like livsløp har allerede fått eksperter til å kalle gjerningene deres «filleterrorisme» eller «gangsterterrorisme». Men disse karakteristikkene er ikke særlig enestående. Det er mer eller mindre de samme som brukes om «forstadsgenerasjonen» som gjerningsmennene tilhørte (de var alle født på 1980-tallet). En generasjon preget av manglende tilhørighet, få jobber for ufaglærte, geografisk segregering, stadige politikontroller, etnifisering av sosiale relasjoner og mindre politisk mobilisering enn generasjonene før dem.

Siden disse kjennetegnene er nokså utbredt, burde ikke voldshandlingene overraske oss, men snarere at de er så sjeldne. Vi må altså lete etter årsaker også andre steder. «Hvis radikaliseringen er en prosess,» skriver statsviterne Annie Collovald og Brigitte Gaïti, «må vi spore den før vi kan forklare den. Vi må gå fra å spørre hvorfor til å spørre hvordan.»1 En jihadistleders oppfordringer om å ramme Frankrike, Vesten eller det jødiske samfunnet inspirerer utvilsomt de som vil gjøre opprør, men det var ikke dette som fikk dem til å trykke på avtrekkeren. «Den endelige beslutningen er den siste i en rekke tidligere beslutninger, hvor ingen – og det er det sentrale poenget – i seg selv virket underlige,» skriver sosiolog Howard S. Becker.2 I en av de beste studiene av radikalisering, viser den amerikanske historikeren Christopher Browning hvordan «vanlige menn» i det tyske politiets 101. reservebataljon mellom juli 1942 og november 1943 ble forvandlet til iskalde drapsmenn gjennom gruppekonformitet og depersonalisering av ofrene.3 På samme vis må vi rekonstruere serien av hendelser som preget gjerningsmennenes liv og verdenen de levde i.


«Handlingens propaganda»

Attentatene ble utført på en måte som gjenspeiler lovbruddene de tidligere hadde vært innblandet i. Stjele biler og skaffe våpen for å bruke dem i et ran, er ferdigheter som lett kan overføres. Angrepene ble også gjennomført på tilsvarende vis: Rekognoseringen var omtrentlig, fluktplanene begrenset seg til å dra hjem, og da dette viste seg umulig, hadde de åpenbart ikke andre valg enn å virre formålsløst omkring. Kaldblodigheten og evnen til å kjøre fort framstår som deres eneste styrker. Martyrdøden i skuddvekslingen med politiet har en slående likhet med skjebnen til Brian de Palmas «Scarface», et ikon for forstadsungdommen, eller den franske ransmannen Jacques Mesrine, som Merah leste en biografi om noen uker før han døde. Å forstå gjerningsmennenes fortrolighet med denne type handlinger og legitimiteten i deres øyne, er et viktig steg for å forstå hvordan disse metodene kan overføres til nye mål, men ikke en forklaring i seg selv. Coulibalys ønske om å «ta politifolkene», da Kouachi-brødrene angrep Charlie Hebdo, henger uten tvil sammen med at politiet drepte bestevennen, Ali Rezgui, foran øynene på ham i september 2000 da de to lempet stjålne motorsykler inn i en varevogn.

