I spørsmålet om menneskets voldelighet står to radikalt motsatte oppfatninger mot hverandre. Den engelske 1600-talls filosofen Thomas Hobbes mente at «alles krig mot alle» har eksistert siden tidenes morgen (Leviathan, 1651). Jean-Jacques Rousseau hevdet derimot at «den ville» var svært lite aggressiv og at det var «det spirende samfunn» som trakk mennesket inn i «en fryktelig krigsskueplass» (Om ulikheten mellom menneskene, 1755).
Forestillingen om en «voldelig og krigersk» forhistorie ble skapt av evolusjons- og forhistorieantropologer i siste halvdel av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet. Denne vitenskapelige konstruksjonen fikk fotfeste med ideen om at menneskeheten har gått gjennom en progressiv, lineær utvikling.1 Marylène Patou-Mathis, Le Sauvage et le Préhistorique, miroir de l’Homme occidental, Odile Jacob, Paris, 2011. Allerede da eksistensen av forhistoriske mennesker ble anerkjent i 1863, begynte man å sammenligne fysikken og atferden deres med de store menneskeapene, gorillaene og sjimpansene. Enkelte forskere mente at dette «tredje mennesket» var det manglende leddet mellom «den laverestående menneskerasen» og menneskeapen. Så kom migrasjonsteorien på 1880-tallet som hevdet at den lange rekken av forhistoriske kulturer var et resultat av at befolkninger i et område ble erstattet av andre, og forankret dermed overbevisningen om at erobringskrig alltid hadde eksistert.
De første forhistorikerne ga artefakter fra forhistorien krigsklingende navn – klubbe, kølle, dolk – uten noen nærmere analyse av hva de var blitt brukt til. Verdensutstillingene og de første museene videreførte den samme fordommen. I 1871 åpnet artillerimuseet i veteransykehuset Invalides i Paris, med for- og protohistoriske, antikke, historiske og etnografiske våpensamlinger. Hver periode illustreres her med utstillingsdukker med våpen og krigsklær. Presentasjonsmåten gir en forestilling om at krig har vært et konstant kulturelt fenomen siden menneskehetenes eldste tider. I skarp kontrast til denne forestillingen viser nyere forskning at disse «krigsvåpnene» ble brukt til å drepe dyr, ikke mennesker.
Vår avskyelige, voldelige forfar
Kunstnere og forfattere har i enda større grad enn de vitenskapelige arbeidene bidratt til å konstruere forestillingen om de forhistoriske menneskene og deres levemåte. Her finner vi for eksempel skulpturene til Emmanuel Frémiet og Louis Mascré, maleriene til Paul Jamin og Fernand Cormon, Pierre Boitards «Studier fra før syndefloden» og J.-H. Rosny den eldres Ildkrigen fra 1911.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Fram til slutten av 1800-tallet framstilte de med få unntak det forhistoriske mennesket som en menneskelignende ape, ofte en slags gorilla, en art som da ble sett på som spesielt vill og lidderlig. Dette mennesket ble framstilt med primitive våpen som stokker og dolker, de holdt slaver, drepte for fote og var iblant også kannibaler. Samme forestilling gjenfinner vi også i de mange romanene som kommer etter 1880.
«Det finnes ingen arkeologiske tegn på territoriale kriger mellom migranter og innfødte.»
