Alexis de Tocqueville. Illustrasjon: Honoré Daumier, 1849.
Essay Trumpismen

De fallende forventningers revolusjon

På 1830-tallet skrev Alexis de Tocqueville at amerikanske presidentvalg var en «nasjonal krisetid». Hva ville han kalt dagens valgkamp?

Posted on

I 1831 reiste den unge franske aristokraten Alexis de Tocqueville og hans venn Gustave de Beaumont til USA. Det offisielle formålet med reisen var å studere det amerikanske fengselsvesenet, men det sentrale for de to advokatene i tjueårene som kjedet seg i sine kontorjobber ved en domstol i Versailles, var å se på kloss hold det amerikanske demokrati-eksperimentet som fascinerte og skremte dem. I ni måneder reiste de rundt i president Andrew Jacksons USA, fra salongene i New York og Boston til utposten Saginaw i Michigan-territoriet, fra de pestridde sumpene i det franskifiserte New Orleans til den ennå nokså øde hovedstaden ved Potomacs bredder. Da de kom hjem skrev Tocqueville en bok som skulle bli en klassiker, Om demokratiet i Amerika (1835–1840), mens Beaumont ga ut romanen Marie, ou l’esclavage aux États-Unis (Marie, eller slaveriet i USA, 1840).

«Et presidentvalg i USA kan ses som en nasjonal krisetid,» skriver Tocqueville i Om demokratiet i Amerika.1 Fra tobindsverket De la démocratie en Amérique foreligger det på norsk bare et utvalg: Om demokratiet i USA, Gyldendal, Oslo, 1969. Verket ble oversatt i sin helhet til dansk i 2013: Demokrati i Amerika, Informations Forlag, København, 2013. I denne teksten er sitater som ikke finnes i den norske oversettelsen oversatt fra originalen. Enkelte av sitatene fra den norske oversettelsen er endret. Med mindre annet er oppgitt stammer alle Tocquevilles sitater fra denne boka. «Når valget nærmer seg blir intrigene mer intense, agitasjonen tiltar og sprer seg. Borgerne deler seg inn i flere leire, hvor hver tar navnet til sin kandidat. Hele nasjonen rammes av feber. Valget blir det daglige temaet i avisene, folks samtaleemne, målet for all aktivitet, gjenstanden for all tenkning, øyeblikkets eneste interesse.»

De foretrakk gradvise endringer framfor den franske forkjærligheten for revolusjoner.

Åpenbart kunne den franske gjesten, tross sin framsynthet, knapt ha forutsett den særegne «agitasjonen» i presidentvalget i 2016, selv om han ikke gjorde seg noen illusjoner om at folkesuverenitet var et hinder for vulgære og ukultiverte kandidater. Velgerne i en valgkrets hadde tross alt sendt «en mann uten utdannelse, som knapt kan lese [og] bor i skogen» til Representantenes hus (mannen var Davy Crockett). Tocqueville var heller ikke ukjent med pretensiøse, velstående newyorkere, som bodde i «marmorpalass» som ved nærmere ettersyn viste seg å være laget av «hvitvasket murstein» med «malte tresøyler». Altså ville verken Trump Towers falske prakt eller den kjente beboerens manglende kunnskap om landets grunnlov eller Russlands okkupasjon av Krim ha overrasket Tocqueville. Samtidig ville nok Donald Trumps nominasjon for et større politisk parti ha sjokkert ham mer enn at Crockett i sin tid ble valgt inn i Kongressen. Et demokratisk folk velger ikke alltid sine ledere med omhu, men kvaliteten på folkets valg ville nok bedre seg, mente Tocqueville, etter hvert som utdanningsvesenet ble demokratisert og «opplysningen» spredde seg. Han var kanskje for optimistisk.

Mens feberen som rammer USA hvert fjerde år nådde et klimaks med landsmøtene til Republikanerne og Demokratene i sommer, arrangerte jeg og min kollega Olivier Zunz, som jeg har oversatt en rekke av Tocquevilles verker sammen med, et seminar om «amerikansk demokrati med Tocqueville som guide» i regi av National Endowment for the Humanities. I to uker møtte vi 16 håndplukkede akademikere fra hele landet for å gruble over Tocquevilles mesterverk.

