Den saudisk-ledede koalisjonen sliter med å nedkjempe houthi-opprørerne, som kontrollerer hovedstaden Sanaa. Konflikten har skapt en humanitær katastrofe i landet hvor 80 prosent av befolkningen trenger akutt nødhjelp og over en million er drevet på flukt.
Natt til 26. mars i fjor begynte Saudi-Arabia, sammen med en koalisjon av ti sunnimuslimske land, å bombe houthi-opprørerne i Jemen. Houthiene kommer fra den sjiamuslimske zaydi-minoriteten og hadde i flere måneder lagt press på regjeringen i landet. Men de var ingen direkte trussel mot det saudiske kongedømmet.1 Tilhengerne av opprørslederen Abdel Malek al-Houthi (som navnet deres kommer fra) hadde stoppet utviklingen etter den lovende «jemenittiske våren», da de presset overgangspresident Abd Rabbo Mansur Hadi til å gå av. De allierte seg med hans tidligere fiende, Ali Abdallah Saleh, som hadde vært president i over tre tiår. Saleh ble tvunget til å gi fra seg makten i februar 2012 etter store demonstrasjoner året i forveien, men han var fortsatt politisk aktiv. Han hadde immunitet og fant i houthi-bevegelsen et middel til å hevne seg.
Da Saudi-Arabia startet «Operasjon Avgjørende Storm» hadde houthiene okkupert hovedstaden Sanaa siden september 2014, og de hadde nettopp erobret Aden, den største byen i sør. Saudiarabernes uttalte mål var å gjeninnsette Hadi – offisielt på hans anmodning fra sitt eksil i Riyadh. Planen var å drive opprørerne ut av byene og tilbake til hjemprovinsen Saada i nord. Koalisjonen fikk blankofullmakt fra FNs sikkerhetsråd med resolusjon 2216, mens USA, Storbritannia og Frankrike forsynte koalisjonen med våpen og etterretningsinformasjon. For koalisjonen var målet med offensiven også å undergrave innflytelsen til Iran som ble anklaget for å bruke houthiene i sitt maktspill. Utvilsomt ønsket en del av jemenittene den saudiske militær-operasjonen velkommen, uten at de nødvendigvis ville ha Hadi tilbake.2
Etter et år med krig har koalisjonen og støttespillerne i liten grad nådd målene. Hadi er offisielt tilbake i Jemen etter ni måneder i eksil i Riyadh, men han er forskanset i Aden. Havnebyen ble gjenerobret i juli av væpnede houthi-motstandere med støtte fra koalisjonsstyrkene, men sikkerhetssituasjonen er prekær. Hverdagen er styrt av trusler og angrep fra jihadistgrupper, blant andre den jemenittiske grenen av IS. Regjeringskontorene har blitt angrepet og i desember ble guvernøren drept. Etterfølgeren hans ble utsatt for et nytt attentat i slutten av januar. Soldater fra De forente arabiske emiratene er satt inn for å sikre byen, men de har bare hatt begrenset innvirkning og gjenoppbyggingen er fortsatt ikke-eksisterende.
Konfliktens kompleksitet
Dessuten har houthiene fortsatt et fast grep om hovedstaden Sanaa. De møter ingen væpnet motstand fra stammene eller befolkningen, det er dermed sjelden kamper på bakken i byen og området rundt. De undertrykker nådeløst opposisjonelle, uavhengige intellektuelle og sunni-islamister, med hjelp fra sikkerhetsapparatet til det gamle regimet. Den saudiske bombingen synes å ha styrket houthienes oppslutning i den tett befolkede nordøstlige delen av landet, hvor flertallet er zaydier. Dermed vil det ikke bli lett for Hadis støttespillere å gjenerobre hovedstaden.
«På tross av de mange krigsforbrytelsene, går krigen fortsatt under medienes radar.»
I tillegg har koalisjonen opplevd betydelige tap etter at de sendte inn bakkestyrker i juli. I september drepte en rakett 83 soldater, 45 var fra Emiratene. I midten av desember meiet et annet angrep ned 152 soldater. Emiratene og Saudi-Arabia har hentet inn leiesoldater, særlig fra det amerikanske sikkerhetsselskapet Academi (tidligere Blackwater), i tillegg til de lokale krigerne de bruker.
