Fra kalasjnikov til drapssatellitter

Revet mellom ønsket om å modernisere militærindustrien og landets elendige økonomi, forsøker Russland å gjenvinne sin strategiske posisjon. Men på tross av teknologisk akterutseiling er Russland fortsatt verdens nest største våpeneksportør.

Juni 2015. Representanter for ulike land i Midtøsten og Asia navigerer mellom standene til 800 russiske og utenlandske utstillere på den internasjonale våpenmessen i Kubinka 60 kilometer vest for Moskva. De presser seg fram foran «hytta» til selskapet Uralvagonzavod (UVZ). Gjenstanden som pirrer nysgjerrigheten deres er et kjøretøy utstyrt med artillerisystemet Buk-M2E, produsert av Almaz-Antej, Russlands fremste produsent av bakke-til-luft-raketter. Et skremmende effektivt våpen som kan angripe 24 mål samtidig og utvides til et reelt rakettforsvar. På standen, og senere i messens kamuflasjefargede «Business Center», avløser det ene håndtrykket det andre, mens selgerne samler inn intensjonsavtaler.

Seks måneder senere, og 3000 kilometer lenger sør, har UVZ satt opp standen igjen på messen «Industriell-kommersiell dialog Russland–Iran» i Teheran. Irans industriminister, Mohammad Reza Nematzadeh, studerer med interesse selskapets rullende materiell, og lytter oppmerksomt til sin russiske kollega, Denis Manturov, som skryter av Russlands kompetanse.1

De samme scenene gjentar seg på alle de store globale våpenmessene: Eurosatory og Le Bourget i Frankrike, International Defence Exhibition and Conference (IDEX) i Abu Dhabi, Farnborough i Storbritannia, og regionale messer som Feria Internacional del Aire y del Espacio (FIDAE) i Chile. Men om russiske våpenselskaper og -konsern reiser verden rundt, er de endelige svarene på frierferden sjelden deres sak. For å forhandle om summer og betingelser, leveranser, produksjonslisenser og ettersalgstjenester, må kundene henvende seg til Rosoboronexport. Putin opprettet selskapet i november 2000, og siden 2008 har det vært del av det statlige holdingselskapet Rostec, som Putin opprettet året i forveien. Holdingselskapet eier 663 industrienheter, blant annet et stort antall i det militærindustrielle komplekset. Rosoboronexport blir fortsatt ledet av Putins betrodde og har monopol på eksport av forsvarsmateriell.


Avhengig av vestlig teknologi

Russland solgte militærmateriell for ti milliarder dollar i 2014, og er i dag verdens nest største våpeneksportør. De fremste kundene er India, Kina, Vietnam og Venezuela. Produkter som Mig, Kolomenski, Sukhoi, OSK og Kamov er kjent for å være hardføre og effektive, og finnes over hele verden. «De russiske selskapene surfer på en nasjonal innkjøps- og eksportbølge. Russland har nå elleve selskaper blant verdens topp 100, og de samlede inntektene steg med 48,4 prosent fra 2013 til 2014,»2 sier Siemon Wezeman, forsker ved Stockholm International Peace Research Institute (Sipri).

Men bortsett fra luftforsvarssystemene S-300 og S-400, som alene kan endre styrkeforholdene i et operasjonsområde, kan de russiske våpnene ikke konkurrere med de nyeste amerikanske, tyske, franske og svenske våpnene. Med den pågående oppgraderingen i det globale våpenmarkedet kan de hardføre kalasjnikovene og tokarevene, som har vært så viktige for omdømmet til den russiske våpenindustrien, bli en ulempe. Spesielt nå som de asiatiske og afrikanske landene som tradisjonelt har kjøpt disse våpnene, har begynt å eksportere kopier. Noen, især Kina, kan integrere elektroniske komponenter eller kampsystemer med en like god om ikke bedre kvalitet. Russerne later som om de ikke er bekymret for konkurransen fra de framvoksende landene. Dessuten er den kinesiske flyindustrien, på tross av oppgraderingen til femtegenerasjons jagerfly, nokså avhengig av russisk motorteknologi.

