EU Demokratisk underskudd

Unionens politiske tilstand


EU-parlamentet står i praksis verken til ansvar for velgerne eller partimedlemmene, bare til EU-kommisjonen med den såkalte medbestemmelsesprosessen. Likevel trekkes parlamentet fram som løsningen på EUs demokratiske underskudd.
Av

EUs forsvarere har ofte en enkel løsning på unionens demokratiske underskudd: EU-parlamentet. De insisterer på at jo mer makt Kommisjonen får, jo mer utvides parlamentets «medbestemmelse». Formålet med medbestemmelsesprosessen, formelt kalt den alminnelige lovgivningsprosedyre, er å skape konsensus mellom EU-kommisjonen (det eneste EU-organet som kan ta initiativ til direktiver og reguleringer), EU-parlamentet (som kan foreslå endringer) og EU-rådet som i siste instans har beslutningsmakten. Men i virkeligheten har EU-parlamentet valget mellom å foreslå akseptable endringer eller å bli ignorert.

I praksis blir medbestemmelsen styrt av lederne for de to største partigruppene i parlamentet: Det europeiske folkepartiet (sentrum-høyre) og Det progressive forbund av sosialdemokrater (sentrum-venstre). Disse to gruppene ble dannet i EUs første år. På 1980-tallet etablerte to veteraner fra tysk politikk – Egon Klepsch, leder for Det europeiske folkepartiet, og Rudi Arndt, leder for sosialdemokratene – en slags Grosse Koalition i Strasbourg, godt hjulpet av tysk erfaring og strategi med å sikre seg nøkkelposisjoner i partigruppene.

I parlamentet blir setene fordelt etter størrelse på landene. Dermed har delegasjonene fra de store partiene i de største landene – som Tyskland – flere seter. Med sitt komfortable flertall vil alt det lederne for Det europeiske folkepartiet og sosialdemokratene blir enige om, automatisk bli vedtatt. Gruppeledermøtene er dermed det reelle nervesenteret i parlamentet: De fastsetter møtene for de tjue parlamentskomiteene (fiske, landbruk, konkurranse, finans, næringsliv) som utformer endringsforslagene til Kommisjonens direktiver. Gruppeledermøtenes makt har heller ikke unnsluppet næringslivslobbyen eller, i mindre grad, fagforeningene og ikke-statlige organisasjoner.

 

Autokratisk makt

Så snart komiteene er enige om ordlyden i et endringsforslag, blir det nesten garantert vedtatt av parlamentet. Partilederne presenterer så endringen for Kommisjonen og Rådet med mål om en endelig enighet. Konsensusprosessen forsterkes av etiketten: Å hale ut møter – den eneste mulige motstandstaktikken – blir ansett som uhøflig.

Når «fremmede» krefter har blitt valgt inn i parlamentet – røde og grønne partier på 80-tallet, EU-skeptikere på 90-tallet – har de blitt tilbudt midler, kontorer og stab for at de skulle slutte seg til partigruppe-systemet, proporsjonalt med deres størrelse. Slik ble rebellene friksjonsløst absorbert i parlamentets nøytraliserende og avpolitiserende mekanismer.

«I EU-parlamentet står man aldri til ansvar for borgerne, men bare for de oppover i systemet.»

Grensene for ikke-konsensuell aktivitet ble tydelige på 90-tallet, da sentrum-venstre hadde et flertall på 60 seter. Gruppeleder Jean-Pierre Cot fra det franske sosialistpartiet, etterfulgt av Pauline Green fra britiske Labour i 1994, forsøkte å mobilisere det «progressive flertallet» for å sikre arbeiderrettigheter og skape et «sosialt Europa». De stanget raskt mot konvergenskriteriene i Maastricht-avtalen, som automatisk favoriserer arbeidsgiverne. Delegasjonene fra Labour og tyske SPD trakk seg da partiene kom i regjering i hjemlandene og ga kast på ambisjonen om et sosialt Europa.

I mars 1999 slo De Grønnes forsøk på å forsvare korrupte sentrum-venstrekommissærer tilbake på dem og endte med avgangen til den utskjelte EU-kommisjonen ledet av Jacques Santer. I valget samme år fikk Det europeiske folkepartiet økt oppslutning, og i 2004 var Grosse Koalition på plass igjen. Den er den beste måten å sikre at parlamentet er «styringsdyktig», hevder en toppbyråkrat i parlamentet.1 Julian Priestley og Stephen Clark, Europe’s Parliament: People, Places, Politics, John Harper Publishing, London, 2012.

