Klimaendringer skaper krig og konflikt

I november møtes verdenslederne i Paris for FNs 21. klimatoppmøte. Klimaendringene skaper allerede krig og konflikter verden over. De neste tiårene vil klimarelaterte konflikter øke med over femti prosent, ifølge forskere.

Mellom 2006 og 2011 opplevde Syria den lengste tørken og de dårligste avlingene siden de første sivilisasjonene oppsto i «den fruktbare halvmåne». Forørkning rammet nesten halvannen av landets daværende 22 millioner innbyggere.1 Bønder og familier fra landsbygda dro i hopetall til byene.2 Denne masseflukten økte spenningene som oppsto med tilstrømningen av irakiske flyktninger etter den amerikanske invasjonen av Irak i 2003. I flere tiår hadde baath-regimet i Damaskus vanskjøttet landets ressurser, subsidiert vannkrevende avlinger som hvete og bomull og fremmet ineffektive irrigasjonsmetoder. I tillegg kom overbeiting og befolkningsvekst. Vannressursene ble halvert mellom 2002 og 2008.

Kollapsen i det syriske landbruket er resultat av et komplekst samspill mellom faktorer som klimaendringer, dårlig forvaltning av naturressurser og demografiske endringer. «Denne kombinasjonen av økonomiske, sosiale, klimatiske og økologiske endringer tæret på samfunnskontrakten mellom borgere og regjering, styrket opposisjonen og svekket ugjenkallelig Assad-regimets legitimitet,» mener Francesco Femia og Caitlin Werrell fra Center for Climate and Security.3 Ifølge de to forskerne er Den islamske stats framvekst og ekspansjon i Syria og Irak delvis et resultat av tørken.

«Issmeltingen vil vise hvor robuste samarbeidsorganene i nordområdene er.»

Og tørken skyldes ikke bare naturlige klimavariasjoner. Det dreier seg om en anomali: «Nedbørsendringene i Syria er knyttet til den gjennomsnittlige økningen i havnivået i det østlige Middelhavet, kombinert med en nedgang i jordfuktigheten. Det er ingen åpenbare naturlige årsaker til denne utviklingen, men den observerte tørken og oppvarmingen sammenfaller med responsmodellene for økning i drivhusgasser,» fastslår det amerikanske vitenskapsakademiet.4


Klima som trusselmultiplikator

Øst i Kina fikk sviktende nedbør og sandstormer vinteren 2010–2011 (hvor myndighetene skjøt opp raketter i håp om å utløse regn) ringvirkninger langt utover landegrensene. Tapte avlinger tvang de kinesiske myndighetene til å kjøpe hvete på verdensmarkedet. Den påfølgende globale prisstigningen økte folkets misnøye i Egypt, verdens største hveteimportør, hvor husholdningene måtte bruke mer enn en tredjedel av sine tilgjengelige midler på mat. I det importavhengige landet merket egypterne godt doblingen av hveteprisen, som gikk fra 157 dollar for et tonn i juni 2010 til 326 dollar i februar 2011. Brødprisen ble tredoblet, noe som styrket folkets raseri mot Hosni Mubaraks autoritære regime.

På samme tid ble hvete-, soya- og maisavlingene på den sørlige halvkule rammet av La Niña, en alvorlig klimahendelse som utløste tørke i Argentina og voldsomme regnstormer i Australia. I en artikkel i Nature i 2011 viser Solomon Hsiang, Kyle Meng og Mark Cane en korrelasjon mellom borgerkriger og værfenomenet El Niño Southern Oscillation (ENSO). Hvert tredje til sjuende år fører dette fenomenet til en opphoping av varmt vann langs kysten av Ecuador og Peru, noe som snur passatvindene i Stillehavet og skaper store globale meteorologiske forstyrrelser.5 Ifølge Hsiang og kollegene dobler El Niño sannsynligheten for konflikter. Dette er den første bevisførselen for at de moderne samfunnenes stabilitet er sterkt avhengig av det globale klimaet.

Fra flyktningleiren Za'atri i Jordan. Klimaendringer ser ut til å ha vært en medvirkende årsak til borgerkrigen i Syria.

Fra flyktningleiren Za’atri i Jordan. Klimaendringer ser ut til å ha vært en medvirkende årsak til borgerkrigen i Syria.

Klimaendringer er blitt en «trusselmultiplikator» og endrer de internasjonale relasjonene. Natural security har overtatt for den kalde krigens hard security, ifølge de amerikanske militærfolkene i Center for a New American Security. Denne tenketanken ble opprettet i 2007 for å motvirke de nykonservatives klimaskepsis og identifisere nye globale trusler.

Kildene til miljømessig utrygghet er ikke lenger bare rent eksterne og naturlige faktorer som vulkanutbrudd, tsunamier og jordskjelv. Menneskelig aktivitet, raskere produksjonssykluser og globalisering av produksjonen bidrar til å destabilisere klimaet.