Disse fiksjonene etablerte en forhistorisk arketype i den kollektive fantasien: en maskulin, viril helt som jakter store, blodtørstige dyr som mammut og sabeltiger. Han har klubbe som våpen, er kledd i dyreskinn, og lever i en hule hvor han lager steinredskaper. Vår avskyelige, instinktive og voldelige forfar slåss for å erobre ilden, stjele en kvinne eller hevne en han har hatt kjær. Det er konflikter overalt, som om krigen var uunngåelig, og spesielt mellom de ulike «rasene» som ofte er beskrevet etter mønster fra oppdagernes fortellinger.2 Marylène Patou-Mathis, Préhistoire de la violence et de la guerre, Odile Jacob, 2013. På begynnelsen av 1900-tallet fremmet noen sosiobiologer, på bakgrunn av menneskeapenes atferd, teorien om at vi stammer fra «drapsaper». De fikk støtte fra antropologer og forhistorikere. Homo sapiens var ifølge dem et brutalt rovdyr som utslettet de andre store menneskeapene og spredte seg fra Afrika til hele Eurasia. Teorien ble lansert i 1925 av forhistorikeren Raymond Dart og senere popularisert av Robert Ardrey i boka African Genesis i 1961. De forhistoriske menneskene var jegere, altså rovdyr, og dermed aggressive av natur. Krigen var dermed ikke annet enn menneskejakt.
Freud og alfahannen
Dyredrapet kan framstå som uttrykk for en iboende menneskelig vold, men flere etnografiske studier viser at jegerne i langt de fleste tilfellene ikke er aggressive.3 Pierre Clastres, Archeology of Violence, Semiotext(e), Los Angeles, 2010 [1977]. Snarere tvert imot blir denne nødvendige volden oppfattet som en kosmologisk utveksling mellom menneske og natur.4 Philippe Descola, «Les natures sont dans la culture», i «Anthropologie: nouveaux terrains, nouveaux objets», Sciences Humaines, nr. 23, Paris, desember 1998–januar 1999. Dessuten skaper drapet et sosialt bånd gjennom delingen av byttet. I dag har man forlatt hypotesen om at mennesket, fordi det er et rovdyr, stammer fra «drapsaper». Det samme har skjedd med Freuds teori fra 1912 om de «primitive hordene».
Vandreren Rousseau,
tegning av Charles Gabriel Gleyre, 1860.
Psykoanalysens far var opptatt av Jean-Baptiste de Lamarcks teori om at ervervede egenskaper kunne arves, og mente at menneskene i tidligere tider levde sammen i primitive horder dominert av en stor, tyrannisk hann. Denne tok alle kvinnene, og sønnene var dermed tvunget til å bortføre kvinner utenfra. Så en dag «samlet de bortjagde brødrene seg, drepte og spiste faren, og gjorde slutt på den paternale horden,» skriver Freud i Totem og tabu (1913). Freud utviklet også begrepene «primitivt indre» og «vill drift», der de indre konfliktene samsvarer med ytre kamper som fortsatt pågår.
Er ikke denne «indre villskapen», slik epistemologen og antropologen Raymond Corbe hevder, en «imaginær mental konstruksjon influert av 1800-tallets raseideologi og eugenikk»?5 Raymond Corbey, «Freud et le sauvage», i Claude Blanckaert (red), Des sciences contre l’homme, II. Au nom du bien, Autrement, Paris, 1993. Flere nevrovitenskapelige studier viser at voldelig atferd ikke er genetisk determinert.6 Axel Kahn, L’homme, ce roseau pensant … Essai sur les racines de la nature humaine, Nil Editions, Paris, 2007. Selv om den er betinget av visse kognitive strukturer, spiller familiemiljø og sosiokulturell kontekst en langt mer sentral rolle for utvikling av voldelig atferd.7 Pierre Karli, Les Racines de la violence. Réflexions d’un neurobiologiste, Odile Jacob, 2002. Dessuten viser en rekke arbeider innen sosiologi og nevrovitenskap, så vel som innen forhistorie, at mennesket er empatisk av natur. Empati, eller altruisme, har vært den virkelige katalysatoren for menneskets utvikling.8 Penny Spikins, Holly Rutherford og Andy Needham, «From Hominity to Humanity: Compassion from the earliest archaic to modern humans», Time & Mind, vol. 3, nr. 3, Oxford, november 2010.
