Mot en ny intervensjon i Libya?

Etter en forsoningsavtale mellom de to rivaliserende parlamentene i Libya håper vestlige politikere og generaler at en nasjonal samlingsregjering vil åpne veien for en ny militæraksjon.

Den 17. desember underskrev representanter fra de to libyske nasjonalforsamlingene en avtale framforhandlet av FN. Avtalen som ble signert i marokkanske Skhirat, ledet til utnevnelsen av en nasjonal samlingsregjering 19. januar med 32 ministre ledet av forretningsmannen Fayez Sarraj fra Tripoli. Avtalen viser hvor viktig den politiske dialogen som ble innledet i september 2014, har vært. På tross av spenninger mellom de politiske gruppene, gikk et stort flertall av rivalene, som nektet å møtes for bare et år siden, med på kompromisser. Selv de mest radikale i begge leire avviser ikke lenger tanken på forsoning. FNs små skritt-politikk1 kan sikkert forbedres, men den har, sammen med flere lokale initiativ vest i landet, klart å temme og redusere volden.

«Det antas at en militæraksjon er uunngåelig innen seks måneder.»
Kilder i det franske utenriksdepartementet sitert i Le Figaro

Det virker kanskje ikke slik, og vestlige medier fortsetter å snakke om kaos, men motstanderne i Libya snakker sammen. I et land hvor en tilsynelatende normalitet raskt kan vike plassen for kamper, støtter mange innbyggere samtalene og legger press på sine lokale ledere for at de skal jobbe for politisk fred.

Men 17. desember-avtalen har to store svakheter: Underskriverne er ikke representative og avtalen synes bare å ha blitt inngått – i all hast under press fra europeiske makter – for å tillate en vestlig intervensjon mot militsene og de væpnede gruppene i Libya som har sverget troskap til Den islamske stat (IS).


«Libyske svulster»

De siste to årene har det ikke gått en uke uten at amerikanske, britiske, franske og – i mindre grad – italienske politikere og generaler har annonsert at en intervensjon er uunngåelig. Allerede 27. januar 2014 sa Frankrikes daværende hærsjef, Edouard Guillaud: «Det ideelle i Libya ville vært en internasjonal operasjon. Problemet sør i Libya er at man må ha en stat i nord.» Man måtte altså gripe inn i sør for å bekjempe gruppene som hadde forlatt Nord-Mali etter den franske intervensjonen der.

I fjor høst lanserte EU marineoperasjonen Sophia etter de mange forlisene til båter fulle av flyktninger utenfor kysten av Libya. «Operasjonen vil ikke ha noen reell innvirkning før vi kan arbeide nærmere smuglernettverkene, dra dit for å fange storfiskene, og ikke småfiskene som drar til sjøs,» sa operasjonens nestkommanderende, den franske admiralen Hervé Bléjean, 27. oktober. «På et eller annet tidspunkt vil vi måtte arbeide på libysk territorium.» Dette er tredje fase i operasjon Sophia, men den forutsetter godkjennelse fra legitime libyske myndigheter. Det nekter fortsatt nasjonalforsamlingen i Tobruk, som Vesten har anerkjent, å gi – til forskjell fra nasjonalforsamlingen i Tripoli.

Etter angrepene i Paris 13. november dukket på ny ideen om en internasjonal intervensjon i Libya opp. Selv om morderne var franske og belgiske og aldri hadde vært i Libya, inkluderer François Hollandes «krig mot terror» det libyske territoriet, hvor militser har sverget troskap til IS i byene Derna (øst) og Syrte (midt-vest). 21. og 23. november fløy franske jagerfly fra hangarskipet Charles de Gaulle rekognosering over Syrte. Væpnede grupper, med noen hundre menn, kontrollerer byen og utfører regelmessige angrep, spesielt mot oljeanlegg.

