Fremmede i et fremmed land

Det virkelige spørsmålet er ikke om innvandrere er en reell trussel mot Europa, men hva denne besettelsen sier om Europa. En erkjennelse av at vi alle er snåle galninger, er det eneste håpet for en sameksistens av ulike levesett.

Selv om det en sjalu ektemann hevder om sin kone (at hun ligger med andre menn) viser seg å være sant, skriver Jacques Lacan, er hans sjalusi fortsatt sykelig. For det virkelige spørsmålet er ikke «er sjalusien velbegrunnet?», men «hvorfor trenger han sjalusien for å bevare sin selvoppfatning?». Det samme kan sies om nazistenes påstander om jødene: Selv om de var sanne (de utbytter tyskerne, forfører tyske jenter) – noe som selvfølgelig ikke var tilfellet – var (og er) deres antisemittisme fortsatt patologisk, siden den fortrenger den virkelige grunnen til hvorfor de trengte antisemittismen for å underbygge sin ideologi.

Er ikke det samme tilfellet med den økende frykten for flyktninger og innvandrere? For å sette det på spissen: Selv om de fleste fordommene våre skulle vise seg å stemme (de er fundamentalistiske terrorister i forkledning, de voldtar og stjeler), ville det paranoide snakket om innvandringen som en trussel likevel være en ideologisk patologi: Den sier mer om oss europeere enn om innvandrerne. Det virkelige spørsmålet er ikke «er innvandrere en reell trussel mot Europa?», men «hva sier denne besettelsen om Europas svakheter?».


Troverdige løgner

Her har vi altså to dimensjoner som bør holdes fra hverandre. Den ene er stemningen av frykt, frykt for en kommende kamp mot islamiseringen av Europa, en frykt som har sine åpenbare absurditeter: Folk som flykter fra terror blir sidestilt med terroristene de flykter fra. Det åpenbare faktum at det finnes terrorister, voldtektsmenn og kriminelle blant flyktningene, mens det store flertallet er desperate mennesker på jakt etter et bedre liv (på samme måte som det gjemte seg Stasi-agenter blant flyktningene fra DDR), får en paranoid vri: Innvandrerne framstår (eller framstiller seg) som desperate flyktninger, mens de egentlig er et brohode for en islamsk invasjon. Og, slik tilfellet ofte er, blir årsaken til problemer som er iboende i dagens globale kapitalisme projisert på en inntrenger utenfra.

«I siste instans er det vi som har skylden for all ondskapen i verden.»

Et mistenksomt blikk finner alltid hva det leter etter, «bevisene» er overalt, selv om mesteparten raskt blir avslørt som falske. Vi bør særlig understreke dette poenget i dag når frykten for en flyktninginvasjon antar paranoide proporsjoner i Europa: Folk som ikke har sett en eneste virkelig flyktning, raser mot forslag om å etablere flyktningmottak i nærområdet deres; historier om negative episoder får fantasien til å løpe løpsk, sprer seg som ugress og lever videre selv etter at de har vist seg å være usanne. Dette er grunnen til at den verste reaksjonen på den rasistiske innvandringsfiendtlige paranoiaen er å ignorere eventuelle episoder og problemer med innvandrere, og å hevde at enhver kritikk av innvandrere bare fôrer de rasistiske fiendene. Mot dette resonnementet bør vi påpeke at en slik taushet bare hjelper våre rasistfiender. Den gir næring til vanlige folks mistro («Ser du, de forteller oss ikke sannheten!») og styrker troverdigheten til rasistiske rykter og løgner.