Tegn på kannibalisme
Undersøkelser av anomalier og bruddskader på flere menneskefossiler fra paleolittisk tid viser at folk med fysiske eller mentale handikapp, selv de som hadde dem fra fødselen av, ikke ble drept. Levningene av et homo heidelbergensis-barn (420 000–300 000 år siden) med prematur kraniesynostose har blitt funnet i Sima de los Huesos («beinhulen») i utgravningsstedet Atapuerca i Spania. Sykdommen fører til en anormal hjerneutvikling og deformert kranium. Barnet hadde altså fra fødselen av et mentalt handikapp, men levde likevel til å bli åtte år.
I de fleste skadetilfellene har sårene grodd, noe som viser at disse menneskene pleiet sine syke og skadde, og at disse på tross av handikappet beholdt sin plass i gruppen. Et annet eksempel er bekkenet og ryggsøylen til en 500 000 år gammel homo heidelbergensis funnet i Atapuerca. De viser at han led av en skjelettutvekst og en prolaps i en ryggvirvel. Denne 1,75 meter høye og hundre kilo tunge mannen var dermed krumrygget og må ha hatt store smerter når han bevegde seg. Men han levde til han var rundt 45 år på grunn av god pleie fra sine nærmeste.
Om det forhistoriske mennesket fortsatt i dag, i den kollektive forestillingen, er et menneske i evigvarende konflikt, gir den arkeologiske virkeligheten et helt annet bilde av saken. Analyser av prosjektilmerker på menneskebein, skader, skjelettenes tilstand og konteksten de blir funnet i, viser om de har vært utsatt for en voldshandling. De eldste sporene etter vold vi har, er oppdaget i en svært spesiell kontekst, nemlig kannibalisme. Flere arkeologiske funn viser at kannibalisme ble praktisert i paleolittisk tid (fra 800 000 til 12 000 år siden), men lite vitner om at de fortærte individene ble drept. Dessuten er det umulig å skille hvilke grupper som spiste og hvem som ble spist.
Krig, ofringer eller jaktulykker?
Andre spor etter vold er ekstremt sjeldne. Det viser undersøkelser av flere hundre menneskebein som er eldre enn 12 000 år.9 De er bare observert på 5 av 209 individer funnet i Sørvest-Frankrike. Se Mary Ursula Brennan, Health and Disease in the Middle and Upper Paleolithic of Southwestern France: A Bioarcheological Study, doktorgradsavhandling, New York University, 1991. Dessuten er de ofte vanskelige å fortolke, fordi merkene like gjerne kan stamme fra uhell, særlig jaktulykker, som fra et intensjonelt slag. Det eldste tegnet på vold utenom kannibalisme er funnet på kraniet til en arkaisk homo sapiens i en grotte nær Maba i Sør–Kina (200 000–150 000 år gammelt). Bristen rundt høyre tinning er sannsynligvis resultat av et slag fra en stump steingjenstand. Over 100 000 år senere, i grotten Shanidar i Irak, viser kraniet til en neandertaler på 30–40 år (Shanidar 1) to kraniebrudd: et rundt høyre pannebein og et rundt venstre øyehule. Men som arkeologene her påpeker, kan disse merkene stamme fra et tak som raste sammen etter at kroppen var gravlagt.
I Europa er det funnet spor av vold i forbindelse med en voksen neandertaler-kvinne som ble utgravd fra en grusbredd i elva Vah nær Sala i Slovakia: Pannen hennes bærer merker etter en spiss gjenstand som har gitt en ikke-fatal skade. I Saint-Césaire i Frankrike viser en ung neandertaler-kvinne også tegn etter et slag på høyre side av kraniet. Slaget fra en stump og finslipt gjenstand må ha ført til en sterk blødning og hjernerystelse eller koma. Dessuten har skader etter en spiss gjenstand i tre eller stein blitt observert på noen neandertaler-skjeletter (60 000–45 000 år) i Shanidar og på skjeletter av moderne mennesker i Es Skhul i Israel.
«Samarbeid og solidaritet, snarere enn konkurranse og aggresjon, har sannsynligvis vært nøkkelfaktorene for vår arts evolusjonære suksess.»
