Virkelighetens konspiratoriske speilbilde

Hva er vel fiksjonen uten jakten på en skjult sannhet? Fra Balzac til Dan Brown, fra James Bond til Matrix, mellom politiske intriger og metafysisk søken, gjenfinner vi konspirasjonstenkningen som grunnleggende element i populærkulturen.

«Det finnes to historier: den offisielle, løgnaktige [og] den andre historien, den hemmelige historien hvor de virkelige grunnene til begivenhetene finnes,» skriver Honoré de Balzac i Tapte illusjoner, en senere berømt maksime som han selv var fast overbevist om. Han opprettet også en forening kalt Den røde hest, for i det skjulte å sørge for at han og vennene hans fikk sentrale posisjoner i litteraturkretsene. Denne overbevisningen viste seg også romanene hans, ikke bare de som eksplisitt handler om konspirasjoner (En skummel historie, De tretten), men også de som presist beskriver hvordan visse deler av samfunnet fungerer.

Den imponerende Tapte illusjoner viser nederlaget til en ung og ambisiøs litterat som er rede til å fornekte alt for å bli rik og berømt. Det dreier seg altså om en «historie full av sannhet», som Balzac sa. Den pene Lucien blir reddet i siste øyeblikk av en mystisk abbed, som likesom Mefisto lover ham å realisere alle hans drømmer. Carlos Herrera, bedre kjent som Vautrin, er en tidligere straffange med så mange hemmeligheter og forbindelser at han klarer å manipulere maskineriet i finansverdenen og pressen, kort fortalt makten. Han vil senere ende opp som sjef for kriminalpolitiet. Løpebanen hans henspeiler på den eventyrlige historien til Eugène-François Vidocq (1775–1857), tukthusfangen som grunnla kriminalpolitiet. Langt fra å være en enkel, overraskende anekdote, finner vi her et omfattende symbol. For gjennom nesten hele 1800-tallet ble man ledet til å sette spørsmålstegn ved hvordan makt oppnås og til å mistenke hemmelige instanser for å styre i kulissene.


Unntaksmennesker og sektledere

Det hele begynte med forbløffelsen den franske revolusjonen vekket, da den smadret verdensordenen og åpnet muligheter ingen ante eksisterte. Men det som skjedde etterpå var like foruroligende: Arven etter revolusjonen ble likvidert, og forhåpningene fra Julirevolusjonen (1930) og 1848-republikken forrådt. I løpet av århundret ble folkeviljen, det vil si viljen til middelklassen som mer eller mindre mente at de representerte folket, regelmessig konfiskert. Så hvem var det som styrte historien og politikken? Den kollektive fantasien transkriberte denne uroen i en inntil da lite brukt form: romanen.1 Det gjaldt spesielt den folkelige varianten, som rettet seg mot et større publikum, ikke overholdt den «noble» litteraturens koder og ofte ble publisert som føljetonger i avisene. Og romanen tilbød en forklaring: Det som endrer begivenhetenes retning på så forbausende vis, er konspiratorene som handler i skyggene. For eksempel frimurerne som ifølge ryktene var forbundet med revolusjonen.

En av de mest smittsomme konspirofile er Alexandre Dumas. Blant annet i romansyklusen Mémoires d’un médecin (1846–1852) skriver han om Joseph Balsamo, greven av Cagliostro, leder for De usynliges samfunn, som har nærmest overnaturlige krefter. Balsamos mål er å styrte monarkiet: «Som Gud vil jeg være tålmodig. Jeg bærer min skjebne, din skjebne, verdens skjebne i min hule hånd.» Samme tilbøyelighet ser vi hos forfattere som George Sand (La Comtesse de Rudolstadt, 1843) og Eugène Sue (Den evige jøde, 1844-1845) som skriver om et «jesuittkomplott».

«I en tid med motkultur og revolt, reiser konspirasjonstanken filosofiske spørsmål.»

Forfatternes politiske overbevisning har lite å si: Både rojalistene og republikanere forstår den nyere historien gjennom hemmelige aktører, ofte unntaksmennesker og sektledere – noe vi også finner i den utopiske sosialisten Saint Simons prosjekt om å reorganisere samfunnet under ledelse av en industriell og religiøs elite. For det hadde eksistert virkelige sammensvergelser og hemmelige forbund, som carbonariene på 1820-tallet som ville frigjøre og forene Italia, eller deres franske avleggere, charbonneriene, som på samme tid forsøkte å styrte restaurasjonen – noe den uutslitelige Dumas skriver om i Les Mohicans de Paris (1854–55). Men i utkrystalliseringen av denne kollektive fantasien spiller også republikkens gjenferd en rolle, som i likhetens navn gir en stemme til folket, til massene: I de maskerte mennene som sitter med den reelle makten så man kimen til et nytt aristokrati.