Med en bemerkelsesverdig konsentrasjon analyserte vi Tocquevilles. Den frenetiske agitasjonen under landsmøteuka trengte seg sjelden inn i diskusjonene våre. Likevel viste det seg umulig å lese Tocquevilles tekst på ny uten å snakke om hans frykt for de tusen naturlige og unaturlige rystelser demokratiet er utsatt for. For hvem føler ikke at dette valget er en ekstremt farlig tid for USA? Og «ekstreme farer får ikke alltid en nasjon til å reise seg, noen ganger ender de med å knuse den. De kan vekke følelser uten å gi dem retning og forstyrre nasjonens intelligens snarere enn å opplyse den.»

 

Det demokratiske menneske

Hva er kilden til faren? For å gi et svar må vi først spørre hva Tocqueville tenkte om to saker: demokrati og revolusjon. Demokrati var i hans øyne ikke bare et politisk system, men framfor alt en «samfunnsorden» kjennetegnet av det han kalte «like vilkår». Med det mente han ikke likhet i inntekt eller formue: «Jeg er klar over at det i et stort demokratisk folk alltid vil finnes fattige og rike.» Den typen likhet Tocqueville tenkte på dreide seg om forhåpninger snarere enn materiell likhet: Det betydde at ingens rettigheter eller ambisjoner skulle avgrenses ved fødselen.

Folk glemmer ikke så raskt fordelene de engang fikk gratis.

I en demokratisk samfunnsorden er framtiden grenseløs, i skarp kontrast til det førrevolusjonære Frankrike, hvor lav stand var et uoverstigelig hinder for visse karrierer og ekteskap, og for å oppnå eller i det hele tatt ha visse karriereambisjoner (som høyere stillinger i militæret eller staten). Det som imponerte Tocqueville med USA var at livshorisonten var fri for hindringer for de mange og ikke bare for de få – i det minste i prinsippet. I praksis var det noe helt annet: I likhet med mange amerikanere, den gang som i dag, overvurderte Tocqueville den sosiale mobiliteten i det demokratiske Amerika.

Tocqueville var heller ingen dyster samfunnskritiker som bare så edle prinsipper som et slør over en mørk virkelighet. På tross av denne verdens store mangler, mente han at det ikke var umulig å forbedre den. Med sitt besøk i USA håpet han å oppdage noe han kunne lære videre til sine egne landsmenn, som han mente uunngåelig hadde en demokratisk framtid foran seg. Han var spesielt imponert over at amerikanerne foretrakk gradvise endringer framfor den farlige franske forkjærligheten for revolusjoner: «I USA betyr ordet ’republikk’ samfunnets langsomme og rolige handling på seg selv.»

Jill og Jamal har klatret opp mot toppen, mens Joe nå blir latterliggjort.

Men hvordan kan en abstraksjon som «samfunnet» handle på noe, for ikke å snakke om seg selv? Til tider synes Tocqueville å foregripe Margaret Thatchers påstand om at «det ikke finnes noe slikt som samfunn». Han skriver strengt om upresise demokratiske forfattere, som elsker å «personifisere […] abstraksjoner og sette dem i handling som om de var virkelige individer.» Denne brodden var spesielt rettet mot en av hans lærere: historikeren François Guizot som hadde gjort politiker av seg og mente at «kapasitetene» – Guizots svevende term for den utdannede eliten – og ikke folket burde styre.

I motsetning til Thatcher kunne Tocqueville sette «samfunnet» som en aktør med seg selv som mål fordi han så at tenkningen hemmes hvis den ikke kan gi seg selv «generelle ideer». Samtidig er abstrakte ord farlige: «Et abstrakt ord er som et beger med en falsk bunn. Man putter ned i det alle ideer man vil, og kan siden ta dem ut igjen uten at noen ser det.» De er ikke desto mindre nødvendige. Å snakke om samfunnet på en slik abstrakt måte var nytt i Tocquevilles samtid. Verken tradisjonen eller guddommelig befaling kunne innsnevre det muliges horisont i den demokratiske samfunnsorden. Politikken fikk dermed et nytt formål: ikke bare å administrere samfunnet, men å forme det. Det demokratiske menneske gjorde krav på friheten til å skape sin egen framtid, både individuelt og kollektivt.

 

Eksepsjonelt Amerika

Tocqueville avviste likevel ideen om at framtiden kunne skilles fullstendig fra fortiden. Det var feilen de franske revolusjonære begikk, da de erklærte datoen da monarkiet ble styrtet for år null og trodde at de med det kunne utviske historiens ark og starte menneskehetens klokke på ny. For Tocqueville var ideen om en framtid fullstendig rensket for fortiden ikke annet enn en skinnende luftspeiling som alltid forsvinner i horisonten. Virkelig frihet, mente han, lå snarere i langsom og rolig handling sammen med andre om et felles mål.

