Streker som bygger hus

Mens arkitektene bruker tegneserier for å utvikle hus i Nasjonalmuseets utstilling Arkitekturstriper, tegner serieskaperen François Schuiten alle tiders arkitektur fra den franske hovedstaden i Revoir Paris.

Med handlingen lagt 140 år fram i tid, beskriver albumet Revoir Paris den franske hovedstaden gjennom en hukommelse som ikke skiller mellom byen som den var og arkitektoniske ideer som det ikke ble noe av. Illustrasjon: François Schuiten.

Med handlingen lagt 140 år fram i tid, beskriver albumet Revoir Paris den franske hovedstaden gjennom en hukommelse som ikke skiller mellom byen som den var og arkitektoniske ideer som det ikke ble noe av.
Illustrasjon: François Schuiten.

Dokumentartegneserienes materiale er normalt menneskers drama, fra Marjane Satrapi til holocaustserien 26. november, fra Joe Sacco til filosofihistorien Logicomix. Utstillingen Arkitekturstriper sammenstiller tegneserier der det i stedet er omgivelsene våre – byrom og bygninger – som dominerer rutene. Det er heller ikke uten dramatikk.

Arkitekturstriper er produsert av Nasjonalmuseets avdeling for arkitektur, og vises ut februar. Utstillingen tematiserer forholdet mellom tegneserier og arkitektur, med rundt 80 eksempler på arkitekters bruk av tegneserier samt tegneserier som inspirasjonskilde. Siden åpningen i oktober har utstillingen fått mye omtale, også i tunge internasjonale medier som The New York Review of Books og italienske Casabella.

Manisk detaljerte tegninger, utført for hånd i lite format med korte forklarende tekster, er et viktig arbeidsredskap for den kontroversielle sørkoreanske arkitekten Moon Hoon, som denne skissen til et «vindmuseum». Fra katalogen Arkitekturstriper

Manisk detaljerte tegninger, utført for hånd i lite format med korte forklarende tekster, er et viktig arbeidsredskap for den kontroversielle sørkoreanske arkitekten Moon Hoon, som denne skissen til et «vindmuseum». Fra katalogen
Arkitekturstriper.

Mens hun viser meg rundt i utstillingen, forteller kurator Anne Marit Lunde at mediedekningen overgår det Nasjonalgalleriet ellers er vant med. Hun forklarer den store interessen med at utstillingen er den første av sitt slag også internasjonalt. Det franske nasjonalmuseet for arkitektur – CITÉ de l’Architecture et du Patrimoine – viste i fjor utstillingen Revoir Paris om urealiserte byplaner for Paris, men den var avgrenset til serieskaperduoen Benoît Peeters og François Schuitens byskildringer. Arkitekturstriper favner bredere – i tema, geografi og stil – og viser hvordan tegneserier presenterer eller utvikler ny arkitektur. Utstillingen bygger på nederlandske Mélanie van der Hoorns fagbok Bricks & Balloons – Architecture in Comic-strip Form.1 Van der Hoorn er også medkurator.


Generiske effekter

Kjernen i Arkitekturstriper er tegneserien som et pedagogisk redskap. Gjennom karikering, bildeforløp og samspillet mellom tekst og bilde skal seriene gjøre det komplekse overskuelig og det tekniske lettfattelig. Utvalget og systematikken går likevel lenger enn bare å presentere tegneseriene som en folkelig tydeliggjøring av arkitektenes prosjekter. Utstillingen er inndelt i tematiske kategorier som også rommer reportasjeserier, arkitekturkritikk og tegneserier brukt som et verktøy for å bygge hus. De fleste verkene er av nyere dato, og med bidrag fra Norge, Europa, USA og Asia, illustrerer utstillingen samtidens arkitektur og byutvikling.

Utstillingen handler mye om arkitekters bruk av tegneserien og mindre om tegneseriens framstilling av arkitektur. Vurdert som tegneseriekunst er kvaliteten varierende. At utstillingen inkluderer Rem Koolhaas’ tegneserie «Byzantium» fra mastodontverket S,M,L,XL (1995) er naturlig gitt arkitekten og bokas betydning, men det er likevel ingen god serie. Tegningene er skjødesløse og fortellermåten en utdatert kopi av 70-tallets voksenserier.