På tross av bombingen og at den internasjonalt anerkjente regjeringen er i eksil, har houthiene bevart noe som ligner en stat. Flere institusjoner fungerer som før, for eksempel visumtjenesten og grensepolitiet, rettsvesenet og universitetene. De betaler lønninger til offentlig ansatte, også de i sør. Det går rykter om at sentralbankens reserver er i ferd med å tømmes, uten at det finnes noen pålitelige tall.
I mars i fjor erobret houthiene landets tredje største by, Taiz. Siden har den blitt erklært frigjort flere ganger av krigerne til Hamud al-Mikhlafi, en stammeleder for islamistpartiet Al-Islah. Men byen er fortsatt åsted for voldelige kamper, til tross for at houthiene har liten støtte her. Opprørerne holder byen sammen med allierte fra hæren. De har blitt anklaget for å hindre hjelpesendinger fra å nå fram, og for å kidnappe journalister og aktivister. Skjebnen til befolkningen i Taiz, som sammenligner situasjonen sin med blokaden av Gaza, har blitt utnyttet stort på sosiale medier for å bevise at houthi-opprørerne begår krigsforbrytelser. Det har startet en slags offerkonkurranse som dekker over kompleksiteten i konflikten og skyldfordelingen mellom partene.
Ulike interesser
Resultatet av den saudiarabiske militær-operasjonen er heller nedslående. Militærstrategien viste raskt sine begrensninger, mens houthiene har demonstrert at de er i stand til å angripe mål inne i Saudi-Arabia. Krigen har krevd over 4000 sivile liv i Jemen. Ikke-statlige organisasjoner advarer om fare for hungersnød i et land hvor 80 prosent av befolkningen har akutt behov for hjelp og en million er fordrevet. Ødeleggelsen av infrastruktur, veier, bruer og sykehus gjør hjelpearbeidet svært vanskelig. Alle de krigførende partene, både de lokale og de internasjonale, viser en åpenlys forakt for folkeretten. På tross av de mange krigsforbrytelsene, går krigen fortsatt i stor grad under medienes radar, og ingenting tyder på at det vil endre seg.
De FN-ledede fredsforhandlingene i Sveits i juni og desember endte ikke i noen bindende avtale. Våpenhvilene som skulle følge forhandlingene, eksisterte bare på papiret. Verken saudiaraberne, Hadis tilhengere eller houthiene synes å ta forhandlingene seriøst. Medlemmene i Sikkerhetsrådet har lagt minimalt diplomatisk press på partene, og representantene for partene, de fleste i eksil, har blitt satt på sidelinjen av utviklingen lokalt.
«Resultatet av den saudiarabiske militæroperasjonen er heller nedslående.»
Konflikten blir ofte beskrevet som en stedfortrederkrig mellom Saudi-Arabia og Iran, men i virkeligheten synes Iran å holde seg på avstand. Utover noen verbale provokasjoner og, sannsynligvis, litt økonomisk hjelp, legger Iran etter alt å dømme ikke noen stor vekt på støtten til houthiene. Parallelt har heller ikke koalisjonspartnerne nødvendigvis de samme interessene. Saudi-Arabia, Emiratene og Qatar har ikke samme forhold til Salehs tidligere regime, til separatistbevegelsen som har vært aktiv i sør siden 1960-tallet, eller til Muslimbrødrene.
Da kong Salman kom til makten i Saudi-Arabia i januar i fjor, trappet han opp offensiven mot Muslimbrødrene som ble lansert i 2013. Emiratene har bevart presset mot denne delen av islamistfeltet, men samtidig huser landet Ahmed Ali Saleh, den eldste sønnen til den tidligere jemenittiske presidenten. De ser utvilsomt det som et potensielt trumfkort, selv om han fortsatt leder den jemenittiske Republikanergarden som er alliert med houthiene.
