Framtiden i vannkanten

Stigende havnivå i Louisiana sår tvil om den amerikanske livsstilen er forenlig med kamp mot klimaendringene.

Sent i august er kveldshimmelen i Sør-Louisiana som regel mørkeblå, men i kveld truer et tordenvær i horisonten. Noen multefisk hopper opp av vannet og lander på magen med små plask. Jake Billiot styrer reketråleren Sitting Bull rolig mot båtrampen i Pointe-aux-Chênes. Landsbyen ligger ytterst på en lang odde som kun en smal vei forbinder med det nordamerikanske kontinentet. Når du nærmer deg enden på motorvei 665, vokser havet foran deg inntil landet forsvinner og du omringes av vann.

Landskapet bak Billiots båt har to farger – grønt vadegress og det nesten svarte vannet i bayou-en – nettverket av småelver i sumpene langs Louisianas kyst. Dette landskapet var en gang et stort sumpområde hvor rekene ynglet om våren og fugler som svarthetteparulaen hvilte på sin ferd over kontinentet. Men de siste femti årene har 90 prosent av Pointe-aux-Chênes og halvøya Isle de Jean Charles forsvunnet. Sammenligninger av nye og gamle flyfoto viser en dramatisk endring: Blått har erstattet grønt. Det som en gang var et av verdens største og mest fruktbare våtmarksområder, mister nå land tilsvarende en fotballbane i timen.1

Bayouen i Louisiana forsvinner som følge av stigende havnivå, kysterosjon, landsenkning og mange tusen kilometer med kanaler gravd ut av oljeselskapene.2 «Jeg har fisket her for meg selv i 55 år,» sier Billiot. «Da jeg begynte, fanget jeg krabbe og reker om sommeren og det var nok land til at du kunne sette feller om vinteren. Vi hadde alt vi trengte og mer, men nå er bisamrottene borte. Jeg må kjøre rundt i flere timer for å fange noe som helst,» sier Billiot som i likhet med de fleste i Terrebonne Parish er halvt fransk, halvt indianer. 2010 og 2011 var de verste sesongene på femti år for den lokale rekeindustrien.


«Du kan ikke stoppe vannet»

Vanligvis tenker vi at havstigningen nådde et kritisk punkt for femten år siden, da Grønlandsisen begynte å trekke seg raskere tilbake og fylte havet med større vannmengder enn noen gang tidligere i menneskets historie. Men Mississippi-deltaet har mistet land helt siden hæren begynte å demme opp elva på 1930-tallet.

I ti tusen år har Mississippi-elva drenert et gigantisk nedbørsfelt fra Wyoming til Pennsylvania og fra den kanadiske grensen til Mexicogolfen. Med silt og sedimenter fra halve kontinentet har verdens tredje lengste elv formet Louisianas kyst.

Urbefolkningen som levde her før Columbus forsto at perioder med veksling mellom flom og uttørking var et tegn på en sunn elv, og at dette kretsløpet formet elva og samfunnene langs elvebredden. Bosetningene var ofte plassert et stykke unna elvebredden for å gi vannmassene et vidt leie. De fleste var heller ikke permanente landsbyer, men leirer som kunne flyttes hvis vannet steg.

I 1543 stanset en oversvømt Mississippi den spanske conquistadoren Hernando de Soto på hans ferd vestover i dagens Tennessee. Kronikøren hans, Garcilaso de la Vega, skrev lange passasjer om flommen i dagbøkene sine.3 Det er den første kjente opptegnelsen hvor elvas regelmessige høyvann og sedimentstrømmer tolkes som en advarsel mot menneskelig innblanding. Neste kjente skildring av elvas «vrede» er fra 1734, da Mississippi i flere måneder oversvømte det gryende New Orleans, anlagt i elvas naturlige flodleie. Kort sagt: Det var først når elva kom i veien for, eller spolerte, europeiske prosjekter at Mississippis uberegnelige vannmasser ble et problem.

