Frankrikes fall

Vi må helt tilbake til Suez-ekspedisjonen i 1956 eller krigen i Algerie for å finne en forløper for Frankrikes aktuelle diplomatiske selvutslettelse. Verken Klimatoppmøtet i Paris, presidentens krigerske taler eller utenriksminister Laurent Fabius’ uforbederlige selvtilfredshet1 kan dekke over Frankrikes diplomatiske fall.

Frankrikes underordning under Tyskland i EU-saker var skingrende under krisen i Hellas. Utenriksministeren var fullstendig fraværende. Finansministeren var snakkesalig, men ubrukelig, og presidenten begrenset seg til å spille rollen som Tysklands løpegutt med oppdrag om å få den greske statsministeren Alexis Tsipras til å akseptere Angela Merkels beslutninger. Selv i USA var de overrasket over EUs strenge behandling av Hellas.

Så fikk man vite at de amerikanske etterretningstjenestene hadde spionert på de tre siste presidentene, inkludert Hollande. Regjeringens talsperson satte raskt i gang med å dempe raseriet: «Vi må se dette i perspektiv. Vi ønsker ikke å utløse et diplomatisk brudd.» Like etter dro de til Washington for å forhandle om TTIP-avtalen. «Frankrikes svar er nærmest parodisk,» sa høyreparlamentarikeren Henri Guaino. «Vi har i en tid nå bare fulgt amerikansk politikk,» sa tidligere minister Pierre Lellouche, som er kjent for å være USA-vennlig.

Den skrekkeligste tilnærmingen er uansett den mellom Frankrike og Saudi-Arabia, som iblant er på grensen til å irritere USA. Frankrike klarte ikke å velte atomavtalen i juli mellom de fem stormaktene og Iran, slik Saudi-Arabia, Israel og Obama-hatende nykonservative republikanere håpet, men sluttet seg til den med tydelig motvilje. I Syria skyldes ønsket om å «straffe» Assad mindre regimets brutalitet enn Frankrikes ønske om å blidgjøre golfmonarkiene, som har sverget på å felle ham. Spesielt Saudi-Arabia. Men dette kongeriket – sunnifundamentalismens vugge og internasjonale bank, og spydspiss for morderisk undertrykkelse av sjiamuslimene i Bahrain og Jemen – kjemper mot de fleste menneskerettighetene som Frankrike hevder å forsvare andre steder.

Den franske regjeringens valg skyldes ikke dårlige strategiske analyser. Det dreier seg om å fôre paranoiaen til monarkiene, som er redde for å bli omringet av Iran og landets allierte, for å selge dem enda flere våpen. Oppdraget ble fullført 13. oktober, da statsminister Manuel Valls twitret på vei hjem fra Riyadh: «Frankrike–Saudi-Arabia: ti milliarder euro i kontrakter! Regjeringen mobiliserer for våre bedrifter og arbeidsplasser.»

Oversatt av R.N.