De russiske lederne er derimot smertelig klar over at visse deler av forsvarsindustrien gradvis er blitt avhengig av vestlig teknologi. De vestlige sanksjonene etter annekteringen av Krim i 2014 har begrenset tilgangen til vestlig teknologi. Det russiske militærindustrielle komplekset kan ikke lenger skaffe seg europeisk og amerikansk høyteknologi, med mindre de henvender seg til land som kan tenkes å omgå embargoen. Enda mer alvorlig er bruddet med ukrainske våpenselskaper. Disse har tradisjonelt levert en stor del av komponentene til de russiske våpensystemene: Sich-motorene i Mi-8-helikopterne, fregattprosjektet 22350 trenger motorer fra det ukrainske selskapet Zorya-Mashproekt, og luftforsvarssystemet S-300, som er så viktig for det russiske militærdiplomatiet, inneholder elektronikk fra selskapet Lorta i ukrainske Lviv.


Satser på atom- og romteknologi

Russerne har fått tilbake en del av handlefriheten i visse sektorer: Skipsverftet SevMash i Severodvinsk har i all hast erstattet ukrainske Nosenko i Mykolaiv. Men i tillegg til de teknologiske vanskene kommer et kutt på fem prosent i forsvarsbudsjettet, som viseforsvarsminister Tatjana Sjevtsova annonserte 6. mars.3 Embargoen styrker Russlands ønske om mer autonomi. Det er ikke sikkert at Russland har midlene til det på kort sikt, men landet har ikke mye valg: Russland må gjenopplive sitt image som en selvstendig høyteknologimakt for fortsatt å være attraktiv på våpenmarkedet.

De viktigste kundene til USA (nr. 1 eksportørland) og Frankrike (nr. 4) befinner seg i Midtøsten. Russland selger mest til India (landets tradisjonelle kjøper), Kina og Vietnam. Kina henvender seg både til sine allierte i Asia og landene i Afrika. Overraskende nok framstår Kina som Frankrikes nest største kunde, selv om landet er underlagt våpen­embargoen USA og EU vedtok etter massakren på Den himmelske fredsplass. Årsaken er ifølge Stockholm International Peace Research Institute (Sipri) at EUs embargo «ikke er tydelig og gir et visst handlingsrom» til medlemslandene.

De viktigste kundene til USA (nr. 1 eksportørland) og Frankrike (nr. 4) befinner seg i Midtøsten. Russland selger mest til India (landets tradisjonelle kjøper), Kina og Vietnam. Kina henvender seg både til sine allierte i Asia og landene i Afrika. Overraskende nok framstår Kina som Frankrikes nest største kunde, selv om landet er underlagt våpen­embargoen USA og EU vedtok etter massakren på Den himmelske fredsplass. Årsaken er ifølge Stockholm International Peace Research Institute (Sipri) at EUs embargo «ikke er tydelig og gir et visst handlingsrom» til medlemslandene.

For å nå målet har myndighetene valgt å investere i rom- og atomteknologi, de to eneste feltene hvor de kan ha en avgjørende teknologisk og strategisk innvirkning. Under den kalde krigen ga disse to søylene – atomavskrekking og selvstendig adgang til verdensrommet – Russland status som supermakt. De gjorde også at landet kunne beholde en viss status da Sovjetunionen kollapset og tvang landet til å trekke seg tilbake for en tid. I det mørkeste kapitlet på 1990-tallet bevarte russerne en rest av atomkapasitet som de gradvis moderniserte. Dette trumfkortet spilte en sentral rolle i det internasjonale comebacket på midten av 2000-tallet.

