Fremmede i et fremmed land

Selv om det en sjalu ektemann hevder om sin kone (at hun ligger med andre menn) viser seg å være sant, skriver Jacques Lacan, er hans sjalusi fortsatt sykelig. For det virkelige spørsmålet er ikke «er sjalusien velbegrunnet?», men «hvorfor trenger han sjalusien for å bevare sin selvoppfatning?». Det samme kan sies om nazistenes påstander om jødene: Selv om de var sanne (de utbytter tyskerne, forfører tyske jenter) – noe som selvfølgelig ikke var tilfellet – var (og er) deres antisemittisme fortsatt patologisk, siden den fortrenger den virkelige grunnen til hvorfor de trengte antisemittismen for å underbygge sin ideologi.

Er ikke det samme tilfellet med den økende frykten for flyktninger og innvandrere? For å sette det på spissen: Selv om de fleste fordommene våre skulle vise seg å stemme (de er fundamentalistiske terrorister i forkledning, de voldtar og stjeler), ville det paranoide snakket om innvandringen som en trussel likevel være en ideologisk patologi: Den sier mer om oss europeere enn om innvandrerne. Det virkelige spørsmålet er ikke «er innvandrere en reell trussel mot Europa?», men «hva sier denne besettelsen om Europas svakheter?». (…)