En rent økonomisk forklaring på hva som skjer i amerikansk politikk er utilstrekkelig.

Men hva er en virkningsfull revolusjon? Og kan en demokratisk samfunnsorden oppstå uten en revolusjon? «For at et folk som i århundrer har levet under kaste- og klassestyre skal nå frem til en demokratisk samfunnsorden må det gå gjennom en lang rekke mer eller mindre vanskelige omstillingsprosesser». USA hadde i stor grad unngått slike smertefulle opprør, argumenterte Tocqueville, fordi landet hadde sprunget ut fra «midten» av det engelske samfunnet. Angloamerikanerne, som han likte å kalle det amerikanske folket og dermed underkjente mangfoldet som eksisterte allerede i 1831 og siden bare har vokst, hadde oppnådd likhet uten en «stor revolusjon». Den amerikanske revolusjonen hadde i hans øyne bare vært «vigslingen» av en allerede eksisterende selvstendighet. Dermed var amerikanerne i stand til å unngå den «dype uro [som] vedvarer nokså lenge» i kjølvannet av en revolusjon, når den gamle samfunnsordenen lever videre i minnet.

 

Average Joe, Jill og Jamal

Tocqueville levde ikke lenge nok til å oppleve den amerikanske borgerkrigen, som nok ville vært en sosial revolusjon i hans øyne, men han forutså den: «Hvis Amerika noen gang skulle bli utsatt for store revolusjoner, ville det være på grunn av de svarte. Revolusjonen vil altså ikke være fremkalt av likheten i vilkår, men tvert om av ulikheten.» Han forutså hvordan føderalregjeringens enorme vekst etter borgerkrigen ville lede til noe lignende New Deal, en annen slags revolusjon. Men for Tocqueville, som for så mange andre som har studert USA før og etter, var Amerika eksepsjonelt nettopp fordi det hadde blitt et demokrati uten en revolusjon à la den franske i 1789.

Tocqueville ville garantert blitt forbløffet av å se en mann med en så stor formue og så vulgær smak fungere som talerør for ressentimentet til den tidligere så gjennomsnittlige Joe. Foto: Darron Birgenheier, Flickr.
Tocqueville ville garantert blitt forbløffet av å se en mann med en så stor formue og så vulgær smak fungere som talerør for ressentimentet til den tidligere så gjennomsnittlige Joe. Foto: Darron Birgenheier, Flickr.

Den unge Tocqueville levde i skyggen av de store omveltningene som tok livet av hans oldefar Malesherbes og nesten krevde livet til foreldrene (som skulle møte giljotinen samme dag som Robespierre falt). Etter hvert innså han at han skilte for skarpt mellom «store revolusjoner» og den ordinære politikkens små, men ubønnhørlige skritt. Han korrigerte feilen i sitt andre mesterverk, Det gamle regime og revolusjonen (1856),2 Alexis de Tocqueville, Det gamle regime og revolusjonen, Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug, Oslo, 1988. der han anerkjenner det lange svangerskapet til den franske revolusjonen. Revolusjoner kan ligge i emning lenge, innså den eldre Tocqueville, og som isbreer endrer de med tiden samfunnet like gjennomgående som de raske omveltningene vi vanligvis kaller revolusjoner.

Jeg tror han ville vært komfortabel med å bruke ordet ’revolusjon’ på USAs historie de siste femti årene, hvor en rekke omveltninger har skapt større likhet i vilkår. I mesteparten av USAs historie har gjennomsnittsamerikaneren, average Joe, vært en hvit heteroseksuell mann. Og den statusen har gitt ham alle privilegiene til det gjennomsnittlige i en demokratisk samfunnsorden. Men på tross av langvarig og hard motstand har tidligere vanskeligstilte grupper – afroamerikanere, kvinner, homofile og lesbiske, ikke-europeiske innvandrere – klart å hevde sin rett til å bli definert ut fra deres likhet med de andre borgerne, snarere enn forskjellene. De har blitt semblables, likemenn, for å bruke Tocquevilles term. De som tidligere ble diskriminert som «minoriteter», har sluttet seg til majoriteten – ikke i valgmessig forstand, men i det mer psykologisk spente feltet av sosial representasjon.

