Kinas landsbyer våkner til live

Kina har 20 prosent av verdens befolkning, men bare ni prosent av verdens dyrkbare mark. Landet er verdens største produsent av ris, hvete og te, likevel sliter bøndene med å få endene til å møtes og mange flytter til byene. Men noen kinesere flytter andre veien.

Bønder uten tenner med hender mørke av arbeid i åkeren og kropper ødelagte av tungt arbeid og manglende helsetjenester, som bor i falleferdige hus med jordgulv. Kinas statlige tv-kanal viste i 2012 bilder av noe som lignet 1800-tallet mer enn 2000-tallet under president Xi Jinpings besøk i landsbyen Luotuowan i Hebei-provinsen tre timer fra Beijing. Bildene viste forsømmelsen av landsbygda i et land hvor bøndene fortsatt pryder de revolusjonære symbolene. Det er lenge siden Mao Zedong snakket om at «hundre millioner bønder som vil reise seg som en uovervinnelig orkan» for å bygge sosialismen.

Når bøndene reiser seg i dag – noe som skjer stadig oftere1 – er det i protest mot Kommunistpartiet og de lokale lederne for ekspropriasjoner eller for å la fabrikkeiere forurense jord og elver ustraffet. Protestene uroet presidenten nok til at han la ut på en rural turné ni måneder etter maktovertakelsen og relanserte planen om å modernisere landbruket for å skape «en ny sosialistisk landsbygd».


Med plogen knyttet til panna

To og et halvt år senere er det ingen tegn på at den sosialistiske landsbygda har nådd Luotuowan. Ansiktene er de samme som på tv-bildene fra 2012, likevel lyser de opp når jeg nevner presidentbesøket: «Det var som å møte Mao,» sier en eldre kvinne. «Landsbyen vår er kjent over hele Kina,» sier en annen. Alle håper at turister skal følge i fotsporene til presidenten, slik Shaoshan, fødebyen til Mao, ble et pilegrimssted.

Grusveien har blitt erstattet av en bredere bilvei. Den steinoppbygde skråningen gir landsbyen et ryddig preg. I den øverste grenda hvor asfalten slutter, har det dukket opp noen nye hus. Den dagen jeg er på besøk er noen menn i gang med å bygge et hus, fordi myndighetene har lovet subsidier. Lenger nede har de lokale lederne kun tillatt nye hvite vinduer i PVC, med emballasjen fortsatt på for en bedre effekt.

I begge deler av landsbyen er de fleste eldre, mange svært gamle, og nesten alle kvinner. Mennene har dratt til byen for å finne arbeid. Ifølge landsbylederen får nesten alle innbyggerne minstepensjon på 110 yuan i måneden (145 kroner). De ikke fullt så gamle og mest robuste fortsetter å dyrke jorda. Noen, som Wang, tar seg av barnebarna mens foreldrene bor i byen. Hun er velstående her med tre griser og en åker på flere mu (0,6 mål). Alle lever på penger fra barn, søsken eller ektefeller i byen, som bare kommer hjem en gang i året.

Ute av rekkevidde for lange ører sier Wang, som er yngre og mindre imponert av presidentbesøket enn naboene: «For å være ærlig så har ikke Xis besøk endret mye, bortsett fra veien. Vi må fortsatt arbeide like hardt.» I denne delen av Hebei oser landsbyene av fattigdom. Noen pløyer fortsatt jorda med plogen knyttet til panna, slik forfedrene gjorde i middelalderen.


Offer for Xis kamp mot korrupsjon

De to yngre kvinnene jeg møter på vei til en annen landsby drømmer ikke om å reise bort. De sitter og snakker på en benk mens de venter på at barna skal komme tilbake fra skolen. Den ene har på seg et kort skjørt, svart strømpebukse og en kort topp med paljetter, den andre røde tights og blondebluse, slik tv-vertinnene i Game Show har. Det er et tegn i tiden, og en erfaring, at byene ikke lenger framstår som et Eldorado. «Jeg har ingen utdannelse,» sier den første. «Hva skal jeg gjøre i byen? Bli vaskekone? Da kan jeg like godt bli her.» Begge sper på inntektene ved å sanke medisinske urter i fjellet: «Hvis du finner et godt område kan du tjene 60–70 yuan på en dag.» For en bondefamilie med under 700 yuan i måneden er det en gullgruve.