Mellomkrigstidens demokratiske skepsis

Denne tvetydige forestillingen, som ofte flørter med en fascinasjon for overmennesket, blir reaktivert i perioder med kollektiv uro, spesielt når den rådende orden er truet eller truende. Mellomkrigstiden var en slik tid, med oppløsningen av de gamle rikene (det osmanske, det østerriksk-ungarske), den overraskende oktoberrevolusjon, og framveksten av fascismen og nazismen. Både i populærlitteraturen og den unge filmkunsten flommet det over av fortellinger om spioner, infiltratorer, subversive individer eller klubber, manipulatorer og manipulerte. Dette vitner om en nagende mistanke om at demokratiet hadde en mørk bakside som utgjør dets skjulte sannhet.

Men sannheten er forskjellig alt etter om forfatteren er reaksjonær eller venstrevridd. I England framviser mange av Agatha Christies romaner en total forakt for folket. De fire store (1927) handler om fire mesterhjerner som slår seg sammen for å ta over verden: «Gjæring over hele verden, uroligheter i arbeidslivet som hjemsøker alle nasjoner, og revolusjonene som bryter ut noen steder. Det er folk, ikke panikkmakere, men folk som vet hva de snakker om, som sier at det er en makt bak scenen som arbeider for intet mindre enn sivilisasjonens undergang.» De fire blir slått av en annen mesterhjerne, nemlig Hercule Poirot, og ikke av politiet eller hæren.

De mange romanene til Graham Greene (A Gun for Sale, 1936) og enda mer den fantastiske trøbbelmakeren Eric Ambler (The Dark Frontier, 1936, Historien om en spion, 1938), dreier seg derimot om konspirasjoner fra den rådende orden – en korrumpert orden, underlagt interessene til de som later som om de forsvarer den, men foretrekker høyreekstremisme framfor den røde fare. Helten er nå en vanlig mann, som blir blandet inn i en sannhetsmanipulering og må finne ut hva det dreier seg om. Konspirasjonen framstår her som avslørende for de reelle beslutningene i fordervede demokratier. En spesielt deprimerende versjon finner vi i Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden (1932).


Etterkrigstidens gråsoner

Spionromanen viser at det er slutt på uskylden. Demokratiet bygger på en illusjon: Å tro på illusjonen er bra for de naive, som ikke ser at de virkelige aktørene står over massene, eller som er overbevist om at de demokratiske verdiene er reelle og nøytraliserer spenningen mellom (politisk) frigjøring og (sosial) dominans. I tiden etter Hiroshima, i den kalde krigen med mccarthyismen og uavhengighetskrigene blir dette synet videreført med en enda tydeligere kynisme og elitisme: Agentene OSS 117 (1949) og James Bond (1953) er begge fra gode familier og har eksepsjonelle ferdigheter, de er profesjonelle, slik den virkelige politikken styres av profesjonelle og de drives av forræderi, dobbeltspill og mord.2 Hva som er sannheten om begivenhetene er aldri godt å si for enkle sjeler: Den frie verden og den andre (uansett hvilken form den har) er begge gjennomsyret av de samme sammensvergelsene og mordene. Idealene er bleke.

Det må sies at epoken var forvirrende: Unge, elegante «Cambridge-spioner» som spionerer for Sovjetunionen i de hemmelige britiske tjenestene, Watergate-skandalen og det mystiske mordet på Kennedy, for ikke å nevne Stalins skueprosesser. Det er vanskelig å forbli i en svart/hvitt-verden av godt/ondt, demokrati/totalitarisme. Det forteller John Le Carré med sin grå og melankolske spion som tviler på det meste (Telefon til avdøde, 1961), mens George Orwell en god del tidligere, i 1984 (1948), alt hadde gjort det statlige komplottet til selve framtidsformen.


