Vertigo i Berlin

Christian Petzolds Phoenix følger en kvinne som skal gjenskape seg selv etter å ha overlevd nazistenes dødsleir. Resultatet er et svimlende identitetsspill med melankolsk klangbunn.

Ronald Zehrfeld og Nina Hoss under gjenskapelsesprosessen. Fugl Føniks fra asken? Foto: Arthaus

Ronald Zehrfeld og Nina Hoss under gjenskapelsesprosessen. Fugl Føniks fra asken? Foto: Arthaus

Berlin, kort tid etter fredsslutningen i 1945. Den nye filmen til Christian Petzold (Barbara, 2012) begynner med at en bil stanses av amerikanske soldater ved sektorgrensen. En mørkhåret kvinne sitter bak rattet. Passasjeren ved siden av henne er skjult bak bandasjer og har størknet blod rundt øynene. De er begge jøder. Kvinnen ved rattet heter Lene Winter, og er engasjert i et prosjekt for å gjøre det mulig for andre jødiske kvinner å bosette seg i Palestina – Haifa og Tel Aviv – som noen år senere skal bli sentrale byer i den nye staten Israel. Den bandasjerte kvinnen, Nelly Lenz, skal til en ekspert på plastisk kirurgi. Hun vil ligne mest mulig på den hun var.

Petzolds Phoenix tematiserer især de overlevende jødiske kvinnenes situasjon ved slutten av andre verdenskrig. Nelly har sittet i leir de siste par årene av krigen. En stund etter at bandasjene er fjernet, oppsøker den tidligere sangerinnen kabaretbaren Phoenix. Her møter hun sin ektemann Johannes/Johnny, som vi også kunne kalle eksmann, for han tror hun er død. Johnny kjenner henne tilsynelatende ikke igjen. Er det fordi han ikke gjenkjenner henne at han viker unna, eller bunner hans flyktende attityde i noe som skjedde mens de var et ektepar? Vi skal få et slags svar i flere etapper. Johnny ser spor av likhet i Nellys nye ansikt, et minimum av likhet som kan danne grunnlag for hans snedige plan om å få henne til å spille seg selv.


Spinkel sammenligning

Den første filmklassikeren man tenker på i forbindelse med Phoenix, kan være Den engelske pasienten (1996): Lenge ser vi bare det brannskadde ansiktet til pasienten Almásy, et ansikt som ikke ligner skuespiller Ralph Fiennes’, før regissør Anthony Minghella gir oss flashbacks fra pasientens fortid, hans nordafrikanske eventyr og hans forbudte engelske kjærlighet i Kairo. Men litt etter litt skjønner vi at det er en helt annen film, selveste Vertigo (1958), som er den viktigste tematiske forløperen til Petzolds film, uten at Phoenix er en kopi av Alfred Hitchcocks Verdens Beste: Setting og situasjon er fundamentalt ulike, men på et dypere plan er det snakk om avgjørende slektskap og innflytelse, fra den ytre gjenskapingen til det svimlende identitetsspillet. Vertigo handler kort sagt om en kvinne som er besatt av en fjern forgjenger. Men det skal vise seg at bak den sofistikerte sosietetsdamen Madeleine skjuler det seg en kvinne med enkel og luguber bakgrunn, Judy Barton, som svindleren Gavin Elster vil ha til å spille sin rike kone, for å kunne overta hennes formue. I Phoenix vet i alle fall tilskuerne at det er seg selv Nelly skal spille.

Er Johnny en Berlin-utgave av Gavin Elster, en svindler, en potensiell morder? Han kommer ikke til å fullbyrde det overgrep på Nelly som nazistene bare gjorde halvveis. Men han har muligens allerede, før eller i sammenheng med hennes arrestasjon, begått et svik mot Nelly. Filmen er stort sett produktivt uklar på dette punktet. Ved hjelp av Nelly vil Johnny få tak i formuen til Nelly Lenz, som han ikke vet – eller ikke vil innrømme – at er identisk med kvinnen han vil rekonstruere og redressere! Nelly blir instruert til å ligne mest mulig på den hun allerede er. Ikke først og fremst fordi Johnny er blendet av pasjon (han er for blind for Nellys identitet til å bli blendet), men fordi han er en spiller, og ser sjansen til det store kuppet. Han instruerer også Nelly i å trene på å reprodusere Nellys signatur! Er Johnny til å stole på? Eller vil han stikke av med hele formuen hvis han får sjansen til det? Er det bare djevelsk strategi som gjør at han etter hvert synes å falle for Nelly – for andre gang? Er han blind, eller bare spiller han?