Få landsbyer er så heldige at de har et lokalprodukt som Hou Kui (Apekongens te), som siden 2004 har vært klassifisert som en av landets beste. Den lille landsbyen Taiping, som bare kan nås med minibuss langs De gule fjellenes bratte skråninger, har truffet jackpot. Kan Qinling ble ferdig med innhøstingen noen dager før jeg kommer. Hun sier at «alt endret seg etter klassifiseringen, selv om arbeidet fortsatt er like intenst». Nå tror hun sønnen kan si opp jobben som elektriker i byen og flytte hjem, for «her er framtiden hans sikret». Fra 1992 til 2014 steg et kilo av den «magiske teen» fra 160 til 6000 yuan. I år har prisen sunket litt, som et utilsiktet offer for Xis kamp mot korrupsjon. Ordrene sank etter at statsansatte ble bedt om å takke nei til gaver og drikke mindre eksklusiv te. Som et tegn på den relative overfloden i Taiping, har de lave trehusene blitt erstattet av murhus kledd i hvite fliser. De er kanskje ikke så vakre, men garantert mer komfortable.


247 millioner migranter

Skjønnheten til landsbyen Zhaji i Anhui har gitt den en viss dynamikk, om ikke rikdom. Landsbyen ligger to timer med bil fra Huangshan, hvor horder av turister kommer for å bestige De gule fjellene. Med hustak formet som hestehoder, har landsbyen tiltrukket seg mange malere fra Beijing og en fransk antropolog, Julien Minet, som har restaurert et hus bygd av en tehandler for 600 år siden. Landsbyen ligger mellom frodige åser og ble bygd under Ming-dynastiet.2 Den har bevart de gamle brosteinssmugene, templene og butikkene på begge sider av elva hvor kvinnene fortsatt vasker klær. Zhaji har offisielt blitt turistby. Siden den fortsatt er vanskelig å nå er den ikke oversvømt av turister, men gir nok muligheter for innbyggerne som kombinerer jordbruk med handel.

«Hvorfor forsøke å lage amerikanske industrigårder når de verken passer med vår historie eller landets realiteter.»
Wen Tiejun, professor, Renmin-universitetet

«Jeg jobber med turisme,» sier Zha Yuehung stolt. Sammen med sin tause ektemann har hun klart å bytte sitt gamle hus, hvor stemoren fortsatt bor, mot et nytt toetasjes hus med seks rom, alle med bad. «Offisielt er dette ikke et gjestehus,» sier hun og lar meg forstå at de har en ordning med de lokale myndighetene. Men verken jordbruket (ris, te og mais) eller gjestehuset gir nok inntekter. «Vår største inntektskilde er pengene fra våre døtre i Shanghai.»

Svigerinnen Ye Huinjin har ingen slik inntekt. Hun jobber i en klesfabrikk i provinshovedstaden Hefei, men har fri denne dagen. «Det er hardt arbeid, men jeg tjener 3000 yuan [4000 kroner] i måneden, noe som er mye penger.» Med denne inntekten kan hun sende datteren til kostskole i byen. «Det er den beste skolen i Anhui og øker sjansene hennes på opptaksprøven til universitetet.» Denne prøven, gaoko, er inngangsporten til en god stilling i byen.

Ye sover i fabrikkens sovesal. Datteren besøker henne i helgene. Yes mann har blitt værende i landsbyen for å ta vare på foreldrene og sønnen deres, som går på en lokal internatskole og kommer hjem hver lørdag. Hele familien er altså bare samlet to ganger i året – vårferien og sommerferien, under to uker til sammen. Mange bondefamilier lever slik, splittet av omstendighetene. Utilstrekkelige inntekter og dårlige offentlige tjenester, spesielt skolevesenet, tvinger den ene eller begge foreldrene til å flytte bort. 247 millioner kinesere har flyttet til byen etter reformene i 1979. De fleste lever under vanskelige kår, siden interne migranter verken har samme status som byboerne eller tilgang til de samme sosiale godene (bolig, utdannelse, helse). Det nye er at folk flytter tilbake til landsbygda så fort de kan.


Eksplosiv vekst i netthandel

To unge jeg møter i det mørke gamle huset til en tofu-fabrikant i Zhaji har gjort det. De tar meg med til den andre siden av elva for å vise meg kafeen de har startet, lys og trendy med trådløst internett, espresso og smoothies. «Vi startet ikke kafeen for å tjene penger, men for at de unge skal ha et sted å møtes,» sier den eldste, Zha Zhi (29). Det er bare et dusin innbyggere under 35 år i landsbyen og området rundt.

