Psykologi Sykdommeliggjøring

Virtuell sykdom


Internetts utbredelse har endret måten vi arbeider, tar utdanning og sosialiserer på. Vi er blitt avhengige av nettet på godt og vondt. Flere psykologer og psykiatere mener det er en sykdom.
Av Posted on

«Bruker du mer tid på internett enn du hadde tenkt deg på forhånd? Finnes det nettsider du ikke klarer deg uten? Har du problemer med å være uten nett i flere dager?» Spørsmålene er hentet fra Orman-testen som skal avdekke nettavhengighet.1 Marc Valleur og Dan Velea, «Les addictions sans drogue(s)», Toxibase, nr. 6, juni 2002. Ifølge slike tester vil nesten halvparten av befolkningen være rammet. En av historiens største pandemier er i så fall i ferd med å spre seg over hele planeten. Kina har allerede gjort denne «sykdommen» til en prioritet i folkehelsen. Og internasjonale organisasjoner arbeider utrettelig med å utarbeide standardiserte diagnoser, kliniske tester, behandlinger og forebygging.

Utvilsomt får stadig flere folk problemer med å koble seg av. Nettaktiviteten tar gradvis over for de andre delene av eksistensen og ødelegger for arbeid, studier og det sosiale livet. Men er det en sykdom? I vitenskapelige kretser er det ingen enighet om å kalle fenomenet patologisk. I 2008 ble inkludering av nettavhengighet i femte utgave av diagnosemanualen Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-5) forkastet på grunn av mangel på tilstrekkelig bevis. Men debatten fortsetter, spesielt i Verdens helseorganisasjon (WHO) i forkant av neste utgave – i 2017 – av det internasjonale diagnosesystemet ICD.

 

Først som en farse

Nettavhengighetens historie går tilbake til 1970-tallet, da IT-professoren Joseph Weizenbaum ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) så hos kollegene sine en «tvangsmessig programmering» kjennetegnet av lang tid foran skjermen, neglisjering av personlig hygiene og sosial isolering.2 Joseph Weizenbaum, Computer Power and Human Reason: From Judgment To Calculation, W. H. Freeman, San Francisco, 1976. Ifølge ham var dette typiske tegn på «mentale problemer».

På 90-tallet førte engstelsen og entusiasmen i kjølvannet av internettet til mer forskning på den virtuelle verden og dens potensielt avhengighetsskapende egenskaper: anonymitet, virkelighetsflukt, tilgjengelighet og interaktivitet. Nettavhengigheten viste seg den gang på tre felt: dataspill, cybersex og virtuell sosialisering. Men før den ble tatt seriøst, dukket sykdommen først opp som en farse. For å kritisere den store økningen i diagnoser i DSM (fra 106 i 1952 til 400 i 1994), lagde New York-psykiateren Ivan Goldberg i 1996 en parodi på klinisk diagnostisering som han postet på et forum for terapeuter: den «latterlige» lidelsen avhengighet av internett.3 Se David Wallis, «Just Click No», The New Yorker, 17. januar 1997.

Samme år gjorde sykdommen sin entré i det medisinske vokabularet på en mer ortodoks måte: Psykologen Kimberley Young fra Pittsburgh brukte den anerkjente diagnosen «patologisk spilling» på visse nettvaner og spredte ideen på ulike diskusjonsfora. Så kjøpte hun reklamebannere og søkeordet «internet addiction» på Yahoo.4 Kimberley S. Young, «Internet addiction: The emergence of a new clinical disorder», CyberPsychology & Behavior, vol. 1, nr. 3, 1996. Mange kontaktet henne med høyst reelle forespørsler. Siden har den psykologiske mekanismen «impuls» – dårlig eller manglende kontroll over en atferd som man vet er skadelig – blitt ansett som årsaken til psykologiske og sosiale problemer knyttet til nettbruk: manglende evne til å motstå trangen om koble seg på og en følelse av savn, med negative sosiale konsekvenser (skilsmisse, problemer på jobben og skolen, økonomiske problemer).

«Kina oppretter militæraktige forbedringsleire hvor pasientene blir innlagt.»