I 1927 oversvømte Mississippi byer langs hele elva. I seks måneder var et område på størrelse med Massachusetts, Connecticut, New Hampshire og Vermont dekket av vann. Hærens ingeniørkorps begynte å demme opp elva for å beskytte landet den hadde skapt. Men elvekontrollen som skulle verne byene langs nedre Mississippi mot flom, kan nå ha blitt en større trussel for disse stedene enn den en gang så uregjerlige elva.

«Da silten samlet seg bak demningene ble flommene sterkere og førte ikke lenger med seg sediment, og landet begynte å synke,» sier Lora Ann Chaisson, nestleder for indianerstammen United Houma Nation. Plutselig krympet de lange landtungene av avleiret jord som Mississippi-elva har bygget og formet de siste ti tusen årene.

Lora Ann bor ikke lenger på Isle de Jean Charles, hovedsetet for den lokale urbefolkningen. Som så mange andre har hun flyttet noen kilometer «inn» til Pointe-aux-Chênes. «Alt jeg lurte på da jeg kom hit, var: ‘Flommer det over her?’,» forteller Lora Ann. «’Nei, det flommer ikke over her,’ svarte de. Men du kan ikke stoppe vannet. Nå kommer det inn hit også. Og det ble bare verre da de fant olje i bayouen.»


En uhyggelig monotoni

I 1948 ble den første oljeriggen satt opp bare fem mil unna barndomshjemmet til Lora Ann. Med oljeriggene ble det gravd kanaler gjennom myr og sump for å få lettere adgang til riggene. Oljeselskapene skulle egentlig fylle igjen kanalene når brønnene sto klar, for å begrense vannets bevegelser gjennom de sårbare sumpområdene rundt bayouene.

«Men de skånet ikke sumpen slik de hadde lovet og nå er Golfen rett utenfor stuedøra,» sier Billiot. Kysten her huser i dag halvparten av USAs oljeraffinerier, samt et nett av rørledninger som frakter 20 prosent av landets råolje og 33 prosent av gassen. Fra lufta ser det ut som om våtmarkenes sirlige kniplinger er skåret over med barberblad. Hver eneste en av de mange tusen kanalene er en ekstra vei inn for saltvannet. Jo mer vann som strømmer gjennom våtmarkene, jo bredere blir kanalene og jo fortere forsvinner landet.4

Hvert år forsvinner åtti kvadratkilometer av disse våtmarkene, mye som følge av oljevirksomheten. Det kan synes ubetydelig, men Louisiana har halvparten av USAs våtmarker, som er det beste forsvaret mot de stadig hyppigere havstormene. Våtmarker fungerer som gigantiske svamper som suger til seg vannet fra stormbølgene og slipper det sakte ut. Slik verner de innlandet fra flom. Med våtmarken forsvinner også den unike PH-balansen i brakkvannet – og med det alle slags arter og geografiske særtrekk. En uhyggelig monotoni senker seg over sumpene. Det er blitt færre fugler på høsthimmelen, og rekene de lokale fiskerne er avhengige av blir stadig vanskeligere å finne.


Kartet og terrenget

Billiot spør på radioen om andre finner noe. Responsen er ikke god, men han bestemmer seg for å prøve likevel. Etter eksplosjonen på oljeriggen Deepwater Horizon i 2010 leide BP et par av båtene hans til opprydningen. Det har gjort Billiot til en av de mer velstående fiskerne her og – med en slags ironi – gitt ham råd til å svi av litt ekstra bensin i jakten på de få rekene som er igjen.

I de 87 dagene det tok å stoppe oljelekkasjen stanset det amerikanske legemiddel- og matvaretilsynet fisket i området. Det gjorde mange tusen arbeidsløse, og rammet et helt levesett. Rekefiske er den tredje største næringsveien i området, etter olje- og gass, og framstår som en religion snarere enn et arbeid. De lokale fiskerne knytter rekefangsten til skjebnen og Guds velvilje. Men diskusjonen om hvem som har skylden for dagens urovekkende lave formering, begynner langsomt å endre seg.