Zha Zhi har fri etter å ha organisert to ferieleirer for barn fra byen, på oppdrag fra en sjef i Beijing. Zha Zhi går i europeiske klesmerker, men angrer ikke på at han forlot Beijing: «Livskvaliteten er bedre her. Vi er ikke mange her, men flere av vennene mine som måtte dra drømmer om å komme tilbake. Jeg føler meg som en pioner.»

I landsbyen Hou An, noen kilometer unna, møter jeg Zhu Yayou (28) som også har flyttet hjem. «Det er fire år siden jeg kom tilbake fra Hefei,» sier den unge kvinnen i hullete jeans med diamanter og en liten gutt på armen. Hun har datautdannelse og arbeidet for et utenlandsk firma – selve beviset på sosial suksess. Men hun ville heller oppdra sønnen sin enn å overlate ham til besteforeldrene, slik de fleste arbeidsmigranter gjør. Siden det ikke finnes arbeid i landsbyen, begynte hun å selge kvinneklær på Taobao, Kinas største netthandel. Hun bor i et splitter nytt hus i landsbyen. Huset har utgang til hagen fra stua og kjøkken i vestlig stil, men også et tradisjonelt utendørskjøkken hvor moren lager mat mens hønene tripper fritt omkring.

I tredje etasje har hun en datamaskin, et lite fotostudio og noen lagervarer. Hun velger ut fabrikker, bestiller vareprøver og er modell for buksene, kjolene og t-skjortene i nettbutikken. I desember i fjor utvidet hun tilbudet for å møte den økologiske trenden blant middelklassen i byene: Hun selger egg, kylling og te, og forretningene går bra.

Netthandelen har eksplodert i Kina, med mer enn 12 000 milliarder yuan i fjor, 20 prosent mer enn året før.3 Den raske veksten i infrastruktur (høyhastighetstog, nye motorveier) betyr raskere levering. Zhu sier hun tjener 6000–7000 yuan i måneden, dobbelt så mye som hun gjorde i Hefei. Hun har faktisk råd til å kjøre til kinoen eller den lokale karaokebaren med mannen og vennene deres.


Kultur for alle

Forurensning, dårlige levekår i byen og økonomisk oppbremsing har gitt en ny vår til bevegelsen for rural omlegging. Professor Wen Tiejun startet den på 90-tallet. Som rektor for instituttet for landbruksøkonomi og rural utvikling ved det prestisjetunge universitetet Renmin i Beijing, medlem i den statlige miljøvernkommisjonen og rådgiver for Kinas landbruksbank, er han fullt integrert i samfunnet samtidig som han er åpenlyst aktiv i alternative miljøaksjoner.

Jeg møter ham i en av Beijings nye fasjonable forsteder. Han ligner på en amerikansk professor, med caps og mørke solbriller, og introduserer seg spøkefullt som «konservativ» siden han kjemper for at bøndene skal få «bevare jorda». Det nye er at han vil bryte med de nyliberale teoriene: «Hvorfor forsøke å lage amerikanske industrigårder når de verken passer med vår historie eller landets realiteter [de små jordene]?» spør han. «Tradisjonelt har bøndene alltid drevet med andre ting ved siden jordbruket.»

Arkitekt Wang Shu, som fikk Pritzker-prisen («nobelprisen» i arkitektur) i 2012, tilhører ikke formelt bevegelsen, men støtter lignende ideer. Han mener at intelligensflukten fra landsbygda utarmer den tradisjonelle kulturen, samtidig som flere landsbyer forsvinner. Han har ingen nostalgi for en mystisk fortid, tvert imot drømmer ham om «landsby-byer», hvor landlig kultur og bykultur beriker hverandre. Ifølge Wang Shu må kineserne endre kurs og «bygge et annet samfunn som ikke bare er basert på kulturarven med sine sosiale klasser og vertikale hierarki, men også horisontalt – som er selve essensen i den rurale kulturen».4 Han ønsker også å starte en arkitektskole utenfor byen.


