Den svartelistede manusforfatteren Dalton Trumbo blir i Jay Roachs Trumbo gjenstand for en habil og velspilt, om enn noe traust historieleksjon. Filmen gir samtidig et interessant innsyn i de prosaiske forutsetningene for noen av Hollywoods store etterkrigsfilmer.
Amerikanske myndigheter fryktet Russland og kommunisme til de grader at de kompromitterte den frihet de ellers smykket seg med å ha tuftet myndigheten på. Ytringsfriheten var ikke mer ukrenkelig enn at den kunne knebles av juss som trakk andre veien: anklager om såkalt u-amerikansk virksomhet.
Den produktive manusforfatteren Dalton Trumbo (69 filmmanus) var en av flere filmfolk som fikk gjennomgå av The House Committee on Un-American Activities, og havnet på det som i ettertid ble kjent som The Hollywood Blacklist. De fikk i praksis yrkesforbud takket være denne komiteen og dens «patriotiske» hjelpere i Hollywood: politiske tenkere som John Wayne, Ronald Reagan og den uhyrlig innflytelsesrike sladrespaltisten (og forhenværende skuespillerinnen) Hedda Hopper.
Trumbo luftet sympati for studioarbeiderne og arbeiderklassen generelt, han var for deling av godene og så videre. Stort mer revolusjonære syn enn det hører vi ikke i denne filmen. Men Trumbo, her spilt av den alltid like habile Bryan Cranston (Breaking Bad, Drive), ble likevel oppfattet som en farlig radikaler. Ikke minst ble han presentert slik, som vi får se i en propaganda-preget newsreel.1 Han ble umulig å hyre, i hvert fall for de store studioene.
«Filmer som dette viser hvilke krefter som har formet deler av vår kulturhistorie.»
Epoken burde være kjent for de fleste som har fullført videregående. Filminteresserte har vel også fått med seg noen av de ikke altfor mange Hollywood-skildringer av Hollywoods oppførsel under presset. Irwin Winklers Skyldig på mistanke (Guilty by Suspicion) fra 1991 er visstnok inspirert av en lignende prosess mot regissøren Abraham Polonsky. Martin Ritts The Front fra 1976 bør også nevnes, med Woody Allen i en hovedrolle som på sitt vis er komplementær til Trumbos posisjon. Allen spiller en restaurantarbeider som foregir å være manusforfatter. De manus han leverer er skrevet av svartelistede forfattere som holder på i skjul, som Trumbo her. Perioden er altså ikke helt ukjent, heller ikke på film, men det er likevel å håpe at Trumbo har mer å by på.
Forkledt opprør
Eponymet Trumbo er en av disse kontante varedeklarasjoner som indikerer bio-pic, den titulertes historie, liv og karriere. Det blir litt misvisende her, ettersom det ikke er noen naturalistisk livsløpsskildring Roach byr på. Fortellingen begynner da hovedpersonen for lengst er vel situert. Han har allerede et anselig livsverk bak seg, med manus til William Wylers Prinsesse på vift (Roman Holiday) fra 1953 som et foreløpig høydepunkt. Så hardner det til, og vi følger hans kamp for prinsippene, og deretter for å overleve i det hele tatt. Hans løsning på de magre år er å skrive under pseudonym og under vant standard. Han kverner ut elendig betalte manus til trash-filmer for brødrene King: «Vel, vi kjøpte nå denne gorilla-drakten …»
Den produktive manusforfatteren Dalton Trumbo (Bryan Cranston) var en av flere filmfolk som fikk gjennomgå av The House Committee on Un-American Activities.
FOTO: Norsk Filmdistribusjon.
Foruten Trumbos familiesituasjon og forholdet til bransje og myndigheter er filmens tredje utfordring idealisters kjente dilemma: «sukre pillen» eller skrote noen prinsipper for å pleie de viktigste? Om ikke annet er Trumbo en nyttig påminnelse om komplikasjonene ved slike problemstillinger: pragmatisme for å nå langsiktige mål eller standhaftig idealisme? Trumbo viser balansert, nærmest skjematisk, at det koster uansett hvilke valg som tas. Det er neppe noen spoiler å nevne at hovedpersonen selv gjør nettopp dette til filmens sluttpoeng, i scenen der han storsinnet påpeker hvordan alle parter ble ofre i denne striden.
Kompromissløs idealisme kan gli over i trass grensende til det selvdestruktive, noe vi minnes om i scenen der Trumbo nærmest driver gjøn med retten. Belastningene på Trumbos familie er alt nevnt, i tillegg ser vi hvordan påkjenningene setter fart i sykdommen (og livsløpet) til Trumbos kollega Arlen Hird (Louis C.K.).
