Hvem tar egentlig imot flyktningene?

Vestlige myndigheter later som om de først oppdaget omfanget av kaoset i Syria med den nylige flyktningstrømmen. Kun en ørliten del av de elleve millioner syrere som har flyktet fra borgerkrigen, når Europa etter en farefull ferd. De fleste finner tilflukt internt i Syria, og i nabolandene Tyrkia, Libanon og Jordan, hvor tilstrømningen påvirker både samfunnene og økonomien.

«Moren min ble igjen i landsbyen sammen med lillebroren min for å ta seg av de eldre,» forteller Hamad Hamdani (15). «Hun insisterte på at jeg skulle dra til Tyrkia med onkelen min. Hun ville at jeg skulle være trygg, hun var redd for militsene som hadde tatt kontroll over Azaz.» Hamad kommer fra en liten landsby utenfor den lille byen Azaz nord for Aleppo. Han forlot Syria for tre år siden. I juli 2012 ble faren hans drept av en tønnebombe fra Bashar al-Assads flyvåpen. En tidlig morgen noen uker senere sa tenåringen farvel til moren og heiste seg opp i en lastebil sammen med familien til onkelen, en desertør fra regjeringshæren. Hver flyktning er kastet ut i denne gigantiske malstrømmen og har sin egen historie som gir et lite innblikk i det syriske dramaet og konsekvensene for nabolandene.

Til å begynne med bodde Hamad og de andre i den tyrkiske leiren Oncupinar i provinsen Kilis like over grensen. Dette er et av de 22 sentrene tyrkiske myndigheter har etablert i de åtte grenseprovinsene. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har over fire millioner syrere flyktet til utlandet, mens 7,6 millioner er internt fordrevet.1 Rundt halvparten av de syriske flyktningene bor i dag i Tyrkia (1,9 millioner ifølge UNHCR), og 80 prosent av dem bor ikke i leire. Som familien Hamdani, som nå bor i en liten leilighet i et fattig strøk i Gaziantep, hvor en av sju innbyggere nå er syrere.

Hamad arbeider som kelner på en kafé og onkelen som varebud og altmuligmann på kafeens kjøkken. «Til å begynne med var leiren i Kilis ren og veldrevet,» sier Wael Hamdani, Hamads onkel. «Vi hadde alt vi trengte, men vi bodde svært tett. Jeg taklet ikke sperringene og at de noterte når vi kom og gikk. Jeg deserterte ikke fra hæren bare for å bli sperret inne i en ny kaserne. Jeg ville jobbe, bevege meg og fø familien min. Men jeg ante ikke at det skulle bli så vanskelig.» Hamad derimot savner leiren på grunn av skolen han kunne gå på.


En etnisk og religiøs mosaikk

Denne tilstrømningen av flyktninger utgjør en «kolossal utfordring for Tyrkia», ifølge president Recep Tayyip Erdogan. Utover logistikk og sikkerhet ønsker Tyrkia «å gi syrerne så anstendige kår som mulig,» sier aviskommentatoren Ali Bayramoglu. Mange internasjonale medier har reagert på kvaliteten på tjenestene til flyktningene. UNHCR og de tyrkiske myndighetene driver leirene i fellesskap. Leirene blir nøye overvåket av sikkerhetstjenestene. De ligger langt unna byene og fungerer mest som inngangsport. For å forlate disse sentrene må man oppgi hvor man skal. Regjeringen hevder de ikke tillater krigere fra Den islamske stat (IS) på tyrkisk jord, men myndighetene har blitt kraftig kritisert i tyrkisk presse for å se gjennom fingrene med hva som skjer langs grensen.

En annen utfordring er samholdet i det tyrkiske samfunnet. Den 800 kilometer lange grensen er en etnisk og religiøs mosaikk – av turkmenere, kurdere og armenere, ortodokse kristne, sunnimuslimer og alavitter, arabisktalende og tyrkisktalende – som den tyrkiske staten har brukt et århundre på å få til å leve fredelig sammen. Mangfoldet blant flyktningene vekker til live en dårlig bearbeidet del av en felles historie. Jevnlig oppstår det spenninger. På forsommeren anklaget tyrkiske ultranasjonalister de arabisktalende tyrkerne sørvest i landet for å invitere syrere dit for å «arabisere» landsdelen, og spesielt det tidligere Alexandretta, som Syria og Tyrkia har kranglet om helt siden provinsen ble innlemmet i Tyrkia i 1939.