«Rebellene blir friksjonsløst absorbert i de avpolitiserende mekanismene.»

Overalt i Europa er nasjonal lovgivning blitt stadig mer immun mot press nedenfra, etter at de store partienes programmer er blitt nærmest identiske. Men EU-parlamentet ligger milevis foran dem når det kommer til manglende transparens. Her står man aldri til ansvar for borgerne, men bare for de oppover i systemet – med nødvendigheten av å nå konsensus mellom Kommisjonen og Rådet for å få gjennom endringer. Lederne for partigruppene må aldri svare for seg overfor partimedlemmene på landsmøtene. De kan ikke heller ikke kalles tilbake og setene deres er garanterte. Modellen minner om 1800-tallets partier bygd rundt lederfigurer, snarere enn 1900-tallets massepartier.

Parlamentets rolle i eurosonekrisen er en god illustrasjon: Lederne for Grosse Koalition, Joseph Daul og Martin Schulz, sørget for at parlamentet godkjente alle former for autokratisk makt og kom med flere skandaløse vedtak. Så snart utfallet var sikret, framstilte de seg som folkets forsvarere og strammet til et smutthull eller to i Kommisjonens direktiv om tak på bankbonuser. For det ble de belønnet med hyllest i den europeiske pressen.

 

Det råtne hjertet

EU-parlamentet er blitt en stor institusjon. På en million kvadratmeter i Brussel sysselsetter parlamentet 10 000 byråkrater, rådgivere og oversettere, i tillegg til 751 europarlamentarikere. Parlamentet har akkumulert en betydelig byråkratisk tyngde og bruker mye energi på noen kampsaker som de har til felles med de andre institusjonene: større bane, flere seter, mer innflytelse. De drevne byråkratene i Komiteen for konstitusjonelle saker jobber utelukkende med disse kampsakene – selv om de talende nok aldri har fått noen støtte utenfra.

EUs autokratiske vending med krisen har blitt en gyllen anledning for parlamentet og dets støttespillere. Nå kan de framstille parlamentet som den eneste motvekten mot troikaens oppførsel, Kommisjonens maktutvidelse og den tyske kanslerens fullstendig traktatstridige rolle.

Maktkampen kom til syne i 2014 i kampanjen for å få valgt Luxembourgs diskrediterte eks-statsminister Jean-Claude Juncker til kommisjonspresident. Kampanjen trampet over EU-lovene – traktatene er tydelige på at Rådet skal velge presidenten, mens parlamentet kan enten godkjenne eller legge ned veto. Med en kreativ fortolkning av Lisboa-traktaten insisterte parlamentets gruppeledere på at de skulle velge presidenten. Lisboa-traktaten sier at Rådet skal «ta hensyn» til resultatene av EU-valget når de bestemmer president. De politiske grupperingene utarbeidet derfor et system med Spitzenkandidaten, «toppkandidater», der de mente at kandidaten til den partigruppen som hadde fått flest stemmer var den rettmessige lederen av Kommisjonen. Selv om lederne for sentrum-venstre (Schulz), de liberale (Guy Verhofstadt) og de grønne (Dany Cohn-Bendit) snakket høyest og varmest om Spitzenkandidaten-systemet, var det åpenbart at Det europeiske folkepartiet ville få flest stemmer – rundt tolv prosent, viste det seg.