På motsatt kant blir skuespilleren Edward G. Robinson (Michael Stuhlbarg) parkert som selve svikeren blant dem: han som gir etter for presset, for, som han sier, å kunne fortsette å jobbe. Han unnskylder seg med at det er lettere å hedre prinsippene for en som Trumbo, som tross alt kan fortsette å skrive. Likevel virker ikke skildringen av Robinson helt hjerteløs, snarere er han der som en påminnelse om det vi kaller de menneskelige omkostninger for begge utfall av nevnte dilemma. I den forbindelse bør vi kanskje være glad for at Roach her ikke nevner Elia Kazans historie. Selv om det ville vært nærliggende, ville det tatt altfor stor plass å gi den rimelig behandling.
Riktignok er det hyggelig når Trumbo koketterer med sitt alias overfor journalister, men likevel tør han ikke annet enn å pleie sitt anonymat gjennom noen av sine beste år, selv under Oscar-utdelingen. Det må jo ha gjort noe med ham å gå fra fetert medlem av «de rike og berømte» – via fengsel – til en tilværelse der han ikke kan vise seg i arbeidslivets dagslys. Og hvilke valg burde han eventuelt tatt i stedet?
Det er ikke godt å si om Trumbos filibusterfekting i retten er taktikk eller hovmodig selvsabotasje. Som taktikk betraktet er den ikke videre formålstjenlig. Han må i fengsel. Riktignok skyldes det også uventede omstendigheter som ikke bør røpes.
Ser man bort fra det taktiske, er det ikke noe ugjendrivelig gammelmodig over slik en selvdestruktiv opprørsånd? Gå ned med flagget til topps? Ta for eksempel Edward Abbeys Ensomme er de tapre (Lonely Are the Brave) fra 1962: en ukuelig maverick som nekter å bøye seg for systemet, eller den nye tid. Manus? Dalton Trumbo. Hør denne filmens Kirk Douglas pitche Spartacus for Trumbo i ovennevnte scene: «En mann, som går mot hele verden!» Her er det noe tidsmessig romantikk på gang. Og hvem er det så vi har å takke, foruten et par verdenskriger og fred og sånn, for at nevnte romantikk virker så tidsmessig? Nettopp. Dagens navn, blant andre. De fleste analyser av 1950- og 60-tallets mye omtalte opprørsånd er gjerne politisk orienterte eller kulturhistoriske med et uforholdsmessig sterkt pop-fokus: Elvismus, langt hår, slengbukser. Film, som må sies å ha en vel så sterk gjennomslagskraft, blir gjerne avspist med Rock Around the Clock som bidrag til utviklingen. Som Martin Scorsese viste oss i sin A Personal Journey Through American Movies (1995), var det nok av kamuflert protestvirksomhet i amerikansk film i forrige århundre.
Hollywoods bygdebok
Trumbo vil åpenbart trekke folk på miljøet som skildres, i hvert fall de av oss som heller ser Fru Coppolas dokumentar Hearts of Darkness enn filmen den handler om innspillingen av, Herr Coppolas Apokalypse nå. For publikum som er umettelige på innsyn i valg og vilkår bak kulissene (det politiske spillet, teatrets, pressens eller som her: filmbransjens avveininger), så er det snadder å finne her, hvor ordinær eller tendensiøs filmen ellers måtte være. Filmer som dette blir derfor både opplysende og, vil jeg påstå: viktige. De viser hvilke krefter som er i driv, sponsorer, politikk, personlige nykker, kort sagt hvilke tilfeldigheter som har fått deler av vår kulturhistorie til å se ut som den gjør. Og filmer som gjør akkurat det kan det knapt bli nok av.
I tillegg handler dette om en æra da filmer var Store, var begivenheter på en litt annen måte enn i dag. Forutsetningene for innspillingen av noen av disse gigantene blir intet mindre enn et nytt aspekt ved prosessen kjent som «historien blir til». Som en slags bonus til fortellingen om arme Trumbos prøvelser lærer vi litt om bakgrunnen for at kjente filmer som nevnte Spartacus eller Otto Premingers Exodus ble til. Sånt kan være anskueliggjørende, de eventualiteter som endte med titler som i ettertid har vokst seg til påler i filmhistorien.
