Passiv perfeksjonering

I The Assassin balanserer den anerkjente taiwanske regissøren Hou Hsiao-Hsien dvelende kontemplasjon med spenning og eksplosive kampscener.

Amerikanerne er ikke alene om sin fascinasjon for den såkalte baby-faced assassin. Uttrykkets slående kontraster er minst like utbredt i filmer fra det fjerne Østen. Det pikebarnaktige, uskyldige ansikt kombinert med finslipt metall, kjøtt og blod gir en uimotståelig sjokkeffekt – også når hun er et offer.

Om man først ser etter disse ingrediensene virker det som om de er nær sagt overalt, i historiske filmer så vel som i samtidsthrillere, for eksempel Tetsuya Nakashimas elegante Confessions (2010), om en lærerinnes reaksjon på at noen elever har drept barnet hennes. I den like snedige Tell Me Something (1999) av Chang Yoon-huyn må en politimann beskytte en ung, tander pike i nød, mens fint skårne deler av forskjellige lik dukker opp rundt omkring.

Nie Yinniang (Qi Shu) ble bortført som barn og har blitt dressert i sverd- og kampteknikk. Et av oppdragene hennes er å drepe en mann i hennes opprinnelige familie. Hvordan skal dette gå? FOTO: Another World Entertainment.

Nie Yinniang (Qi Shu) ble bortført som barn og har blitt dressert i sverd- og kampteknikk. Et av oppdragene hennes er å drepe en mann i hennes opprinnelige familie. Hvordan skal dette gå? FOTO: Another World Entertainment.

Intet drama uten kontraster, sies det, og akkurat det prinsippet blir sannelig konsentrert i slike tilfeller. For å returnere til kjernekonseptet her, den uovervinnelige sverdkvinnen, så burde det være mildest talt godt kjent fra utallige epokefilmer med kung fu og fekting på menyen. Ja, en asiatisk film med «Assassin» i tittelen gir liten grunn til optimisme – se selv hvilken remse av titler som renner nedover skjermen på et nettsøk.


Holmgang mellom plikt og samvittighet


I Hou Hsiao-Hsiens The Assassin befinner vi oss på 800-tallet, i Tang-dynastiets Kina. En ung dame ved navn Qi Shu har tittelrollen som Nie Yinniang. Hun ble bortført som barn og har blitt dressert i sverd- og kampteknikk. Et av oppdragene hennes er å drepe en mann i hennes opprinnelige familie. Hvordan skal dette gå? Oppgaven setter et åpenlyst spørsmåltegn ved hennes lojalitet underveis i sverdslagene. For oss i publikum er det framfor alt – og mer enn vanlig – et spørsmål om fortellerteknikk. Såpass har vi lært, at fekting på film kan være så mangt.

«Hvor mye juks må man tolerere for å ta del i denne eksotiske ekskursjonen?»

Nie blir fortalt underveis at sverdet er nådeløst, og at hennes talent er uten sidestykke – «Men ditt sinn er ødelagt av menneskelige følelser». Det kan virke som Nies utvikling og profesjon er å betrakte som et privilegium hun har blitt tilgodesett med av sin nye «familie», og at den avsindige jerndisiplin som forventes av henne nærmest er underforstått som en livslang innkassering av en slags takknemlighetsgjeld. Kanskje ikke noe krevende dilemma for oss vanlige dødelige, men Nie er altså trent og indoktrinert i dette. Hennes herskerinne er dessuten en nonne, så det er også et religiøst aspekt inne i bildet. Videre var mulighetene for omskolering, sabbatsår og den slags neppe de samme under Tang-dynastiet som i vår verden.

Filmen låner da også sin fundamentale spenning av denne holmgang mellom plikt og samvittighet, av Nies lojalitetsskvis mellom ny og gammel familie. De passerende sverdslag underordnes denne enkle geometri, til de grader at den enkelte duell farges av det. En forbløffet fekter hun tilsynelatende lar overleve – inntil videre? – tolker hennes opptreden som at «Hun ville jeg skulle vite om henne». Altså en ambivalent, for ikke å si ironisk, sverdkamp? Ikke dårlig, særlig hvis den eventuelle ironi attpå til er tilsiktet –– det er ingen selvfølge for denne sjangeren.


Intakt illusjon

Det er selvsagt ingenting galt med sprek kroppsøvning på film i og for seg – det være seg fekting, boksing eller morske menn som snakker langsomt og skyter fort. Det kommer som alltid an på stil og gjennomføring, men for akkurat denne sjangerens vedkommende må jeg innrømme en velutviklet skepsis. Hvor mye juks må man tolerere for å ta del i denne eksotiske, historiske ekskursjonen? Og hvor spennende er den, eller ville den vært, uten?

Det var synd at den begavede Ang Lee ikke holdt seg for god til det flyvende tullet i Snikende tiger, skjult drage (2000); den kunne ellers vært en anstendig stiløvelse. Når aktøren i et hopp med en halv bue på to–tre meter, avslutter spranget fantastiske ti, tolv meter lenger unna uten videre, da er vi henvist til å ta regissøren på ordet når han insisterer på at dette er en hovedrolle med aldeles super spenst, kors på halsen! Har de ikke et ord for «skamros» der i øst? Denne insisteringen på hvor superfantastisk helten/heltinnen er, får jo bare den bedrøvelige effekt at den framhever gapet mellom mulig og usannsynlig, og dermed setter to tykke streker under hvor super heltinnen ikke er. Slik spoleres en innsats som i seg selv burde være imponerende nok.