I 1992 ble en tidligere langhåret hippie som hadde opplevd omveltningene på 1960-tallet (ok, han inhalerte ikke, men han tjenestegjorde heller ikke i Vietnam), valgt til president i USA. Med dette valget flyttet den mer inkluderende babyboom-generasjonen inn i Det hvite hus. Denne tidligere presidentens kone har, som symbol på kvinnenes frigjøring fra det private til det offentlige rom, skapt seg selv et navn som aktivist, senator og utenriksminister. Da hennes ambisjon om å bli president måtte legges på is i åtte år, var det fordi en svart mann – også et symbol på det siste halve århundrets omveltninger – vant over henne i primærvalget og ble USAs 44. president.

De langsomme, om ikke alltid rolige, overlappende egalitære revolusjonene, som har formet karrierene til Barack Obama og Hillary Clinton, har likevel skapt «dyp uro», slik Tocqueville mente alltid skjer når likhet utvides og hierarkier må vike. Oppfatningen av det gjennomsnittlige har blitt endret av de nye, framtredende posisjonene til noen få unntak fra grupper som lenge har blitt nektet rettigheter og likhet. Dette er en vesentlig endring, for i et samfunn bygd på antatt likhet er det gjennomsnittlige nøkkelkriteriet individer bygger sin identitet rundt og beskytter overfor reelle og forestilte trusler. Folk glemmer ikke så raskt fordelene de engang fikk gratis. Ikke bare møter average Joe nå konkurranse fra Jill og Jamal – Jill og Jamal er heller ikke gjennomsnittlige. For om gruppene de representerer nok er «mer like» enn før, møter de fortsatt fordommer og sosiale hindre. Presidenten er svart, men for øyeblikket er bare ett av de fem hundre største amerikanske selskapene ledet av en svart kvinne. Dermed er Jill og Jamal nødvendigvis (paradoksale) unntak som representanter for det nye gjennomsnittet: De er vinnere i konkurransen som USA i denne langstrakte revolusjonære perioden har brukt til å velge ut sine eliter.

Og her er problemet, for i hjertet av konkurransen finner vi den skjeve fordelingen av talenter som er iboende i menneskets situasjon. Relativt likere vilkår for alle kjønn og raser har gitt en framtredende plass til en differensiering av vilkår ut fra, blant annet, utdanningsnivå. Jill og Jamal har jobbet hardt på videregående, kommet inn på eliteuniversitetene og de prestisjetunge jusfakultetene. De har klatret opp mot toppen, mens den tidligere så gjennomsnittlige Joe nå blir latterliggjort i visse kretser som «Joe Six-Pack». Og han har fått et mektig hat for den nye, og i hans øyne ufortjente eliten.

 

statusangst og kjendiseri

Årets valg er dermed kulminasjonen av en motreaksjon som har ulmet lenge mot det siste halve århundrets sosiale revolusjoner. Motreaksjonen forener flere typer motstand mot tapet av det hvite, maskuline og heteronormative privilegiet. Selv om motreaksjonen ikke bare har økonomiske røtter, har den en økonomisk komponent. Studie etter studie viser at hvite arbeiderklassemenn er en avgjørende faktor i den voksende politiske polariseringen og den stadige giftigere tonen i debattene. Lønninger som har stagnert siden 1980-tallet er et uomgjengelig faktum, så vel som økende ulikhet i inntekt og formue. Mange småbedriftseiere – en annen gruppe som er overrepresentert blant Trump-tilhengerne – føler at deres økonomiske stilling har blitt stadig mer usikker og at barna deres har fått sine utsikter svekket etter finanskrisen.

Men hvorfor skulle et skifte i likhetens tyngdepunkt som følge av større inkludering av raser og kjønn ramme denne gruppen så hardt? For det er ikke som om den hvite arbeiderklassemannen en gang hadde en makt som han nå er blitt fratatt. Tidligere oppfattet han seg selv som underlagt lunene til det Tocqueville kalte «industriaristokratiet» – som mente seg «født til å lede», mens arbeideren var «født til å adlyde». Etter å ha sett den tidlige industrielle revolusjonens herjinger, mente Tocqueville at dette aristokratiet var «et av de mest brutale man har sett på jorden», men la også til at det er «et av de mest begrensede og minst farlige» for det «vet ikke hvordan det skal utøve sin vilje». Her var ikke Tocqueville spesielt forutseende, sannsynligvis fordi han så handel og offentlig myndighet som to atskilte sfærer, hvor sistnevnte ikke hadde noe med å styre førstnevnte. Han ville garantert blitt forbløffet av å se en mann med en så stor formue og så vulgær smak fungere som talerør for ressentimentet til den tidligere så gjennomsnittlige Joe. Snarere ville han ha forventet arbeiderklassemannens hat mot rikmannen som demonstrativt viser fram sine privilegier.