Det er litt av sjarmen med Benjamin Ross’ RKO 281 (om friksjonen mellom Welles og Hearst, inspirasjonskilden for Citizen Kane), eller det litt selvhenførte produsentportrettet The Kid Stays in the Picture fra 2002 (Robert Evans forteller om sin karriere). For ikke å glemme det smått legendariske bransje- og generasjonsportrettet i bokform, Peter Biskinds Easy Riders, Raging Bulls fra 1998. La gå, de to sistnevnte bikker litt over i livsstilskuriosa for de som er fullstendig umettelige på alt fra glitterbyens bygdebok. Alt med måte. Selv om man er aldri så opptatt av film, blir det for eksempel vanskelig å se mer enn et par minutter av Entourage uten å kjenne trang til, med skuespiller Bryan Cranstons ord, «å kaste opp – alt jeg noensinne har spist.»
Polarisering og nyanser
Trumbo skildrer krevende utfordringer, men i en heller komfortabel form. Roach har vært ganske flink til å «ta» omgangsformer fra perioden, slik vi kjenner dem fra filmer og tv-reportasjer fra den gang: litt daffe vitser, gjerne godmodig ironi, av den diametralt kontrære sorten – en halvt parodisk, waspy tradisjon som i våre dager overlever i offisiøse sammenhenger: politikere, svigerforeldre, filmer om dørgende kjedelige forretningsmenn i forhandlings- eller signeringsfasen. Når det ellers velbrukte f-ordet ytres i denne filmen, blir det som et blaff av frisk luft. En innvending mot denne harmløse filmen blir da at den fortoner seg litt «trygg», sett mot den uhyggelige prosessen som skildres.
Når Trumbo her erklærer seg som kommunist, så framstår han mest av alt som en traust sosialdemokrat, en hjemmets og landets mann, for eksempel i scenen der han stiller datteren noen enkle, SV-didaktiske spørsmål om det å dele mat. For ikke å snakke om kona hans, Cleo: en vandrende idyll, fylt av lite annet enn rene tanker, omsorg og harmoni. Diane Lane har sikkert mer å by på, men her er hun på et strengt bestemt oppdrag: «sval bris i prøvet hjem». Hvor heimlich, det hele. Og mot slik en velmenende kjernefamilie er det altså den angstbiterske jakten settes i gang.
Å skildre ofrene for McCarthy-regimet uten snev av polarisering er muligens et urimelig krav, og konturene av det venstreliberale USA på sitt mest selvfordragelige er ikke til å komme utenom. Dog er den høyresiden som skildres her som forventet av en slik film: Skildringen av John Wayne er lite flatterende, Helen Mirrens Hedda Hopper ligner et nidportrett, men det finnes jo verre i verden, så ok. Usympatiske fengselsbetjenter, stutete naboer, «patriotiske» pappskaller – alle får sitt. Ikke overspilt hver for seg, men som nevnt, en smule tendensiøst i sum.
Det er ikke plass til alt i en enkelt film. Det hadde likevel vært interessant om Roach hadde forsøkt å trekke inn noen plausible motiv for de vulgære republikanerne. På våre kanter blir de ofte forbundet med primitive holdninger à la «Hvorfor i helvete skal jeg betale for deg når du blir for syk til å jobbe?», slik forfatter James Ellroy idiotforklarte velferdsstaten i et tv-program en gang. Derfor ble det en betimelig korreks å se en reportasje noen år tilbake, om et amerikansk par som etter finanskrisen sto på bar bakke, men likevel skulle ha seg frabedt offentlig hjelp. En anekdote og lite mer, men pussig nok mer informativ enn det meste av film og øvrige media om amerikansk høyreside. I dette tilfellet ble det å «være sin egen lykkes smed» for en gangs skyld forfektet av folk som selv tok støyten og konsekvensen av en slik politikk. I Trumbo er høyresidens eneste hørbare motiv begrenset til ordet patriotisme – uten videre utdypning.
Trumbo rommer altså ikke alle nyanser, men så har da Roach heller ikke forsøkt på så mye mer, ref tittelen. Filmen gjør et historisk kapittel levende, kanskje med noen nye aspekter ved det. Dens formelpreg gjør at den følelsesmessige opplevelsen minner om en gammel western eller indignasjonspakker som Steve McQueens Twelve Years a Slave (2013): å tåle og holde ut, og litt til, inntil en mer eller mindre rensende belønning til sist. Dét kan jo være en tilleggsgrunn til å se denne velspilte, om enn trauste historieleksjonen. © norske LMD
Trumbo, regi: Jay Roach, USA 2015.
På kino fra 12. februar.
Sverre V. Sand er filmkritiker.
