Lynsjing i den hellige kus navn

En rekke muslimer har de siste årene blitt drept etter mistanker om å ha spist kukjøtt i India. Kua har i århundrer vært et politisk redskap for indiske nasjonalister, som har gjenopplivet fortidens foruroligende praksiser.

Klassiske scener med drøvtyggere midt i veien som stenger for biler og mopeder gir liten innsikt i hva kua betyr i India. For å forstå hvorfor brahmanene gjorde kua hellig, må vi gå tilbake til den indiske nasjonalismens røtter. Kua var et politisk dyr under de ulike muslimske styrene fra 1100- til 1700-tallet, så under det britiske kolonistyret på 1800-tallet. Kuvernet bidro til å skape en felles teologi for hinduene, som i dag kalles hindutva, «hinduiskhet». Hindutva setter likhetstegn mellom hindumajoriteten og India som nasjon, og undertrykker kvegetende minoriteter, spesielt landets 177 millioner muslimer (14 prosent av befolkningen).

I dag blir hindutva effektivt forsvart av Sangh Parivar. Denne mektige paraplyorganisasjonen omfatter blant annet regjeringspartiet Bharatiya Janata Party (BJP, Det indiske folkeparti) og organisasjonen Rashtriya Swayamsevak Sangh (RSS, se under), som dagens statsminister Narendra Modi har bakgrunn fra. To enda mer aggressive grupper er også med: Vishva Hindu Parishad (Verdens hinduråd) og ungdomsorganisasjonen Bajrang Dal.

«Muslimene kan bli boende i landet hvis de slutter å spise oksekjøtt.»
Guvernøren (BJP) i Haryana

Kuvernet var påskudd for en rekke drap på muslimer i fjor høst. 28. september lynsjet to hundre personer en mann i femtiårene og påførte sønnen hans alvorlige skader i en landsby i delstaten Uttar Pradesh. Familien hadde angivelig spist oksekjøtt. 9. oktober ble en hjemmelaget bombe kastet mot en lastebil med kyr i Kashmir. Den unge muslimske sjåføren døde av brannskadene. Fem dager senere ble en 20 år gammel muslim banket til døde i nabodelstaten Himachal Pradesh, etter mistanke om kvegsmugling. 2. november drepte en hindumobb nok en muslim som de beskyldte for å ha stjålet ei ku.

Drapsmennene utnytter den politiske situasjonen, hvor økende press fra nasjonalistene gjør at lovene mot kveghandel håndheves stadig strengere. Grunnloven fra 1949 anbefaler hver delstat å innføre egne forbud mot kvegslakting. Åtte av 29 delstater har fortsatt ikke fulgt anbefalingen. Her kan man fremdeles slakte, selge og spise kyr. Tre andre delstater har strenge restriksjoner på slakting, mens de resterende 18 statene har totalforbud med inntil ti års fengsel for overtredelse. I fem delstater er det også forbudt å spise oksekjøtt og politiet utfører jevnlig razziaer mot restauranter.

Det eneste kvegdyret som ikke har noe vern, er vannbøffelen, et ofte svart hornkveg som i mytologien har demoniske trekk. I alle delstatene, unntatt Chhattisgarh, er det lov å slakte vannbøffel for eksport, noe som paradoksalt nok gjorde India til verdens ledende storfeeksportør i fjor, foran Brasil.


Kua som politisk symbol

De fleste muslimer, kristne, stammefolk og folk fra lavkastenes nedre sjikt, har ingen problemer med å spise det tabubelagte, men billige kjøttet. De bestiller det hos slakteren uten å uttale navnet, de kaller det heller «den store». De kasteløse spiser oksekjøtt, fordi det tradisjonelt var de som måtte ta seg av dødt kveg. De tok med seg kjøttet og garvet skinnet. «Bak i kjøttbodene er det fortsatt de kasteløse som parterer etter at mullaen har avlivet kua,» forteller geografen Michaël Bruckert.1 De fleste slakterne og selgerne i de kommunale slakteriene er muslimer, men ikke-muslimer og hinduer både driver og jobber på industrislakterier.

Uansett hva nasjonalistene påstår, var oksekjøtt en del av det indiske kjøkkenet lenge før muslimene ankom, skriver historikeren Dwijendra Narayan Jha i The Myth of The Holy Cow2 – en bok som ble forbudt av en domstol i Hyderabad som også krevde at forfatteren skulle arresteres. Hinduismens eldste skrifter omtaler kua som «gudinne» (devi) og sier at den «ikke fortjener å bli drept», likevel ble den iblant ofret og spist, ofte for å hedre en fornem gjest. Situasjonen endret seg mot slutten av vedisk tid, mellom 2. og 1. århundre f.Kr., med populariteten til asketene og konkurransen fra jainismen og buddhismen, som er imot å drepe dyr. Brahmanene som inntil da hadde vært offerprester, så seg nødt til å bli kuas beskytter for å bevare sin stilling i samfunnet. De andre kastene fulgte gradvis etter. Storfespisere ble ansett som urene, mens kvegekskrementer ble tilskrevet helsebringende egenskaper. Siden den gang har boder solgt remedier og kosmetikk laget av kumøkk.

«Bruken av kua som symbol i konflikter mellom ulike trossamfunn går tilbake til mogulinvasjonen på 1500–tallet,» forteller historikeren Bhagwan Josh. «Hinduene måtte akseptere en lavere kulturell status, selv om de var i flertall.»3 De muslimske lederne ga likevel høykastene noen rettigheter, og enkelte moguler forbød offisielt kvegslakting.