Det er også viktig å se at denne politiske volden ikke dukket opp fra intet. Den kan spores tilbake til den algeriske borgerkrigen som brøt ut i 1991, da parlamentsvalget ble annullert etter at Den islamske frelsesfronten (FIS) vant første runde. Krigen ble svært blodig. Det var intense kamper mellom hæren og Den væpnede islamske gruppen (GIA) helt fram til begynnelsen av 2000-tallet. Mange tusen ble drept og enda flere internt fordrevet eller tvunget i eksil. Tragedien påvirket også algeriske familier i Frankrike, som familiene til Merah, Nemmouche og Kouachi-brødrene. Abdelghani Merah, Mohammeds eldre bror, forteller om sommerferiene i Oued Bezzaz, der farens familie støttet GIA, viste fram våpen og enkelte ganger «en halshogd politimann eller sivil». Han nevner også hvordan en av onklene i Toulouse på denne tiden forsøkte å presse søstrene hans til å «slutte på skolen, ta på seg hijaben og holde seg hjemme».4 I Frankrike kan disse religiøse befalingene både handle om å disiplinere altfor frigjorte barn (som går for mye ut, er sammen med feil folk eller kler seg feil) og være et uttrykk for politisk støtte til væpnede grupper. Det var tilfellet for Djamel Beghal, Chérif Kouachis og Coulibalys antatte mentor, som de møtte i fengselet Fleury-Mérogis i 2005. Beghal (født i 1965) var en del av GIAs støttenettverk i Frankrike og ble arrestert for dette i 1994. Beghal, Coulibaly og Chérif Kouachi var i 2010 blant de 14 som ble mistenkt for å ha planlagt det mislykkede fluktforsøket til Smaïn Aït Ali Belkacem, en av sprengstoffekspertene bak de dødelige bombeattentatene i Frankrike i 1995. I fengselet skal Kouachi dessuten ha tatt kontakt med Farid Melouk, som var dømt for logistisk støtte til angrepene.

Disse møtene koblet politiske islamske aktivister fra forskjellige generasjoner og innskriver valgene deres i en lengre historie, full av våpenbragder, nederlag og retningsendringer. I 1995 håpet GIA på en militær og politisk seier i Algerie. Bombene på metroen i Paris skulle tvinge den franske regjeringen til å kutte støtten til militærregimet. Noen år senere var virkeligheten en annen. GIA var nedkjempet og Salafistgruppen for forkynnelse og kamp (GSPC, startet i 1998) var sterkt svekket av den algeriske hæren. GSPC mistet både politisk makt og territorier, noe som forklarer hvorfor den sluttet seg til Al-Qaida i 2007. Organisasjonen tok navnet Al-Qaida i islamsk Nord-Afrika (AQIM) og skiftet strategi til isolerte aksjoner i Sahara, Mali og Niger, blant annet kidnapping av vestlige. For militante algeriske islamister i Frankrike og Europa tok kampen nye retninger. Den gikk nå veien om det etterretningstjenestene kaller «jihad-land» eller om «handlingens propaganda».


Fra Rote Armee til Breivik

«Handlingens propaganda» ble formulert av den internasjonale anarkistkonferansen i London i 1881. Prinsippet var enkelt: Opprørshandlinger (attentat, drap, sabotasje, ran) «er den mest effektive formen for propaganda, og den eneste som (…) kan trenge ned til samfunnets dypeste lag».5 Metoden ble brukt i Europa, USA og Russland, mot myndighetene, politifolk, dommere, religiøse ledere og politiske motstandere, så vel som det anonyme «borgerskapet». Målet var både å straffe de ansvarlige (for dommer eller tortur), å hevne falne kamerater og å angripe symboler for å vekke massene. 130 år før Inspire, tidsskriftet til Al-Qaida på den arabiske halvøy, oppfordret til drap på Charlie Hebdo-redaktør Stéphane «Charb» Charbonnier, trykket aviser som La Révolution sociale, La Lutte og Le Drapeau noir spalter kalt «Vitenskapelige studier», «Antiborgerlige produkter» og «Vitenskapelig arsenal» som utelukkende var viet framstilling av bomber. I 1884 lanserte Le Droit social en kronerulling «for å kjøpe revolveren som skal hevne kamerat Louis Chaves» som var drept av politiet.

«Handlingens propaganda» var ikke særlig vellykket for å få massene til å reise seg. Noen aksjoner ble godt mottatt, men de fikk ikke mange med seg. Tvert imot fikk de arbeiderne til å distansere seg fra anarkistbevegelsen. Anarkistene selv ble utsatt for en så nådeløs forfølgelse at de ga opp strategien på begynnelsen av 1900-tallet, til fordel for mer kollektive aksjoner. Senere ble den tatt opp igjen – med like lite hell – både av venstreekstreme (som Action directe i Frankrike, Rote Armee Fraktion i Tyskland og Brigate Rosse i Italia) og høyreekstreme (som franske Organisation armée secrète, Timothy McVeigh og Anders Behring Breivik).