Av de få rekene som har overlevd oljeutslippet, har noen svulster mens andre er født uten øyne. Eksplosjonen på oljeriggen sendte 4,9 millioner fat olje ut i Mexicogolfen. BP svarte med å spraye 45238 fat Corexit, et middel som bryter opp oljen og får den til å holde seg under vann og ikke danne oljeflak på havoverflaten. Men Corexit er et tungt stoff som synker til bunns og drar med seg oljen og forurenser mudderet hvor de fleste skalldyrene gyter. Fisk i egg- og larvefasen har ikke samme forsvar som mer utviklede dyr, og er dermed spesielt sårbare for giftstoffene i Corexit. Selv små doser kan forårsake død eller mutasjoner.5

«Du trenger ikke drepe kyllingene. Det holder å knuse eggene,» sier Burt Knight som har fisket reker her hele livet. Ifølge Knight rådet forskere innbyggerne i Pointe-aux-Chênes til å spise mindre skalldyr etter oljesølet. «Jeg fanger en tiendedel av det jeg pleide, og hva vil de at vi skal gjøre med dem? Se bare på dem!» sier Knight og rister på hodet.

Billiot tøffer stille opp den tefargede kanalen bak Pointe-aux-Chênes. Tidevannsstrømmen er sterk, noe som lover godt, for jo fortere vannet beveger seg, jo mindre sjanse er det for at rekene svømmer ut av trålen. Billiot vrir på en bryter og vinsjene begynner å spole ut metallvaierne. Den lille båten hans ligner plutselig en storskarv som strekker ut vingene for å tørke seg. Når bommene nærmer seg overflaten, vikler Billiot løs lengder av garn som han slipper over ripen og ned i vannet.

«Da jeg var liten, var det som om trærne håndhilste over denne lille elva,» sier Billiot. Det er vanskelig å forestille seg. Bredden ligger tretti meter fra båten på begge sider, og de eneste trærne jeg ser er døde. Dødsårsaken befinner seg dypt nede i jorda hvor røttene i femti år har sugd opp saltvann i stedet for ferskvann.

I Pointe-aux-Chênes dekker vannet i dag over eikene i navnet (chênes), en lang våtmark hvor det var rikelig med sjøfugl å jakte på, en landhandel, et fiskevær og flere hus. Alle de gamle innbyggerne har minner fra et sted som nå er borte. Billiot tegner et kart over området. «Før var alt dette brakkvann. Hvitrekene kom hit inn for å legge egg i sjøgresset. Når månen dukket opp forduftet de, og du visste at du fikk en god fangst,» sier han og tegner små bølger der det pleide å være våtmark og øyer. «Whiskey Pass, Cat Island Pass, Wine Island Pass, alle de små kanalene ut til Golfen vokste og saltvannet begynte å trenge seg inn.»


Meningsløst milliardforbruk

USA er på ellevteplass på lista over land som er mest utsatt for stigende havnivå, rett bak Nederland, Bangladesh og Filippinene. 18 millioner amerikanere, seks prosent av befolkningen, bor i dag i områder med høy fare for hundreårsflom. Antallet er forventet å doble seg innen århundreskiftet.6 FNs klimapanel anslår i sin siste rapport at issmelting, spesielt av Grønlandsisen, sammen med varmere havtemperatur, vil øke havnivået med 19 centimeter mellom 1901 og 2020, og ytterligere 26 til 98 centimeter innen 2100.

Ni av USAs mest ødeleggende orkaner de siste 160 årene har rammet kysten av Mexicogolfen – hvorav seks det siste tiåret.7 Bekymret for stigende utgifter til gjenoppbygging, vedtok Louisiana enstemmig en femtiårs verneplan for å redusere risikoen for flom og landtap. Forskere, eksperter fra olje- og gassindustrien, lokale beslutningstakere og urfolksgrupper har deltatt i utarbeidelsen av USAs første verneplan av denne typen.

The Master Plan, som man kaller den her, vil koste svimlende 50 milliarder dollar. Men ifølge Jordan Fischbach fra RAND Water and Climate Resilience Center, vil prisen for å ikke gjøre noe bli betydelig høyere: «Implementeringen av planen vil redusere kraftig de årlige utgiftene skapt av kystoversvømmelse. Uten verneplanen kan de årlige ødeleggelsene overstige 20 milliarder dollar, hvis det minst optimistiske scenariet blir en realitet. Med planen vil utgiftene være 4,8 milliarder dollar, mot 2,2 til 2,8 milliarder i dag.»