Arktisk miljømakt

I Arktis er virkningen av global oppvarming dobbelt så intens som andre steder og isen kan forsvinne fullstendig innen utgangen av århundret. I kjølvannet av issmeltingen har krav om nye land- og havgrenser ført til spenninger i nordområdene. Russland har utforsket Arktis i århundrer og er det eneste landet som har en flåte av atomdrevne isbrytere. En gigantisk isbryter bygges for tiden i St. Petersburg og vil være ferdig i 2017.6

Russland fornyer også flåten av fjerde generasjon superstille atomubåter. På amerikansk side blir åpningen av Arktis presentert både som et kommersielt lykketreff med tanke på handelen med Asia og som en mulighet for å sikre seg nye energiressurser.7 Issmeltingen i Arktis har systemiske konsekvenser. Variasjoner i polarvirvelen, vindstrømmen rundt Nordpolen, forklarer den intense kulden som rammet Nord-Amerika vinteren 2013–2014. «Interaksjonen mellom Arktis og den globale oppvarmingen er noe nytt i menneskets strategiske historie, fordi den gjør møtet mellom geografi og geofysikk i regionen til en ny, underlig geofysisk makt, som vi kan kalle ’arktisk miljømakt’, en makt som utfolder seg på planetært nivå, med massive konsekvenser,» skriver ekspert på militærstrategi Jean-Michel Valantin.8

I sin siste rapport understreker FNs klimapanel at det ikke finnes noen sikker teori som gjør at vi kan si at det vil oppstå væpnede konflikter i Arktis. Issmeltingen vil vise hvor robuste samarbeidsorganene i nordområdene, som Arktisk råd, er. Årsakssammenhengene er komplekse, ustabile og endrer seg stadig. Virkningene av oppvarmingen rammer samfunnene alt etter hvor solide politiske, økonomiske og sosiale systemer de har.9 I boka Climate Wars beskriver journalisten Gwynne Dyer en framtidig verden hvor oppvarmingen øker og folk fra sør, utsultet etter tørke og fordrevet av stigende havnivå, forsøker å ta seg til den nordlige halvkule. Samtidig må landene på de nordligste breddegrader, som i størst grad er selvforsynte med mat, forsvare seg – inkludert med atomvåpen – mot stadig mer aggressive naboer i Sør-Europa og Middelhavsområdet, som er blitt til ørken.10


Asymmetriske kriger

Klimamanipulering er et forsøk på å få kontroll over klimaet ved å intervenere direkte for å motvirke oppvarmingen av planeten som følge av det forskere kaller en «antropogenisk klimaforstyrrelse». Det dreier seg om ulike teknikker for å fjerne en del av CO2-overskuddet fra atmosfæren eller å regulere solstrålingen, med fare for å destabilisere både samfunn og økosystemer.

En foreslått teknikk er å pumpe svovelpartikler opp i atmosfæren for å stenge ute noe av sollyset og dermed kjøle ned planeten. Men observasjoner av vulkanutbrudd får klimaforskere til å konstatere at selv om svovelpartikler kan kjøle ned atmosfæren, skaper de også regional tørke og kan redusere utbyttet fra solcellepaneler, svekke ozonlaget og forstyrre vannkretsløpet. «Dessuten, uten globale avtaler om hvordan og hvor man skal bruke klimamanipulering, innebærer solstråleregulering en fare for internasjonal konflikt. Gitt de relativt lave direkte kostnadene, estimert til et titalls milliarder dollar i året, kan ikke-statlige aktører eller små stater handle på egenhånd og bidra til globale eller regionale konflikter,» advarer FNs klimapanel.

Klimaendringene skaper ikke bare nye motiver for voldelige konflikter, men også nye typer kriger, slik den tyske sosialpsykologen Harald Welzer påpeker. Den ekstreme volden i disse konfliktene overskrider ifølge ham de klassiske teoriene og «gir atferder og erfaringer som den hovedsakelig fredelige vestlige verden etter andre verdenskrig ikke gir noen referanseramme for».11 Voldsmarkedene fôres av asymmetriske kriger mellom befolkninger og krigsherrer i de store private konsernenes tjeneste, og forsterkes av den globale oppvarmingen. Kaoset i Darfur som har vart siden 1987 er et godt eksempel på denne selvdestruktive dynamikken som forverres av skjøre statsapparater. Nord i Nigeria har forringelse av landbruksjord brutt opp bøndenes og gjeternes tradisjonelle levemåte og forstyrret migrasjonsrutene. Flere hundre landsbyer er forlatt og migrasjonen har bidratt til å destabilisere regionen og gjort den til en bastion for islamistbevegelsen Boko Haram.


Økende flyktningstrømmer

Den siste rapporten fra FNs klimapanel snakker om sammensatt risiko (compound risk), som betegner hvordan flere typer konsekvenser konvergerende innenfor et avgrenset område: «Fordi verdens gjennomsnittstemperatur innen 2050 er forventet å øke med to til fire grader i forhold til temperaturene i 2000, finnes det under ellers like forhold et potensial for store endringer i de globale mønstrene for personvold, gruppekonflikt og sosial ustabilitet i framtiden.»

Forskeren Marshall B. Burke ved Berkeley-universitetet i California spår at væpnede konflikter vil øke med 54 prosent innen 2030. Sammen med fire kolleger har han gjort den første helhetlige vurderingen av klimaendringenes mulige innvirkninger på krigene i Afrika sør for Sahara. Den belyser sammenhengen mellom borgerkrig, temperaturøkning og mindre nedbør, med utgangspunkt i klimapanelets mediananslag for klimagassutslipp for regionen mellom 2020 og 2039.

Flyktningstrømmen til havnene i den rike enklaven Europa vil sannsynligvis fortsette og forsterke seg i løpet av århundret. «I dag er like mange personer i verden fordrevet av miljøødeleggelser som av krig og vold,» påpeker statsviteren François Gemenne.12 Disse migrantene flykter fra kriger som utkjempes langt fra Vesten. Men i Vesten nekter man å gi dem flyktningstatus på tross av Vestens historiske ansvar for den globale oppvarmingen: «Å avvise termen ’klimaflyktning’ betyr at man benekter at klimaendringene er en form for forfølgelse av de mest sårbare». Disse er ofre for en transformering av planeten som er langt større enn dem selv.

Oversatt av R.N.

Agnès Sinaï journalist.