Den hvite kvinnes byrde

Den andre dimensjonen er Europas tragikomiske oppvisning av endeløs selvanklaging, hvor et morderisk Europa angivelig har forrådt sin menneskelighet og etterlater tusenvis av druknede kropper langs grensene – en selvhjelpsøvelse uten det minste frigjøringspotensial. I tillegg avpolitiserer vektleggingen av en humanitær katastrofe situasjonen. Det er ikke overraskende at Angela Merkel nylig sa: «Tror dere virkelig at alle eurolandene som i fjor kjempet til siste slutt for å holde Hellas i eurosonen – og vi var de strengeste – kan la Hellas styrte ut i kaos et år senere?»1 Uttalelsen viser tydelig den grunnleggende løgnen i hennes humanitære posisjon: Den er del av en gulrot-og-pisk-tilnærming, med humanitær hjelp som en bonus for politisk-økonomisk kapitulasjon.

Når det gjelder humanistene som jamrer over «Europas undergang» bør vi huske den store hegelianske innsikten: Når noen tegner et bilde av Europas generelle og dypt moralske forfall, må vi spørre hvordan denne holdningen er medskyldig i det den kritiserer. Det er ingen overraskelse at effekten av en slik barmhjertig selvpisking – med unntak av humanitære oppfordringer om medfølelse og solidaritet – er lik null. For et par år siden snakket dansk venstreside ironisk om den «hvite kvinnes byrde» – plikten til å ligge med seksuelt frustrerte innvandrermenn. Vi bør ikke bli overrasket om vi ser «radikale» foreslå samme løsning i Tyskland og resten av Vest-Europa.


Vestens arv

Hvis vi i Vesten virkelig vil overvinne rasismen, er det første vi må gjøre å forlate den politisk korrekte, endeløse selvanklagingen. Selv om Pascal Bruckners kritikk av dagens venstreside ofte nærmer seg det parodiske, kommer han med noen treffende innsikter en gang iblant. Det er vanskelig å ikke være enig med ham når han i den politisk korrekte europeiske selvpiskingen ser speilbildet av å klamre seg til sin overlegenhet.

Når Vesten blir angrepet, er den første reaksjonen ikke et aggressivt forsvar, men selvgranskning: Hva har vi gjort for å fortjene dette? I siste instans er det vi som har skylden for all ondskapen i verden. Katastrofene i den tredje verden og terroristvolden er bare reaksjoner på våre forbrytelser. Den positive formen av den hvite manns byrde (ansvaret for å sivilisere de kolonialiserte barbarene) er dermed bare blitt erstattet av sin negative versjon (den hvite mannens skyldbyrde): Hvis vi ikke lenger kan være de godhjertede herrene i den tredje verden, kan vi i det minste være ondskapens privilegerte kilde, og på nedlatende vis frata de andre ansvaret for deres egen skjebne: «Vi trenger våre elendighetsklisjeer om Afrika, Asia, Latin-Amerika for å bekrefte klisjeen om Vesten som et dødelig rovdyr. Vår stigmatisering tjener bare til å dekke over en såret selvforelskelse: Det er ikke lenger vi som bestemmer loven.»2

Slik er Vesten fanget i den typiske superego-forlegenheten som vi finner i Dostojevskijs berømte setning i Brødrene Karamasov: «Hver eneste av oss er skyldig for alle i alt, og jeg mer enn alle andre.» Jo mer Vesten tilstår sine forbrytelser, jo skyldigere vil den føle seg. Innsikten gjør at vi også kan skimte en tilsvarende falskhet i den tredje verdens kritikk av Vesten: Hvis Vestens kontinuerlige selvpisking for ondskapen i den tredje verden fungerer som et desperat forsøk på å gjenopprette vår overlegenhet, er den virkelige grunnen til at den tredje verden hater Vesten ikke kolonitiden og dens arv, men Vestens selvkritiske holdning til denne fortiden, med det implisitte kravet om at alle andre skal praktisere samme selvkritikk: «Vesten avskys ikke for dens virkelige feil, men for dens forsøk på å gjøre opp for dem, fordi den var en av de første som forsøkte å rive seg selv ut av sin egen bestialitet, og inviterte resten av verden til å følge etter.»3

«En dyp eksistensiell erfaring hvor vi innser hvor idiotisk meningsløse våre skikker er.»