I 2011 annonserte Russland at de ville investere 70 milliarder dollar fram til 2020 for å oppgradere atomtriaden sin: interkontinentale bakke-til-bakke-raketter, bombefly og sjø-til-bakke-raketter. Investeringen bør ses i sammenheng med de 750 milliarder dollar som ble bevilget for samme periode etter krigen i Georgia i 2008 – hvor den russiske hæren seiret, men også viste visse teknologiske og operasjonelle svakheter. På bakken konsentrerer russerne seg om to interkontinentale ballistiske raketter (ICBM): RS-26 Rubezh som skal kunne overliste rakettforsvar og bli operasjonell i år, og den tyngre Sarmat med flytende drivstoff som kan bære ti atomstridshoder og må skytes ut fra siloer. I tillegg til dette disse kommer Barguzin, en interkontinental ballistisk rakett montert på en mobil skinnegående utskytningsplattform.

Russland glemmer heller ikke at ubåter i dag er et av de mest ettertraktede maktsymbolene, på et marked hvor de møter konkurranse fra Frankrike, Tyskland, Japan og USA. Russiske ubåter har blitt solgt verden over, spesielt den dieseldrevne Kilo-klassen, men har likevel et rykte for å være usikre. Mange husker ennå Kursk-ulykken i august 2000, hvor hele mannskapet omkom. Russerne må derfor gjennomføre en fullstendig modernisering, noe de håper missilubåtene i Borej-klassen skal gjøre, men flere eksperter stiller seg tvilende til det. Ubåtene er utstyrt med 16 Bulava-raketter med en rekkevidde på 8000 kilometer. Rakettene har hatt store problemer med oppgraderingen fra 2004 til 2009, men de siste testene i 2014–2015 viste høyere pålitelighet. Putin hadde selv «strammet opp» lederne for programmet, i en velkjent offentlig scenografi der den gode «tsaren» straffer de dårlige bojarene, føydalaristokratene, som ikke bidrar til å bygge nasjonen.

Bulava-rakettene bekymrer vestlige militærledelser. «Bulava er laget for å kontre utviklingen av vestlige rakettforsvar. Når den er skutt opp kan den gjøre unnvikelsesmanøvre og bruke et stort antall mottiltak for å unngå å bli skutt ned,» ifølge den amerikanske marinespesialisten Tom Spahn.4


Arrangert lekkasje?

I luftkomponenten i triaden må de russiske langdistansebombeflyene Tupolev 22, 160 og 95 MS vike plass for PAK-DA som har større aksjonsradius, kan fylle flere roller og etter sigende har gode stealth-egenskaper. Våpenprogrammene gjør NATO nervøse. «Vi har sett at Russland investerer mer i forsvar generelt og i sin atomkapasitet spesielt,» sier NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg. «Sabelraslingen er ubegrunnet, den er destabiliserende og farlig. […] Det er en av grunnene til at vi øker vår beredskap.»5

Russland synes å leke med Vestens nerver på atomfeltet. To måneder etter at Russland engasjerte seg i Syria, filmet en russisk TV-kanal plansjer av en mystisk langdistanse atomtorpedo kalt «Status 6» bak skulderen på en admiral under et offentlig møte der Putin deltok. På møtet forsikret den russiske presidenten nettopp at Russland ville utvide «gjengjeldelseskapasiteten for å styrke potensialet til atomstyrkene». Kremls talsperson, Dimitri Peskov, sa raskt at det hele var et «uhell», at våpenprogrammet var annullert og at de i framtiden ville gjøre alt for å unngå virkelige lekkasjer.6 I fullt alvor drøftet eksperter på den amerikanske TV-kanalen Fox News umiddelbart etter om Russland ville angripe amerikanske havner med disse 100-megatonns atomtorpedoene. Men de fleste kompetente kommentatorer er enige om at lekkasjen kan ha blitt arrangert for å avskrekke Vesten.7

Denne reelle eller antatte teknologiske oppgraderingen kommer i tillegg til en videreutvikling av Russlands militærdoktrine. Tre dokumenter fra 1993, 2000 og 2010 viser betydelige endringer i hvilke trusler Russland oppfatter. I 1993 ble avskrekking mellom atommakter vektlagt. I 2000, etter den vestlige intervensjonen i Kosovo i 1999, nevnes bruk av atomvåpen som en mulig reaksjon mot et konvensjonelt angrep som truer landets «sikkerhet».8 I 2010 hevet militærledelsen terskelen for atomangrep mot et større konvensjonelt angrep: Nå er kriteriet ikke lenger et angrep på sikkerheten, men den russiske statens «overlevelse».