«handlingslammelse og egoisme»

Tyrkia underskrev Genève-konvensjonen i 1951, men med en klausul som begrenser forpliktelsene til europeiske befolkninger. I april 2013 vedtok landet en utlendingslov som sier at syrere ikke kan bli sendt tilbake hvis det er fare for at de blir forfulgt, og syrerne får også lettere arbeidstillatelse. Regjeringen opprettet i april i fjor et generaldirektorat for migrasjon plassert direkte under statsministeren. De tyrkiske myndighetene åpner også for permanent bosetting. Syrere med tyrkiske aner og turkmenere blir også oppfordret til å søke tyrkisk statsborgerskap.

Klikk for å forstørre.

Klikk for å forstørre.

Den tredje utfordringen er økonomisk. Lokal befolkningsvekst, økte husleier og levekostnader, sammen med en nedgang i turismen, gjør tyrkerne skeptiske til flyktningene. Det har ikke vært noen større sammenstøt og landet er stort sett en relativt trygg havn for flyktningene. Men krigen i Syria har gitt Erdogan et påskudd for å skape en anspent stemning i håp om å få flertall i det kommende valget. Nasjonalistpartiene anklager regjeringen for å svekke den tyrkiske identiteten, mens den sekulære venstresiden frykter at flyktningleirene blir baser for IS. «Før 2011, og etter fjerningen av visumplikten, var syrerne velkomne i Tyrkia,» sier Nasser Ahssene, en forretningsmann fra Aleppo som har bosatt seg i Izmir. «De brukte penger og styrket handelen mellom landene. I dag er de fortsatt velkomne, men situasjonen deres blir stadig verre. Vi merker at gjestfriheten minker. Derfor vurderer enkelte å dra til Europa.»

De økonomiske kostnadene ved å ta imot flyktningene blir stadig høyere. «Vi gjør den største økonomiske innsatsen. Det er på tide at vi får støtte,» sa visestatsminister Numan Kurtulmus i midten av september. Han mener at de har brukt sju milliarder dollar siden 2011 og anklager EU for «handlingslammelse og egoisme».


En straff for okkupantene

Libanon har nå over 1,1 millioner flyktninger, det vil si en fjerdedel av lokalbefolkningen. I motsetning til Tyrkia gjør myndighetene lite for dem. Det er ikke overraskende, gitt den politiske situasjonen i landet: Presidentembetet har stått tomt i over et år,2 og nasjonalforsamlingen er blitt «selvforlenget» med et ministerkabinett som tar seg av den daglige driften. De stenger og åpner grensene uten noen klar logikk. Med den politiske blokkeringen gjør Libanon bare det ytterst nødvendige: De tar imot eller sender tilbake flyktninger, og innførte visumplikt i februar. På tross av den akutte situasjonen får flyktningene ingen økonomisk hjelp, og ingen leirer er bygd. På tross av hjelpen fra UNHCR og mange lokale og internasjonale organisasjoner, er flyktningene overlatt til seg selv i «et land overlatt til seg selv», som de mange unge libaneserne som protesterer mot politikerne sier.

Når jeg spør hvor flyktningene er, svarer folk på gata i Beirut umiddelbart: «De er overalt og ingensteds.» Langs gatene, foran boligblokkene eller på et gatehjørne i le av vinden, ser du ofte flyktningfamilier som står rundt et sparsommelig måltid lagt på en duk av aviser. Telt med UNHCR-logo er også vanlig på de få ubebygde tomtene i byen. På en kafé i Hamra-strøket forteller den libanesiske journalisten Radwan el-Zein: «Først kom de rike syrerne, så de mindre rike og nå kommer de fattigste. Alle gjør så godt de kan, vi også. Men noen får nok og drar tilbake til Syria. Nylig fikk jeg høre at en ung avisselger som alle i strøket kjente, er død. Han dro til slutt hjem og ble drept i et bombeangrep.»

Ifølge Leger uten grenser lider flertallet av de syriske flyktningene av psykiske plager og lever i stor nød. Bare 100 000 av de 400 000 syriske flyktningbarna går på skole. Etter tre tiår med syrisk militærnærvær i Libanon (1975–2005) er libaneserne framfor alt urolig for det store antallet flyktninger, som de mener er langt større enn de offisielle tallene. Etter at borgerkrigen brøt ut i 2011 har to uforsonlige parter stått mot hverandre i Libanon. Mens sunniene i overveldende grad støtter opposisjonen, gir Hizbollah stadig mer hjelp til Assad-regimet. Og som vanlig er de kristne delt. «I noen miljøer har ikke naget mot syrerne forsvunnet,» sier en maronittisk politiker som ønsker å være anonym. «Mange her ser på borgerkrigen på andre siden av grensen som en straff for de som okkuperte oss i tretti år, snarere enn som en risiko for destabilisering og en tydelig fare for ikke-muslimske minoriteter i regionen hvis Assad-regimet faller.»