Er dette skader etter uhell eller voldshandlinger i en konflikt mellom individer eller grupper? Det er vanskelig å avgjøre for funn fra disse eldre periodene. Men i flere tilfeller er skadene leget, spesielt støt- og hodeskader. Ettersom personene ikke er blitt tatt av dage, er det grunn til å tro at skadene skyldes uhell eller en kamp som ble stoppet før døden, noe som antyder personkrangler. Kun mannen i Es Skhul og muligens gutten i «barnegrotten» i Balzi Rossi i Italia, synes å ha blitt utsatt for vold. Men fra hvem? Et medlem av gruppen eller et individ utenfra? Spørsmålet har foreløpig ikke noe svar.
Neandertalerne i Shanidar er ofre for jaktulykker, fastslår paleoantropologen Erik Trinkhaus.10 Erik Trinkaus, The Shanidar Neandertals, Academic Press, New York, 1983. Fordelingen av skader hos mange av dem (hovedsakelig på hodet og armene) samsvarer med beinskadene til profesjonelle rodeoryttere og viser bruddskader fra harde sammenstøt med bakken. Neandertalerne jaktet store pattedyr, våpnene de hadde gjorde at de måtte komme tett på dyrene og det er svært sannsynlig at det skjedde ulykker. Dessuten kan prosjektiler fra jegerne ha bommet på byttet og truffet andre i jaktlaget.
Noen sjeldne malerier fra yngre paleolittisk tid viser mennesker gjennomboret av streker, som på grotteveggene i franske Cougnac og Pech-Merle og på rullesteiner i italienske Paglicci. Disse hule- og steinmaleriene kalles ofte «skadet menneske» eller «menneske skutt med pil», fordi enkelte forhistorikere mener at strekene forestiller prosjektilspisser. Men heller ikke her kan det utelukkes at det dreier seg om jaktulykker eller symbolske seremonielle ofringer. I paleolittisk kunst finnes det ingen krigsscener (men det skal sies at narrative scener fra denne tiden generelt er ekstremt sjeldne).
Fredelige overflodssamfunn
Noen forhistorikere mener at Utgravningssted 117 på Nilens høyre bredd ved Sudans grense mot Egypt (14 340–13 140 år) er den mest overbevisende indikasjonen på at fatale konflikter har oppstått mellom to paleolittiske samfunn. I utgravningene fant man 59 kropper av kvinner, menn og barn i alle aldre – alene, i par, tre, fire eller fem – i graver dekket av liggende gravstøtter. Ifølge James Anderson døde rundt halvparten av disse en voldelig død, enten som følge av slag i ansiktet eller av å ha fått brystet, ryggen eller magen gjennomboret av lansespisser eller steinprosjektiler (noen av disse satt fortsatt i kroppen).11 J. E. Anderson, «Late Palelolithic Skeletal Remains from Nubia», Fred Wendorf red.), Contributions to the Prehistory of Nubia, Fort Burgwin Research Center – Southern Methodist University Press, Dallas, 1965. Dessuten viser prosjektilenes bane at man har fortsatt å angripe tre av mennene mens de sannsynligvis allerede lå på bakken. Hva har skjedd?
Mot slutten av paleolittisk tid ble klimaet tørrere i det nordlige Sudan. Utgravningsstedet ligger som en enklave i den fruktbare Nil-dalen, omgitt av en ugjestmild natur, og må ha vekket misunnelse hos grupper som levde i området rundt.12 Jean Guilaine og Jean Zammit, Le Sentier de la guerre. Visages de la violence préhistorique, Seuil, Paris, 2001. Økt befolkningstetthet og færre tilgjengelige ressurser kan også ha ledet til en intern konflikt om kontroll over ressursene. Ingenting i de arkeologiske funnene tyder på at prosjektilene stammer fra andre steder. Og kommer de 59 likene fra én eller flere hendelser? Uansett hva som er tilfellet, er dette det første kjente åstedet for kollektiv vold. Debatten pågår ennå om hvorvidt volden skjedde innad i gruppen eller mellom grupper.