1. desember sa Frankrikes statsminister Manuel Valls til radiokanalen Europe 1: «Libya vil utvilsomt være den store saken i månedene som kommer.» Ti dager senere sa han til en annen radiokanal, France Inter: «Vi må bekjempe Daesh, utvilsomt snart i Libya.» I en artikkel med overskriften «Daesh: Vil Frankrike igjen intervenere i Libya?» 22. desember, siterer avisen Le Figaro kilder i det franske forsvarsdepartementet: «For å utslette ’Daesh-kreften og dens libyske svulster’ antas det at en militæraksjon er uunngåelig innen seks måneder, eller før våren.»


Avtale for enhver pris

Strategiekspertene, frilansspesialistene og intervensjonstilhengerne som i 2011 spådde at Gaddafi-regimet ville falle etter noen dager og etterfølges av demokrati, avløser nå hverandre i mediene for å forklare hvorfor en ny operasjon er nødvendig. Fem år etter NATO-operasjonen dreier det seg nå om å «fullføre jobben» – en retorikk som minner om de amerikanske nykonservative haukenes argumentasjon før invasjonen av Irak i 2003. Noen går så langt som å hevde at Libya må settes under administrasjon for å få på plass en ordentlig regjering.

Før man kan sette i gang en intervensjon trenger man en offisiell anmodning fra legitime institusjoner, for å overholde folkeretten. Man må altså ha en nasjonal samlingsregjering som Sikkerhetsrådet har anerkjent. Allerede i midten av november startet FNs spesialutsending til Libya, den tyske diplomaten Martin Kobler, arbeidet med å få på plass en slik regjering. 6. desember, mens det var ingen enighet å spore mellom de to libyske parlamentene, sa han til Al-Jazeera: «Tiden er inne for en rask godkjennelse av den politiske avtalen i Libya. Toget har forlatt stasjonen.» Take it or leave it, det var budskapet til de to nasjonalforsamlingene som begge hadde samme krav: å få godkjenne sammensetningen til en eventuell nasjonal samlingsregjering.

«All utenlandsk innblanding vil styrke IS’ propaganda: Vesten bomber nok en gang arabere.»

FNs og EUs ønske om en avtale for enhver pris, viste seg på den internasjonale konferansen for Libya 13. desember i Roma, ledet av Italias utenriksminister Paolo Gentiloni og hans amerikanske kollega, John Kerry. Pressemeldingen etter møtet ga den framtidige samlingsregjeringen status som landets eneste legitime regjering, allerede før den var utnevnt.

Nesten alle Libya-forskere var reserverte. Innflytelsesrike organisasjoner som International Crisis Group (ledet av Jean-Marie Guéhenno, tidligere visegeneralsekretær i FN med ansvar for fredsbevarende operasjoner), advarte mot å haste gjennom en avtale som flere sentrale libyske aktører ikke hadde godkjent.2 Det betød tydeligvis lite for Kobler, som jobbet iherdig for å få en avtale for enhver pris. 15. desember hadde han samtaler med Khalifa Haftar, sjef for Libyas nasjonalhær i Kyrenaika, som er imot regjeringen i Tripoli, hvor han lovet Haftar en framtid som hærsjef.


Møter motstand

Etter krav fra Gentiloni og Kerry, sier artikkel 39.2 i 17. desember-avtalen at den framtidige regjeringen på sikkerhetsområdet skal ha rett til å «be om nødvendig assistanse fra FN, det internasjonale samfunnet og kompetente regionale organisasjoner». 23. desember vedtok FNs sikkerhetsråd et britisk resolusjonsforslag (2259) som sier at situasjonen i Libya «er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet». Resolusjonen ber også «medlemslandene raskt bistå, på forespørsel, den nasjonale samlingsregjeringens svar på truslene mot sikkerheten i Libya, og aktivt støtte den nye regjeringens kamp mot Den islamske stat, grupper som har sverget troskap til IS, Ansar al-Sharia og alle andre individer, grupper og initiativ forbundet med Al-Qaida i Libya».