Kunstig liv i turistlandsbyen

Ennå mer radikal er kunstneren Ou Ning fra Beijing. Han har bosatt seg i Bishan (Anhui), en landsby fra Ming-dynastiet, hvor han ønsker å etablere en «Bishan-kommune» – «med referanse til Paris-kommunen, ikke den maoistiske kommunen». Ou Ning er grafiker, designer, kurator for store samtidskunstutstillinger og grunnlegger av tidsskriftet Tian Nan. Han er en kjent kunstner i og utenfor Kina, og kunne ha reist fra den ene festivalen til den andre og fylt lommene med yuan og dollar. Men han vil ikke leve i denne kunstboblen. «De kinesiske lederne har innført vestlige løsninger: først den europeiske kommunismen og mer nylig den amerikanske nyliberalismen. Begge har skapt endeløse problemer. Det er på tide at kinesiske intellektuelle tenker gjennom hva utvikling betyr.» Han ønsker seg en utvikling hvor kulturen ikke lenger er privilegiet til noen få i byene.

Når jeg møter ham i Bishan er han midt i bryllupsforberedelser, men finner tid til å forklare planene sine og vise meg rundt på biblioteket han har laget i et praktfullt gammelt tempel sammen med eieren av Nanjings mest kjente bokhandel. Biblioteket er et symbol, selv om de fleste kundene er turister snarere enn lokale. Vi ser også hans siste prosjekt, Pløyerskolen – en blanding av moderne kafé med trådløst internett, nonprofit-butikk for lokale produkter og konferansesal for landbruksdebatter, hvor det også er utstilt gamle redskaper og bilder.

Jeg ser stadig krokbøyde bønder som sår mais eller kutter raps med sigd på markene. Kvinnene vasker fortsatt klær ved daggry, hvor de snakker høyt mens de banker tøyet. Innbyggerne liker prosjektene til Qu Ning, forteller den pensjonerte læreren Yao Linlan som jeg møter på gata, kledd i blåfalmet bukse og vest og med en avis i hånda.

Han leder meg gjennom labyrinten av gater, viser meg «de lærdes smug» og hus under renovering. Han er stolt over å ha utstilt bildene sine på Ou Nings galleri. Jeg møter også Qian Shi’an, poet, snekker og tidligere soldat, som har laget en hage med mange busker og forskjellige blomster. Han deltar på Pløyerskolen: «Jeg er 71, men føler meg stadig yngre,» sier han og byr på søtpotetnudler og lotusrøtter i sitt beskjedne hjem.

Wang Shouchang ventet lenge på denne fornyelsen. Folkene her kaller ham «historikeren» selv om han aldri har studert. Han har dyrket ris hele livet, men har en leksikalsk kunnskap om Bishan. Lenge før Ou Ning kom, kartla han landsbyens kulturarv med delikate tegninger – «for barna mine» – av de fineste husene og landskapene. Flere av disse husene er borte. Skissene hans er publisert og folk oppsøker ham for å spørre om landsbyens historie. Han holder orden på bøkene i bokhandelen og gir råd til bøndene som kommer innom på vinteren. Han gleder seg over at det har kommet en gruppe dansere, en forsker fra Nanjing og en liten bedriftseier med noen planer. Familier har åpnet gjestehus. «Folk kommer, de liker det, og jeg føler meg bare stoltere og stoltere,» sier en kvinne i landsbyen, som tidligere jobbet i en lokal fabrikk.

Ou Ning leter etter gründere som deler hans syn og midler til nye aktiviteter. I begynnelsen fikk han støtte fra lokalmyndighetene, men forholdet kjølnet da han gikk imot å ta inngangspenger fra turistene i landsbyen og suvenirbutikker uten noen forbindelse til jordbruket.

Det er ikke sikkert at alle innbyggere i Bishan – de fleste ønsker bare å leve bedre og tjene mer penger – er på samme bølgelengde. Noen trekker raskt fram landsbyen Hongcun en mil unna, hvor innbyggere ble fjernet og landsbyen renovert og delvis gjenoppbygd slik den så ut før. Noen av beboerne ble invitert tilbake for å gi kunstig liv til turistlandsbyen. Hongcun er langt fra Ou Nings kulturelle og politiske prosjekt om «folkelig selvstyre, gjensidig hjelp og utveksling». For tiden er det få intellektuelle som bosetter seg på landet – i tråd med den gamle mandarinske tradisjon, eller Maos autoritære doktrine. Men debatten går helt opp til landets lederskap.

Oversatt av L.T.H.

Martine Bulard, i Kina for Le Monde diplomatique.