Tog for middelklassen

Drapene i Frankrike bekrefter regelen. Til tross for Coulibalys appell til sine «muslimske brødre» i videoen som ble publisert etter hans død – «Hva gjør dere når de gang på gang fornærmer Profeten? Hva gjør dere når de massakrerer hele befolkninger? Hva gjør dere når deres brødre og søstre sulter rett foran øynene på dere?» – tar disse «brødrene» massivt avstand fra handlingene. De er dessuten blitt utilsiktede ofre, med tanke på de påfølgende angrepene på moskeer og fysiske overfall.

Politikerne har åpenbart ikke lært noe av historien, når de kommer med krigsrop slik statsminister Valls gjorde i nasjonalforsamlingen 13. januar: «Ja, Frankrike er i krig mot terrorismen, jihadismen og radikal islamisme.»

Hvor tragisk situasjonen enn er, er dette ikke en krig. Politiet og rettsvesenet har fortsatt full kontroll. Gjerningsmennene og deres medsammensvorne ble raskt nøytralisert og arrestert, og det samme vil garantert skje hvis det kommer flere aksjoner. Et risikofritt samfunn har aldri eksistert, ikke engang i de mest gjennomførte politistater, som Chile under Augusto Pinochet eller Spania under Franco.

Krigsretorikken impliserer polarisering, fordi den mobiliserer alle mot en felles fiende. Men selv om polarisering kan gi mening når fremmede hærer velter over grensen, er den meningsløs i fredstid. Vanskene flere lærere hadde med å få elevene til å respektere ett minutts stillhet 8. januar, og den sosiale sammensettingen i de store demonstrasjonene søndagen etter, viser at konsensusen ikke er unison. Er det overraskende? Hverdagen til folk fra arbeiderklassen, og særlig ungdommen, likner mer på attentatmennenes liv enn på hverdagen til politikerne som vil mobilisere dem eller til den høyt utdannede middelklassen som vil gå i tog. Diskrimineringen, den sosiale og geografiske fortrengningen, og de hyppige politikontrollene gjør det lite sannsynlig at det skulle oppstå en felles bevegelse mellom de som opplever dette daglig, de som står bak det og de som kritiserer det uten å bry seg særlig om det. På samme måte som svake elever i Tyskland sier at de er nazister for å sjokkere lærerne sine, slik sosiologen Alexandra Oeser har vist,6 er muntlig støtte til angrepene en anledning for deres franske motsvar til å protestere mot et skolevesen og et samfunn som ekskluderer dem.


Farlig konsensuspress

Krigsretorikkens polarisering er ubrukelig overfor politisk vold. To symmetriske diskurser står mot hverandre: makthavernes («Enten er dere med oss eller med terroristene») og ekstremistenes («Enten er dere med oss eller så er dere dårlige muslimer, nasjonalister, revolusjonære.») Men «terroristrelasjonen» impliserer ikke to, men tre aktører: Sammenstøtet mellom de to første skjer som regel foran øynene på (den likegyldige) majoriteten som er tilskuere via mediene. Denne distanseringen forhindrer volden i å spre seg, spesielt når de radikale gruppene ikke har en sterk sosial eller territorial forankring. Men presset om å enstemmig fordømme handlingene kan anspore et mindretall av tilskuerne til å sympatisere med organisasjonenes mål – eller også slutte seg til dem – i protest. Faren øker dersom presset følges opp av rettslige eller administrative tiltak for å straffe de som nekter.

Oversatt av L.H.T.

Laurent Bonelli er førsteamanuensis i statsvitenskap ved universitetet Paris Ouest Nanterre.