Metafysisk konspirasjon

Atomkraft, erobringen av rommet, psykedeliske stoffer og vitenskap som angriper den felles virkelighetsoppfatningen gjør i årene 1950–1970 science fiction til sjangeren som kan avdekke komplottpotensialet moderniteten skjuler i seg. Det dreier seg ikke så mye om å avsløre, i et mer eller mindre kritisk perspektiv, at borgerne er blitt frarøvet politikken, som om å så tvil om selve muligheten for å tro at det finnes en sannhet. Etter utallige filmer om utenomjordiske invasjoner,3 viser den amerikanske tv-serien The Invaders (1967–1968) en utenomjordisk konspirasjon med mål om å kolonisere Jorda. Det eneste mennesket som har skjønt det blir oppfattet som gal. I den uovertrufne britiske serien The Prisoner fra samme tid slåss en tidligere spion som har trukket seg tilbake til en sjarmerende landsby, mot en rekke angrep – blant annet teknologisk-kjemiske – på hukommelsen og identiteten hans. Å forsvare sin egen menneskelighet mot det som vil umenneskeliggjøre: I en tid hvor motkultur og revolt eksploderer, reiser konspirasjonstanken filosofiske spørsmål, og ikke lenger bare politiske.

Tjue år senere blir disse scenariene svært populære. Særlig to treffer tidens uro, om vi skal dømme etter populariteten: den filosofiske problemstillingen og hypotesen om en klikk av verdensherskere. Heretter konfronteres man med det Fredric Jameson kaller «problemene med å få vår konkrete erfaring til å stemme overens med en rasjonell forståelse av den globaliserte kapitalen».4 Fanget i strømmen av data, i pengenes dematerialiserte flyt, i et tilsynelatende autonomt globalt nettverk av aktive data.

Allerede i Time out of Joint (1959) skrev science fiction-forfatteren Philip K. Dick: «Den verden vi erfarer, er ikke den virkelige verden, men noe annet, en kvasi-virkelighet, en illusjon.» Den ytre virkeligheten er ikke lenger pålitelig, i tillegg er det også tvil om den indre virkeligheten. Dick er på alle skjermer, filmatisert eller brukt som inspirasjon for Blade Runner (1982), Total Recall (1990), Minority Report (2002), Paycheck (2003). Men foruten David Cronenbergs Existenz (1999), hvor hovedpersonene lever i et videospill uten å vite det, er det kanskje Wachowski-brødrenes Matrix (1999) som best viser hans «konspirasjonsteoretiske» perspektiv: De fleste menneskene vet ikke at de lever i et virtuelt univers, kun noen få opprørere kjenner til virkeligheten – den «virkelige» verden er ødelagt, «maskinene» har tatt over. Men ingenting hindrer oss å tenke at et annet program har konstruert denne «sannheten». Det finnes kanskje ikke lenger annet enn illusjoner. Som filosofen Alain Badiou sier, er det en film som forbereder deg på Platon.


Fortolkningsdelirium

Parallelt med denne metafysiske tvilen blomstrer en annen tanke opp på ny, som en forklaring på statsapparatenes maktesløshet, nemlig at den virkelige makten er skjult for borgerne og konsentrert i hendene på noen få utvalgte, Illuminati. Underlig nok gjenfinner vi her De opplyste fra 1800-tallsromanen: en esoterisk organisasjon som styrer verden i skyggene. Men mens De opplyste jobbet generelt for menneskelig framskritt, søker Illuminati bare verdensherredømme – New World Order – og kun for seg selv. Enkelte rappere mener de står bak alt som representer makt: «Obama er en marionett for den nye verdensordenen» (Professor Griff fra Public Enemy); «De er alle involvert i disse hemmelige samfunnene, John Kerry, George Bush, Tony Blair, [dronning] Elizabeth» (Rockin’ Squat).

Illuminati-manien, så vel som fantasy-sjangeren, har blomstret i kjølvannet av Dan Browns konspirasjoner – i Da Vinci-koden (2003) og særlig Engler og demoner (2000). Den sniker seg inn i poplåter og videospill (Grand Theft Auto), men dens sanne arena er de sosiale mediene hvor de «innvidde» blir angitt med noen kjennetegn: en trekant, djevelfingre. Et rent fortolkningsdelirium, som blander dollar, kjendiser, Bilderberg og ofte flørter med antisemittisme.

Det er ikke spesielt oppløftende at et søk på «Illuminati» gir 39 600 000 treff på Google, at salget av okkulte bøker øker, at bøkene til Dan Brown har solgt 200 millioner eksemplarer. Men i denne dechiffreringsiveren kan vi ane et behov for å finne en sannhet som forklarer vår verdens vanvidd, å finne en stor fortelling som gir hendelsene mening. Et behov som kan føre til at man begynner å lete etter en syndebukk, eller nekter å se et lite mindretall legge beslag på fellesskapets rikdom.

Oversatt av R.N.

Evelyne Pieiller er journalist i franske Le Monde diplomatique.