Den vestlige arven er faktisk ikke bare (post)kolonial imperialistisk dominans, men også selvkritisk granskning av volden og utbyttingen Vesten brakte til den tredje verden. Frankrike kolonialiserte Haiti, men den franske revolusjonen ga også det ideologiske fundamentet for opprøret som frigjorde slavene og etablerte et fritt Haiti. Avkolonialiseringen startet da kolonialiserte nasjoner krevde de samme rettighetene som Vesten ga seg selv. Kort sagt, vi bør aldri glemme at Vesten satte standardene som den, så vel som kritikerne, bruker til å bedømme sin kriminelle fortid.

Vi har her å gjøre med en dialektikk mellom form og innhold: Når kolonialiserte land krever uavhengighet og går «tilbake til røttene», er selve formen til denne tilbakevendingen vestlig (det vil si, den uavhengige nasjonalstaten). Dermed vinner Vesten, som i selve nederlaget påtvinger sin samfunnsform på de andre.


Kapitalisme med asiatiske verdier

Når venstreliberale ustanselig skifter begrunnelse for hvordan økningen i terror er resultatet av Vestens koloniale og militære intervensjoner i Midtøsten, så vi i siste instans er ansvarlige for den, peker analysen deres, selv om den later som den respekterer andre, seg ut som et grovt tilfelle av nedlatende rasisme som reduserer den Andre til et passivt offer, frarøvet enhver agenda. Et slikt syn ser ikke hvordan arabere på ingen måte bare er passive ofre for europeiske og amerikanske nykolonialistiske komplotter. Arabernes ulike handlinger er ikke bare reaksjoner, det er ulike former for aktivt engasjement i deres egen uhellsvangre situasjon: ekspansive og aggressive framstøt for islamisering (blant annet finansiering av moskeer i utlandet) og åpen krigføring mot Vesten. Alt dette er måter å aktivt engasjere seg på i en situasjon med et veldefinert mål.

Hva Europas frigjørende arv må forsvares mot er dermed hovedsakelig europeere, nemlig de innvandringsfiendtlige populistene som mener Europa er truet av en overtolerant multikulturell venstreside. Det er lett å si at muslimske innvandrere som bryter lover bør bli sendt tilbake dit de kom fra – men hva med de europeerne som bryter med Europas frigjørende arv? Hvor skal vi sende dem?

Vi bør være mer oppmerksom på den skjulte nærheten mellom dem og fundamentalistiske islamister, spesielt i lys av at de innvandringsfiendtlige populistene plutselig har oppdaget kvinners og homofiles rettigheter. Situasjonen er obskøn: De samme menneskene som stadig håner og angriper abortrettigheter og kjønnsnøytralt ekteskap, er nå gjenfødt som forsvarere av vestlige friheter! Det holder å nevne Europas mest trofaste forsvarer mot den muslimske trusselen, Viktor Orban, Ungarns konservative statsminister. I fjor høst forsvarte han stengingen av grensen mot Serbia med at det kristne Europa måtte beskyttes mot invaderende muslimer. Er dette den samme Orban som sommeren 2012 sa: «La oss håpe at Gud vil hjelpe oss og at vi ikke må finne opp et nytt politisk system i stedet for demokrati, som må innføres for økonomisk overlevelse. […] Samarbeid er et spørsmål om makt, ikke intensjon. Kanskje finnes det land hvor det ikke fungerer slik, for eksempel i Skandinavia, men et broket, halvasiatisk folk som oss kan bare samles med makt».4

Ironien i disse ordene passerte ikke ubemerket hos noen eldre ungarske dissidenter. Da den sovjetiske hæren rykket inn i Budapest for å slå ned det antikommunistiske opprøret i 1956, sa de pressede ungarske lederne til Vesten: «Vi forsvarer Europa her.» (Mot de asiatiske kommunistene, selvsagt.) I dag, etter kommunismens fall, framstiller Ungarns kristen-konservative regjering som sin hovedfiende det multikulturelle, konsumeristiske og liberale demokrati som dagens Vest-Europa representerer. De ønsker at en mer organisk samfunnsorden skal erstatte det «turbulente» liberale demokratiet fra de siste to årtiene. Orban har allerede uttrykt sympati for en «kapitalisme med asiatiske verdier», så hvis det europeiske presset på Orban fortsetter, kan vi se for oss at han gir følgende beskjed til Østen: «Vi forsvarer Asia her!»