Taushetens lov

Sunnikommunen Esral i Bekaa-dalen langs grensen til Syria ligger i samme dalsøkk som syriske Qalamoun. Da kampene ble mer intense i området mellom regimet med støtte fra Hizbollah og de ulike opposisjonsgruppene – spesielt Al-Qaida-tilknyttede Al-Nusra – kom det mange flyktninger. Befolkningen ble tredoblet. Jihadister fra den syriske opposisjonen blandet seg med de sivile og IS-flagget dukket opp. Hizbollah hadde inntil da sagt at de bare ville støtte Assad-regimet på syrisk jord, men reagerte nå med å hevde at det fantes en sunnitrussel i Libanon. Blodige sammenstøt førte til flere titalls døde og den libanesiske hæren måtte gripe inn i fjor sommer og i mai i år.

I mangel av en statlig respons tar trosbåndene over. Kristne sogn over hele landet har etablert et solidaritetsnettverk som tar vare på sine medtroende blant flyktningene. På samme måte er arbeiderstrøk i Tripoli og Beirut, som tidligere huset syriske arbeidere, nå blitt tilholdssteder for flyktninger, i likhet med de palestinske flyktningleirene Nahr-el-Bared, Shatila, Burj al-Barajneh, Ayn el-Helweh. Noen syriske flyktninger har også søkt tilflukt på landsbygda eller det libanesiske innlandet, hvor de mot betaling eller andre tjenester jobber som vaktmestere eller utfører hagearbeid. Iblant begraves uenighetene i en felles forståelse. For eksempel i Hizbollah-bastionen Bint Jbeil i sør, hvor det bor sunnifamilier fra Deraa og Raqqa. For flyktningene blir taushet, med andre ord å ikke flagge sine religiøse og politiske overbevisninger, en implisitt lov for å overleve. Den er ikke påbudt, men følges strengt.


Som en gjenforening

Jordan, det tredje landet som er berørt av krigen, har tatt imot 630 000 syriske flyktninger, ifølge UNHCR. Landet har tatt imot flyktninger i flere årtier. Den siste store bølgen var i 2003 etter invasjonen av Irak. Man antar 300 000 flyktet den gang. De rikeste bosatte seg i Jordan, mens de andre skaffet seg midler til å dra til Europa eller dro tilbake til Irak.

I dag, som den gang, er det en solidaritet mellom beslektede folk. Det har vært tilfellet mellom syriske Deraa og jordanske Ramtha. De to byene på hver sin side av grensen har gamle vennskaps- og handelsbånd. To kvinner fra Deraa forteller. Den ene er moren, den andre tanten, til to unge syrere som de syriske sikkerhetstjenestene arresterte i 2011. De ble fengslet og torturert for å ha skrevet «Erharl» (Forsvinn) på veggen på skolen sin. Episoden utløste de første demonstrasjonene som, på tross av undertrykkelsen, spredte seg til resten av landet før det hele utartet til en blodig konflikt.

«Vi fikk barna våre tilbake i en elendig tilstand,» forteller moren, Oum Kassem. «Vi sa ingenting, hva kunne vi si? Vi ville ikke dra, men vi måtte. Huset vårt ble brukt av skarpskyttere. Alle innbyggere i Deraa vil fortelle deg lignende historier. De vil fortelle at ingen av oss har dratt frivillig. De vil også fortelle at det ikke finnes en innbygger i Ramtha som ikke har tatt imot en flyktningfamilie.»

Faktisk er alle typer solidaritet – innen familien, landsbyen, stammen eller økonomisk – synlige i noe som ligner gjenforeninger, som innbyggerne selv var de første til å bli overrasket over. Litt som om de var tilbake i den tiden da regionen Houran smeltet harmonisk sammen med Galilea og fri ferdsel ennå var mulig.


Tre milliarder dollar

De jordanske myndighetene har færre ressurser enn tyrkerne, men litt mer vilje enn libaneserne, og har forsøkt å følge opp flyktningstrømmen. I slutten av juli 2012 åpnet de Zaatari-leiren i nord. På den tiden stolte de på at de hadde en viss erfaring fra palestinerne som kom i 1948 og 1967, eller de utenlandske arbeiderne som rømte Irak under den første Golfkrigen (1990–1991). For ikke å glemme flyktningbølgene etter de ulike fasene med sekterisk vold etter invasjonen av Irak i 2003.

