Frankrikes fall

Vi må helt tilbake til Suez-ekspedisjonen i 1956 eller krigen i Algerie for å finne en forløper for Frankrikes aktuelle diplomatiske selvutslettelse. Verken Klimatoppmøtet i Paris, presidentens krigerske taler eller utenriksminister Laurent Fabius’ uforbederlige selvtilfredshet kan dekke over Frankrikes diplomatiske fall.

Frankrikes underordning under Tyskland i EU-saker var skingrende under krisen i Hellas. Utenriksministeren var fullstendig fraværende. Finansministeren var snakkesalig, men ubrukelig, og presidenten begrenset seg til å spille rollen som Tysklands løpegutt med oppdrag om å få den greske statsministeren Alexis Tsipras til å akseptere Angela Merkels beslutninger. Selv i USA var de overrasket over EUs strenge behandling av Hellas. (…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Økonomismens forrang

Neste sak

Fra vitenskapen til politikken

Mer Leder

Fransk fiskekrok

I 2017 ble Emmanuel Macron framstilt som det liberale sentrums redning. Fire år senere er det ikke mye liberalitet igjen i presidentgjerningen hans.

«Ti stille!»

Når man har først har funnet et forhatt mål som ingen ønsker å bli forbundet med, er det lett å utvide rommet for bannlysning og forbud.

Vaklende topp

Når pengene ikke lenger sildrer riktig vei, må kasinoet tydeligvis stenges.

Hvem blir den neste fienden?

Siden Washington ønsker å innta lederrollen i kampen for «demokratiet», bør satellittstatene være klar over at USA ikke er enig med seg selv om hvem som er hovedfienden.

0 kr 0