Vestlig likegyldighet
Det er også uenigheter mellom koalisjonslandene og kreftene de hevder å støtte på bakken. Hvilken rolle skal Hadi og hans visepresident Khaled Bahah ha, når Sanaa er «frigjort» og de «legitime» myndighetene gjeninnsatt? Mange spørsmål står fortsatt ubesvart på grunn av den interne rivaliseringen i kappløpet om makten og som følge av separatistambisjonene i sør. Konflikten inngår i en i stor grad autonom lokal dynamikk. Dermed synes en slutt på den utenlandske innblandingen å være en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, betingelse for varig fred.
Men jo lengre krigen varer, jo færre blir pressmidlene for å nå dette målet. Oppløsningen av statsapparatet, ødeleggelsen av infrastrukturen og utslettingen av politiske partier som tidligere var dypt forankret i samfunnet, gir grunn til bekymring. Det overlater plassen til en krigsøkonomi, en svartebørs knyttet til varemangel, «krigsherrer» og militser, samt en etnisk splittelse på toppen av en voldelig polarisering mellom sunni- og sjiamuslimer.
Kan partene løse konflikten på egenhånd? USA, Storbritannia, Frankrike og andre EU-land har ikke tatt tak i konflikten og dermed overlatt håndteringen til Saudi-Arabia. De stengte ambassadene sine i februar i fjor, iblant under utrolige omstendigheter, hvor diplomatene etterlot seg både kompromitterende dokumenter og et dusin pansrede kjøretøy på parkeringsplassen på flyplassen. Stengingen av ambassadene har ikke gjort det lettere å få et grep om situasjonen og endre politikken. Mange av de vanlige samtalepartnerne til de utenlandske diplomatene har valgt side med houthiene, spesielt innen sikkerhetstjenestene. Kontakten er dermed brutt.
Gjennomtenkt bistand
Legitimiteten til staten Hadi representerer, som Jemens internasjonalt anerkjente president, er et komplekst spørsmål, særlig med tanke på at dens forankring i statsinstitusjonene er sterkt redusert. Dessuten legger de kommersielle interessene er sterkt press på de vestlige landenes utenrikspolitikk. De har alle våpenavtaler med golfmonarkiene og dermed begrenset handlingsrom overfor koalisjonen. Samtidig kan de ikke ignorere at jihadister kan tjene direkte på ustabiliteten og polariseringen konflikten i Jemen skaper.3 Konsekvensene i form av flyktninger vil også vise seg i månedene som kommer og gjøre det vanskelig for de vestlige landene å fortsette å forholde seg likegyldig til konflikten.4
Russland har lenge holdt seg unna, i likhet med Kina, men forsøker nå å innta en meklerrolle. Før den russiske ambassaden forlot Jemen i februar var Saleh på besøk der flere ganger. Etter all sannsynlighet dreide det seg om å finne en utvei for ham og avgjøre hvilken rolle sønnen skal spille i framtiden. Hvis Saleh-klanen trekker seg fra alliansen med houthiene kan det endre styrkeforholdene.
I FNs sikkerhetsråd vekker konflikten i Jemen ikke samme spenning som borgerkrigen i Syria. Denne relative likegyldigheten gir ingen grunn til optimisme. Likevel finnes det et diplomatisk handlingsrom: sterkere insentiver til å forhandle, press på de krigførende partene for at de skal overholde folkeretten, målrettede sanksjoner og støtte til FNs spesialutsending, mauritanieren Ismail Ould Sheikh Ahmed. Selv om FN-styrkene ikke lenger har vind i seilene slik som på 90-tallet, kan fredsbevarende styrker på litt lengre sikt være en løsning. Flere separatister i sør har allerede foreslått det.
Økonomisk utvikling ble ikke prioritert nok under overgangsperioden fra 2012 til 2014. Det bidro til å svekke Hadis makt og øke populariteten til houthiene, separatistene og enkelte jihadister, som står utenfor den institusjonelle politikken. En gjennomtenkt bistand burde ikke bare involvere de regionale maktene, men også Europa og Nord-Amerika. På lang sikt vil en slik internasjonalisering ikke bare være langt mindre kostbar enn dagens militæroperasjon (estimert til 200 millioner dollar), men også betydelig mer virkningsfull.
Oversatt av R.N.
Laurent Bonnefoy er forsker ved Centre de recherches internationales (CERI) og Sciences Po.