Ifølge planen må myndighetene i Louisiana styrke kystvernet (utbedre dikene, heve bygg og infrastruktur) og restaurere våtmarker. I planen finnes det også noen uutprøvde prosjekter, som et omfattende system for sedimentspredning hvor silt vil bli pumpet opp og spredd gjennom bayouen.


Jakten på økologisk bærekraft

Men planen innebærer ingen drastisk reduksjon i olje- og gassindustriens fotavtrykk i området. Innenriksdepartementet, som forvalter statlig land, har foreslått strengere regler for oljeutvinning utenfor kysten, men lovgiverne har ennå ikke godkjent dem. Uten slike tiltak vil det være meningsløst å bruke milliarder på å omfordele sediment. All seriøs debatt om kystvern må også ta opp forverrende faktorer.

Albert Naquin, indianerleder på Isle de Jean Charles, har forsøkt å få innbyggerne til å forlate stedet i samlet flokk. Det er eneste måten han kan sikre flyttestøtte fra hærens ingeniørkorps. Landsbyen hans var utelatt fra myndighetenes forrige store verneplan, «The Morganza to the Gulf Protection Plan», og han har liten grunn til å tro at den nye vil inkludere dem. «Vi ble jaget ut hit av de hvite,» sier Naquin. Han viser til områdets lange historie som tilfluktssted for forfulgt urbefolkning. «Nå jager Moder natur oss bort igjen. Men ikke alle vil dra.» For å få midler til flytting, må Naquin ha full støtte fra innbyggerne. Det har han ennå ikke fått. Imens forlater de som har sett seg lei stadige oversvømmelser hjemmene sine og flytter til innlandet. Den økonomiske byrden må de bære selv.

Som Billiot har heller ikke Edison Dadar planer om å flytte med det første. «Faren min tilbrakte 91 år på øya. Og faren hans ble født, levde og døde her. Vi har vært her i lang tid,» sier han mens han fikler med kastegarnet. «Da jeg var ung pleide jeg fiske 20 kilo reker hver kveld i det lille sundet bak huset. Jeg får fortsatt nok til å spise.» Dadar løfter en 15-liters bøtte ut av kjøleskapet. To store hvite og resten brune, høyst et kilo til sammen. Det er nok til ham, kona og sønnen, som fortsatt bor hjemme. Dadar viser fram hagen sin, som han har i et badekar og noen få hevede bed for å holde saltet unna røttene. Her gror tre vortemeloner og et par agurker. De to persimmontrærne han plantet foran huset etter orkanen Andrew i 1992, skjermer for vinden. «Hvert tre du har beskytter,» sier han. «Og frukten er god». Før vi tar farvel rekker han meg en klase østers. Skjellene gror ut av og oppå hverandre. «Når en østers dør, bygger en annen på skjellet, og så en tredje på det igjen. Og jeg? Jeg vil dø her på øya».

Kanskje er løsningen ikke milliardplaner, men å gjøre som Dadar og klare seg med mindre. I This Changes Everything skriver Naomi Klein at vi ikke må tilbake til steinalderen for å finne en levestandard som er forenelig med Jordas begrensninger: «Sannheten er at hvis vi vil leve innenfor økosystemets begrensninger, burde vi vende tilbake til livsstilen vi hadde på 1970-tallet, før forbruket løp løpsk.»8

I timevis tråler Jake Billiot og jeg fram og tilbake over bayouen i Sitting Bull. Vi får nesten ingenting og sløser noen liter drivstoff underveis. «Hvis vi er heldige blir det bedre i morgen,» sier Billiot. Han ser opp på meg med et tynt smil. Vi vet begge at dette ikke handler om hell.

Oversatt av M.R.L.

Elisabeth Rush er journalist. I Louisiana for Le Monde diplomatique.