For å forstå det unaturlige ekteskapet mellom hvit statusangst og gullbelagt kjendiseri må vi gå bakenfor de økonomiske problemene. For svarte, latinamerikanere og kvinner i arbeiderklassen tjener mindre enn hvite menn i tilsvarende jobber, og det er langt mindre sannsynlig at de har lagt seg opp en betydelig formue. Likevel har de ikke forlatt Demokratene, i motsetning til hvite arbeiderklassemenn – spesielt i sørstatene. Altså er en rent økonomisk forklaring på hva som skjer i amerikansk politikk utilstrekkelig. Vi må lete etter andre årsaker andre steder.

 

Fiendtlige følelser

Det mest slående, og skremmende, med Trump-bevegelsen er de aggressive følelsene som har drevet den helt fra begynnelsen av. Vi har blitt vant med ekstrem politisk polarisering de siste årene, men de usedvanlig sterke følelsene på høyresiden i år sjokkerer. Det er lett (og sant) å si at kandidaten oppmuntrer dem, men hans masete hykleri og hånlige forakt for motstanderne har møtt velvillige ører. Det var ikke Trump som ropte «Sperr henne inne!» på Republikanernes landsmøte eller gikk med t-skjorter med påskriften «Kill the Bitch». Det var tilhengerne hans. De responderer ikke på hans politikkforslag, som i beste fall er vage, men på hans krigslyst, hån og hat.

Hvorfor denne plutselige åpenbaringen av disse hatske følelsene? Jeg sier åpenbaringen for det er klart at disse fiendtlige følelsene har ulmet i en tid, bare for å bli trukket opp til overflaten av Trumps uventede seire i primærvalget – i så stor grad at mange amerikanere, også flere republikanere, lurer på hvor godt de forstår sitt eget land. Tocqueville opplevde et lignende sjokk i 1848: «Vi trøster oss for at vi ikke vet stort om fremmede land ved å tro at vi i det minste kjenner vårt eget, men vi tar feil, for det finnes alltid områder i det vi ikke har besøkt og menneskeraser vi ikke vet noe om.»3 Alexis de Tocqueville, Souvenirs, Calmann Lévy, Paris, 1893. Da han møtte radikale montagnards4 «Fjellfolk»: Under den franske revolusjon kalte gruppen som satt lengst til venstre seg for Montagne, fjellet, mens de mer moderate benkene kalte seg sletten (pleine) eller myren (marais). Under den andre republikken (1848–1852) plukket en gruppe venstreradikale opp navnet igjen. i underhuset i den franske nasjonalforsamlingen, bemerket Tocqueville det fremmede i måten de snakket og oppførte seg på: De «hadde en sjargong […] full av grove ord. […] En mengde vittigheter blandet med fyndord, og en tone som varierte fra slibrig til hovmodig.»

I sine nye memoarer, Hillbilly Elegy (2016), forteller forfatteren J. D. Vance om sin oppvekst i det fattige, rurale Appalachia og om hvordan han klarte å komme seg unna til Yale Law School og en karriere i finanssektoren. Vance ser trumpismen delvis som en reaksjon mot hvor lett de utdannede elitene kan avvise hans egen fattige hvite subkultur – den eneste subkulturen i USA, poengterer han, som man åpenlyst kan vise sine fordommer mot i elitekretser. Ifølge Vance uttrykker Trump frustrasjonen til denne og andre antatt foraktede grupper, i ordelag og en tone som de gjenkjenner som sin egen.

 

Sindighet framfor utskjelling

Tocqueville kjente til denne typen frustrasjoner. Han beskrev som kjent «de stigende forventningers revolusjon», som bryter ut når bedre levekår gjør det umulig for folk å bære sine gamle lenker mer. Det som skjer nå er det motsatte: en reaksjon drevet av fallende forventninger, av frykt for et kommende tap av privilegier knyttet til den hvite rase og det mannlige kjønnet. Vi kan kalle det sosiologiske frustrasjoner, for de stammer fra en gruppes posisjon i samfunnet, noe det er vanskelig å unnslippe.