Ifølge arkeologiske spor kan man med rimelighet hevde at det i paleolittisk tid ikke fantes krig i streng forstand, noe som kan forklares av flere faktorer. For det første en svak demografi: I Europa regner man med at det fantes noen tusen individer i yngre paleolittisk tid. Gruppene var spredt utover store territorier og sannsynligheten for at de støtte på hverandre er liten. I tillegg var en god tone mellom disse små gruppene på maks femti individer uunnværlig for å sikre reproduksjonen.
Overgangen fra et nomadisk til et bofast levesett akselererte i neolittisk tid med domestiseringen av planter og dyr. Det resulterte i en stedsspesifikk befolkningsvekst og demografisk krise. Denne kunne reguleres med konflikter, noe som antydes av flere nekropoler – i østerrikske Schletz og tyske Talheim – med fatale skader på skjelettene til menn, kvinner og barn.
Menneskene i paleolittisk tid hadde dessuten tilstrekkelig rike og mangfoldige leveområder. Enkelte antropologer mener at de forhistoriske samfunnene bare hadde en «overlevelsesøkonomi», men dette postulatet bygger ikke på noen arkeologisk realitet. En rekke arbeider viser snarere det motsatte, i så stor grad at man kan hevde at dette ikke bare var selvforsynte samfunn, men også overflodssamfunn. Når områdene er rike på ressurser, konkurrerer ikke de ulike gruppene, fordi de kan overleve med å utnytte ulike næringskilder. Dessuten finnes det ingen arkeologiske bevis som støtter hypotesen om territoriale kriger mellom migranter og innfødte.
I neolittisk tid førte behovet for ny dyrkbar mark til konflikter mellom de første jordbrukssamfunnene, og kanskje mellom dem og de siste jeger-sankerne, spesielt med ankomsten av nye migranter i Europa mellom år 5200 og 4400 (i tyske Herxheim, for eksempel). En dyptgripende krise synes å kjennetegne denne perioden, noe de mange tilfellene av menneskeofring og kannibalisme antyder.
Fra villskap til sivilisasjon
Mens de bofaste kan akkumulere materielle goder, har jeger-sanker-nomadene nødvendigvis begrenset rikdom, noe som også reduserer faren for konflikt. Dessuten genererer ikke jaktøkonomien noe overskudd, til forskjell fra produksjonsøkonomien som oppsto med domestiseringen av planter og dyr. Historien viser at lagret mat og andre varer kan vekke misunnelse og provosere fram interne stridigheter. Som potensielt bytte risikerer varene å skape rivalisering og konflikt mellom samfunn. Med utviklingen av metallurgi og langdistansehandel med prestisjevarer i bronsealderen (2. årtusen f.Kr.) blir krigeren og våpen kultgjenstander og krigen institusjonaliseres.
Dessuten blir konfliktene ofte utløst av de som har makt og rikdom – det man kaller eliten, som ofte støtter seg på en krigerkaste. Det mangler bevis på at det eksisterte noen sosioøkonomisk ulikhet i paleolittisk tid, men alt tyder på at det dreide seg om egalitære og lite hierarkiske samfunn. Det er først med den neolittiske sosioøkonomiske omveltningen at det dukker opp høvdinger og krigere i Europa, med en tydelig forskjellsbehandling av mennesker i gravstedene og i kunsten. Bruk av bue blir vanlig. Ifølge enkelte forhistorikere spiller dette jaktvåpenet en sentral rolle i konfliktopptrappingen, noe som synes bekreftet av helleristningene på den spanske østkysten.
Utviklingen av jordbruk og dyrehold ligger sannsynligvis til grunn for en sosial arbeidsdeling og framveksten av en elite, med sine interesser og rivaliseringer. Dessuten krevde dyrkingen av stadig større åkre flere hender. Det ble nødvendig å finne arbeidskraft. I middelneolittisk tid dukket kriger- og slavekaster (de fleste sannsynligvis krigsfanger) opp samtidig.