Flere av verkene sitter fast i tegneseriemediets overfladiske effekter. The Factory (2008) av Alberto Cipriani og Mauro Marcheis er en generisk actionserie som tjener som konsept og dekor for en bygning oppført i Hong Kong. Likeledes tegner norske Ghilardi+Hellsten Arkitekter med grelle kontraster som en billigversjon av Frank Millers Sin City, når de skal beskrive en framtid for det enorme, ufullførte hotellet Ryugyong i Nord-Korea (2005).


Provoserte med høyhus

Mer gjennomarbeidet og stilsikker er sveitsiske Matthias Gnehm. Han er utdannet arkitekt, men best kjent for sine satiriske tegneserier. Gjennombruddsserien Tod eines Bankiers (2004) var et utspill i debatten om utbygging av sjøsiden i Zürich, der han provoserte med å tegne et prangende høyhus. I sitt siste album Die kopierte Stadt (2014) kritiserer han etterligningene i Kina av europeiske byer, satt på spissen med en rikmann i Kunming som vil bygge en kopi av Zürich.

Sveitsiske Matthias Gnehm, selv arkitekt, tegner arkitektursatire. I sitt siste album kritiserer han kinesiske etterligninger av europeiske byer, med en historie om byggingen av en Zürich-kopi i Kunming. Fra Die kopierte Stadt.

Sveitsiske Matthias Gnehm, selv arkitekt, tegner arkitektursatire. I sitt siste album kritiserer han kinesiske etterligninger av europeiske byer, med en historie om byggingen av en Zürich-kopi i Kunming. Fra Die kopierte Stadt.

De to mest interessante verkene finner vi i utstillingens største og minste formater. Skissebøkene til den sørkoreanske arkitekten Moon Hoon er proppfulle av manisk detaljerte og fantasieggende tegninger. Hvorvidt dette er tegneserier kan diskuteres, men tegningene gir innblikk i spesielle kreative prosesser, samtidig som de står seg som idiosynkratiske kunstverk.

I et mye større format er Alexandre Doucins frise Govi (2013) ikke mindre fascinerende. Tegninger uten ord skildrer ilandføringen og bearbeidingen av en mekanisk hval, med nitid beskrivelse av havneområdet og foredlingsfabrikken. Serien vises rute for rute langs muren som omslutter deler av museet, slik at vi betrakter den fra innsiden gjennom panoramavinduene. Det gir en ettertenksom og visuelt virkningsfull opplevelse av serien.


Paris som kunne vært

Et eget element i utstillingen er tegneserier og tegneserielignende verk som inspirerer arkitekter. For en som er mer interessert i tegneserier enn arkitektur, er dette den mest spennende seksjonen, plassert i det gamle bankbyggets gullhvelv. Nasjonalmuseet har anskaffet en avisside av The New York American fra 1911, med Winsor McCays In the Land of Wonderful Dreams. En sjelden anledning til å se noe av det nærmeste vi kommer en originalside med den store klassikeren. Mektig er det også å se originaler fra Benoît Peeters og François Schuitens album Brüsel (1992), et allegorisk angrep på byplanleggingen i den belgiske hovedstaden.

Peeters og Schuiten har gjennom en rekke album i serien Hemmelighedsfulde byer, som den heter på dansk, tematisert arkitektur. I en Art Nouveau-inspirert strek skildrer de en alternativ verden der estetikken trumfer funksjonalismen, og kommenterer våre egne samfunn og arkitektur i fabelform. I deres siste prosjekt Revoir Paris,2 som ikke er del av Hemmelighedsfulde byer, er forankringen til historisk arkitektur enda mer direkte. Med handlingen lagt 140 år fram i tid, beskriver albumet Paris gjennom en ung kvinne som i tankene rekonstruerer byen, hvor hun ikke skiller mellom byen slik den var og de mange arkitektoniske ideene det ikke ble noe av.

Den nevnte utstillingen ved Det franske nasjonalmuseet for arkitektur viste tallrike eksempler, som også er gjengitt i utstillingskatalogen,3 på hvordan Peeters og Schuiten tematiserer ulike byplanvisjoner for Paris. Fra André Lurcats prosjekt i 1932 for en flyplass anlagt i Seinen til 2000-tallets forslag om høyhus fra blant andre Jean Nouvel i et modernisert «Stor-Paris». Rammen for Revoir Paris er nærmere science fiction enn dokumentar, men ved å visualisere de mange urealiserte arkitektforslagene dokumenterer albumet en byutvikling som kunne vært, hvis andre arkitekter hadde vunnet fram med sine tanker og tegninger.

© norske LMD

Morten Harper er tegneseriekritiker og redaktør for Tegneserieteori.no.