Spekulasjoner om drapssatellitter

Innen romteknologi, den andre teknologiske søylen Russland forsøker å gjenetablere, er situasjonen nedslående for russerne. Nederlag på nederlag, med bæreraketten Proton M som eksploderte i lufta 16. mai i fjor, og satellitten Kanopus, som gikk i oppløsning under oppskytningen på bæreraketten Sojuz 5. desember.9 «I fortiden har endemisk korrupsjon, lav produktivitet og manglende kvalitetskontroll ført til en generell nedgang i romprogrammets effektivitet,» mener Bertrand Slaski, forsvarsanalytiker ved det franske selskapet Compagnie européenne d’intelligence stratégique (CEIS). «Fra 2004 til 2011 var andelen ikke-vellykkede oppskytninger 5–6 prosent, tallet steg til 11,1 prosent mellom 2011 og 2013, det vil si 8 mislykkede av 72 forsøk. Samtidig steg det russiske rombyråets budsjett med 78 prosent.»10

Kreml har svart med å gi den innflytelsesrike Dimitrij Rogozin, visestatsminister og tidligere russisk representant i NATO, i oppdrag å fornye hele romprogrammet. Den nye romstrategien som ble annonsert i fjor omfatter et Rområd knyttet til presidenten og investeringer på 4–5 milliarder euro i året fram til 2030. I et forsøk på å bedre påliteligheten til bærerakettene, har romfartsbyrået Roskosmos blitt oppløst og oppgavene overført til en statlig virksomhet. Russland kan ikke gi avkall på satellittene sine, slik Frankrike eller USA kan. Troverdigheten til atomavskrekkingen og rakettforsvarsprogrammet A-135 avhenger av selvstendig adgang til verdensrommet, avanserte varslingssatellitter og en global overvåkning fra rommet.

Etter å ha modernisert rakettforsvarradaren Don 2–N i 2007, lanserte Russland i november i fjor en ny generasjon satellitter kalt Tundra. Dette nettverket av sensorer, koblet sammen i et Integrert romsystem (EKS), skal gjøre at Russland kan oppdage utskytning av interkontinentale bakkeraketter. Russerne utviklet avansert satellitt-kapasitet under den kalde krigen og har videreført sin kompetanse innen militarisering av rommet. Oppstyret rundt Kosmos 2499, et russisk romobjekt som kan endre bane og som ble skutt opp uannonsert i 2013, men senere oppdaget av Norad (North American Aerospace Defense Command), har vekket til live spekulasjoner om «spionsatellitter» og «drapssatellitter».11


To signaler

Russlands vilje til å investere i teknologi har virket. Kina var landets største kunde mellom 1995 og 2005, men har senere kuttet ordrene drastisk. 9. mai i fjor overvar president Xi Jinping sammen med kona Peng Liyuan militærparaden i Moskva som markerte Sovjetunionens seier over Nazi-Tyskland – en markering de fleste vestlige land boikottet. Samtidig med gjenforeningen – full av baktanker, som så ofte mellom Kina og Russland – annonserte Rosoboronexports direktør et forestående salg av S-400 Trumf-missilbatteri til Kina – som for første gang ble vist offentlig i paraden.12 Summen på det sterkt symbolske salget er anslått til tre milliarder dollar.

Alt fra atomvåpen til verdensrommet, budsjettpolitikk og militærdoktrine kombineres for å sende et to signaler. Det første, en «hevet guard», viser en årvåken mistro til NATO, som konflikten i Ukraina har vekket til live. Det andre signalet, teknologisk troverdighet, er rettet mot den russiske forsvarsindustriens utenlandske kunder. Ved å blande politisk aktivisme, investeringer i teknologi og nye våpenprogrammer, forsøker Russland å bevare sin plass i et våpenmarked med stadig hvassere konkurranse.

Oversatt av R.N.

Olivier Zajec er førsteamanuensis i statsvitenskap, Université Jean-Moulin Lyon 3.