Den siste pasifiserende faktoren i paleolittisk tid er fraværet av menneskeofringer til en guddom. Ifølge enkelte arkeologer ble dyrkingen av en fruktbarhetsgudinne erstattet av modergudinner eller storgudinner i neolittisk tid. Fruktbarhetsgudinnen er representert av de ofte tydelig seksuelle venusfigurene som er funnet på europeiske utgravningssteder fra yngre paleolittisk tid. Heller ikke her finnes det noen arkeologiske bevis på at mennesker eller ville dyr ble ofret til noen guddom. Slike ofringer synes å ha oppstått i middelneolittisk tid (mellom 5300 og 4500), og har vært knyttet til gravriter, sonoffer eller innvielsesritualer (Hârsova i Romania, Fare-les-Oliviers i Frankrike). Mot slutten av neolittisk tid erstattes dyrkingen av modergudinnen gradvis av maskuline guddommer, som ofte er framstilt bevæpnet med dolk.
De forhistoriske menneskenes villskap er altså en myte skapt i andre halvdel av 1800-tallet for å underbygge ideen om sivilisasjon og troen på at framskrittet har kjennetegnet menneskets utvikling siden dets opprinnelse. Den pessimistiske forestillingen om en voldelig begynnelse har i dag – spesielt med kulturrelativismen – fått en arvtaker i en like mytisk idé om en gullalder. Våre forfedres reelle liv befinner seg nok midt mellom disse to ytterpunktene. Som de arkeologiske funnene viser, har medfølelse og gjensidig hjelp, samarbeid og solidaritet, snarere enn konkurranse og aggresjon, sannsynligvis vært nøkkelfaktorene for vår arts evolusjonære suksess.
Oversatt av R.N.
Marylène Patou-Mathis er forskningsdirektør, CNRS, forhistorisk avdeling Naturhistorisk museum i Paris.
- 1Marylène Patou-Mathis, Le Sauvage et le Préhistorique, miroir de l’Homme occidental, Odile Jacob, Paris, 2011.
- 2Marylène Patou-Mathis, Préhistoire de la violence et de la guerre, Odile Jacob, 2013.
- 3Pierre Clastres, Archeology of Violence, Semiotext(e), Los Angeles, 2010 [1977].
- 4Philippe Descola, «Les natures sont dans la culture», i «Anthropologie: nouveaux terrains, nouveaux objets», Sciences Humaines, nr. 23, Paris, desember 1998–januar 1999.
- 5Raymond Corbey, «Freud et le sauvage», i Claude Blanckaert (red), Des sciences contre l’homme, II. Au nom du bien, Autrement, Paris, 1993.
- 6Axel Kahn, L’homme, ce roseau pensant … Essai sur les racines de la nature humaine, Nil Editions, Paris, 2007.
- 7Pierre Karli, Les Racines de la violence. Réflexions d’un neurobiologiste, Odile Jacob, 2002.
- 8Penny Spikins, Holly Rutherford og Andy Needham, «From Hominity to Humanity: Compassion from the earliest archaic to modern humans», Time & Mind, vol. 3, nr. 3, Oxford, november 2010.
- 9De er bare observert på 5 av 209 individer funnet i Sørvest-Frankrike. Se Mary Ursula Brennan, Health and Disease in the Middle and Upper Paleolithic of Southwestern France: A Bioarcheological Study, doktorgradsavhandling, New York University, 1991.
- 10Erik Trinkaus, The Shanidar Neandertals, Academic Press, New York, 1983.
- 11J. E. Anderson, «Late Palelolithic Skeletal Remains from Nubia», Fred Wendorf red.), Contributions to the Prehistory of Nubia, Fort Burgwin Research Center – Southern Methodist University Press, Dallas, 1965.
- 12Jean Guilaine og Jean Zammit, Le Sentier de la guerre. Visages de la violence préhistorique, Seuil, Paris, 2001.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