I 2013 fjernet DSM-5-redaktørene «patologisk spilling» fra kategorien «problemer med impulskontroll».5 Ting-Kai Li, Charles P. O’Brien og Nora Volkow, «What’s in a word? Addiction versus dependence in DSM-5», American Journal of Psychiatry, vol. 163, nr. 5, Arlington (Virginia), 2006. De mente problemer med å løsrive seg fra skjermen burde plasseres i en ny generisk kategori: «lidelser knyttet til substansavhengighet».6 Nancy M. Petry og Charles P. O’Brien, «Internet gaming disorder and the DSM-5», Addiction, vol. 108, nr. 7, Hoboken (New Jersey), 2013. Ideen er kontroversiell. Allen Frances, redaktøren for DSM-4, og Stan Peele, teoretiker om atferdsavhengighet, er kritisk til biologiseringen av avhengighetsbegrepet.7 Allen Frances, Saving Normal: An Insider’s Revolt Against Out-of-Control Psychiatric Diagnosis, DSM-5, Big Pharma, and the Medicalization of Ordinary Life, Harper Collins, New York, 2013. Stanton Peele, «Politics in the diagnosis of addiction», Huffington Post, 15. mai 2012. Å erstatte profilen dependant med addict og legge til symptomet «uimotståelig trang» impliserer ifølge Peele at det eksisterer den samme biologiske risikoen for å bli hekta på internett, spill og narkotika. Symptomet «trang», som i teorien forårsakes av uregelmessig dopaminproduksjon, blir diagnostisert med et enkelt spørsmål til pasienten: «Har du hatt en så stor trang til narkotika at du ikke klarte å tenke på annet?»8 Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, 5th ed., American Association of Psychiatry, Washington DC, 2013.

Noe helt sentralt står på spill her: Med denne tilnærmingen kan folk som har fått diagnosen – feilaktig eller med rette – få medisiner mot trangen. Men er vansker med å være uten nett en uke symptom på et fysiologisk behov eller på et samfunn der de fleste sosiale aktiviteter, samt skole og jobb går via nettet? Som et sted hvor det meste finnes, kan internett like gjerne bidra med en kur: Her kan «avhengige» og klinikere utveksle kunnskap, man kan konsultere psykologer på nett og det finnes apper som kan begrense tiden på tidslukende nettsider – for eksempel musematten Pavlov Poke som gir et svakt elektrisk støt når man besøker en forbudt nettside.

 

Ideologisk patologisering

Ut over den medisinske diskusjonen, møter diagnosen nettavhengighet også en mer direkte politisk kritikk. For kommende forskning har redaktørene av DSM-5 beholdt diagnostikken til den kinesiske psykiateren Tao Ran, som kaller det avhengighet om man er på nett «seks timer daglig i mer enn tre måneder, utenom skole- eller jobbrelaterte aktiviteter». Men ut fra hvilke normer og verdier kan man lage en vitenskapelig diagnostikk som hierarkiserer sosiale praksiser etter deres økonomiske produktivitet?

Når han trekker fra tid brukt til arbeid og utdanning, viser Tao hvor lite gjennomtenkt ideen om nettavhengighet er. I et univers der permanent påkobling nærmest er påbudt i jobb og skole, innfører diagnosen en moralsk grense mellom sunne og patologiske praksiser ut fra et implisitt kriterium om økonomisk nytte. Det er altså helt normalt å sitte på jobben åtte timer hver dag med blikket klistret på et regneark, mens seks timer daglig med dataspill krever medisinsk behandling? DSM-5 framstiller nettavhengighet som en sykdom løsrevet fra de økonomiske og digitale systemene som tjener på avhengigheten: spillindustrien, programvareselskapene, de sosiale mediene.

Et utelukkende nevrovitenskapelig perspektiv på nettavhengighet begrenser rommet for forskning og løsninger. Til nå har håndteringen av overdreven nettbruk vært sosial, kulturell og politisk. Det finnes heller ingen internasjonal konsensus. USA og Kina støtter standardhypotesen om en nevrologisk sykdom, men er uenige om behandlingsmåten. Amerikanerne etablerer et konkurransebasert behandlingssystem med utgangspunkt i private forsikringer, mens kineserne oppretter militæraktige forbedringsleire hvor pasientene blir innlagt og erkjenner at de er syke. Etter at Youngs diagnostiske spørreskjema ble oversatt i 2006, har Japan oppdaget omfanget av dette «sosiale problemet» og finansierer nå behandlingssentre.

Oversatt av L.H.T.

Virginie Bueno er førsteamanuensis i sosiologi ved Universitetet i Montreal, Quebec.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Psykologi

Placeholder

På sporet av depresjonen

Den amerikanske skribenten George Scialabbas legejournaler fra førti år med kronisk depresjon
Placeholder

For barnets beste

EU har bestemt at «fravær av følelsesmessig tilgjengelighet» og «manglende evne til
0 kr 0
Gå til Toppen