Det er fæle greier, og det brer om seg, såpass at man faktisk kan wik’e seg fram til undersjangeren «wire fu»: kung fu-filmer med helter hjulpet av nettopp wire. Betegnelsen indikerer at det åpenlyse juks i seg selv er en etablert sjanger med tilhørende forventninger. Deler av verden vil virkelig bedras. Og det er slett ikke begrenset til eventyrlige sprang som neglisjerer tyngdekraften. I Chau-Bin Sus Reign of Assassins (2010) har vi den blandede fornøyelse av å se ualminnelig fleksible sverd: De krøller seg faktisk rundt motstanderen. Sånt blir jo så ufattelig magisk at man enten må klore sine øyne ut i ren begeistring, eller lalle seg inn i et eller annet datagrafisk univers. Jo mer en ser av slikt, desto lettere blir det å like gamle sjørøverfilmer med Erroll Flynn & Co. Det uunngåelige spørsmål som melder seg hver gang en asiatisk film med blankt stål presenteres, er om vår meddiktning får det nødvendige spillerom, eller om regissøren i misforstått servilitet kveler vår innlevelse med lassevis av eventyrlighet.

Desto gledeligere er det da å notere at Hou unngår det åpenlyse jukset. Til dels briljant overbevisning utarter aldri i masete overtalelse. For selv om noen innvendinger lik de ovennevnte også kan rettes mot The Assassin, så er det likevel den lille, men signifikante forskjell at Hou som forteller ikke tar munnen for full. Det forekommer lovlig mange kjappe billedvekslinger også i denne filmen, bevares, men likevel ytterst lite, om overhodet noe, som gir oss anledning til å ta ham i løgn. Verre er det ikke for en eventyrforteller å ha sine ord i behold. Kanskje er det noe så enkelt som passiv perfeksjonering: å sløyfe de ambisjoner som viser seg å være altfor besværlige eller direkte uoppnåelige.

Alt skjer – selvsagt – fryktelig fort her også. Så kvikt, faktisk, at man nesten kunne mistenke aktørene for bare å vifte litt med kniv og sverd og simpelthen late som om de fekter og slåss. Det er ikke alltid mulig for oss å se an sannsynligheten for at de fusker, ettersom det ofte klippes før vi helt rekker å se hvem som beveger hva. Men så lenge det er tilstrekkelig med totalbilder av folk som beviselig hopper omkring hverandre med blanke våpen, og så lenge redigeringen oppleves som kjapp og effektiv, og ikke som frenetisk møljemontasje der vi mister oversikten fullstendig, ja, så er illusjonen intakt for mitt vedkommende. Dessuten frister det å tillegge Hou andre ærend, all den stund det er lange partier her uten kamp. Sekvenser med lusking og sniking, for eksempel, og ikke minst scener som spiller på våre forventninger om den slags.


Action, spenning, stemning

En av filmens tidlige scener, der Nie på oppdrag smyger seg fram mellom bjerketrærne, påkaller Ivan og hans tapte barndom, der tittelrollen i Tarkovskijs Ivans barndom vasser mellom trærne og de stridende parter. Det er i så fall mer enn vegetasjonen som forener dem. Forspilt ungdom er et stikkord – i skjærende kontrast til «kidults»-fenomenet i vår tid, det såkalte Peter Pan-syndromet, de som ikke vil bli voksne. I andre deler av verden må barn se til å bli voksne så altfor fort, og på feil premisser, som barnesoldatene i Cary Joji Fukunagas Beasts of No Nation (2015), for å ta et opplagt eksempel. I denne filmen tæres hovedrollen av indre motsetninger som trolig er litt mer krevende enn den gjengse tenårings identitetskrise. Hou viser oss dette ved noen anledninger, men uten å gjøre noe kalas av det. Til gjengjeld har jo navnet Nie Yinniang en klang (yin & yang) som gir visse forventninger.

Spenningen mellom slagene bidrar ikke bare til det som mer anglofile kollegaer kaller suspense, altså oppbygningen som forløses av spredte actionscener. På sitt beste styrker den filmens kontemplative stunder. Den skjerper oppmerksomheten på koloritt og miljø, på ritualer, skikker og symbolikk, godt hjulpet av scenografi og kostymer, for ikke å glemme et velvalgt eksteriør: skog, huler, bratte skrenter. The Assassin er en film som tar seg veldig godt ut, og underveis ser den mer kostbar ut enn den antagelig er. I tillegg er den forseggjorte lydsiden en ren nytelse, det være seg de halvt stiliserte musikalske klanger eller det regulære kontentum: Et esel som skryter i bakgrunnen, for eksempel, blir i denne sammenheng noe mer enn bare det. Disse momentene summerer seg til å bli en slags tradisjonsbærere – på godt og vondt, må det sies, både med hensyn til tradisjoner og måten de videreføres på, og til sist hvordan de nedfeller seg i Nies skjebne.

Hous øvrige filmografi viser at han gjerne tar for seg det menneskelige samspill, det vi gjerne sorterer under «drama». En kikk på resymeet til titler som Flowers of Shanghai fra 1998 (om bordellets indre liv, drømmer og skjebner), eller den halvt biografiske familieskildringen Tid å leve, tid å dø (1985), sender assosiasjonene i retning av japanske filantroper som Mizoguchi eller Ozu. Motivkretsen gir et ganske annet inntrykk enn det av en rendyrket samurai-regissør. Mot denne bakgrunnen er det ikke så oppsiktsvekkende at han i The Assassin lar nådeløse dueller avløses av delikat kontemplasjon. I hvilken grad de to modi går helt opp i en ønsket enhet, det får bli en avveining mellom den enkelte publikummer og hans gemytt.

© norske LMD

The Assassin (Nie yin niang), regi: Hou Hsiao-Hsien,
Taiwan / Hong Kong / Kina / Frankrike, 2015.

På kino fra 29. januar.

Sverre V. Sand er filmkritiker.