Vår ideologiske fantasi

Er det en motsetning mellom disse to Orban-ene: Putin-vennen som avskyr det liberal-demokratiske Vesten og forsvareren av det kristne Europa? Nei. Orbans to ansikter er beviset (om det trengs) på at hovedtrusselen mot Europa ikke er muslimske innvandrere, men Europas innvandringsfiendtlige populister og forsvarere. Den nye polske regjeringen vil verne polske tradisjoner mot multikulturelt press fra EU, og gjør det stadig mer åpenbart at den virkelige fienden er Europa selv, dens frigjørende kjerne. Dermed er det ikke et spørsmål om å bevare en «riktig balanse» mellom muslimske fundamentalister og kristne innvandringsmotstandere – de er to ansikter av samme trussel.

Den multikulturelle identitetspolitikken med sin respekt for den Andres levemåte stigmatiserer i hovedsak de andre i deres identitet – dette er kjennetegnet på to motsatte holdninger, den som oppfatter islam som en trussel mot vår levemåte, og den som oppfatter muslimer som en vennlig annen og berikende forskjell. Vår rådende reaksjon på muslimsk annenhet, å holde dem på avstand, ut av hat eller respekt, bidrar dermed til å gjøre «trusselen» virkelig.

Dette er grunnen til at det ikke finnes rom for kompromisser her, ikke noe punkt hvor de to sidene kan være enige: Selv den minste riktighet i innvandringsmotstandernes påstander fungerer ikke som et faktisk argument for paranoiaen deres, og på motsatt side er den humanitære selvanklagingen gjennomgående narsissistisk, lukket for innvandrernaboen. Alt «galt» med den andre blir avvist, enten som vår (vestlig-rasistiske) projisering på den andre eller som resultatet av vår (vestlig-imperialistiske) dårlige behandling av den andre. Det som ligger utenfor denne lukkede sirkelen av oss selv og våre projiseringer (eller, snarere, projiseringen av vår «fortrengte» onde side på de andre), det som vi i dette perspektivet møter som de «autentiske» andre når vi virkelig åpner oss for dem, de gode uskyldige andre, er igjen vår ideologiske fantasi. Er ikke denne inversjonen av den angivelig største objektivitet («hva flyktningene faktisk er») til den største subjektivitet et eksemplarisk tilfelle av det Hegel kalt hemmeligheten bak det kantianske Ding-an-sich? Tingen i seg selv, måten den er uavhengig av hvordan vi forholder oss til den, er en ren Gedankending, et produkt av vår tenkning.


Monstermennesket

Oppgaven er dermed å snakke åpent om alle de ubehagelige hendelsene, uten å inngå kompromisser med rasismen. Det innebærer å avvise den humanitære idealiseringen av flyktninger, som avslår ethvert forsøk på å åpent konfrontere utfordringene med sameksistens av ulike levevis som en innrømmelse overfor det nyfascistiske høyre. Det som forsvinner i idealiseringen, er det virkelige møtet med en reell nabo i hans eller hennes spesifikke måte å leve på. Descartes, den moderne filosofiens far, bemerket at da han var ung fant han fremmede menneskers skikker og overbevisninger latterlige og eksentriske, men så spurte han seg selv om ikke våre egne skikker også framstår latterlige og eksentriske for dem. Utfallet av denne inversjonen er ikke en generalisert kulturell relativisme, men noe mye mer radikalt og interessant: Vi bør lære å erfare oss selv som eksentriske, å se våre egne vaner i all sin snålhet og tvetydighet. I Everlasting Man forestiller G. K. Chesterton seg det monsteret mennesket må ha framstått som for de naturlige dyrene rundt ham:

«Den enkleste sannhet om mennesket er at det er et fremmedartet vesen, så fremmedartet at en nesten kan si at det er en fremmed på Jorda. Rent nøkternt ligner det et vesen som har tatt med seg vaner fra en annen klode, mer enn et produkt av denne kloden. Det er urimelig forfordelt og urimelig begavet. Det kan ikke sove i sitt eget skinn og det kan ikke stole på sine egne instinkter. Det er både en skaper med undergjørende hender og fingre, og en slags krøpling. Det er pakket inn i kunstige bandasjer som kalles klær, det holdes oppe av kunstige krykker som kalles møbler. Menneskets ånd har den samme tvetydige frihet og den samme ville ufrihet. Det er det eneste dyr som rystes av den skjønne galskap som heter latter – som om det i selve universets form hadde oppdaget noe hemmelig som er skjult for universet selv. Det er det eneste dyr som føler en trang til å vende sine tanker bort fra det som faktisk er dets fysiske livs røtter og tildekke dem, som om mennesket skulle stå overfor de høyere muligheter som skaper skammens gåte. Enten vi priser disse ting som naturlige for mennesket eller raser over dem som noe unaturlig i naturen, så er de der likefullt, og de er enestående.»


Universell solidaritet

Er ikke en «levemåte» nettopp denne måten å være en fremmed på Jorda? En bestemt «levemåte» består ikke bare av et sett abstrakte (kristne, muslimske) «verdier», den inngår i et tykt nett av hverdagspraksiser: hvordan vi spiser og drikker, synger, elsker, hvordan vi forholder oss til autoriteter. Islam, som alle andre religioner, er en betegnelse for en hel måte å leve på – i sin Midtøsten-versjon støtter den seg på en stor familie hvor foreldre og brødre har sterk autoritet, noe som ikke er spesifikt muslimsk, snarere kjennetegnende for middelhavsområdet. Når unge medlemmer, særlig jenter, fra slike familier omgås jevnaldrende fra mer individualistiske vestlige familier, skaper dette nesten uunngåelig spenninger. Vi «er» måten vi lever på, den er blitt vår natur, og det er derfor «folkeopplysning» ikke kan endre den. Noe mye mer radikalt trengs, en slags brechtiansk «fremmedgjøring», en dyp eksistensiell erfaring hvor vi plutselig innser hvor idiotisk meningsløse og tilfeldige våre skikker og ritualer er – det er ingenting naturlig i måten vi omfavner og kysser på, i måten vi vasker oss på, i hvordan vi oppfører oss når vi spiser.

Poenget er dermed ikke å gjenkjenne oss selv i fremmede, å godte oss i den behagelige løgnen om at «de er som oss», men å gjenkjenne en fremmed i oss selv – her ligger den dypeste dimensjonen av europeisk modernitet. En erkjennelse av at vi alle, hver på vår måte, er snåle galninger, gir det eneste håpet for en holdbar sameksistens av ulike levevis. Fremmed i et fremmed land, Robert A. Heinleins science fiction-klassiker fra 1961, forteller om et menneske som kommer til Jorda som tenåring etter å ha blitt født på Mars og oppdratt av marsboere. Kanskje er det situasjonen for oss alle.

Betyr dette at vi bør avfinne oss med en sameksistens av isolerte grupper med galninger, og la det være opp til lovene å bevare et minimum av orden? Selvsagt ikke, men paradokset er at vi må gjennom denne «avnaturaliseringen» hvis vi vil ta del i en lang og vanskelig prosess med universell solidaritet, med å konstruere en sak som kan forene ulike fellesskap. Hvis vi ønsker universell solidaritet, må vi bli universelle i oss selv, forholde oss til oss selv som universelle gjennom å oppnå en distanse til vår livsverden. Hardt og smertefullt arbeid må til for å oppnå det, ikke bare sentimentale tanker om flyktninger som en ny form for «nomadisk proletariat».

Oversatt av M.R.L.

Slavoj Zizek er filosof.