I motsetning til Johnny, som lenge synes å vegre seg mot å anerkjenne at Nelly er og alltid har vært Nelly, så gjenkjenner flere gamle venner og bekjente henne mer eller mindre straks. Har Petzold lurt oss? Har likevel den plastiske ansiktsoperasjonen gitt Nelly tilbake sitt egentlige utseende, akkurat nok til at hun kan gjenkjennes? Har vi grunnlag nok til å vurdere Johnnys manglende gjenkjennelse?

Kanskje er det et svakhetstrekk at sammenligningsgrunnlaget er så spinkelt som det er: Nelly har bare et portrettfoto av seg selv fra lykkeligere tider. Det ligner litt på den Nelly vi møter etter at bandasjene er fjernet og sårene grodd; det ligner litt på skuespilleren Nina Hoss i grunn, men ikke nok til at vi kan så tvil om Johnnys manglende gjenkjennelse. Johnny virker dypt forvirret og ganske så blind i overført betydning. Kanskje har ikke regissøren gitt ham nok sjanse til å overvinne forvirringen, om ikke nødvendigvis via et flashback som forteller hvordan alt egentlig henger sammen.


Menneskelig verdighet

Som filmfortelling vinner Phoenix på et rolig, ettertenksomt tempo, nærmest solidarisk med Nellys gebrekkelighet og subbete ganglag som får Johnny til å kreve at hun går inn for å skjerpe holdningen.

Det er mye godt håndverk i Petzolds film. Kameras måte å følge skikkelsene på, er i flere scener forbilledlig. Fargene synes å utvikle seg gradvis fra åpningspartiet der hovedinntrykket er nokså etterkrigsgrått, til en større grad av variasjon, som også innbefatter det neonrøde skiltet og det sterkt kulørte interiøret på baren Phoenix, samt noen fine naturbilder ved Nellys gamle bosted ved sjøen.

Skikkelsene utfordrer hverandre. Lene er, i alle fall tilsynelatende, sterkere enn den eksistensielt rystede Nelly og den stadig unnvikende Johnny. Rollefortolkningene er solide. Ronald Zehrfeld (Johnny) og Nina Kunzendorf (Lene) gir sine skikkelser profil, men Nina Hoss som Nelly er nok i en klasse for seg, like god som hun var i DDR-filmen Barbara, og denne rollen er en enda større utfordring på grunn av identitetsspillet Nelly blir viklet inn i. Hoss har en særegen utstråling som passer utmerket til filmer som ikke er veldig ordrike. Dette er faktisk den sjette filmen der Petzold instruerer henne.

Musikken må nevnes, ikke kun filmens originalscore, men først og fremst den lille kabaretlåten vi hører i en av de første scenene etter operasjonen, og som senere gjentas: Ogden Nash og Kurt Weills «Speak low» (her i Kurt Weills egen fremføring), der low glir over i love: love is a spark lost in the dark/Too soon, too soon. Dette «for tidlig», som saktens kan minne om Madeleine/Judys nøkkelsetning «too late» i Vertigo, et symbolsk refreng som kaster en tragisk skygge også i Petzolds film.

All stor kjærlighet har en melankolsk klangbunn og ofte en tragisk skygge. Gjennom identitetstemaet blir svik- og kjærlighetsmotivene aksentuert. Sånn sett berører denne historien både romantisk kjærlighetsfortelling og film noir. Gjennom ansiktsoperasjonen har identitetstematikken fått sitt materielle underlag og sitt troverdighetsstempel. Phoenix er en film som overbeviser og etterlater et inntrykk av menneskelig verdighet når alt er tapt.

© norske LMD. Phoenix har kinopremiere 13. februar.

Arnstein Bjørkly er kritiker.