På papiret er dermed kravene til de vestlige maktene som deltok på Roma-konferansen innfridd, og de juridiske fundamentene for en ny intervensjon i Libya er på plass. Men i praksis risikerer avtalen å skape nye konflikter og å øke volden. Mange politikere i øst støtter ikke avtalen: Bare 75 av de 188 representantene i nasjonalforsamlingen i Tobruk (øst) var til stede under signeringsseremonien. I Kyrenaika har Haftar sagt at han vil anerkjenne samlingsregjeringen, men at det er lite trolig at han vil legge ned våpnene mot de politiske motstanderne i Tripoli. Avtalen får støtte fra Ibrahim Jadhran, den sterke mannen i øst og sikkerhetssjef for oljeanleggene (hans mektige militser kjemper mot IS i Syrtebukta). Samtidig anklager han Haftar og hans gryende nasjonalhær for å bruke IS politisk når han ikke prioriterer kampen mot organisasjonen.

Men det er i vest at situasjonen er mest problematisk. Kun 26 av 136 representanter fra den tidligere Nasjonalkongressen i Tripoli deltok på signeringen av avtalen. Færre enn 75 representanter støtter samlingsregjeringen. Enkelte motstandere av avtalen, som Abdelkader al-Huwayli, mener den er et «utenlandsk komplott mot Libya». Enkelte militser i Zintan, Misrata og Zawiya har akseptert å «beskytte» den nye regjeringen, men de fire største militsene i hovedstaden har allerede erklært at de vil gå imot den nye instansen. Det samme sier militsene i Misrata knyttet til Standhaftighetsfronten (Jabhat al-Sumud, ledet av Salah Badi). Stormuftien i Libya, Sadek al-Ghariani, mener at avtalen er påtvunget utenfra og «ikke i tråd med islamske prinsipper». Holdningen til innflytelsesrike personer i Misrata – blant annet Abdelrahman Suweihli, som er imot avtalen i nåværende form – vil avhenge av Koblers vilje og evne til å imøtekomme deres krav. De ønsker mer makt til den tidligere Nasjonalkongressen, som ble stiftet i 2012 som en motvekt til nasjonalforsamlingen i Tobruk, som ifølge avtalen skal beholdes som landets øverste lovgivende organ. Dessuten nekter de fleste representantene i vest å godta at Haftar skal bli hærsjef.


Vil forhindre gjenoppbygging

FN ville ha på plass en avtale raskt, selv om den er utilfredsstillende for mange sentrale aktører i Libya. Det kan fort ende i et nytt blindspor. For å unngå det burde FN vist seg mer fleksibel og videreført forhandlingene med de partene som ikke aksepterer avtalen, samt jobbet for sikkerhetsdialog med de lokale politiske og militære aktørene og militslederne. Uten det vil situasjonen bli som i august 2014, da det internasjonale samfunnet bare anerkjente nasjonalforsamlingen i Tobruk som det libyske folkets representant, mens den i beste fall kontrollerte en tredjedel av landet.

Samlingsregjeringen ble utnevnt raskt, men den kan få problemer med å etablere seg i Tripoli og bli der uten gnisninger. Og selv om det skulle gå lett, bør den utvilsomt være forsiktig med å anmode om en utenlandsk intervensjon. Hvis militsene i Misrata og øst i landet går sammen kan de slå IS-gruppene i Syrte. Dessuten vil all utenlandsk innblanding ikke bare svekke troverdigheten til samlingsregjeringen og forhindre gjenoppbyggingen av landet og statsapparatet. Det vil også styrke IS’ propaganda: Vesten bomber nok en gang arabere. Denne propagandaen vil vinne gehør i en befolkning som ikke ønsker en utenlandsk operasjon, og øke rekrutteringen til IS. Det er likevel lite sannsynlig at vestlige politiske og militære ledere vil bry seg nevneverdig om det. Ifølge dem er den neste krigen i Libya bare noen uker unna.3

Oversatt av R.N.

Patrick Haimzadeh er tidligere fransk diplomat i Tripoli (2001–2004).