Gandhis dagsorden

De første store politiske mobiliseringene rundt kua fant sted mot slutten av 1800-tallet. Bevegelsen ble bygd opp rundt hindunasjonalisten Dayananda Saraswati og organisasjonen Arya Samaj. Saraswati etablerte myten om en hinduistisk gullalder i vedisk tid, fra det 6. til det 2. århundret f.Kr. Gullalderen hadde forsvunnet for godt, ifølge Saraswati, fordi hinduene ikke hadde klart å forsvare seg mot de rasistiske kolonistene og muslimene som han framstilte som mishandlere av hellige kyr og – i forlengelsen – hindukvinner. I 1882 etablerte Saraswati flere foreninger for kubeskyttelse, Gaurakshini Sabha. Landeiere fra høykastene, som fryktet at de skulle miste sin lokale makt til britene, flokket seg til disse foreningene.

Kuvernet utartet snart til klart antimuslimske holdninger og handlinger. Foreningene distribuerte kjedebrev i landsbyene. I et av dem sto det: «Ser du en muslim med en ku, er det din plikt å ta den fra ham.» De gjennomførte også «kuredningsoperasjoner», som utløste store opptøyer i 1893 og 1917. En husholdningsskatt finansierte tilfluktssteder for konfiskerte kyr. Den dekket også lønnen til omreisende predikanter, som forente privilegerte hinduer og større, mindre utdannede, forsamlinger med oppildnede prekener.

«Kua lar høykastene befeste sin politiske, økonomiske og kulturelle dominans.»

I 1924 opprettet frigjøringslederen Mahatma Gandhi Go Seva Sangh («hjelpesamfunn for kyr»), en moderat versjon av Gaurakshini Sabha. Gandhi beundret kua lidenskapelig og sa at han kunne «ofre livet for å redde kua». Han kritiserte aldri muslimenes forhold til dyret og støttet deres krav overfor den britiske kolonimakten, men prøvde samtidig å framforhandle et kuvern: «Det ville vært heller elegant, og til deres store ære, hvis muslimene frivillig sluttet å slakte kyr av hensyn til hinduenes religiøse følelser, og ut av pliktfølelse overfor dem som naboer.»4 Vennlig press eller politisk utpressing? Uansett fortolkning, dempet ikke Gandhis tanker om det hellige dyret fundamentalismen. Kua havnet på den politiske dagsordenen.


Arrestert på festival

I dag blåses det igjen liv i symbolikken og aksjonsformene til en bevegelse som oppsto under kolonistyret. Lynsjingen 28. september i landsbyen Bisara, hvor høykasten rajput er dominerende, er talende.5 De som ble anholdt for å ha ledet folkemengden til familiens hus, tilhørte BJP og – som landsbyoverhodets sønn – Sangh Parivar. Bakgrunnen for lynsjingen var et rykte satt ut av en prest, som i likhet med de omreisende predikantene før i tiden hadde ankommet bygda noen uker i forveien. I tempelet beskyldte han familien Akhlak for å ha drept en kalv – det viste seg senere å være en geit. Resten av jobben gjorde et bilde av et kadaver – sendt som et moderne kjedebrev på mobiltelefonene.

Det blir stadig flere selvtektsgrupper i Nord-India. Ikledd hodetørkler i Sangh Parivars oransjefarge patruljerer militsene gatene, stopper mistenkelige kvegbiler og angriper sjåførene hvis de er muslimer. Overlevende kyr blir som i bevegelsens tidlige dager sendt til egne tilfluktssteder. «Ofte selger de hyllede redningsmennene de stjålne kuene videre til slaktere på svartebørsen,» forteller statsviteren Charlotte Thomas. «Det viser hvor hyklersk bevegelsen er.»

Løftene om økonomisk vekst har ikke blitt innfridd, og statsminister Modi kan ikke lenger framstille seg som landets moderate redningsmann, slik han gjorde med hell etter at han tiltrådte i 2014. Nå presser hans politiske familie ham til å vende tilbake til sin muslimfiendtlige habitt – ingen har glemt hans delaktighet i pogromen i Gujarat i 2002. Han fordømte ikke lynsjingen i Bisara, og ventet i åtte dager før han kalte angrepet «forstemmende og beklagelig». Partifellene hans var derimot mer snakkesalige. Landbruksministeren mente at kuslakting var en «dødssynd», mens BJP-guvernøren i delstaten Haryana sa at «muslimene kan bli boende i landet hvis de slutter å spise oksekjøtt». I ultranasjonalistenes retorikk må man beskytte dyrene, snarere enn menneskene, som implisitt er skyldige. «Disse politiske kreftene forsøker å skape et langvarig kulturelt hegemoni,» mener historikeren Josh. «Dagens regjering har klart seg uten muslimenes stemmer. Budskapet til muslimene er tydelig: ‘Dere inngår ikke lenger i maktbalansen i India.’»

Kua lar høykastene befeste sin politiske, økonomiske og kulturelle dominans over minoritetene, til tross for at de bare utgjør 15 prosent av hinduene. I 2002 ble fem kasteløse drept av sine naboer i Haryana, da de parterte en død ku.

Heldigvis finnes det indere som jobber for solidaritet. Hvert år blir det arrangert en oksekjøttfestival ved Osmania-universitetet i Hyderabad. «Festivalens formål er å forsvare det sekulære samfunnet og å vise at det er i orden å spise oksekjøtt,» sier Bruckert. Under fjorårets festival i desember, ble for første gang tretti av de hundre studentene som deltok på festivalen arrestert for å ha «spist oksekjøtt på offentlig sted».

Oversatt av H.R.

Naïké Desquesnes er journalist.