Spenninger mellom jordanere og syriske flyktninger, samt framveksten av en sosial protestbevegelse i lokalbefolkningen, fikk myndighetene til å gjøre noe med flyktningsituasjonen, og det raskt. Ordet ’leir’ dukket opp, som betegnelse på mange ansamlinger av telt og campingvogner. Offisielt eksisterer det seks leirer fordelt på de store byene i nord, men også andre leirer dukker regelmessig opp, spesielt midt i landet, før de blir revet. I praksis har de jordanske myndighetene bare tilrettelagt landområder for leirene Zaatari (2012) og Azraq (2014), som kan huse 120 000 og 130 000 flyktninger. 90 prosent av finansieringen, anslått til to milliarder dollar siden 2012, kommer fra eksterne givere, deriblant golfmonarkiene.

UNHCR tar seg av administrasjonen med registrering og fordeling av tjenester, samtidig som de får bistand fra FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA). FN estimerer at de samlede utgiftene med å ta imot de syriske flyktningene vil bli tre milliarder dollar i år. En stor sum med tanke på at Jordan i fjor bare fikk 854 millioner dollar, det vil si kun 38 prosent av de 2,3 milliardene kongedømmet brukte.


Sjenerende gjester

Zaatari og Azraq har enda dårligere veiforbindelser enn de tyrkiske leirene og er gradvis i ferd med å bli byer. Campingvogner, og senere modulbygg fra Saudi-Arabia, har erstattet teltene. Folk planter trær og gir smugene idylliske navn som Jasmin og Jujube. Langs hovedgata i Zaatari-leiren er det forretninger og verksteder av alle slag. Mange sykler rundt på sykler de har fått av bystyret i Amsterdam. De forente arabiske emiratene betaler for deler av infrastrukturen, som vannledninger og kloakksystem.

På tross av utbedringene er de to leirene midt i ørkenen ikke spesielt trivelige. Antall beboere har sunket fra 156 000 i mars 2013 til 79 000 nå i august. Flyktningene ønsker bare én ting: å komme seg til byene, især Amman, og smelte inn. Bylandskapet og samfunnene, spesielt i nord, er påvirket. Syrerne er kjent for sine dyktige håndverkere, kokker og kjøpmenn, og leier ut sine tjenester. Smier og snekkerverksteder, restauranter og grossister dukker opp litt overalt. Byggebransjen tjener godt på boligetterspørselen til de rikeste flyktningene, mens syriske forretningsmenn investerer i industriområdet Al-Hassan. I Amman har reklameskilt for eksklusive varer fra Damaskus, som Bakdash, den berømte isfabrikanten grunnlagt i 1885, dukket opp. Enkelte kafeer har nesten bare syriske gjester som mer eller mindre har funnet tilbake til sine gamle vaner.

Syrernes urbane livskunst var tidligere et forbilde for det jordanske småborgerskapet, men med den stadige strømmen av nyankomne er syrerne i ferd med å bli sjenerende gjester. Og myndighetene er blitt mer hardhendte. Grensekontrollene er styrket og folk som tar seg ulovlig inn i landet kan bli returnert til de syriske myndighetene, uansett hvilken risiko det betyr for dem. I likhet med Libanon har ikke Jordan underskrevet Genève-konvensjonen og mener derfor at de ikke har noen beskyttelsesplikt.


Større folkevandring enn i 1948

Som i Libanon og Tyrkia er flyktningene også gisler i et innenrikspolitisk spill. Den såkalte venstreopposisjonen, som kaller seg progressiv og anti-imperialistisk, anklager flyktningene for både å true den nasjonale identiteten og rikets sikkerhet. I en avis med bånd til regimet i Damaskus kunne man lese følgende: «Flesteparten av de syriske flyktningene i utlandet tilhører samfunnskategorier som ikke klarer å tilpasse seg Syrias pluralisme og sivilisasjonsform. Altså kan tapet av dem ikke ses som en demografisk blødning.»3

Disse fremmedfiendtlige stemmene brukte regimet i parlamentsvalget og kommunevalget i 2013 for å kvele protester og svekke Det muslimske brorskapet. De er nå blitt enda mer høylytte og mistroen vokser med jihadistenes suksess på bakken. Og regjeringen bruker unntakstilstanden skapt av flyktningstrømmen for å forsvare hvorfor det går så sakte med reformene de lovet under den arabiske våren i 2011.

Den syriske utvandringen er nå større enn den palestinske i 1948, og man kan spørre seg hva slike befolkningsendringer vil føre med seg. Disse samfunnenes evne til å ta imot flyktninger og takle tilsynelatende katastrofale situasjoner, er fullstendig bemerkelsesverdig. Men på sikt er framtiden usikker for de nasjonale grensene, som er visket ut av flyktningstrømmer og militser. Tyrkias proaktive innstilling og politiske vilje, står i skarp kontrast til den fattige responsen fra Libanon og Jordan, spesielt med tanke på at disse to samfunnene har samme språklige og kulturelle arv som Syria.

Oversatt av R.N.

Hana Jaber er forsker tilknyttet Collège de France.