Tocqueville drøfter dette dilemmaet i et lite sitert kapittel av Om demokratiet i Amerika som omhandler klasse i demokratiske hærer. Her skisserer han kort psykologien til underoffiseren som med sin posisjon i hierarkiet er henvist til «en obskur, trang, ukomfortabel og utsatt tilværelse». Det er ikke så ulikt amerikanerne i dag som føler seg frarøvet mulighetene til opprykk som følge av tilstrømningen av kvinner og fargede i stillinger som tidligere var reservert for hvite menn. Underoffiseren er fanget mellom et offiserskorps som han har få muligheter til å bli del av og den store massen av menige soldater, som han forsøker å distansere seg fra ved å imitere holdningen til sine overordnede og håne de under seg. Kadrene i Trumps hær, underoffiserene i bevegelsen hans, ligner: De kompenserer for deres ukomfortable og utsatte tilværelse ved å identifisere seg med en mann som hevder at han er selve inkarnasjonen av urokkelig besluttsomhet og uslåelig suksess. De ser ingen vesentlig forskjell mellom dem selv og ham: Han har samme smak som dem, hater deres fiender, og viser ikke tegn til annet talent enn ren viljestyrke, som de er sikre på at de ville matchet hvis de satt med makten.

Militæranalogien minner om en annen dyd Tocqueville mener samfunnet må mønstre fra tid til annen, nemlig offervilje. Han forbinder denne dyden primært med krig: «For at en nasjon skal kunne føre en større krig, må borgerne være forberedt på mange og smertefulle ofre.» På sitt beste kan «egeninteresse i streng forstand», som Tocqueville kalte det, være opplyst og forutseende, i motsetning til korttenkt egoisme, men det er fortsatt nokså forskjellig fra det frivillige offer, som Tocqueville forbinder med aristokratisk ære. Vance sier at «militærtjenesten er det jeg er mest stolt av». Men han oppdager at militærtjenesten – som han knytter til den «skotsk-irske æreskulturen» i sin hvite, rurale bakgrunn, hvor «disproporsjonalt mange verver seg til militæret» – ikke møter noen respekt hos hans klassekamerater på Yale.

Presist eller ikke, det som gjør de som ser seg selv som fordrevne og forhatte sinte, er overbevisningen om at nylig integrerte grupper – svarte, kvinner, homofile og lesbiske, innvandrere – ønskes velkommen med åpne armer på eliteinstitusjonene. At «minoritetene» gis et fortrinn i konkurransen om høystatusjobbene til tross for at de slipper å gå veien om militæret5 Militæret tilbyr ulike utdanningsstipender til de som verver seg. (i likhet med utdannede hvite), mens de selv er villige til å ofre egeninteressen for æren og landet og får ingenting igjen for det. De revolusjonære samfunnsendringene som har brakt en svart mann og etter all sannsynlighet snart en kvinne til Det hvite hus, har bidratt til å gjøre årets valgkamp til et virkelig farlig øyeblikk. Det har sluppet løs et så intenst sinne at valget av en mann med åpenbare autoritære instinkter i et relativt velstående og blomstrende demokrati ikke lenger er fullstendig utenkelig. Hvis vi overlever nasjonalkrisen dette usedvanlige presidentvalget har vært, må vi tenke hardere på å dempe fremmedgjøringen og den sosiologiske frustrasjonen til de lommene i samfunnet der sinnet har ulmet lenge.

Her kan Tocqueville i det minste lære oss hvordan vi ikke bør reagere. Vi må ikke miste fatningen, slik han gjorde da han konfronterte sin tids sosialister: «Det som kjennetegner alle sosialister er et vedvarende, variert og ustanselig forsøk på å skamfere, skjære ned og hemme menneskelig frihet på alle mulige måter,» sa Tocqueville til den franske nasjonalforsamlingen i 1848. Det er bedre å bevare fatningen og ikke møte irrasjonelle følelser og forakt med overdreven retorikk og utskjelling.

© The Nation / engelske Le Monde diplomatique. Oversatt av redaksjonen.

Arthur Goldhammer er skribent og oversetter, tilknyttet Center for European Studies ved Harvard University.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Essay

0 kr 0
Gå til Toppen