I mars 2014 møttes partiene i Det europeiske folkepartiet i Dublin, hvor de nominerte Juncker til sin kandidat. Partilederne ville antakelig belønne en gammel venn: Juncker ledet eurogruppen under krisen og er en arketypisk spesialist på EUs kompispolitikk. I nesten to tiår var han statsminister for hertugdømmet Luxembourg, beryktet for sin slappe finansregulering og for å gi skattefritak til multinasjonale selskaper. I juli 2013 ble han tvunget til å gå av etter å ha dekket over de skandaløse gjerningene til Luxembourgs etterretningstjenester (SREL): ulovlig overvåkning, lekking av konfidensiell informasjon for vinnings skyld, systematisk korrupsjon og Gladio-aktige2 Gladio var navn på en hemmelig europeisk hær som NATO opprettet i 1948. komplotter som inkluderte en rekke bombeattentat mot offentlige bygg på midten av 80-tallet for å forsterke den politiske spenningen og skape «kommunistfrykt». Ansvaret for bombeeksplosjonene lå etter alt å dømme hos kongefamilien, det råtne hjertet i den pittoreske lilleputtstaten. SREL hadde et opptak fra begynnelsen av 2000-tallet hvor Juncker snakker med erkehertug Henri om brorens, fyrst Jean, delaktighet i bombeattentatene. Avsløringene kom etter en parlamentarisk granskning parallelt med den lenge utsatte rettssaken mot politibetjenter i Bommeleeër-skandalen.3 Bommeleeër, «bombeplanter» på luxembourgsk. Se Luxpol, «What led to early elections in Luxembourg?», 17. juli 2013, luxpol.wordpress.com.

 

«Han er vår president»

Etter EU-valget i mai 2014 var det fortsatt usikkert om EU-parlamentet ville klare å påtvinge sin kandidat, i strid med traktatene. Men det var aldri tvil om hvem som ville avgjøre saken. I det nye, uformelle EU som oppsto etter 2011, med Lisboa-traktaten og reformene etter finanskrisen, sa det seg nærmest selv at bare en person ville bestemme om Det europeiske folkepartiets vaklevorne Spitzenkandidat ville få toppjobben i Brussel: den tyske kansleren. Den europeiske pressen gryntet knapt, det ble sett som fullstendig akseptabelt at Merkels ord var EUs lov.

Hennes beslutning var ikke engang drevet av tyske interesser – Tyskland vil gjerne beholde Storbritannia i EU, som en felles konservativ kraft, mens utnevnelsen av Juncker var en gave til de britiske EU-skeptikerne. Beslutningen var basert på kristeligdemokratenes posisjon i hjemlandet. I Tyskland har en ideologisk Grosse Koalition mellom mediekonsernet Springer, Sosialdemokratene og Frankfurter-skolens siste representant, Jürgen Habermas, erklært at det ville vært skandaløst om Juncker ikke fikk jobben. Habermas sa at det ville være en «kule i hjertet på det europeiske prosjektet» hvis denne skjendige fikseren ikke ble president.4 «Jürgen Habermas im Gespräch: Europa wird direct ins Herz getroffen», Frankfurter Allgemeine Zeitung, 29. mai 2014. Etter å ha gransket opinionen justerte Merkel innstillingen sin for å høste godene av Springer-kampanjen og Juncker ble behørig kronet.

Like etter lekket det en mengde dokumenter som viste i detalj hvordan Juncker, da han var statsminister i Luxembourg, hadde gitt skattefritak verdt flere milliarder dollar til multinasjonale selskaper i Europa. Uten å nøle ga flertallet i EU-parlamentet ham sin støtte 16. juli 2014. «Han er vår president,» sa Martin Schulz før han selv ble gjenvalgt som parlamentsleder.

 

Ingen opposisjon

Det bryter med all fornuft å hevde at parlamentets utenomrettslige annektering av makt på denne måten er en demokratisering. Juncker står ikke til ansvar for de europeiske velgerne, ikke engang for de tolv prosentene som stemte på sentrum-høyre. Han står i praksis bare til ansvar for personen som utnevnte ham, den tyske kansleren. Det viser fordelingen av poster i Junckers kommisjon, og den autoritære utnevnelsen av spesialvisepresidenter, alle harde innstrammingstilhengere.

Venstregruppen i EU-parlamentet burde ha visst bedre enn å gi denne prosessen legitimitet ved å utpeke Alexis Tsipras som sin kandidat. Å delta i valg og gjøre det beste ut av mulighetene for transnasjonal solidaritet og debatt er en ting. Det er noe helt annet å gi troverdighet til ideen om at parlamentets egoistiske ambisjoner og innflytelseskamper gjør EU mer demokratisk. Medbestemmelsesprosessen fratar EU noe alle funksjonelle demokratier forutsetter, nemlig en opposisjon.

Oversatt av R.N.

En lengre versjon av denne artikkelen er publisert i New Left Review.

Susan Watkins er sjefredaktør for New Left Review.


Fotnoter   [ + ]

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner.